"Voldtekten satte en stopper for det livet jeg hadde levd til da – og som jeg verdsatte"

Forfatter, dramatiker og scenekunstner, Kathrine Nedrejord, har alltid vært en eventyrlysten, rastløs, selvstendig og modig kvinne. 

Frihetssøkende har hun reist jorden rundt, som oftest alene. Blant annet har hun bodd ett år i Argentina, der hun studerte litteraturvitenskap, og hun har vært på reiser i Sørøst-Asia, Afrika og rundt i Europa. Siden 2011 har hun vært bosatt i Paris. Der har hun blant annet tatt master i teaterstudier. 

Med samisk blod i årene, og med en barndom og oppvekst i Kjøllefjord, et lite sted helt nord i Finnmark, og ikke minst med en stor samisk slekt, har kulturarven har formet henne. Hun er vokst opp med sterke kvinner rundt seg, moren, besteforeldre og tanter, gode forbilder og kvinner som er vant til å ta i et tak, som er produktive og robuste. Slik hun selv alltid har vært.

 Men kvelden i 2017 skulle bli skjebnesvanger og livsforvandlende.

– Jeg ble en helt annen idet voldtektsmannen gjorde entré i livet mitt. Han, ikke kjæresten min, men den andre, sier hun da vi treffer henne på en snarvisitt til fedrelandet, nærmere bestemt på Litteraturhuset i Oslo. 

I sin tiende bok, «Forbryter og straff», tar hun utgangspunkt i hva hun opplevde på vei hjem fra byen den skjebnesvangre kvelden for fem år siden. Hun hadde vært ute med en kamerat på byen i Paris, og hun hadde hatt en festlig kveld med mye latter og moro. 

Under kvelden hadde hun drukket en del alkohol, og hun var ganske beruset da hun bega seg på hjemvei til den lille leiligheten hun bodde i på den tiden. 

Da hun kom inn i gaten der hun bodde, støtte hun på en fremmed mann. Hun husker bare at han hadde kalde øyne og var kledd i en hettegenser, idet han overfaller, voldtar og raner henne. 

 – Voldtekten satte en stopper for det livet jeg hadde levd til da – og som jeg verdsatte. Den jeg var før – og den jeg ble etter det grusomme overfallet, var ikke den samme, sier hun. 

Sirkle inn overgriperen

Før det grusomme rammet henne, var hun hva hun karakteriserer som stoisk, modig og sterk, og var grunnleggende trygg på andre mennesker. 

– Årene etter har jeg måttet omforme meg. Eller rettere sagt omforme styrken min til å vedkjenne svakhet. Plutselig fikk jeg kjenne på helt nye følelser, angst og frykt. Jeg tør ikke lenger foreta meg de samme reisene alene, og jeg er mer avhengig av mennesker rundt meg. Mye av selvstendigheten forsvant i dragsuget av overfallsvoldtekten – og jeg har mer behov for trygghet. Den første tiden ville jeg bare gjemme meg bort og var som et forskremt lite dyr, forteller Kathrine, som etter den grufulle opplevelsen skrev romanen «Forvandlinga» (2018). Der skriver hun om den lange prosessen tilbake til hverdagen etter den brutale hendelsen og traumet det skapte.

I sin siste roman, «Forbryter og straff», har Kathrine tatt for seg årene videre. Tiden under etterforskningen og frem til rettsprosessen etter overfallsvoldtekten. Tre år tok den i det franske rettssystemet, og gjerningsmannen ble til slutt dømt til 9 års fengsel. Med vitebegjær og mot har hun gått inn i kjernen av overfallsvoldtekten og forsøkt å finne svar på hvem mannen var. Hun har hatt behov for å forstå, slik at det ikke lenger bare er den traumatiserte kroppen hennes som får bestemme over livet hennes. Selv om hun vegret seg, hadde hun intet valg. Hun ble nødt til å skrive om forbryteren. Om han som voldtok og ranet henne. Sterkt og innsiktsfullt skriver hun om den indre splittelsen som finner sted i henne etter det livsendrende traumet – og samtidig forsøker hun å trenge inn i gjerningsmannens karakter. Hvem var han? Hva var hans refleksjoner over hva han hadde utsatt henne for? Samtidig skriver hun om sine opplevelser i tiden rundt etterforskningen og rettprosessen frem til dommen ble avlagt i mai 2021. 

Hva var grunnen til at du orket å skrive nok en roman om voldtekten? 

– Det var et behov som presset seg frem. Den forrige romanen, «Forvandlinga», kunne jeg aldri ha skrevet i dag. Det ville vært for klaustrofobisk i forhold til hva som skjer i kroppen rett etter en voldtekt. I den nye romanen skriver jeg om voldtekt mer som et samfunnsproblem, om etterspillet du må gå igjennom etterpå når du anmelder. Etterforskningen og rettsprosessen ble en stor emosjonell tilleggspåkjenning. Og hele tiden jobbet jeg nærmest manisk med å lese, se dokumentarer og filmer om andre voldtektssaker, om overgripere og skamfulle ofre – om ofre som alltid bærer skyld og straff, men som alltid burde ha ligget kun hos forbryteren.

Jeg er klar over at det er et paradoks at jeg ville forsøke å komme nær forbryteren, han som jeg tidvis hatet. Men for meg var det viktig å sirkle han inn, partere den fryktbaserte ideen om ham, gjøre overgriperen virkelig. Han som voldtok og ranet meg var hjemløs og alkoholisert, en mann som levde et liv uten mål og retning. Samtidig var det viktig å observere hvordan etterforskningsarbeidet og jussen, i likhet med mitt posttraumatiske hode, jobbet logisk i en kaotisk verden fylt av tilfeldigheter. De årene prosessen varte, måtte jeg blant annet gjennom rekonstruksjon av selve hendelsen og konfronteres med gjerningsmannen. De fant ham til slutt på grunnlag av DNA-funn på strømpebuksen min. Beskjeden om at de hadde funnet ham fikk jeg i en e-post mens jeg var i Norge. Det skjedde akkurat den samme dagen jeg skulle lansere min forrige roman, «Forvandlinga», i 2018. Timingen kunne nesten ikke vært verre, forteller Kathrine.

Helt siden overfallsvoldtekten har livet hennes vært en følelsesmessig berg- og dalbane. Hun har opplevd sperrer som har gjort det umulig å gå ut av leiligheten – i ukevis om gangen. Tidvis har hun følt det som om hun har sittet fast i seg selv. Hun har sovet dårlig og drømt for mye, og i perioder sett gjerningsmannen overalt. Hun har sett ryggen hans på vei fra butikken, eller silhuetten, så hun har måttet krysset over gater, hun har kjent nærværet hans der ute. 

 – Selv nå som han sitter i fengsel kjenner jeg nærværet av ham i byen konstant – og jeg sliter fremdeles med utrygghet. Selv om det stadig blir flere gode dager enn vanskelige.

«Selv nå som han sitter i fengsel, kjenner jeg nærværet av ham i byen konstant – og jeg sliter fremdeles med utrygghet»

Veien videre 

Åtte måneder etter voldtekten møtte Kathrine mannen i sitt liv, sin franske kjæreste som hun skriver om i boken og som hun i dag er samboer med. Under rettssaken var hun gravid, og i dag har hun og samboeren en liten sønn som snart fyller ett år. De har flyttet ut av Paris sentrum til mer barnevennlige omgivelser. Samboeren, som hun beskriver som mild, reflektert, klok og en god støtte, har vært en viktig faktor i å gjøre tilværelsen tryggere. Og ikke minst at hun har blitt mor. 

 – Morsrollen har på en måte gitt meg en pause. Fokus er nå barnet mitt, og det kjennes godt med den følelsesmessige tilknytningen. Jeg har bestandig vært opptatt av nære bånd, til familie, slekt og venner – og spesielt i den vanskelige tiden var det mye gjennom tilhørigheten til mennesker jeg var glad i at jeg fikk tilbake fotfestet. 

Hvordan har du klart å jobbe deg gjennom traumet i tiden etter voldtekten? 

 – Den første tiden etterpå valgte jeg å dra hjem til Norge og bo hos foreldrene mine i Oslo. Jeg var hos dem i noen måneder og forsøkte å lappe meg sammen. Jeg kontaktet også voldtektsmottaket i Oslo, der jeg fikk lov til å gå i samtaleterapi. Det gjorde at jeg fikk bedre forståelse av hva som faktisk skjedde med meg, for det er en del fysiske forandringer som skjer med deg når du har blitt utsatt for noe så traumatisk. 

- Blant annet skjer det en del forandringer i hjernen, som kan måles på hjerneskanning. Vanligvis lyser hele hjernen opp på friske personer, men på traumatiserte lyser bare en liten del. Den delen som er knyttet til instinkt, for det skal redde deg om noe liknende skal skje igjen. Det er det området i hjernen som er knyttet til vårt urinstinkt, en mekanisme som trår i kraft når du utsettes for fare. «Fight or flight»-responsen er en automatisk psykososial reaksjon til en hendelse som setter kroppen i alarmberedskap. 

- Lufteturer med hunden til søsteren min var også en del av den helbredende prosessen, fordi turene tvang meg ut verden igjen. Skrivingen og arbeidet har samtidig vært restitusjon. At jeg har vært åpen om det som skjedde, tror jeg samtidig også har vært bra. 

Mange som har lest boken har gitt meg tilbakemelding om at nettopp åpenheten rundt et stigmatiserende tema som voldtekt har vært til hjelp. Spesielt kvinner som har fortalt meg at de har opplevd det samme. Enkelte har ikke orket å anmelde voldtekten av redsel for ikke å bli trodd. 

Mange overgripere går ustraffet etter ugjerninger fordi kvinner ikke våger eller orker å ta opp kampen for å bli trodd. De føler også skam og skyld – og tap av verdighet, sier hun.

De samiske røttene 

At Kathrine bestandig har vært et arbeidsjern har kommet godt med. Helt fra hun var liten har hun vært opptatt av å skrive, og allerede før hun var stor nok til å lese, var hun opptatt av bøker. Hjemme kunne hun sitte i timevis å leke med dem, slik andre lekte med dukker og biler. Moren, som blant annet har vært med i kommunepolitikken, drev også en bokhandel, så litteratur har vært en naturlig del av livet bestandig. 

Barndommen i Kjøllefjord, der hun bodde med foreldre og to søstre frem til hun var 9, var i tillegg et klasseløst samfunn der folk hadde tette bånd til hverandre. Men å være same var likevel ikke noe man snakket om eller fremhevet på slutten av 1980- og på 1990-tallet. 

De fleste på det lille tettstedet hadde riktignok samisk eller kvensk slektstilhørighet, men på den tiden gikk man stille i dørene om slik herkomst. Hjemme hos Kathrine derimot, ble det aldri lagt skjul på. Moren, som er fra Karasjok, og faren som er oppvokst i Kjøllefjord, hadde heldigvis ingen skamfølelse, forteller hun. Snarere var begge ærlige om sitt samiske opphav. Kathrine hadde også mye kontakt med sine besteforeldre og slekten i Karasjok, og også mye gjennom dem ble hun influert av den samiske kulturen. 

Men selv om familien snakket samisk, lærte aldri Kathrine å snakke språket. Skjønt hun forstår det meste. 

Da familien senere flyttet til Nøtterøy ved Tønsberg, ble det litt av et kultursjokk. Stedet som regnes som vestkanten i Vestfold, forsterket følelsen av utenforskap. På slutten av 1990-tallet var det for eksempel ikke mange som stilte i samekofte på konfirmasjonen, slik Kathrine gjorde. Først det siste tiåret har den samiske kulturen blitt løftet frem i lyset. Mye takket være musikk, teater og litteratur.

I hvilken grad har den samiske tilknytningen og kulturen preget deg? 

– Det har i stor grad preget meg, ikke minst hva gjelder den samiske omgangsformen og det kollektive i kulturen. Og for eksempel særegenheter som at om du gjør noen en tjeneste, så forventer du ikke øyeblikkelig det samme tilbake. I den samiske kulturen fungerer slike ting mer langsiktig. Du får tilbake det du gir – men det kan ta tid. Jeg blir heller ikke forbauset om jeg ringer kusinene mine i Norge, og de plutselig legger på røret mens vi har en lengre samtale. Slikt er ikke uvanlig, men det handler ikke om fornærmelse eller avvisning. 

Samtidig har den samiske kulturen ført til en følelse av rotløshet. Jeg er vokst opp i to kulturer, den samiske og den norske – og i tillegg har jeg bodd i snart 12 år i Frankrike og føler at jeg også har blitt influert av den franske. 

Tidligere har jeg også reist mye rundt i verden, og ved siden av det året jeg bodde i Argentina har jeg alltid vært tiltrukket av fremmede kulturer og språk. Sentrale temaer i mitt forfatterskap er dessuten utenforskap, minoriteter – og overgrep og feminisme. Det gjelder ikke bare i voksenromanene, men også i ungdomsromanene og som dramatiker, svarer Kathrine, som blant annet har skrevet barneboken «Lappjævel» (2020), der hun løfter frem et stykke norgeshistorie det ikke snakkes mye om, nemlig den gang barn i Finnmark ble tvunget til å flytte på internat som et ledd i fornorskningspolitikken.

«Jeg har en sterk drivkraft til å formidle historier om sentrale temaer som opptar meg, ikke minst utenforskap, slik jeg selv opplever»

Du er en svært produktiv forfatter, ikke bare i form av romaner, men også som dramatiker. Er du svært disiplinert? 

– Jeg vil ikke akkurat kalle meg disiplinert, men jeg har nok bestandig vært hva man kan kalle produktiv. Noe har sikkert sammenheng med at jeg er oppvokst med sterke kvinner som alltid har vært virksomme. I tillegg handler det nok om at jeg har en sterk drivkraft til å formidle historier om sentrale temaer som opptar meg, ikke minst mennesker som opplever utenforskap, slik jeg selv opplever. Å føle seg annerledes i et annet land, etter snart 12 år i Paris, har så absolutt vært medvirkende til dette. Men det er like greit – og det gjør det lettere å kjenne meg igjen i andre som føler det samme. 

Jeg liker også å være på reiser og møte lesere og publikum, enten det er den kulturelle skolesekken, bokbad eller andre anledninger. For tiden holder jeg på med en ny barnebok og er snart klar med premiere på et nytt teaterstykke. 

Noe av rastløshet har muligens sammenheng med de samiske genene, men først og fremst har jeg en drivkraft i meg etter å lete etter formuleringer og fortelle historier. Som forfatter og dramatiker liker jeg å trenge inn i vanskelige situasjoner og temaer. 

Trass i det som skjedde med meg for fem år siden, overfallsvoldtekten og traumet som merket meg for livet, har jeg vanskelig for å se meg selv som et offer, sier Kathrine Nedrejord.

Les også: Test deg selv: Er du introvert eller ekstrovert?

Utdrag fra boken: 

Min straff kom uten rettssak, uten noen utgangsdato, uten rettigheter, uten forhandlinger. Han avsa den der og da, og jo flere år som går, desto tydeligere er det for meg at den er livsvarig. Og når de nå skal måle hva jeg har tapt, så bruker de feil skala. De sier at jeg jobber, de sier at jeg ikke har vært innlagt på noen institusjon, de sier at jeg går og står og agerer som et normalt menneske, det de kaller et normalt menneske, de sier at jeg er velfungerende. Ja vel, så er jeg mindre utendørs, sjelden ute med venner, men det regnes ikke som et tap. De sammenlikner ikke meg med den jeg var før, de sammenlikner meg med de traumeofrene som har det verst. 

Jeg hater alle ordene deres.
Jeg hater rettssystemet.
Jeg hater vokabularet, skalaen, målingene.
Jeg blir et objekt i det hele.
Kun den siktede, den anklagede får være menneske i prosessen. 

Offeret krymper sammen med resten av bevisene, til de alle sammen bare er brikker i spillet. Jeg finnes nok her ute i verden. Jeg finnes i min egen leilighet, i samboerskapet mitt, i familien, i slekta, i vennegjengen. Jeg eksisterer alle andre steder enn i rettsstaten, der jeg så vidt er et navn, og på alle papirene står navnet under hans. Og fordi denne saken er så prekær i meg, fordi den handler så mye om overlevelse, skjer det likevel, det som jeg skulle ønske ikke skjedde: 

Han er blitt hovedpersonen i livet mitt.