Karin Krog: –Jeg takket nei til platekontrakt i Hollywood

Hun sto i mine foreldres platehylle. Plata het «Joy», håret hennes sto som en åkerlapp moden havre, rett til værs, hodet kastet bakover i et lykkelig flir, og det bildet der, det ga meg trua på at det gikk an å ha det bra som voksen figur. 

Siden forsto jeg hvem hun var og hvem hun ble. En av Norges fremste jazzsangere, internasjonalt anerkjent, pioner og forbilde for så mange talentfulle jazzsangere som har kommet til siden. 

Banen ut av Oslo sentrum er nesten tom for folk en grå formiddag. En fyr med koffert plystrer, stasjon etter stasjon ut av byen, før jeg hopper av på Gjønnes. 

– Jeg kan hente deg, hadde Karin Krog sagt på telefonen noen dager før. 

Lytt til intervjuet med Karin Krog i Taras podkastserie "Slik ble jeg meg - veien til sangene". 

58 år etter at plata hennes «Joy» kom ut, vipper hun opp sidedøra på Golf-en og kjører meg hjem til huset hun deler med jazzmusiker og mangeårig samarbeidspartner John Surman. I garasjen står en Honda Jazz. Karin Krog er en klassisk skolert jazzsanger med albumutgivelser siden 1964. 

Hun har samarbeidet med de aller største, saksofonisten Archie Shepp, trompetisten Don Ellis, trommeslageren Jon Christensen, pianisten Bengt Hallberg, kontrabassist og pianist Red Mitchell og mange, mange andre. Hun er en prisbelønt ridder av St. Olavs orden av 1. klasse og har holdt orden på sin egen karriere i over 56 år.

Hvordan kom jazzen til Karin? Hvordan kom Karin Krog til jazzen? 

– Vi var jo en gjeng som var interessert i jazzmusikk og dro til to klubber på den tida, begge var åpne på søndagene. Den ene var Penguin på Bislett i Oslo som hadde jam-sessions fra 18.00-20.00, alle musikerne som spilte på restauranter og sånn, jammet der på kvelden. Erik Amundsen, veldig bra bassist, Totti Berg, skolevenner, mest gutter, men søsteren min og jeg var med. 

Etter at jammen på Penguin var over, dro vi til Big Chief Jazzklubb på Majorstua og hørte Dixieland-musikk. Det var fast søndagsprogram. Etterhånden fikk jeg komme opp og synge, blant annet med Rowland ... og da ble jeg liksom oppdaget, da. 

Dette er slutten av femtitallet? Rowland, det er Rowland Greenberg, trompetisten? 

– Ja, 1958, Greenberg, ja. Og så var det slik at de trengte en vikar for Sonya Hedenbratt, veldig god svensk jazzsanger, nede på Humlen danserestaurant ... og så begynte det jo. 

Den første plata som betydde noe for deg, kan du huske den? 

– Det var jo bare plater, 78-format den gangen. Vi hang på Musikkhuset på Karl Johan etter skoletid: «Har De fått inn noe nytt, har De fått inn noen jazzplater?» Det gikk i Bing Crosby og Doris Day og sånne ting. Sinatra også, selvfølgelig, men du vet innkjøpene begrenset seg jo, vi hadde ikke så mye valuta den gangen. 

Dere hørte mest ny musikk på konsert og klubber og slikt, kanskje?

 – Ja, vi gjorde jo det. Min far spilte trommer i et Dixieland-band i sin ungdom, så han hadde en del plater som jeg hørte på. 

Var klassisk sang en opsjon for deg? 

– Jeg begynte jo på konservatoriet på slutten av femtitallet. Veldig konservativt. Jeg fikk noen sanger av Halfdan Kjerulf, «Reven lå under birkerot» og sånt, som jeg skulle synge med klassisk stemme. Det var ikke det jeg var ute etter, altså. Ikke opera heller. Lære italiensk og synge opera, det var ikke noe for meg. 

Det ble ikke noen orden på ting før jeg kom til Anne Brown, klassisk sanger, operasanger, utdannet ved Juilliard og selvfølgelig verdenskjent for rollen som Bess i Gershwins folkeopera «Porgy & Bess». Jeg begynte hos henne i 1962 og var hos henne i fem år.

Hun må jo ha hatt en veldig viktig innflytelse på din karriere? 

– Absolutt. Ja. På mange områder. Anne Brown var ikke jazzsanger, men hun kjente jo jazzen. Kunstnerisk var hun brei, raus, talentfull. Uten sperrer. Annes personlighet var ubeskrivelig, hun var nydelig. En fantastisk dame! Vi jobbet mest med teknikk, hun og jeg. OH OH OH OH OH OMM! Sangøvelser, teknikk og, og diksjon! Mange av skuespillerne gikk hos Anne Brown for diksjon, Liv Ullmann, Liv Dommersnes, Kari Simonsen, alle sammen var der. 

Du har jo en god diksjon selv, en tydelighet? 

– Jeg tror jeg har det, og det har jeg nok også etter min mor, som sang mye. Hennes bestefar var komponist, altså min oldefar. 

Anders Heyerdahl? 

– Ja, Heyerdahl, ja. Han skrev folketoner fra distriktet sitt, Aurskog. Jeg spilte inn en del av de sangene der. «Huskonsert i Aurskog, musikk av og etter Anders Heyerdahl» i 1996 og «Folkways», i 2010. Min mor sang som nevnt mye, også Margrethe Munthe og slikt, og det er norske folkelåter, det der. Margrethe Munthes barnesanger er jo bygget på norsk folkemusikk! 

«Nei hva er dette for sure miner, nei jammen tror jeg du står og griner ...» Heh! Jeg har aldri tenkt over det! 

– Nei, nettopp! Alle avskriver Margrethe Munthe med at de sangene ikke er noe for barn, at barn ikke tåler sånt og så avskriver de hele den arven der, alt det vi fikk inn med morsmelken, ja sikkert du også. Unger har jo ikke vondt av å høre at de må ta av seg lua før de går inn i stua

Du må jo kalles en pioner innenfor moderne jazz. Hvordan opplevde du å være en kvinnelig, eksperimenterende sanger i de tidlige årene? I det norske jazzmiljøet som jo var dominert av mannlige utøvere? 

– Det var ikke helt lett! Jeg fikk jo denne idéen om å bruke elektroniske effekter på stemmen da jeg jobbet og spilte inn plate med den amerikanske trompetisten og orkesterlederen Don Ellis i Hollywood. Han eksperimenterte med lang ekkoklang på trompeten, og så foreslo han at jeg prøvde det på stemmen. 

Jeg hadde fått tilbud om platekontrakt i Hollywood, men takket nei. Syntes det skjedde så mye spennende med jazzen i Europa på den tida, så jeg dro hjem og kjøpte meg et anlegg fra en far i barnehagen der mine barn gikk. 

Han jobbet i Dynacord og ordnet et anlegg med forsterker, ekkomaskin og to store søyler til rimelig pris. Jeg spilte på Edderkoppen hver fredag med Arild Andersen, Terje Bjørklund og Svein Christiansen og kunne prøve ut dette anlegget mitt der. 

Folk syntes nok det kom mye rare lyder, og det skjedde jo mye rare greier. Dette var på den tiden albumet «Joy» kom ut? 1968? 

– Ja, 1968, ja. 

Du produserte jo «Joy» selv, hadde kontroll på alle detaljer? 

– Det stemmer. 

Opplevde du jazzmiljøet i Oslo på denne tida som konservativt?

 – Ja. 

På hvilken måte?

 – Man ble jo kritisert for å eksperimentere og sånn.

Har du kjent på en forventning til hvordan du skulle være som sanger? 

– Vel, sangere har det jo i blant slik at de er avhengige av faste musikere, en gruppe å synge med. Den luksusen har ikke jeg tillatt meg. 

Hvorfor ikke? 

– Økonomi! Når jeg skulle synge, måtte jeg ta med meg notene og gå på jobb. Jeg har stort sett reist alene som soloartist til jobber i utlandet, for eksempel, og dermed møter du jo forskjellige mannlige musikere. Men jeg må si at det har vært veldig sjelden jeg har hatt noe trøbbel med mine mannlige kolleger. 

Sorry, girls! Jeg tør jo nesten ikke si det, men hvis du kan tingene dine og du har noe å si og du kan formidle noenlunde hva du vil, så har det aldri vært noe problem. Bare et par ganger. Så jeg kan ikke klage på det. 

Kan du beskrive hva musikken gjør med deg, når du er i den? 

– Ja. Du må jo aller først følge med musikerne dine. Hva driver de med, hvor er de, hva skjer ... det er som et lagspill. Håndball, for eksempel! Det er veldig likt ballspill, altså. Når alt klaffer, er det en slags lykkefølelse, at du blir kjempeglad! Det er jo fryktelig spennende! 

Hva er en god opplevelse for deg som artist foran et publikum?

 – Da må jeg jo bare si at det er når du får kontakt med dem, og det er ikke lett. Jeg er ikke så veldig sånn «outgoing» ... jeg er litt sjenert! Men jeg prøver og jeg tror jeg er blitt bedre med årene. 

Synes du det er nødvendig å snakke med publikum? 

– Jeg tror det er! Jeg tror det er! Noen har jo den greia at de mener at musikken snakker for seg selv, ikke sant. Det er jo jævla lettvint. Det er mye vanskeligere å variere, å finne noe å si, og det er ikke alltid jeg får det til, det kommer jo også an på publikum, om de er mottagelige. 

Møter du blikk når du er på scenen? 

– Helst ikke, ha-ha! Det kan være godt å ikke se publikum, men når jeg er ute og spiller på eldrehjem og slikt, møter jeg jo folk ansikt til ansikt. Vi skulle alle smile mye mer. Just like that.

Hører folk etter tekst? Har du inntrykk av det?

– Noen gjør, andre overhodet ikke. Men altså, det er en fordel at musikerne har en klar forståelse av hva tekstene handler om. Det er viktig for nyanseringen. Balansen mellom orkester og solist må være god! 

Se for eksempel på dem som holder på med «Stjernekamp» og sånt noe. Du hører jo ofte ikke hva de synger om! Nå kritiserer jeg produksjonen, miksen, ikke dem som deltar, altså. De er modige, men alt er jo like sterkt og stakkars jævler, så skal de danse samtidig som de synger... det er jo ingen vits i å ha en god stemmeklang eller diksjon hvis du bare drukner, og det der tror jeg skjer veldig mye i våre dager, altså. 

Noe helt annet. Du giftet deg tidlig? 

– Ja, jeg gjorde det. Fordi jeg kunne! Jeg hadde to barn da jeg var tre og tyve år, og det var kanskje ikke akkurat det jeg hadde tenkt meg, men det var veldig ålreit å være ung mor. Og det er veldig ålreit fremdeles! 

Har du tenkt at det var vanskelig for karrieren din? 

– Når jeg ser på det nå, så fikk jeg jo tid til å modnes. Jeg kunne utvikle meg i fred og ro. Det er også hyggelig å kunne utnytte og gjøre det fremdeles, det jeg har trent på og utviklet et helt liv. Å få bruke det fremdeles. Det synes jeg er flott. Det er jeg glad for. Livet er langt, vet du, hvis man er så heldig å leve lenge. 

Hvor lenge vil du holde på? Gi konserter? 

– Så lenge helsa holder, så lenge jeg husker hva jeg skal gjøre. Så lenge noen vil høre på. 

John Surman kommer inn i rommet med et brett. 

– Cup of tea? 

Karin og Kari: – Yes, please! 

– Milk? 

– Yes, please!