© Kristine Storli Henningsen

– Min nye hverdag i Spania

Forfatteren Kristine Storli Henningsen bor i Spania, med ektemann og tre barn. Les om familiens nye hverdag, preget av portforbud og tomme gater.

22. mars 2020 av Torunn Pettersen og Kristine Storli Henningsen

– Vi valgte å bosette oss i den andalusiske provinsbyen Priego de Cordoba for å leve i det ekte Spania, og ikke bare sammen med andre turister. Her er vi så godt som de eneste utlendingene blant 22 000 spanjoler, og nesten ingen snakker engelsk. Det er både berikende og utfordrende - og ekstra krevende akkurat i disse dager,  sier forfatteren Kristine Storli Henningsen som sammen ektemannen Sven Inge og de tre sønnene Mikael (14), Sebastian (12) og Liam (10) har bodd utenfor Norge i seks år. Kristine er også rektor for Forfatterskolen, en online-skole som for tiden merker en voldsom pågang.  

Fra leiligheten i Sør-Spania,  skriver Kristine bøkene sine, og nå holder hun på med en farse med mørke undertoner som er planlagt utgivelse til jul. (Artikkelen fortsetter under annonsen.)


LESER-TREFF MED TARA: På tampen av 2019 arrangerte Gyldendal og Tara et forfattermøte med blant annet Kristine. Her i samtale med bokbader Petter Bubresko om den kritikerroste thrilleren "Den som elsker deg høyt". 

© Svein Finneide

– Jeg skriver også på oppfølgeren til thrilleren "Den som elsker deg høyt", opplyser Kristine som gleder seg til å gi leserne sine et nytt møte med Fie og hennes lille familie som flyttet til en spansk landsby for å finne roen etter noen mørke år...

I virkelighetens hverdag, er det dramatisk nok. Tidene vi lever i nå, preger hele verden, også provinsbyen Priego de Cordoba i Spania. 

– Spanjolene har tatt knallhardt grep, og alle forstår hvorfor. Brått har koronaviruset spredt seg hit, der det er mange eldre og ganske langt til nærmeste sykehus, sier Kristine. Her forteller hun med egne ord om livet akkurat nå:

MASKE-LIV: En helt ny tilværelse for både barn og voksne.

- Mamma, kan jeg bli med deg på butikken?

Det er minstemann som spør. Vanligvis sier jeg ja. Jeg kan ikke tenke meg noe koseligere enn å gå med den lille hånden i min, kjenne hvordan det rykker til hver gang han hopper. Jeg holder hånden hans hardt og tenker at jeg vil strekke tiden, den lille tiden som er igjen der han ikke er flau over å leie mammaen sin på gaten.

Men tiden jeg har forsøkt å strekke er allerede borte. Jeg må si nei til at han kan bli med, på ubestemt tid. Vi er i Spania, noe som betyr at vi har portforbud. Et ord som ikke har hatt betydning for meg tidligere. Nå vet jeg hva det betyr. Det innebærer at alt stopper opp. Samtidig går klokka ubønnhørlig. Vi kan forsøke å være i nået alt vi vil, men i neste sekund er vi i fremtiden og alt vi har forestilt oss er en illusjon. Fra en natt til en annen er verden, slik vi kjenner den, en annen. Både den lille og den store.

For meg heter den lille verdenen Priego de Cordoba. Da vi bosatte oss i denne spanske provinsbyen, innrammet av andalusiske olivenlunder, føltes det som å reise tilbake i tid. Barn, voksne og eldre var ute i gatene, ofte til langt på natt. Dører har stått ulåste, barna har lekt sisten i gatene til langt over sengetid, overalt har det vært nabokjerringer som har passet på. Vi har følt oss trygge, nærmest usårlige, i dette landskapet.

Gatene har vært fulle av sol og mennesker. Mennesker som smiler og går sakte. Mange ganger har jeg irritert meg over disse menneskene som rusler midt i veien, klemmer hverandre rett foran butikkinngangen, tuter på hverandre (enda de sikkert ser hverandre flere ganger om dagen), køene som tar ekstra tid fordi alle skal sees, prates med og hjelpes. Fiestaene, folkefestene, så godt som hver helg, der alt stenger og man feirer, feirer, feirer ... livet?


TOMT: Det er nesten ingen å se i byens gater.

Ingen som feirer livet i gatene. 

Vi får ikke gå ut med mindre det er absolutt nødvendig. Barna har sneket seg ut noen ganger, med maske, for å kaste søppel. For å oppleve noe annet enn de fire veggene, se etter vennene sine. Men de ser bare det samme som oss: Øde gater. Bare ett og annet maskert menneske. Festlyktene er erstattet av de blå sirenelysene fra politibilene. 

Det øde landskapet flytter inn i meg. Jeg tar rundt meg selv mens jeg går bortover gaten. Det er for mye luft. For mye plass. Alle butikker, restauranter og kafeer, unntatt matforretninger og apotek, er stengt. Av og til møter jeg på et annet menneske på vei til butikken. Som regel går hun, eller han, over på andre siden av gaten. Den eneste som snakker til meg er en politimann. Han stopper meg og spør gjennom munnbindet: "Hvor har du tenkt deg, frue?".

Jeg får tillatelse til å handle, og samtidig gir han meg en formaning. Jeg har snart ikke lov å gå noe sted uten maske. Og jeg må alltid ha med meg legitimasjon.



UVANT SYN: Butikkhyllene har få fristelser å by på for tiden. 

Foran inngangen til butikken står det maskerte vakter. Jeg handler i stillhet, sammen med noen få andre. Vi hilser hverandre med usikre blikk, går i sirkler for å unngå å komme for nær . Det er mye de ikke har i butikken. Jeg kjenner et glimt av glede over at de har fått inn ost. En vare jeg tidligere tok som en selvfølge, mat jeg rasket til meg.

Jeg føler at de som står bak kassen advarer meg med blikket. Ikke kom nærmere. Ikke smitt meg. Til slutt er det en som roper navnet mitt. Jeg kjente henne ikke igjen med munnbindet. Nå ser jeg at det er Ruth, som jobber ved "hunde-shelteret". Hvordan går det med hundene, spør jeg. I går hentet vi syv forlatte valper, sa hun. Problemet er å få adoptert dem bort, når det ikke går fly. Samtidig er det andre steder i Spania der de har begynt å leie ut hunder mot betaling. Det gir folk en unnskyldning for å gå ut. Tur med bikkja har blitt et luksusgode.


SAVNER: Barna savner venner og skole – det vanlige livet.

Lengter tilbake til skolen

Barna syntes hjemmeskole var eksotisk i et par dager. Nå lengter de tilbake til skolen. Til vennene. Til hverdagen, slik de kjenner den. Karantenen føles som en venteperiode der vi ikke helt forstår hva vi venter på. Vil det bli bedre? Eller verre? Tankene går i alle retninger: Hva hvis noe skjer med foreldrene mine - får jeg reist hjem i tide? Vi burde ha fisk til middag. Hva med de stakkars barna i Moria, kan vi gjøre noe for dem? Søren at frisøren ikke er tilgjengelig, jeg burde ha klippet meg. Stakkars Hege som fikk frisørsalongen sin stengt, hvordan skal hun klare å forsørge ungene? Nei, se på dette videoklippet av fiskene i Venezia. Endelig kan man se dem, nå som båttrafikken er borte, det yrer av liv i det klare vannet. Liv! Slik veksler det, hele tiden, mellom mikro og makro. Meg og min verden, den store verden, tilbake til meg, ut til de andre, gode tanker, vonde tanker, følelser i alle farger og nyanser. 

Akkurat nå har vi ikke mange måter å nå hverandre på. Men vi kan nå hverandre med ordene. Med ordene kan vi le, trøste, berøre, aktivere. Terapeutisk for deg, og betydningsfullt for minst én annen. Her, bak tastaturet, kan jeg la masken falle, og dele det slik det er, for meg, akkurat nå.

Vi er mange som er hver for oss, isolerte, og det eneste som hjelper er å tenke på at vi er det, sammen.

FAMILIELIV I SPANIA: Kristine med ektemannen Sven Inge og barna Mikael, Sebastian og Liam, er til vanlig veldig fornøyd med livet i Spania, men akkurat nå tenker de mye på familien hjemme i Norge.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...