© Sveinung Bråthen

Santa Montefiore: Jeg fortjener suksessen!

Bokaktuelle Santa Montefiore nekter å snakke med britisk presse. Til Tara snakker imidlertid bestselgerforfatteren om sitt forhold til prins Charles, sin avdøde skandalesøster og hvordan dårlige anmeldelser holdt på å drepe karrieren i starten.

7. april 2019 av Lisbeth Skøelv

Du har veldig lojale lesere i Norge, hvor du har solgt over 300 000 bøker. Hvorfor tror du at du er så populær her? 

– Jeg elsker å komme til Norge, folk er så vennlige og varme her. Jeg synes det er interessant at nordmenn leser så mye, dere er kultiverte og intelligente. Når man tenker på hvor mange tv-serier og slikt som finnes, er det utrolig hvor høyt nordmenn verdsetter bøkene sine.

Mannen din, Simon, er også forfatter. Dere jobber begge hjemmefra. Hvordan fungerer det? 

– Veldig bra. Han har sitt kontor og jeg har mitt – i forskjellige etasjer. Vi lukker dørene våre og ser ikke hverandre før arbeidsdagen er over. Nei, det er ikke helt sant, vi prøver å spise lunsj sammen hver dag. Det er en av fordelene ved å jobbe hjemmefra, det kan nemlig være ganske ensomt å være forfatter. Selv om vi jobber separat, er vi fortsatt et team. Jeg jobbet før for Ralph Lauren-konsernet, og kollegene mine og jeg satt ofte og diskuterte ting eller baksnakket sjefen og slikt. Sånn gjør jeg med mannen min også. Jeg avslutter en telefonsamtale og går ned til mannen min og sier «herregud så irriterende den og den er …». For nå har vi jo ingen sjefer å baksnakke, vi ER jo sjefene!

Hans bøker har blitt oversatt til flere språk enn dine, mens dine selger mer enn hans. Er det litt konkurranse dere imellom? 

– Jeg vet ærlig talt ikke salgstallene hans, de eneste gangene jeg får et lite innblikk i tall eller hvor mange språk bøkene hans er oversatt til, er når jeg leser bak på bøkene hans. Men totalt sett har jeg sikkert solgt flere bøker enn ham, for jeg gir jo ut en bok i året, mens hans historiebøker tar tre år å skrive. Det er overhodet ingen konkurranse mellom oss, ikke en gang på fleip. Våre forfatterskap kan ikke sammenlignes, derfor har det heller aldri vært noen konkurranse mellom oss. Jeg kan fortelle ham at jeg har passert seks millioner solgte bøker, og da blir ikke han sur. Selvsagt ikke. Vi unner hverandre suksessen! 

© Sveinung Bråthen

Men dere er kanskje verdens mestselgende ektepar? 

– Jeg vet ærlig talt ikke. Er mannen til J.K. Rowling forfatter? Ha-ha. Jeg er stolt av oss begge, vi har absolutt fortjent suksessen. Jeg husker før vi var gift og vi satt ved kjøkkenbordet i leiligheten hans og delte drømmene våre. Han var journalist og drømte om egen spalte i avisen han jobbet i, jeg ville gjerne få utgitt min første bok. Jeg er stolt av oss begge og hvor langt vi har kommet. Jeg tror ekteskapet vårt har gitt oss begge en enorm stabilitet og en sterk plattform. Vi har vært gift i 20 år. Jeg har skrevet 18 bøker på den tiden, og han har skrevet mange historiske bestselgere. På en måte er det litt skremmende, jeg tenker «herregud, det føles så kort tid siden. Og om nye 18 bøker er jeg vel død!»

Du har hovedsakelig kvinnelige lesere. Leser mannen din bøkene dine?

– Nei. Han har lest én av bøkene mine, fordi han hjalp meg litt med faktaopplysninger i boken. Han har ikke tid til å lese bøkene mine og de er heller ikke den type bøker han vanligvis ville lest.

Du har vokst opp med prins Charles som en nær venn av familien, og både han og sønnene William og Harry var i bryllupet deres. Hvordan er prins Charles, egentlig? 

– Han er følsom, varm og veldig ydmyk, og overhodet ikke selvsentrert eller arrogant. Han snakker lite om seg selv og er veldig interessert i andre mennesker. Han jobber dessuten alltid. Jeg har vært på ferie med ham, og han har kofferten full av jobb han skal gjøre i løpet av ferien mens vi andre bare skal ligge og sole oss. Han kan kanskje virke litt reservert og formell, men det er nok rollen han spiller som Prinsen av Wales. Han er faktisk også veldig morsom. Det hadde du ikke trodd?

Prinsen var med på å redde livet til moren din. Fortell oss om det. 

– De var på skiferie sammen i Sveits i 1988, og min mor og en annen i følget ble tatt av et snøras. Den andre ble drept, moren min overlevde heldigvis. Prins Charles var med på å grave henne ut med sine bare hender. Hendelsen knyttet oss sterkt sammen. Når man har vært gjennom noe så dramatisk sammen, og samtidig har sørget over vennen som omkom i skredet, da knytter man nære bånd.

Jeg har lest at du brukte prinsens egen hage som inspirasjon til hagen i romanen «Hagen i Hartington»?

 – Jeg elsker huset hans, Highgrove. Hvis jeg kunne flyttet inn i et hus – som jeg ikke trengte å betale for – ville jeg uten tvil ha bodd i Highgrove. Det er stort, men ikke altfor stort, nydelig proporsjonert og veldig harmonisk. Og hagen hans tar helt pusten fra meg. Jeg elsker hager, det tror jeg leserne mine har merket, men jeg er nærmest ubrukelig som gartner. Prins Charles elsker også hagen sin, og han har virkelig greie på hagestell. Han har lagt ned mye kjærlighet i sin nydelige hage.

Vet han at hagen hans har havnet i en av romanene dine? 

- Ja, han ble veldig smigret!

Hvor lei er du av å måtte snakke om de kongelige vennene dine i intervjuer?

– Vet du, i Storbritannia gjør jeg ikke det, jeg kan ikke det med tanke på hvordan tabloidpressen er. Der avstår jeg fra å kommentere vennskapet vårt. Faktisk gir jeg ikke lenger intervjuer hjemme i det hele tatt, jeg sier nei til alt. De engelske tabloidene er virkelig fæle. Jeg orker bare ikke mer.

Din avdøde søster Tara Palmer Tomkinson hadde et slags elsk-hat-forhold til tabloidene, og ble veldig berømt også på grunn av nettopp dem. Du holdt deg mer i bakgrunnen?

– Hele hennes karriere var basert på å være berømt. Hun var ikke kjent for et spesielt talent, hun var kjent som reality-deltaker og tv-kjendis. Hun måtte opprettholde statusen, det behøvde ikke jeg. Jeg må si at J.K. Rowling har det veldig bra; alle kjenner bøkene hennes, men få kjenner henne, hun gir ikke mange intervjuer. Det er den ideelle situasjon for meg. 

© Sveinung Bråthen

Du mistet søsteren din for to år siden. Hadde dere et nært forhold? 

– Veldig – selv om vi levde helt forskjellige liv. Hun festet mye og gikk på premierer og slikt som jeg styrte unna. Men vi delte leilighet da vi var i 20-årene, og vi var veldig knyttet til hverandre. Det gjelder broren min og resten av familien også.

Du skriver mye om søstre i bøkene dine? 

– Ja, nesten alltid, men det er fordi jeg stort sett skriver om familie. Men jeg har aldri basert skrivingen på mitt og Taras forhold, jeg har for eksempel aldri skrevet om en søster som hadde problemer med narkotika, som Tara hadde. Folk tror at når jeg skriver om søstre som er veldig forskjellige, så skriver jeg om Tara og meg, men det er feil. Jeg har aldri bevisst skrevet om vårt forhold, men kanskje jeg ubevisst skriver om det tette båndet mellom oss ...?

Jeg har lest at dere hadde et kjærlig, men utfordrende forhold. Stemmer det? 

– Mitt forhold til Tara var veldig komplisert, og kanskje jeg kommer til å skrive om det en dag, men det er for tidlig nå. Det ville blitt en veldig interessant bok, men de britiske tabloidavisene ville kastet seg over den. Kanskje jeg skriver den når jeg er blitt gammel – min siste bok før jeg dør.

Hvordan har du taklet tapet av søsteren din? 

– Det har vært hjerteskjærende, hun ble bare 45, hun var min lillesøster. Min eneste trøst er at Tara – til tross for sin unge alder – levde et hektisk og spennende liv. Når jeg tenker på henne «der oppe», så tenker jeg ikke at hun sitter og synes synd på seg selv fordi hun døde med så mye ugjort, jeg tror hun føler at hun levde livet sitt til fulle og hadde det morsomt mens hun var her. Og deres magasin heter jo også Tara, det gjør det ekstra spesielt å bli intervjuet av dere. 

Du gir ut cirka en roman i året. Hvordan greier du å være så produktiv?

– Tara døde da jeg var midt i arbeidet med romanen «Gracies hemmelighet». Den boken var det vanskelig å skrive, det føltes som en triumf å faktisk greie å avslutte den. Jeg visste ikke om jeg hadde flere bøker i meg, så utbrent var jeg – og jeg var utrolig stresset, for jeg var fortsatt bundet av en kontrakt og måtte levere. Det var som om det satt en ape på skulderen min og ropte «skriv, skriv!» Heldigvis følte jeg meg frisk og opplagt etter en lengre sommerferie, og det var en ekstrem lettelse da jeg greide å skrive «Den glemte Deverill», som kommer på norsk i mars. Mine to siste bøker har vært mine vanskeligste å skrive, men jeg tror også at de er mine beste. Det kan skje når man strever litt og bruker lengre tid og mer tankevirksomhet på noe. Dessuten har Taras død forandret meg og måten jeg ser både verden og meg selv på. Det reflekteres nok i skrivingen min og gir bøkene flere lag.

Du leser ikke anmeldelser av bøkene dine, selv ikke de gode. Hvorfor det?

– Da jeg startet som forfatter, fikk jeg noen dårlige anmeldelser, og det satte meg helt ut i over en uke, det var som om hjertet mitt var laget av bly. Det kom til et punkt der jeg lurte på om det var noen vits i å skrive i det hele tatt. Selvtilliten min ble fullstendig ødelagt, og jeg ble redd for å stikke hodet frem og få det skutt av igjen. Det gjorde meg redd. Mye av skrivingen ligger nemlig i forfatterens selvtillit. Derfor tok jeg valget om å ikke sette meg selv i en slik situasjon igjen. Det jeg ikke ser – eller leser – kan ikke skade meg, tenker jeg. Det er sikkert mange dårlige anmeldelser der ute, og sikkert mange gode også. Men jeg lever fint uten noen av dem! 

Om boken «Slottets siste hemmelighet» 

«Tre kvinner, tre skjebner: Følg familien Deverill gjennom generasjoner, kjærlighet, begjær og krig. Det er 1939 og Kitty Deverill har slått seg til ro i den vesle hjembyen. Men når hennes livs store kjærlighet plutselig vender tilbake til Irland, snur det opp ned på hele hennes tilsynelatende lykkelige tilværelse. Samtidig avdekkes gamle hemmeligheter når familien som har vært spredt for alle vinder, endelig gjenforenes. Med andre verdenskrig i anmarsj og en ny generasjon som venter på å ta over slottet, står plutselig alt på spill for Deverill-familien ... Dette er den tredje og avsluttende boken i Santa Montefiores bestselgende trilogi, ’Slottskrønikene’.» Bastion Forlag, 299 kr.

Kanskje er du også interessert i...