Pernille Sørensen på nytt

Det har vært en helt fantastisk jobb å ha, sier Pernille Sørensen om sitt åtte år lange engasjement i NRKs suksessprogram «Nytt på nytt».

– Jeg har alltid tenkt at jeg skal slutte i denne jobben mens jeg elsker å gjøre den, at jeg ikke skulle være et sted så lenge at folk går lei av meg, og jeg ikke klarer å være kreativ nok til å gi bra innhold til jobben. Sjelen min kunne fortsatt mye lenger, men det var rett og slett for mange jobbprosjekter som ikke fikk plass.

Det er siste dag i mai, en solfylt ettermiddag på Smestad i Oslo. Pernille Sørensen er omgitt av syriner som har blomstret litt senere enn vanlig dette året, og den store hagen vi befinner oss i, er svøpt i den deilige duften fra vårt sikreste hvite og lilla vårtegn. Humorlegenden og tv stjernen Sørensen har vært gjennom et vellykket foto-opptak med godt humør og topp stemning, og nå er det på sin plass å helle litt malurt i begeret.

– Pernille, kan ikke du beskrive deg selv med tre ord?

– Åh, det er jo kjempevanskelig. For en ekkel start på intervjuet! Jeg mener at her bør man kunne si tre positive ord om seg selv og tre negative, for det holder ikke med bare tre. Har jeg lov til å bryte reglene?

– Vær så god, du står helt fritt.

– Ok, da begynner jeg med de positive, så går vi på de negative etterpå. Jeg er ganske strukturert, jeg er flink til å jobbe mot et mål langt borte og legge strukturerte planer for å komme meg dit. Jeg trives ordentlig godt med at ting går «according to plan». Med kreative prosjekter synes jeg det er deilig bare å jobbe jevnt og trutt, heller begynne i ordentlig god tid så jeg ikke blir stresset. Det er ikke så lett å komme på morsomme ideer hvis du må styrte dem frem. Så jeg er ganske god til å jobbe strukturert og jevnt til bare å drive et tøysekontor på egen
hånd

– Du har disiplin.

– Ja, det har jeg. Og så er jeg stort sett i godt humør. Jeg tror også mannen min er enig i at jeg er ganske sjelden sur, så jeg kan gi meg selv en tommel opp der. På alt som ikke har med jobbting å gjøre, så er jeg ganske vimsete, hvis vi nå skal gå over på det negative. Det går jo nødvendigvis utover noe at jeg er effektiv med jobb, så derfor er jeg ganske ustrukturert også. Altså, jeg rydder når jeg ser at det er rotete og sånn, det er ikke slik at jeg går og kaster fra meg søppel rundt overalt hjemme, men mannen min er mye flinkere til å støvsuge og holde fortet.

– Det er litt to sider av den samme mynten, dette?

– Ja, jeg er på en måte veldig organisert og samtidig ganske distré. På en helt vanlig tirsdag, eller for den del gjerne på en lørdag hvor jeg ikke har noen ting å gjøre, kan jeg dra med en handleliste i butikken og komme hjem med bare fem av ti ting. Selv om alt står på lappen. Jeg er veldig lett å avlede. Hvis det for eksempel er smaksprøver i butikken, så blir jeg så opptatt av dem og hvor de produktene står, at jeg godt kan komme hjem uten resten av handlelisten. Det er nesten alltid slik at jeg mangler en ting hvis jeg har vært og handlet, men i hovedsak får jeg med det vi trenger.

– Er det sånn at Dagfinn går ut og kjøper det du ikke har klart å få med deg?

– Ja, ja.

– Han sender deg ikke ut igjen?

– Nei, da fikser han det, for det er større sjanse for at han faktisk får det med seg.

– Det høres da bra ut.

– Det er det. Og så er jeg en som bruker mye krefter på å bekymre meg for unødvendige ting, som at jeg ikke skal rekke noe. Jeg er hverdagsbekymret, men ikke bekymret ellers. Jeg er ikke redd for død og katastrofer, jeg har ikke noe katastrofefokus. Eller vent, kanskje jeg har katastrofefokus på lavt nivå. Hva hvis ungene mister den bussen? Det gjør at jeg hele tiden har en alternativ plan i tilfelle ting skulle gå gærent. Jeg har alltid en plan B. Det gjør meg jo på den annen side veldig effektiv.

– Da er jo sirkelen sluttet?

– Da er sirkelen sluttet, så du kan si at det ene drifter det andre, alt henger sammen, ha-ha. Da jeg var liten var jeg veldig bekymret for alt mulig, men det er sikkert slik at fordi jeg er vant til å ha et visst katastrofe-fokus så bruker jeg heller ikke så mye krefter på det. Tvert imot så merker jeg at jeg blir rolig av å ha sett for meg «worst case»- scenario. Da virker det som at det ikke er så ille hvis det skjer, fordi jeg allerede har lagt en plan for det, og da legger jeg det fra meg
veldig raskt.

Pernille Sørensens vurdering av sine positive og negative sider der, altså, men hvem er hun mon tro sånn ellers? Hun ble født inn i en akademikerfamilie 15. september 1977 på Haslum i Bærum, og to år senere fikk hun en lillesøster som i dag er psykolog. De vokste opp «utpå et jorde med sånne bokserekkehus som var helt like, med masse barn i gata på 80-tallet hvor man bare var ute». Det var en annen tid.

– Det var sånn at nå må du ut og få deg frisk luft, og så kom man bare hjem når det var middag. Så dro man ut igjen og lekte, og så kom man hjem når man skulle legge seg. Jeg tenker at det må ha vært veldig deilig å være foreldre på den tiden også. Når ungene først var ute, så var det ikke sånn at de kunne ringe deg og du kunne si «kan du hente meg?», avtalen var at du fikk komme deg hjem selv, liksom. Det skulle være krise hvis du måtte låne hustelefonen hjemme hos noen for å bli hentet, da skulle det være ekstraordinært.

Pernilles mor var lærer, og faren var sivilingeniør.

– Mamma jobbet på ungdomsskolen, til min store fortvilelse. Hun kunne alle triksene i boken da jeg ble ungdom og prøvde å lure meg til ting. Men vi hadde en veldig trygg kjernefamilieoppvekst. Det var tett kontakt med tanter og onkler og kusiner og fettere, men det var også veldig mye oss fire. Vi leide hytter på fjellet, og var på seiltur. Siden mamma var lærer med lang sommerferie, var vi jo sammen hele familien i feriene.

– Hvor dro dere?

– Vi var stort sett på hytta vår på Tjøme, som farfar kjøpte etter krigen. Pappa hadde vært der da han var liten, og jeg har vært der siden jeg ble født. Mamma har hytta fremdeles. Vi var mye der, og så seilte vi til Sverige. Til min store fortvilelse dro vi aldri til Syden, jeg hadde jo veldig lyst til det. Sverige var det eneste utlandet jeg kunne skrive i minnebøkene mine at jeg hadde vært i.

– Når kom du første gang til Syden da?

– Det var under Lillehammer-OL. Da syntes pappa det var så praktisk å reise bort, fordi det kom til å være så mange mennesker i Norge. Da ville det sikkert bare bli tjåka fullt av folk på bussen og kø overalt. Selv om det var på Lillehammer, hadde han en eller annen tanke om at det ville bli
smekkfullt alle steder på Haslum også. Det ble for styrete, så da dro vi til Gran Canaria.
Det var første gangen jeg kom til Syden. Jeg var 16.

– Ga det mersmak?

– Ja, jeg har vært masse i Syden med våre barn, og jeg synes det er kjempestas. Det føles nesten som at du bor på et cruiseskip eller noe, at alt bare er en meter unna, på en måte. Det syntes jeg var veldig stas.

Pernille gikk på Blommenholm barneskole og Ramstad ungdomsskole.

– Jeg kom fra et lærerhjem, og pappa var litt sånn Gerhardsen-generasjon med at man skal være nøysom, og man skal overhodet ikke ha merkeklær. Det var veldig nøkternt, litt motsatt av 80-tallet og det frie marked og alt det der. Da rekken vår fikk tilbud om kabel-tv, var pappa den eneste som takket nei. Vi hadde jo NRK og svensk tv, og det holdt i massevis. Han syntes det var unødvendig med Sky Channel og sånn, så det var helt forferdelig.

– Du kunne ikke se Sky Channel hjemme?

– Nei, nei, nei. Da måtte jeg til vennene mine i blokkene

– Stakkars deg, du ble frarøvet store ting.

– Ja det var helt grusomt. Det var veldig mange akademikere som snobbet nedover, sånne typiske sekstiåtterforeldre, i området der jeg bodde. Alle hadde sånne sosialdemokratiske hekker og plener, og alt var likt. Da jeg begynte på ungdomsskolen med folk fra Høvik som hadde ordentlige villaer med svømmebasseng i hagen og fikk bil til atten-årsdagen og sånn, var det et voldsomt sjokk. Det var først da jeg møtte den delen av Bærum, og jeg hadde veldig behov for ikke å være snobb.

– Så du opponerte aldri mot oppveksten?

– Nei, men jeg er jo oppdratt veldig ordentlig. Jeg var ikke så veldig rampete da jeg var liten, og jeg var ganske engstelig av meg. Men jeg begynte å gå i armybukser. Jeg gikk på Army Shop og kjøpte lumberjack-jakker og sånn, jeg var litt frika slash grunge. Jeg hadde en liten grungeperiode, og så gled jeg over til sånne bestefarsgensere og bestefarsskjorter og vest og frikeskjerf. Jeg hadde veldig behov for ikke å være en del av det sossete Bærum. Der pappa og mamma var nøysomme, gikk jeg nok enda hardere til verks.

– Du var ordentlig vintage.

– Ja, ja. Jeg skulle ikke være sånn Ellos-katalog, liksom. Vi hang jo på tvers, men det var likevel sossene mot de som var litt mer frika, liksom, og jeg syntes også det var veldig kult med gutter som spilte i band og sånn. Pluss at jeg gikk i speideren, så jeg var ganske nerd i tillegg. Jeg hadde også ganske strenge regler hjemme. Ingen av vennene mine hadde innetider, jeg var den eneste, men i helgene var jeg veldig mye på speidertur, og det var en helt annen gjeng. Det var
et mer kreativt miljø med å dra ut i skogen og spikke og sånn.

– Det virker som du er ganske tilpasningsdyktig?

– Jeg har alltid, både gjennom oppveksten og som voksen, hatt mange forskjellige vennegjenger, som har holdt på med veldig forskjellige ting, men ikke hatt noe problem med å drive mellom dem, eller flekse, gå fra den ene til den andre. Jeg synes det er gøy, for da møter man så mange flere forskjellige mennesker, forteller Pernille entusiastisk.

– Speideren var fantastisk, fortsetter hun.

– Jeg gikk der fra fjerde klasse til jeg var 18 og var ferdig med videregående. Dette var på Nadderud, en skole hun beskriver som «veldig frika», et sånt sted der RV vinner skolevalgene. Det var her hun for første gang kom i kontakt med skuespill.

– Der hadde jeg teaterlinje, så det var der det begynte. Vi følte at vi var veldig seriøse, vi drev ikke med revy, men satte opp ordentlige teaterstykker av Tsjekhov og Peer Gynt og sånn.

– Dere var litt pretensiøse?

– Ikke bare litt, veldig. Og vi var veldig stolte av det, at vi var noe annet enn de skolene som drev med revy, liksom, men så var det jo revy jeg endte opp med til slutt, sier Pernille med en kledelig beskjemmet latter.

Selv om den første leflingen med teater smakte riktig så søtt, var det ikke den åpenbare retningen for Pernilles videre utdannelse. Hun turte ikke søke Teaterhøgskolen, så den yrkesretningen syntes lukket, og hun visste ikke helt hva hun ellers kunne tenkes å bli. Hardtslående, kritisk journalist var en mulighet, røper hun, og det ble til at hun studerte medievitenskap og deretter statsvitenskap på NTNU i Trondheim.

– Pappa studerte til ingeniør på gamle NTH i Trondheim. Veldig mange av hans og mammas venner har studert i Trondheim, så jeg har alltid følt at Studentersamfundet der oppe er et hus der det bare boblet og kokte. Med en gang jeg kom til Trondheim skjønte jeg at her må jeg bare gå inn døra. Jeg ble raskt medlem i internteatret der, etter at jeg var med på Uka og ble frelst. Det ble på en måte min folkehøgskole. Jeg drev med studier ved siden av å være på Samfundet, vil jeg si. Hoveddelen var der, og det var der jeg begynte med standup. Jeg var med på revyen, og så var det standup-kurs der som jeg ble med på. Vi var en vennegjeng som startet en standup-klubb på en kafé, der vi byttet på å være konferansierer og det bare var venner som kom og hørte på oss, så det var ikke så skummelt. Det kom noen fra Stand Up Norge en gang, og de spurte om jeg hadde lyst til å gjøre noen jobber for dem, så det var slik det begynte.

Neste stopp ble Universitetet i Oslo, der hun studerte stat og politikk i Midt-Østen og Nord Afrika. Det var litt for å få fullført cand.mag-graden, men mest for å være nærmere standup-miljøet.

– Planen var aldri at jeg skulle jobbe med det, det bare skjedde. Den gangen var det ikke så mange damer heller, så jeg ble kvotert inn på veldig mange jobber som oppvarming for Jon Schau og Otto Jespersen og de der.

– De trengte et kvinnelig alibi?

– Ja, sikkert litt derfor, og kanskje også litt fordi jeg var morsom? Jeg fikk i hvert fall jobbet veldig mye, og det tror jeg er den eneste måten å bli god på, at man får prøvd seg nok.

Den unge Pernille Sørensen hadde begrenset kjennskap til revy og standup, men blant hennes tidlige forbilder var Hege Schøyen og Linn Skåber. Hun hadde også vokst opp med – og elsket – Monty Python. Likevel var ikke noen av disse spesifikke inspirasjonskilder. Hun fant sin egen vei på en annen, mer teoretisk måte.

– Jeg liker veldig godt quiz og å løse gåter og sånne ting. Å ha tenkt ut noe morsomt, og så se om du får andre til å le av det samme som deg, er som en slags nøkkel du trenger når noe skal dekodes. Hvis du klarer å levere en vits på riktig måte, så hører du veldig godt når den treffer. Når det skjer, har du klart oppgaven.

Pernille Sørensen ble et kjent fjes for flere enn dem som frekventerte middels besøkte standup-klubber da hun dukket opp i NRK-programmet «Melonas», en sketsjbasert humorserie som vakte stor glede i de tusen hjem i årene 2002 til 2006. Her spilte hun sammen med Stine Buer og Kristin Skogheim, og trekløverets elleville humor samlet i snitt 600 000 seere i de to første
sesongene. Da den tredje sesongen ble lagt til lørdagskvelden, høynet de med pene 100 000 seere, og «Melonas» vant Publikumsprisen under Komiprisen i 2005.

Nå var det ingen vei tilbake, Pernille Sørensen var komiker. Og skuespiller. I 2009 fikk hun sin første filmrolle, som mammaen i «Knerten», basert på Anne- Cath. Vestlys bøker om Lillebror og
Knerten. De to neste årene var hun med i oppfølgerne «Knerten gifter seg» og «Knerten i knipe». I 2011 var hun for første gang å se i en situasjonskomedie, «Åse Tonight», som hun hadde skrevet selv. Den fikk bare en sesong, men hun traff blink da hun fikk en rolle i Terje Sollis serie «Side om side», som ble en dundrende suksess.

Begge disse er NRK-produksjoner, og Pernille har også stilt opp i «Ut i vår hage», «20 spørsmål», «Løvebakken» og andre programmer i statskanalen. Hun er evig lojal, virker det som?

– Ja, jeg trives veldig godt i NRK. Det er noe trygt ved NRK. Jeg vet ikke om det har noe med oppvekst å gjøre, og pappas avsky for kabel-tv, ha-ha-ha. Jeg føler bare at det er noen trygge, statlige rammer på plass der.

– Det er sosialdemokraten i deg som snakker nå? Eller forresten, hvordan er det egentlig med sosialdemokraten i deg?

– Den er på plass. Men det er noe med at det er veldig ordnede former i NRK. Jeg liker ryddige og ordentlige rammer, at folk har jobbet der lenge, at det er kompetente folk i alle ledd, så man kan komme med gøye idéer i midten. Det kan koke så lenge systemet rundt, huset rundt, er så solid.

– Er du redd for hva som kan skje med NRK når de må flytte?

– Jeg synes det er forferdelig å tenke på å flytte fra det huset som jeg elsker. Det er noe med alle de kronglete gangene, at du bare føler at her ligger NRKs historie. Gamle hus er noe av det beste jeg vet. De retropanelene inne i radiohuset der, sukker Pernille henført uten å fullføre setningen.

– Huset har så mye sjel, som selvfølgelig gir litt fart til at man får lyst til å lage flere gøye ting å fylle det med. Hvis man da flytter til et helt nytt bygg, så ... Ja, sjelen til NRK er jo selvfølgelig ikke i veggene, men allikevel. Jeg er ikke noe glad i endringer generelt. Jeg liker veldig godt rutiner og å kunne gjøre det samme. Hvis vi er i Syden, så liker jeg å komme tilbake til et sted jeg har vært før, fordi jeg allerede vet hvor den aller beste restauranten er. Da får jeg hvilepuls veldig fort.

– Er du sikker på at du vet hvor den aller beste restauranten er, da?

– Nei, og jeg synes jo det er koselig at det kommer noen nye restauranter, men da kan jeg i hvert fall se for meg det området jeg skal til. Så det er vel kanskje at det er noe veldig trygt med å bare være i NRK. Så liker jeg jo menneskene som er der også, da. De som er inne i huset. Det er ikke bare bygget.

– Det er sikkert mange glad for å høre. Du har også vært tilknyttet Latter veldig lenge. Begynte det samarbeidet med showet «Flink pike» i 2010?

– Jeg har egentlig hatt management i Stand Up Norge siden jeg begynte med standup, og etter at de havnet på Latter ble det bare til at det er der man har forestillinger. Så jeg har fulgt dem dit, men «Flink pike» var det første showet jeg satte opp der alene, det første soloshowet mitt.

– Hvor annerledes ville «Flink pike»- showet vært i dag?

– Det ville nok vært ganske likt. Jeg har aldri vært så veldig kontroversiell i ting jeg snakker om, aldri gjort så mange parodier. Jeg har ikke hatt karakterer jeg har måttet kaste fordi det humoristiske landskapet er annerledes. Den forestillingen kunne fint vært gjort i dag, bortsett fra der jeg snakker om å føde og sånn. Det er så lenge siden jeg fødte at jeg nesten har fortrengt det, men showet hadde funket i dag også. Det er ikke noe der som er på nei-listen.

Fra 2015 har Pernille hatt fast plass som paneldeltager i «Nytt på nytt», og var hun ikke et kjent navn fra før, ble hun det da. Det humoristiske aktualitetsprogrammet har vært NRKs muligens aller sikreste underholdningskort i store deler av dets 24-årige levetid, og kommer nok til å fortsette å være det også fra høsten av når Isalill Kolpus overtar Pernilles rolle.

Hun forteller om åtte år med moro, om å skrive vitser sammen med en dyktig redaksjon, om å bli kastet ut på dypt vann til tross for at man har et manus, om å improvisere og ta ting på sparket, og om hvordan valg av gjester er avgjørende for hvordan programmet til enhver tid arter seg.

– Jeg kommer til å savne det masse til høsten, samtidig som jeg gleder meg veldig til de nye prosjektene mine. Det er showet «3 for 1» sammen med Live Nelvik og Kristine

Riis på Latter, to manusjobber og innspilling av en ny tv-serie for NRK. Det ble umulig å kombinere med fulltidsjobb i «Nytt på nytt». Tiden var inne nå. Jeg måtte ta et valg, og tenkte at jeg skal holde meg til avtalen jeg har gjort med meg selv om heller å gå videre med litt sorg i hjertet enn med lettelse. Det er klart jeg har savnet å ikke kunne gjøre så mange ting live når jeg
har holdt på med «Nytt på nytt». Jeg har ikke kunnet dra på turnéer rundt omkring i landet gjennom hele høsten og våren, så det skal bli fint å være mer fleksibel.

Foreløpig kan hun ikke si så mye om den nye tv-serien hun skal spille i. Det er en ennå ikke navngitt dramedie (en kombinasjon av situasjonskomedie og serie, blir vi forklart) om å vokse opp på 80-tallet, der Pernille spiller husets mor og dessuten fungerer som manuskonsulent. Hun er også involvert på manussiden i et annet prosjekt, så hvor fleksibel og hvor mye ekstra tid hun får, er et åpent spørsmål.

– Sant nok. Det blir veldig gøy, og jeg gleder meg masse, men jeg skal altså over i to fulltidsjobber til høsten, ha-ha-ha. Pluss, pluss.

I april ble Pernille belønnet med den gjeve Riksmålsprisen for sin mangeårige innsats med å fremme godt språk, kronet av de åtte årene i «Nytt for nytt». Juryens begrunnelse var denne: «Pernille Sørensen utmerker seg ikke bare med sin sikre språkbruk, men også med en språklig fantasi, lekenhet og glede. Hun har markert seg som en populær deltager i ’Nytt på nytt’ i åtte år. Selv om programmet bygger på manus, kan det ikke være noen tvil om at hun improviserer språklig med treffsikre og originale formuleringer, klart og tydelig fremført. Dette er intelligent humor på en rappkjeftet måte, og et stort publikum har trykket henne til sitt bryst.»

Hvor bevisst er hun egentlig godt språk når hun ordlegger seg?

– Kjempebevisst. Jeg vokste opp med en far som rettet på meg hver gang jeg snakket
feil.

– Du skrev en barnebok, «Tubaluba», som inneholder det du kaller tulledikt for barn. Jeg har forstått det slik at du er veldig inspirert av André Bjerke, som kan betraktes som selve riksmålshøvdingen, men det var kanskje ikke primært det som trigget inspirasjonen til å skrive dikt?

– Nei, det var forskjellige ting. Altså, de tullediktene til André Bjerke leste vi jo inn og ut og baklengs og frem da jeg var liten, og det samme med Inger Hagerup. Jeg ble lest masse dikt for, og mange andre bøker, og jeg tror at hvis man får høre mange ord, så samler man dem et eller annet sted i hjernen så man kan bruke dem når man trenger dem senere. Og at det går an å leke med ord, er noe som får meg til å tenke at dikt har noe felles med vitser. Det er for eksempel viktig hvilket ord som ligger til slutt. Det er morsommere med ord som ender på dobbeltkonsonant enn enkeltkonsonant, liksom. Altså, puff er et morsommere ord enn stol, ikke
sant, fordi det har litt mer fart. Da er det gøyere å lande en setning på det, enn å ha det i midten. Vi har alltid tullet mye med ord hjemme, og det gjør vi fortsatt. Hver gang noen hadde bursdag i min familie, var det om å gjøre å skrive et dikt på kortet som var dårligst mulig skrevet på en god måte, sånn at for eksempel fremskutte og innskutte leddsetninger er skjøvet litt på for at det skal rime på gjørs, litt dårlig, hvis du skjønner?

Pernille Sørensen har vært gift med Dagfinn Lyngbø siden 2006, og sammen har de to sønner, Ludvig på 15 og Lasse på 11.

Hvordan er det i husholdningen Sørensen Lyngbø? Får de nok humor på jobben slik at det er dørgende kjedelig i huset de deler i Sørkedalen, eller prøver ekteparet å overgå hverandre i gode vitser og bare være gærne?

– Jeg har fått det spørsmålet mange ganger før, men jeg har jo aldri vært gift med noen andre enn en komiker, så jeg vet ikke hvordan det ellers ville vært. Det er absolutt god stemning. Dagfinn er en naturlig morsom mann, så jeg ler veldig godt av ham i det daglige, men jeg vet ikke om vi tuller mer hjemme enn andre familier gjør.

Sønnene er også morsomme, forteller Pernille, men om de blir komikere aner hun ikke. De vet ikke hva de skal bli, og det synes hun egentlig er litt deilig.

– De er for unge til å vite hva de har lyst til. Det er det samme for meg hva de gjør, bare de trives med det. Det har jeg med meg hjemmefra. Det lå nok en viss forventning om at jeg skulle ta meg en utdannelse av en eller annen sort, at jeg skulle gå på universitetet uten at det ble uttalt, siden begge foreldrene mine hadde gjort det. For meg var det derfor ikke noe alternativ ikke å
gjøre det, men det ble aldri sagt at de forventet av meg at jeg skulle ta en utdannelse. De la seg heller aldri opp i at jeg endte opp med ikke å bruke utdannelsen min til noe.

– Du klarte deg jo, du var lykkelig.

– Ja. Det har de vært veldig samstemte på hele tiden, at man må gjøre det man trives med, og det synes jeg er en god tanke å videreføre til egne barn.