Sigrid Bonde Tusvik: – Jeg er opptatt av å være politisk

Jeg har det nok aller best på jobb når Lisa og jeg har show sammen. Da er det magisk, det er vidunderlig. Det er en dans, det er tango, det er kjærlighet. Det er helt vanvittig å jobbe med Lisa. Hun er så forskjellig fra meg, et menneske jeg ikke hadde vært venn med hvis jeg ikke hadde møtt henne profesjonelt. Hun er helt fullstendig motsatt av meg, men likevel har vi noen grunnprinsipper der vi er helt enige. Vi setter barna våre først. Over alt. De går foran jobb også, insisterer tobarnsmoren. 

– Og vi mener ting. Jeg elsker at hun er hissigere på andre ting enn meg, men vi mener jo det samme om veldig mange personer. Vi ler av det samme. Vi ler av folk og ikke med folk, ha-ha. Det er viktig for humorister å faktisk gjøre, selv om det ikke er helt lov, sier hun med sedvanlig ironisk snert.

Sigrid Bonde Tusvik, dere. Frekk i kjeften og en stadig ung kvinne med meningers mot – og litt til. Ikke mange norske komikere får så mye pepper som henne, men så deler hun ut en del også. Dette er mekanismer hun aksepterer. Det er del av spillet som standupkomiker. Hun kaller sjangeren ferskvare, og bruker den til å ta opp dagsaktuelle temaer. Da går det gjerne en kule varmt, og det kan du trygt si det også gjør i podkasten «Tusvik & Tønne», som hun og kollega Lisa Tønne har laget i mer enn 10 år. 

Verre er det med alle drapstruslene og de andre ubehagelighetene hun opplever. De burde ikke vært en del av spillet, men er det dessverre, og hun får ikke færre hatytringer som fast spaltist i Dagsavisen hver fjerde uke. Der er hun ikke komiker, men samfunnsdebattant, og som kvinne – og feminist – er hun ekstra utsatt. 

– Det går litt i faser, og det kommer ofte overraskende på. Det trenger ikke være på grunn av en politisk ytring eller abortkamp som det veldig ofte er, men det kan også skyldes noe jeg har sagt i podkasten som åpenbart var humor. Da får du et kjempetrykk i innboksen, og du får håndskrevne brev, du får meldinger på Messenger, Instagram, på e-post, både fra kvinner og menn, men mest fra menn selvfølgelig.

Historien om Sigrid Bonde Tusvik begynner med et vræl på Ullevål sykehus i Oslo en iskald februarlørdag i 1980. Lærebokforfatter Elin Bonde og forlagsredaktør Sverre Tusvik har fått sin andre datter etter at storesøster Ane ble født tre og et halvt år tidligere, og den velskapte lille bylten ser verden for første gang med spørrende øyne. 

43 år senere møter hun Taras utsendte journalist i kjelleren på et kjøpesenter i Oslo, der hun spiser quiche med tilhørende salat, og lar seg imponere over dryppkaffen som blir servert. 

Men vi er ikke her for å snakke om «fin» kaffe, vi skal snakke om Sigrid Bonde Tusviks liv og levnet. Så konfronterende som hun ofte fremstår i offentligheten, er det nærliggende å spørre om hun opponerte mye mot foreldrene da hun var liten. 

– Hverken søster eller jeg har hatt noe særlig opprør. Vi drev ikke med det. 

– De fleste har nok likevel inntrykk av at du ikke har noen voldsom respekt for autoriteter?

«Jeg er opptatt av å være politisk»

– Jo, jeg er redd for å få kjeft av autoriteter. 

– Ja, vel? 

– Ja, men jeg er ikke noe redd for å slenge med leppa i kronikker. 

– Men du provoserer jo mange autoriteter i kronikkene dine? 

– Det er fordi jeg mener at det skal jeg gjøre som komiker. Sånn sett er jeg ikke redd for å dra en hard vits om noen som helst, hverken barna mine, familien min eller autoriteter, men det er en øvelse som blir vanskeligere jo mer populær du er og jo mer du kjenner folk. Jeg ser på en del av de store mannlige komikerne som blir venner med kongehuset og alt mulig, at de kanskje demper de hardeste vitsene, mens jeg mener at hvis du klarer å være oppe i et eller annet skifte og likevel husker at du som 20-åring var knallhard mot disse folka, da er det mye gøyere. Hvis du er på fest med ministre, mener jeg det er narrens oppgave å såre dem. Der er jeg veldig streng. Jeg kommer til å backstabbe dem hvis det er en god nok vits. Eller en god nok kronikk. Eller en god nok grunn, sier hun og ler hjertelig. 

– Jeg er veldig opptatt av å være politisk i det jeg gjør. 

– Du er ekte indignert? 

– Ja, det er veldig ofte mer enn en vits. Det er ekte engasjement. Jeg syntes det var sjokkerende å komme inn i standupbransjen og se at så få hadde politiske meninger. De gøyeste komikerne synes jeg er de som klarer å snakke om det som er i nyhetsbildet. Det er vanskelig, fordi du vet at den vitsen kanskje bare lever i en eller to uker, og så er den glemt, ikke sant? Du kan ikke lage en lang standuptekst på Sophie Elise og den colaposen hennes. I mars er ikke det noe aktuelt, og har du en god tekst på det, må du etter kort tid ta farvel med den og si det var gøy så lenge det varte, men nå er den borte. 

– Det er en flyktig form for humor. 

– Ja, og det er det som er gøy. Det er fantastisk med standup. Jeg elsker virkelig den sjangeren, at du hele tiden må være på tå hev, ikke sant? Det er dødsgøy med de som gidder, men du blir jo litt sur på de som har den samme teksten år etter år etter år. Jeg har jo en del faste temaer, som feminisme, og maler på det samme temaet år etter år, men jeg prøver å få med mye nytt hele tiden. 

Da Sigrid Bonde Tusvik vokste opp i trygge rammer på Nordstrand, så hverken hun eller de andre i familien for seg at hun en dag skulle bli en av Norges mest kjente standupkomikere. Det var knapt noen som visste hva det var for noe, og Sigrid var ikke utpreget morsom. Eller? 

– Jeg husker veldig godt første gang jeg fikk noen til å le. Det var hjemme hos Geir Mork, redaktør i Gyldendal. Han har to tvillingbarn, Hilde og Magnus, og jeg spilte ut «Dette er ditt liv», der Harald Tusberg var programleder. Jeg spilte Harald Tusberg, og Magnus var liksom gjest i programmet, og han lo og lo og lo, og jeg ble så gira. Det var første gang. Magnus er min første og største fan, kanskje. Jeg var seks eller sju, og de var litt eldre, så det var veldig stort. 

Var foreldrene og storesøsteren din morsomme? 

– Alle tre er morsomme, men mamma måtte slutte med ironi da hun ble rektor, så det var veldig sårt for oss. Siden pappa er vestlending, har vi alltid hatt høy ironifaktor hos oss, fleiper Sigrid. 

– Vi har hatt veldig stor takhøyde for frekke eller ironiske kommentarer og sarkasme. Foreldrene mine er også veldig lekne. Mamma og pappa leker med barna, så vi ble veldig bortskjemte på lek med voksne. Og så var det regler om at barn og voksne høres like mye. Alle måtte prate like mye. Nå pratet riktignok ikke jeg før jeg fylte 16, siden søsteren min pratet veldig mye. Jeg slapp først til da jeg var 16, men jeg fikk jo prate på skolen og sånt, da. Jeg var et annet menneske på skolen enn hjemme, men det var en veldig trygg og fin oppvekst. 

Sigrid insisterer på at hun ikke var særlig morsom på skolen og tok arbeidet der alvorlig. Men en person skulle få henne inn på det sporet som er blitt hennes levebrød, å stå foran andre mennesker og underholde dem. 

– Jeg fikk en fantastisk barneskolelærer på Bekkelaget som heter Dina Marcussen. Jeg holdt tale til henne da vi sluttet i sjette klasse, der jeg sa at det er ikke så nøye med matematikken, så lenge vi har suksess i dramatikken. Det husker jeg alle foreldrene lo av, fordi de var veldig sinte for at hun ikke var opptatt av matte og disse realfagene. Hun drev med drama hele tiden, og hun var buddhist og var kjempekul. Jeg elsket henne, men Nordstrand-foreldre er jo ikke noe glad i sånne svevende mennesker som henne, sier Sigrid og rister på hodet. 

– Hun lagde en dramagruppe på Bekkelaget skole som vi dro rundt på biblioteker og spilte skuespill med, og da fikk jeg virkelig lov til å skinne. Hun skjønte at jeg kunne improvisere, så hun bare slapp meg løs. Jeg skulle tenne noen stearinlys på scenen og så bare snakke med publikum. Hun lærte meg det der med å tørre å gå ut og ikke ha en plan. Jeg var vant til at du leser, du pugger. Jeg var egentlig veldig satt, men der fant hun min impro-sjel. Jeg gikk på Suttung, som er en bevegelse som dyrker Henrik Wergeland og Henrik Ibsen og andre store norske skikkelser. Du deklamerer på Suttung. Der er ordet i sentrum. Du skal ikke spille ut eller improvisere. Ordet er det viktige, hvordan du deklamerer diktene til Henrik Wergeland, formidlingen. Helst skal du bare stå rett opp og ned, ofte bare i en kjortel. Siden jeg gikk der, var jeg ikke vant til å improvisere, men Dina fikk meg til å gjøre det-

Det var takhøyde i generasjonsboligen på Nordstrand, der foreldrene lekte med Sigrid og storesøsteren på eget nivå. De ble tatt på alvor som ekte mennesker, men det innebar at de tok kranglene også. 

– Vi hadde voksenkrangler, sier Sigrid, som har overført den samme pedagogikken til sine egne barn. 

– Ja visst, og jeg er jo en blanding av min mor og min far, som gjør at jeg forvirrer de barna noe voldsomt. Jeg kunne forholde meg til at mor er rektor, far er leken redaktør, og begge to er musikalske og synger, mens jeg leker og er streng samtidig. Jeg er nok ikke konsekvent, og det er det de kommer til å si i terapirommet hvis de havner der. De hadde en mor som ikke var konsekvent. Det vet jeg de skal slite med, men jeg har ikke noen annen måte å løse det på enn det jeg gjør. Du må være leken og streng, og du aner ikke når det skjer. Stakkars barn. 

Sigrid blir fort hissig, og innrømmer glatt at hun har kort lunte.

«Mamma og pappa hadde akademikerlønn, så vi hadde alltid dårlig råd»

– Men herregud, jeg mener jo at hele verden er hissig bortsett fra Skandinavia, og verden klarer seg bra. Det er ikke nødvendigvis sånn at den skandinaviske sindige oppdragelsen er den rette oppdragelsen. Jeg trøster meg alltid med at mine barn kommer til å tåle verden mye bedre. De kan jo dra til Europa og takle å bli kjeftet på i trafikken. De er robuste som har sett et menneske gå fra null til hundre mange ganger. Det mener jeg er en trygghet og ikke noe skadelig, men fordi jeg er så tålmodig, slår jeg ikke barna sånn som italienerne og franskmennene, he-he. Jeg er opptatt av at barna skal være helt seg selv, jeg styrer dem ikke på noen måte. Jeg har mange regler, men også færrest regler av alle, hvis du skjønner hva jeg mener? 

Sigrid Bonde Tusvik må kunne kalles en over gjennomsnittet vellykket person, med en inntektsbringende karriere der hun er ettertraktet som standupkomiker og skribent, men hun har aldri hatt den store eurekaopplevelsen der det har gått opp for henne at hun faktisk kunne tjene til livets opphold ved å fortelle vitser. 

– Nei, aldri. Siden mamma og pappa hadde sånn akademikerlønn, hadde vi alltid veldig dårlig råd. Jeg tror at jeg skal gå konk hele tiden og ikke ha råd til mat i slutten av måneden, som veldig ofte skjedde hos oss, da vi fire måtte dele sånne pastaposer som egentlig bare var til to. Sånt skjedde når mamma for eksempel hadde kjøpt puter til personalrommet på Majorstua skole og brukt opp alle pengene til det. Fordi hun mente at det var riktig prioritering av pengene, hadde vi lite mat på slutten av måneden, men så kom jo lønnen, og da gikk det bra. Det var stadig vekk sånn, nå har vi lite penger og må spare, liksom. Derfor har jeg dessverre fått et litt angstfylt forhold til penger og tror jeg skal gå konk hele tiden, sier hun og ler. 

– Fra jeg var veldig ung var jeg vant til å jobbe for å ha penger, fortsetter Sigrid. 

– Jeg har spart og spart og spart og alltid hatt mye penger sammenlignet med andre, fordi jeg har jobbet. Jeg har alltid hatt sommerjobber, jobbet i alle ferier. Jeg jobbet for eksempel sinnssykt mye i en klesbutikk som het Pop-In i Bogstadveien, da jeg gikk på Fagerborg videregående skole. Da gikk jeg ned i fritimene og jobbet før jeg dro opp igjen på skolen. 

Foreldrene har vært nervøse for Sigrids frilanstilværelse, og ønsket at hun skulle utdanne seg til advokat. For å føye dem forsøkte hun – vel vitende om at hun ikke ville bli tatt opp – å melde seg på jussen som 30-åring. Siden hun var engstelig for å komme inn på alderspoeng, safet hun og søkte der nåløyet var som trangest, på helårsstudium i Oslo. 

– Det var en gave til dem selv da jeg fikk avslag og ikke kom inn. Jeg hadde ikke nok alderspoeng. Det er egentlig litt flaks at jeg tjener penger på humor, pluss at jeg er heldig som er i en bransje der jeg føler at menn og kvinner er ganske likt betalt. Hvor populær du er, er viktigere enn om du er kvinne eller mann, så jeg har tjent godt ganske tidlig. Det er selvsagt også fordi jeg alltid har jobbet. 

Flaks er muligens alltid en faktor i en vellykket karriere, men det står ikke til å nekte for at Sigrid Bonde Tusvik, som hun sier har jobbet hardt, også er genuint morsom. Responsen hun har mottatt fra publikum gjennom en mer enn 20 år lang karriere, tyder på det. Det begynte dog i det små. 

– Det var Henrik Thodesens feil at jeg kom inn i dette livet. Vi ble kjærester etter hvert, men vi har kjent hverandre hele livet, fra vi var to år, har gått på samme skole og i samme klasse. Han var på et eller annet standupkurs, og så begynte han med det. Den gang hang jeg på Lille i Bygdøy allé og så på Henrik, som da hadde blitt kjent med Siri Kristiansen og et par andre. Jeg begynte som tilskuer. Alle satt og drakk og drakk, og vi var fulle, det var litt gøy, liksom. Så tvang Jånni Kristiansen meg til å prøve meg på scenen. 

Det begynte med Blymandag

– Henrik og to andre jenter på Blindern holdt på med det som egentlig var et slags kulturshow, men de to jentene sluttet, og Henrik spurte om jeg ville være med. Vi tok inn en annen fra Romerike, der vi hadde gått på folkehøgskole, og var en liten gjeng derfra som startet med Blymandag på Betong nede i kjelleren på Chateau Neuf. Ølen kostet 25 kroner, og jeg tror de fleste var der for den og ikke showet. Vi hadde det annenhver mandag, og skrev sketsjer som gjorde at vi måtte jobbe veldig mye med å produsere tekster og finne på nye ideer annenhver uke. Showet varte ofte i en og en halv time eller to timer, så det var ganske intenst og veldig lærerikt. Tanken var å jobbe med ideen dagen før, og spille den ut dagen etter. Jeg gikk på Westerdal, så det var veldig tidkrevende og lite penger å hente. Det kostet 20 kroner i inngang i mange år, og publikum ble rasende da vi flyttet til Fabrikken og satte opp prisen til 50 kroner. Da ble de pisse sure. Jeg var også veldig imot, fordi jeg tenkte at da kunne folk kreve bra vitser av oss, terskelen lå lavere med 20 kroner, sier Sigrid, som fremdeles hadde vanskelig for å tro at det var mulig å tjene penger på humor.

– Vi holdt på i åtte år før TV 2 oppløste oss. Alle tvsjefene i hele Norge så på Blymandag, og så kom TV 2 og splittet gruppa og startet med «Torsdag kveld fra Nydalen». Jeg og Martin Beyer-Olsen fikk ikke lov til å være med videre, og da var vi uvenner med de andre i flere år. Det var min første store kjærlighetssorg, og det ble slutt med Henrik samtidig. Da var det krise, og jeg var lenge bitter. De hadde jo kjempesuksess og vant Gullruten og alt mulig, så de koste seg jo helt enormt. Jeg følte på en måte at jeg hadde vært primus motor og gjort alt arbeidet som ingen i gruppa ser. Altså, du ringer og booker, du har ansvar for skjenkebevilling og søker kommunen, det var masse sånn ting som ikke noen av de andre drev på med. Når de da går, og du har hatt den rollen i åtte år, du har tatt skittjobben og takken er at du ikke får være med videre, da blir du sur.

– Men du klarte deg godt likevel. 

– Ja, dessverre er det jo motgang som gjør deg sterk, og Martin og jeg klarte oss veldig bra. Men vi måtte virkelig finne oss selv opp på nytt. Og vi måtte gjøre det alene. De andre sto jo som en stor gruppe og ble kjempepopulære. De fikk en popularitet som var helt insane, mens Martin og jeg måtte jobbe oss opp fra bånn igjen da vi gikk til NRK P3. Vi gjorde det sakte, men sikkert, også på humorscenen. Vi gikk våre egne veier, og kanskje lønte det seg også, selv om det var veldig sårt. 

Sigrid ble etter noen år fast medlem av Torsdagsklubb-gjengen, men profilerte seg også på andre måter. I 2012 startet hun og Lisa Tønne podkasten «Tusvik & Tønne», som de fremdeles driver – uke etter uke året rundt – og hun har vært hovedperson i de to realityseriene «Sigrid søker kjæreste» (2010) og «Sigrid blir mamma» (2013). 

I dag er hun oftest å se på Latter på Aker Brygge og leses i Dagsavisen. Erfaren som hun er i gamet – har hun en egen definisjon på hva humor egentlig er for noe?

– Nei, og jeg mener at humorister skal slippe å være med i humordebatter. Det er litt synd hver gang en komiker skal fortelle hva som er lov å tulle med og ikke lov å tulle med. Da må komikeren være alvorlig og sitte og snakke om å være morsom, i stedet for å faktisk være morsom. Humor er en levende ting som handler om å være morsom der og da, og det er ikke nødvendigvis morsomt for den som ikke var der. Ting tas ut av kontekst og kan bli helt vanvittig annerledes enn de var ment, og humor treffer veldig individuelt fra person til person. 

Siden vi nå snakker om disse tingene, får Sigrid tåle å være «alvorlig humorist» litt til. 

«Hvor går grensene for hva en komiker kan si i underholdningens navn?», spurte Aftenposten for en tid tilbake i forbindelse med jubileumsshowet til Sigrid og Lisa. Vi skal ikke gå inn på hva som ble sagt der, men temaet er interessant. Hvor går grensene? Finnes det grenser overhodet? Kan alt gjøres til humor, eller finnes det temaer hun bare holder seg unna?

«Det kjedelige med humor er at folk kan misforstå deg, og at ting blir dratt ut av kontekst»

– Alt kan gjøres til humor, men det må være morsomt, og du vet ikke om det er morsomt før du har prøvd det. Det er dessuten generasjonsbetinget hva som er morsomt, og det er kjønnsbetinget hva som er morsomt. Alt kan tulles med, men du må sense den tiden du lever i. Hvis du skal være en rasistisk komiker, så har du et smalt publikum. Det er dessverre mange rasister der ute, men det er ingen komikere som bruker N-ordet lenger, liksom. 

– Er det viktig å være grenseoverskridende i standup? 

– Det er veldig viktig, ja. 

– Når du snakker om å sense tiden vi lever i, betyr det at du for kanskje 15 år siden hadde kunnet dra rasistiske vitser?

– Mest sannsynlig, og det gjelder nesten alle komikere. Men ting som kan ha vært greit da, er det ikke nødvendigvis fortsatt. Det kjedelige med humor er at folk kan misforstå deg, og at ting blir dratt ut av kontekst. Det opplevde vi mye på «Torsdag kveld fra Nydalen». Der fikk jeg veldig ofte kjeft. Jeg spilte jo karakterer der det ofte var menn som hadde skrevet tekstene, og likevel fikk jeg høre ting som at hvordan kunne jeg som kvinne si dette? Men så spiller du jo en rolle, og følger en tekst du ikke selv har skrevet. Da tenkte jeg at folk tar deg helt bokstavelig, selv om du har parykk og er en helt annen. Du blir stilt til ansvar, selv om du er i karakter. Jeg tror også det er typisk kvinner å kjefte på kvinner, i hvert fall hvis du er litt politisk. Jeg mener at du skal kunne tulle med alt, og synes det er en utrolig kjedelig diskusjon som vi stadig har. Jeg mistenker mediene for å trykke bilder av komikerkjendiser for at folk skal bli mer interessert i dem enn i selve debatten. 

– Men hva med personangrep eller personkarakteristikker? Du tok selvkritikk for å ha snakket litt vel hardt om Ari Behn etter at han døde, og det har sikkert skjedd flere ganger. Synes du det er greit å gjøre seg morsom på andres bekostning? 

– Neeeiii, men samtidig handler standup om å snakke om ting som er aktuelle. Lisa og jeg satt og tullet om en bok som hadde kommet ut om Ari Behn, og laget et scenario med det utgangspunktet. Så blir det selvfølgelig tatt ut av kontekst. Hvis vi får kritikk for noe i podkasten, er det som regel fra folk som ikke har hørt på den i mange år, mens ingen av de faste lytterne våre reagerer i det hele tatt. De sier heller «Hæ, hvorfor reagerer folk på dette?» 

– En podkast er som en lang, lang samtale, utdyper Sigrid.

– I vårt tilfelle er det en samtale som har pågått i 10 år mellom Lisa og meg og lytterne våre, og de vet som regel hva vi står for. Jeg blir ofte sjokkert over at mediene trykker kritikk av en podkast, fordi det er en så liten del av sammenhengen. Jeg skjønner at det blir klikk av slikt, men jeg mistenker at det bare styres av det. Du får aldri forklart at det som skjedde der og da var helt fantastisk, at det var magisk, at alle som hørte på, skjønte at det var tull. 

– Det heter at man ikke skal forklare en vits, da slutter den å være morsom? 

– Ja, da dreper du vitsen, og det er jo kjedelig. Når du må forklare deg hele tiden, dør humoren. Man må huske på at «Life of Brian» ble sensurert en gang i tiden og ikke kunne vises for barn og ungdom under 18 år. Ting endres, men skal vi ha samme debatt hele tiden, er dette og dette lov å tulle om? Noe dør ut, sånn som rasistiske ting, eller homoting. Det var vanvittig lett å ty til en homovits før, da fikk du alle med deg, men det gjør jo ingen lenger nå. Det vil være helt merkelig å gjøre, og da viser du bare at du ikke har fulgt med. Standup er det overraskende, det skal leve, det er ferskvare. Det skal være uaktuelt om tre år, da skal du være skamfull over den teksten. Hvis du derimot driver med sketsjehumor, skal den helst kunne leve igjen, til og med kunne leve evig. Det er det jeg tror mange ikke skjønner med standupen, at den helst skal dø ut og ikke tas frem igjen, mens den gode sketsjen kan ses om og om og om igjen og være like morsom.

Ikke alt Sigrid driver med er ren humor. Hun er også kommentator i Dagsavisen hver fjerde uke, der hun benytter spalteplassen til å skrive om veldig mye av det hun synes er feil i samfunnet vårt. 

– Det har jeg gjort i åtte år. Det er en straff for at jeg forteller fittevitser på scenen. Da må du gjøre bot i Dagsavisen, ha-ha. Men alvorlig talt, det er veldig deilig å ha en sånn spalte nettopp fordi du ikke kan tulle, men kanskje får hevet nivået litt på å skrive. Der får jeg brukt elevrådsledergenet, pluss at jeg tror det er en smart øvelse for hjernen. Du må tenke på en annen måte enn når du som komiker alltid leter etter hva som er morsomt. Det gjør du døgnet rundt. Du ser på «Debatten», og det eneste du tenker som komiker, er hva som er morsomt, men hver fjerde uke må jeg tenke på hva som er viktig i samfunnet. 

Da kommer også reaksjonene. Å stikke seg frem på en humorscene er en ting, men mener du noe seriøst i en avis, kommer drapstruslene tettere enn ellers.

– Ofte prøver jeg å ikke åpne meldinger, men noe kommer inn uansett. I starten pleide jeg å bli veldig paranoid og var redd for å gå i butikken og sånn. Jeg trodde alle hatet meg, men etter hvert som jeg har levd et langt liv i offentligheten, vet jeg at det går over. Men jeg kan være en sånn som gjemmer seg i noen dager, og ikke går ut før jeg kommer over den paranoide kneika. 

«All forskning tilsier at det blir et bedre samfunn med likestilling»

Politiet er imøtekommende når det blåser som verst, men ikke nødvendigvis i stand til å hjelpe så mye heller. 

– Politiet er veldig snille, og jeg har en egen e-postadresse der jeg kan videresende alle truslene, men det er jo ofte anonyme trusler. Det er likevel en deilig følelse å få sendt dem videre til noen som sier at de tar meg alvorlig. Jeg har også måttet leie inn vakthold etter politiets anbefaling. Det har hendt at de har sagt at det er lurt å ikke ha barna i barnehagen akkurat nå og at de har tilbudt meg voldsalarm, og vi har ofte hatt vakthold på Latter under premierer hvis det har vært masse trøbbel. To ganger har jeg hatt folk på vakt utenfor huset som har fulgt meg til jobb og sånne ting, men det er dyrt. Da har du et vakthold som også følger med på trusselbildet ditt, på hvor mye hat du får, og ser når det har dempet seg. De følger også med i disse lukkede gruppene hvor det er mye drapstrusler og hat. Det er egentlig helt absurd, men du venner deg til det. 

Ikke alt er like alvorlig ment, men det kan man aldri vite sikkert.

– Politiet sier at du gjerne ikke blir drept eller skutt, men at noen kanskje kan komme og kaste ting på deg og sånn, eller skremme deg på forskjellige måter. Noen få ganger har det stått biler med menn utenfor huset, kveld etter kveld. Jeg har opplevd slikt i kanskje 15 år nå, men det er ikke hele tiden heller. Det kommer heldigvis også mange hyggelige heiarop fra folk som backer deg. Forskjellen er at jeg ikke er en offentlig person på samme måte som en politiker, som faktisk har rett på politibeskyttelse. Det har ikke jeg, så jeg må ta vare på meg selv. Så blir man jo skamfull overfor foreldre og familie som blir redde og tenker «Åh, måtte hun si akkurat det?» Da tenker du at du må prøve å holde kjeft neste gang. Det gjør at du sier færre og færre gøye ting, og så blir du et kjedeligere og kjedeligere menneske. 

«Du er virkelig den heldigste personen på jordkloden hvis du er hvit mann på 50. I Norge. I 2023»

– Du er feminist, og for mange er det grunn nok til å mislike deg alene. Hvorfor tror du det er slik at det for mange føles skummelt at noen er feminister? 

– Jeg vet virkelig ikke. Det er veldig rart. Jeg tror jo egentlig at alle er for likestilling, at de fleste synes det er gøy med fifty-fifty menn og kvinner på arbeidsplassen og i samfunnet. Jeg tror alle trives med det, at det liksom er en grei modell. Det er mye gøyere på en arbeidsplass der det ikke er skjevfordeling. All forskning tilsier at det blir et mye bedre samfunn, at det lønner seg med likestilling. Jeg vet faktisk ikke hvorfor det er så truende, men selvfølgelig, det er jo litt som med rasisme, at man er redd for at noen skal ta det du har. Jeg prøver også alltid å forklare at det er ingen kvinner som hater menn hvis de sier at de er feminister. Det er ingen kvinner som sier at de vil at mannen skal bort eller fjernes, at han må holdes nede. Det er også gøy at det ofte kommer fra hvite menn som sitter godt i det, men føler seg truet. Som kvinne er det rart å tenke på at det finnes massevis av hvite menn i dette landet som pusher 50 og føler seg truet. De er født med sølvskje i munnen, de har mest makt i verden. Som individ føler du ikke nødvendigvis det, men du er virkelig den heldigste personen på jordkloden hvis du er hvit mann på 50. I Norge. I 2023. Da er du privilegert, og alle vil deg vel, også feminister. Det er veldig trist å hele tiden føle seg misforstått på det, sier Sigrid, som iblant føler på en håpløshet i den forstand at historien gjentar seg, at det er vanskelig å komme videre.

– Vi feminister må for eksempel stadig kjempe sånne abortkamper. Du får aldri kommet opp på et nytt nivå av likestilling, fordi du stadig vekk må diskutere banale, kjedelige ting som fødetilbud. Det er ingenting i helse-Norge mannen mister på samme måte som kvinnen. Både mannen og kvinnen vil jo at fødetilbudet helst skal være på luksusnivå. Det rareste er at ikke menn bare flommer ut på gata og krever at kvinnen skal få champagne idet hun har født. For å sette det på spissen skal det se ut som en hudklinikk på Frogner når kvinnen skal føde. Jeg tror alle menn egentlig vil det også, så det er merkelig at man som feminist må kjempe for disse tingene, gang på gang. Jeg vet jo at noen må ta den kampen, og når de da ringer og spør om jeg kan holde en appell, så sier jeg ja. Noen må holde den appellen, og det koster meg ingenting, kanskje bortsett fra noen drapstrusler i ettertid.

En gang iblant kan det virke som humoren går på bekostning av sak, også for Sigrid Bonde Tusvik. I et innslag på «Torsdag kveld fra Nydalen» for 10 år siden inviterte redaksjonen daværende FpU-formann Himanshu Gulati for å snakke om … Ja, hva var det egentlig han skulle snakke om? Under intervjuet sprutet Sigrid brystmelk på Gulati, og var det egentlig noen som helst som fikk med seg temaet for samtalen? 

– Ha-ha-ha, nei, det tror jeg kanskje ikke. Det morsomme er at den videoen spredte seg til Pornhub og andre pornonettsteder. Asia har visst en helt vanvittig fetisj på morsmelk, så der er jeg kanskje Norges største pornostjerne med flere hundre tusen visninger. 

– Var Himanshu forberedt på hva dere skulle gjøre? 

– Nei, han ble veldig sjokkert. 

– Men han så ut til å ta det ganske pent. 

– Ja, og det var nok derfor vi gikk for en Frp-politiker også. De tåler mye kjeft, og de mener jo også ganske ekstreme ting. Da tror jeg de tåler ekstreme ting også. Det viste seg å stemme i dette tilfellet.

Les også: Mona B. Riise: - Jeg fikk livet i trynet ganske tidlig

Produktinformasjon

BILDE 1

JAKKE Rodebjer
SKJØRT Rodebjer
ØREDOBBER Hasla
RING Aur Studio

BILDE 2

GENSER Ganni
KJOLE Totême hos Moniker
SMYKKE Hasla

BILDE 3

BADEDRAKT Aix Studio
SKJØRT Rodebjer
DRESSJAKKE Rodebjer
PERLESMYKKE MED SØLV Hasla
PERLESMYKKE David-Andersen
PERLEARMBÅND David-Andersen

BILDE 4

KJOLE Loulou Studio hos Moniker
SKINNJAKKE Remain by Birger Christensen
SMYKKE Aur Studio

BILDE 5

KJOLE Totême hos Moniker
SMYKKE Hasla
RING Ulrikke Vogt

BILDE 6

DRESS Envelope1976
TOPP Rodebjer
ØREDOBBER Ulrikke Vogt
RING Ulrikke Vogt

BILDE 7

JAKKE, BUKSER OG SKO Rodebjer