Beredskapshjem: Kristin er reservemor for ungdommer
Kristin Temmerud synes det er godt å se ungdommer blomstre opp i et annet miljø. Derfor har hun alltid dørene åpne og tar i mot ungdom på kort varsel.
Hele familien Temmerud er med på å gjøre det koselig for hverandre. Her er det mor Kristin og datteren Kaja som gjør i stand.
Som beredskapsmor kan Kristin når som helst få en ungdom som trenger et sted å bo. Hun synes det er en berikelse.
− Det er stadig nye utfordringer, og vi lærer noe for hver plassering, sier Kristin. Noe av det hun har lært har ført til et oppgjør med egne holdninger.
Få akutt telefon midt på natta
– Det går akkurat an å være på hytta, smiler Kristin Temmerud (50). Som beredskapshjem for ungdom mellom 13 og 18 år, tar hun imot de som akutt trenger et sted å bo, inntil en varig løsning kommer på plass. Foreløpig har de ikke fått telefon midt på natten, men i prinsippet kan det skje.
Kristin og mannen Morten har fire egne, voksne barn, og har alltid hatt et åpent hjem. Hun er utdannet sykepleier, Morten er ingeniør. De er begge prosjektorienterte − liker å brette opp ermene og sette i gang. Så snart ett prosjekt er ferdig, er de klare for neste.
− Kanskje er det noe av grunnen til at vi valgte å bli beredskapshjem, sier Kristin.
Skadet av vanskelige erfaringer
Ungdommene som flytter inn hos familien Temmerud, bærer med seg traumer og smerte.
− De er skadet av vanskelige erfaringer i livet. Dette kan komme til uttrykk på mange ulike måter. Før kaltes det problemadferd, men dette er barn som er traumatiserte. Det er naturlig å reagere, og jeg tror også det er viktig at de gjør det, sier Kristin.
Hun har ingen problemer med at ungdommene uttrykker sinne og frustrasjon.
− Som beredskapshjem skal vi tåle litt. Sunne reaksjoner på vanskelige opplevelser er greit å forholde seg til. Det er verre med de som ikke klarer å gi uttrykk for smerten sin. Når jeg kjenner historien deres, og vet at lidelsen er stor, men ungdommen ikke greier å få det ut, da kan jeg gråte en skvett på deres vegne, forteller Kristin.
Kristin er vant til å snakke med ungdommer og synes det er helt naturlig at de reagerer på ting som skjer dem. Datteren Kaja og sønnnen Kjartan diskuterer gjerne.
Hadde ekstra kapasitet
Familien har vært beredskapshjem for Bufetat siden 2013, men erfaringen deres som avlastningshjem går enda et tiår tilbake. Da bodde de i Asker.
− En slektning hadde problemer i hjemmet, og vi ble spurt om å være avlastning for deres datter, sier Kristin. De fikk besøk av jenta hver tredje helg. Senere ble de også avlastningshjem for en gutt i klassen til eldstedatteren deres.
− Dette var en gutt med autistiske trekk, som var lite inkludert i klassen. Etter et foreldremøte kom moren hans bort og spurte om gutten kunne få være hos oss i noen helger innimellom. På denne tiden var jeg hjemmeværende, og hadde ekstra kapasitet.
Når Kristin har fått en telefon og vet at en ungdom er på vei, er hun veldig spent. Hun rydder litt i huset og baker gjerne boller. Prøver å gjøre det hverdagslig og koselig, og formidle at ungdommen er ventet og ønsket.
Beriker livet å hjelpe andre
Da de flyttet til Kristiansand fortsatte de som avlastningshjem. Først var det en alenepappa til to barn som trengte litt avlastning en helg i måneden. Så tok de imot sønnen til et vennepar. Han gjennomgikk en kjønnsidentitetskrise som det var vanskelig for foreldrene å håndtere. De spurte om han kunne bo hos Kristin og Morten en stund.
− Vi tok imot ham privat mot litt kostpenger. Han ble boende hos oss i tre måneder, fra han var 16 og til han hadde fylt 17, forteller Kristin. Da gutten var 19 kom han tilbake og bodde hos dem noen måneder igjen på grunn av en personlig krise.
− Da var han på et annet sted i livet, og det var koselig å ha ham tilbake igjen. Det beriket vår familie å ha ham der, og det ga mersmak. Han har fortsatt nøkkel til huset vårt og er blitt en naturlig del av familien. Det var da vi begynte å tenke på at det kunne være fint å jobbe som fosterhjem eller beredskapshjem, sier Kristin.
Kristin og mannen meldte seg på et PRIDE-kurs, som er en forberedelse til å bli fosterhjem. Mot slutten av kurset fikk de vite at det var åpning for å ansette en ny familie som beredskapshjem, og de meldte sin interesse. Gutten som hadde bodd hos dem ble satt opp som referanse, og de fikk jobben. Det er Kristin som er ansatt i Bufetat og har hovedansvaret for ungdommene som kommer, ettersom Morten jobber fullt. Men han er også veldig involvert. En av hans sterke sider er å få ungdommene til å leke. Og det trenger de.
På tå hev i en liten periode
− Jeg vil så gjerne at ungdommene skal føle seg velkomne, og at det skal være godt og trygt å komme inn i huset og være her. Hva jeg gjør og hvordan jeg møter dem blir så viktig, derfor blir jeg nervøs, forteller Kristin.
Hun tenker også på sine egne barn. Selv om ingen av dem bor hjemme lenger, kommer de ofte hjem i helger og ferier. Det skal fungere for alle.
− Det er jo ungdommer med store utfordringer som kommer. Vi har en regel; det svakeste leddet bestemmer hva vi tåler. Dersom en i familien sier at dette ikke går, så må jeg ta det på alvor, sier Kristin, som forteller at de første 14 dagene er de mest slitsomme. Hun bruker tiden på å bli kjent med ungdommen som har flyttet inn, finne ut hva han eller hun sliter med, så hun vet hvordan hun kan gjøre det trygt for vedkommende. I denne perioden går hun litt på tå hev, men når de har blitt bedre kjent senker skuldrene seg.
Når en plassering er over, følger en friperiode, hvor familien står fritt til å reise − også lenger enn til hytta. Lengden på friperioden avhenger av lengden på ungdommens opphold.
En trygg base i en periode
Den korteste plasseringen familien har hatt, varte i fire dager. Den lengste varte i sju måneder. Når en ungdom bor hos dem så lenge, blir de godt kjent. Kristin synes det er lettere når hun ser at det er gode tiltak i vente for den som flytter. Noen skal tilbake til hjemmet sitt, noen skal i fosterhjem og andre på institusjon.
− Når jeg ser at det går bra med dem, så kjenner jeg at jeg slipper dem. Men det har også med innstillingen min å gjøre. Vi skal ikke binde oss til dem, og de skal ikke binde seg til oss. Vi skal være en trygg base i en periode, og så skal de videre. Men det er jo noen jeg tenker på litt oftere, noen som setter seg litt mer i hjertet enn andre, sier Kristin.
− Når de reiser får de alltid muligheten til å kontakte meg. Jeg kontakter ikke dem, men responderer alltid hvis de tar kontakt, forteller Kristin.
Hun har blitt invitert på besøk til enkelte, og synes det er godt å se at de har det bra.
− Jeg skal møte en gutt om noen dager, for å gi ham en gjenglemt eiendel. Jeg foreslo å sende den i posten, men han ville heller treffes på kafé, så da gjør vi det, smiler Kristin.
Lærer noe etter hver plassering
− Jeg har hatt et veldig stigmatisert bilde av hvem foreldrene til disse barna er. Etter å ha truffet så mange av dem har jeg vært nødt til å justere dette. Mange av dem er ressurssterke, flotte mennesker som jeg har dyp respekt for. De har sin historie, som gjør at de ikke mestrer. Vi skal ikke unnskylde, men vi skal forstå. Noen ganger har jeg tenkt at det kunne vært meg som hadde kommet i en slik situasjon. Det gir meg en ydmykhet og en annen dynamikk i relasjonen med foreldrene, forteller Kristin.
Og denne relasjonen synes hun er viktig.
− Disse ungdommene har opplevd nok konflikter i livene sine. At vi kan samarbeide med foreldrene og snakke positivt om dem er veldig viktig. Noen av ungdommene forsvarer foreldrene, andre har selv bedt om å få flytte og snakker negativt om dem. Vi må hjelpe dem å nyansere, og fylle ut der mamma og pappa ikke strekker til.
Når en ungdom har flyttet, gjør Kristin rent rommet og rer opp sengen så alt er klart til nestemann. Det er også en del av prosessen med å bli ferdig med en plassering.
En positiv endring
Som beredskapshjem står Kristin og mannen aldri alene. De har egen veileder fra Bufetat, et nettverk av hjelpere fra barnevern og helsevesen, og en gruppe bestående av fem beredskapshjem som deler erfaringer.
− Vi får god veiledning og oppfølging. Hvis vi tar imot ungdom med diagnoser vi ikke kjenner til, kan vi få kurs i disse. Det er også til hjelp at vi er en stor familie. Da har ungdommen flere personer å ha en relasjon til. Og så er det liv i huset og flere å spise kveldsmat sammen med.
Kristin synes det vanskeligste med jobben er når hun føler at hun ikke når frem, og ikke får gitt god nok omsorg. Hvis ungdommen skader seg selv, og hun ikke kan gjøre noe for å beskytte dem. Det er godt å ha flere å støtte seg på. Og de gode tingene med jobben veier opp.
− Det beste er å se ungdommene blomstre. Vi ser det ikke hos alle, men veldig mange endrer seg positivt når de kommer i et annet miljø. Det er så inspirerende, og jeg føler at jeg er på rett plass. Ungdommene kommer med sine personligheter og krydrer hverdagen vår på en måte jeg synes er veldig berikende, sier Kristin.
