© Xenia Villafranca

Oslo Krisesenter: Kvinner i kamp

I 40 år har de kjempet mot en av vår tids største brudd på menneskerettighetene: Vold mot kvinner og barn. Tara har besøkt Oslo Krisesenter og møtt kvinnene som endret både loven og samfunnets holdning til kvinnemishandling.

18. februar 2019 av Lene Wikander

Tung sikkerhet

På en anonym adresse i Oslo ligger flere etasjer med boenheter, lekerom for barn, kurslokaler, oppholdsrom, samtalerom og kontorer. Vi blir vist inn en dør som smekker bak oss, før vi må gjennom enda en som også smekker igjen. Sikkerhetstiltakene her er tunge. Det må de være. Flere av kvinnene som søker hjelp og tilflukt her, er truet på livet.

Daglig leder Inger Lise W. Larsen tar imot oss på kontoret sitt og lar oss møte en av dem. La oss kalle henne Anne. Hun lever fortsatt med drapstrusler og må være anonym av hensyn til sin egen sikkerhet. Anne er femti år og kom til Oslo Krisesenter for første gang for ti år siden. Siden har hun brukt senteret jevnlig. 

Daglig leder Inger Lise W. Larsen
Daglig leder Inger Lise W. Larsen © Xenia Villafranca

Å leve med vold gjør noe ved deg

– Første gang jeg kom hit var det med hjelp av politi og lege, forteller Anne og ser opp på noen av de kunstverkene som er donert til Krisesenteret: En naken kvinne i helfigur med navn skriblet over seg, laget av Björg Thorhallsdottir og en ettertenksom kvinne i hijab, fotografert av Walter Astrada.

– Det var en lettelse å komme hit, da følte jeg meg endelig trygg. Inntil da hadde jeg i alle år ordnet opp i egne problemer, men jeg kom til et punkt hvor det ikke lenger var mulig, forteller Anne.

– De som jobbet her stilte ikke masse kritiske spørsmål, de skjønte med en gang hva jeg snakket om. Jeg ble trodd. Det var utrolig verdifullt, sier Anne og tar et godt grep rundt tekoppen med den ikoniske kvinnekamptegningen av en vaskedame med skaut og bicepsen knyttet. For det er det hun har vært og er: En kvinne i kamp.

– I mitt tilfelle var det sånn at volden og truslene ikke stoppet selv om jeg kom på krisesenteret. Jeg skulle jo ut i livet igjen der truslene har fortsatt helt frem til nå. Så det å kunne komme hit og få lettet tankene, få hjelp til det jeg trenger, er fortsatt helt nødvendig.

– Det å leve med vold over så lang tid, har gjort noe med meg. Og det skjønner de her, sier Anne.

– Jeg er forsøkt drept og har levd med drapstrusler i mange år. Truslene eskalerte og har endt opp i drap på noen andre. Han har nå en dom. Min erfaring er at det stedet jeg ble møtt med kunnskap uten å bli dømt, det var her. Uten krisesenteret er jeg ikke sikker på om jeg hadde vært i live i dag, mener Anne.

Norge har i dag 50 krisesentre, og det er bruk for hvert eneste ett av dem
Norge har i dag 50 krisesentre, og det er bruk for hvert eneste ett av dem © Xenia Villafranca

Oppstarten

Forsker Kristin Skjørten ved nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress, var med i den første fasen.

– Krisesenteret åpnet i mai 1978 og jeg meldte meg ganske snart som frivillig vakt. På den tiden var det ikke skrevet mye i Norge om vold mot kvinner.

Da jeg til slutt leverte min magistergradsavhandling skrev jeg om kvinnemishandling med utgangspunkt i en kvalitativ undersøkelse gjennom Krisesenteret i Oslo. Det ble viktig som et bidrag til å synliggjøre og dokumentere volden som var den største delen av prosjektet den gang, sier Kristin som også har skrevet flere bøker om vold i nære relasjoner. 

50 krisesentre på 5 år

– Fra krisesenteret åpnet i Oslo i 1978, gikk det bare fem år før vi hadde 50 krisesentre rundt omkring i landet. I dag er det like mange.

– Allerede i 1983 hadde myndighetene på plass en handlingsplan slik at vold mot kvinner ble synliggjort, politisert og satt på dagsordenen til myndighetene. Etter det var ikke vold lenger en privatsak. Det gikk veldig fort takket være innsatsen til krisesenterbevegelsen og Kvinnebevegelsen, forteller hun.

Forsker Kristin Skjørten
Forsker Kristin Skjørten © Xenia Villafranca

Vold i nære relasjoner kan ramme alle

– Noe av hovedproblemet i dag er at både politikere og andre tenker at i Norge er vi kommet så langt med likestillingen at vold av denne typen ikke lenger er noe problem for etnisk norske kvinner, sier daglig leder Inger Lise.

– Vi har lett for å tenke at denne voldsproblematikken bare er noe som gjelder mennesker med en annen etnisk bakgrunn enn norsk i Norge, men det er ikke riktig. Av rundt 200 henvendelser vi mottar i løpet av en måned, er litt under halvparten fra etnisk norske kvinner, forteller hun.

Utvikler seg over tid

– Vold i nære relasjoner er noe som utvikler seg gradvis og over tid, legger hun til.

– I denne prosessen blir volden bagatellisert og en normal del av hverdagen. Voldsutøveren legger skylden på kvinnen: «Hadde hun ikke oppført seg så provoserende så hadde jo ikke han klikket og slått.»

Derfor påtar kvinnen seg ofte ansvaret for volden og forsøker å tilpasse atferden sin for ikke å gjøre mannen sint. En stor del av de voldsutsatte som oppsøker Oslo Krisesenter, identifiserer seg ikke som voldsutsatt, men ønsker hjelp til sine problemer i samlivet.

– Det er først gjennom samtaler og kurs om hva vold er og normale reaksjoner på å leve i vold, at kvinnen kjenner seg igjen i voldsbegrepene, forteller Inger Lise. 

Barn på krisesenteret

Ute i en stue møter vi 18 år gamle Davina. Hun ønsker å jobbe som frivillig etter at hun og moren hennes fikk hjelp av krisesenteret da hun selv var barn.

– Vi kom til krisesenteret et par år etter at vi hadde flyttet til Norge fra Afrika. Mamma var veldig god til å holde ting skjult for meg, men en kveld ble det så mye bråk og krangling at jeg og mamma endte opp her. Da var jeg ti år.

I dag går det kjempebra med moren min, hun er en veldig sterk kvinne. Nå vil jeg utdanne meg til sosionom og jobbe her selv.

At det finnes kvinner som er så sterke at de vil hjelpe andre kvinner med å gå gjennom en av de vanskeligste periodene i livet sitt, det er så sterkt, det er noe jeg vil bruke yrkeslivet mitt på selv, smiler hun.

– Mange kvinner blir jo i voldelige forhold på grunn av barna. Men som barn med krisesenterbakgrunn vil jeg bare si at bryr du deg virkelig om barna, så ta kontakt med krisesenteret, de kan hjelpe!

Alle tilbudene til Oslo Krisesenter er gratis, og det benyttes tolk ved behov. Les mer på Oslokrisesenter.no

Denne unge kvinnen er oppvokst på krisesenter
Denne unge kvinnen er oppvokst på krisesenter

Barn får med seg mer enn man tror

Torill Halvorsen er seksjonsleder på bosenteret og har mye med disse barna Davina snakker om å gjøre.

– Det er viktig for oss at vi behandler barna som selvstendige mennesker med egne erfaringer rundt volden.

Ofte antar man at barna har fått med seg veldig lite, men i virkeligheten får de med seg mye. Barna er ikke bare et vedheng til mor, men selvstendige mennesker som trenger egen hjelp med sine traumer, sier hun og mener at noe av det beste med jobben er å se at kvinner og barn får økt livskvalitet av arbeidet hun gjør.

BEHOV FOR RÅD OG HJELP?
Oslo Krisesenter har døgnåpen telefon betjent av ansatte med kompetanse på vold som kan gi deg råd, veiledning og informasjon om dine rettigheter. 

Ring 22 48 03 80.

Hovedtilbudet er samtaler

Olaug Rønningsdalen er seksjonsleder på dagsenteret og jobber med de som har bodd på krisesenteret tidligere, og de som kommer utenfra og som ikke har eller har hatt behov for et beskyttet botilbud, men annen hjelp.

– Hovedtilbudet vårt er samtaler med konsulentene våre her på huset. Det blir gitt råd og veiledning om rettigheter, hjelp til å sortere motstridende følelser og støtte i bearbeidelsen av opplevd vold.

– I tillegg har vi en kursrekke med fem forskjellige tema om vold. Vi kurser voldsutsatte, men også hjelpere, lærere eller hvem som helst som vil vite mer om vold. Tema er alt fra hva vold er, psykisk vold, vold og kjærlighet – til hvorfor det er så vanskelig å gå og ettervirkninger av vold.

– Disse kursene er ekstremt viktige, skyter leder Inger Lise inn.

– Dagsenteret tilbyr også ukentlig gratis juridisk bistand til voldsutsatte. Etter behov blir det tilbudt selvhjelpsgrupper, grupper som støtte til foreldre som har opplevd vold og barnegrupper. Vi arrangerer også sosiale nettverkstreff for kvinner og barn, noe som er svært viktig, mener Inger Lise.

Krisesentret gir råd og veiledning
Krisesentret gir råd og veiledning © Xenia Villafranca

Hjelp til selvhjelp

– En av tre av de som fikk et beskyttet botilbud på Bosenteret i 2017, har levd med vold i mer enn fem år. Hvor mange fastleger, jordmødre, helsesøstre, lærere, barnehageansatte, NAV-ansatte eller naboer har vært i kontakt med de familiene uten å tenke at vold i hjemmet er problemet, spør hun retorisk.

– Å være voldsutsatt er skambelagt, og ofte vet den voldsutsatte ikke at det er vold hun er utsatt for. Og det er fortsatt noe av utfordringen i Norge i dag. At det er så få av oss som er så drilla på dette med vold og har denne hverdagserfarings-kompetansen som vi i krisesentrene har, mener hun og er ikke i tvil om hva som er aller mest verdifullt med jobben.

– Det å kunne gi hjelp til selvhjelp er grunnessensen i alt vårt arbeid. Det er kvinnen selv som skal leve sitt liv videre og som må ta de vanskelige valgene.

Vi vet at vi gjør en forskjell for veldig mange kvinner og barn i løpet av et år. Det er det som gir oss mot og lyst til å fortsette i dette kvinnefellesskapet som krisesenteret er.

Denne saken var på trykk i Tara nr. 02 2019, dette er en noe forkortet versjon av artikkelen.

Kanskje er du også interessert i...