Mia Gundersen: - Jeg ville aldri vært bruddet foruten

Av og til må man starte med det helt opplagte. Hun kom inn på bakeriet på Nordstrand divastyle, smilte bak store solbriller og en skinnende svart boblekåpe, klar for intervju – for gud vet hvilken gang. 

– Hvordan er det for deg å gi enda et intervju? Hva tenker du om det å dele? 

– Jeg synes det er fint å dele, det er viktig. I min familie var det pålagt å ha hemmeligheter. Inntil hemmeligheten om mors rusavhengighet sprakk, hadde jeg og søsteren min vært så alene om det. 

Hun stopper litt opp før hun fortsetter. Legger frokostsandwichen ned på tallerkenen. 

– Det tok så mange år å sette ord på det som var med mor. Så viste det seg at så mange ble så glade over at vi satte ord på det. Det er så mange som har rusproblematikk i familien. Det gir mening til meg også. 

Hun delte i tiden før delekulturen. Da hun fortalte om voldtekten hun ble utsatt for som 22-åring, møtte hun også motstand. 

– Det ble latterliggjort av offentligheten. Den gangen skulle vi ikke dele. Du hadde nærmest en diagnose om du gjorde det. Du var ekshibisjonist. 

Hun forteller om hvordan hun godtroende stilte opp til intervju i en av de store riksavisene. «Hva er det med folk som vil eksponere seg?» ble overskriften. 

– Så hadde de laget en collage med alt det jeg hadde eksponert meg for, og skrev om ekshibisjonisme, og et smilende bilde av meg som gikk tur med hunden. 

– Da følte jeg meg voldsomt tråkka på.

«Vi mennesker kommer nærmere hverandre når vi deler. Jeg innså at min smerte ble mindre når jeg delte»

– Hva har gjort at du har fortsatt med å dele? 

Hun bryter ut i en liten latter. 

– Nå deler jo alle i hytt og vær, sier hun, og fortsetter med alvor i ansiktet: 

– Vi mennesker kommer nærmere hverandre når vi deler. Jeg innså at min smerte ble mindre når jeg delte. Og gjør at andre tenker «kan hun komme seg gjennom dette, kan jeg også». 

Jeg innså at skulle jeg være kjendis og være i offentligheten, ja, så del. Gjør det verdifullt. 

Mine damer og herrer, ta henne vel imot: Hele Norges Mia Gundersen. Hun fikk sitt gjennombrudd som vokalist i Stavangerbandet Asfalt og ga ut soloplaten «Temptation» en gang på 1980–tallet – siden har hun liksom bare blitt værende i offentligheten. Som skuespiller både på tv og i en rekke musikaler. Det siste tiåret først og fremst som en av dommerne i «Norske Talenter» på TV 2. 

– Jeg har vært så redd for den dagen det skulle slutte. 

Hun stopper litt opp, kaster et blikk oppover, i himmelretningen. 

– Så ville universet, at da covid kom, ble det slutt på «Norske Talenter». Men da begynte scenejobbene å komme. Akkurat som om det var meningen. 

I fjor høst hadde hun premiere på nytt show, «Endelig sammen igjen», med Espen Hana, en god venn og tidligere kollega fra Rogaland Teater. I mars fortsetter de å turnere med forestillingen. 

– Jeg er utrolig stolt av den. Vi gikk ned i hvert vårt dyp, sammen med regissøren, som også er en venn, og så på hvor vi var i livet. Så prøver vi å gi noen ærlige svar. 

Hun kjente på seg at noe kom til å skje. «Hvor går vi nå?» hadde hun lurt. Så kom pandemien, og Mia Gundersen nikket for seg selv. «Det var dette det var. Gud for et hamsterhjul vi har presset oss inn i, der vi ikke skal få lov til å være menneske», tenkte hun. 

Selv har hun oppdaget at hun tåler godt å være alene, og gjenoppdaget viktigheten av å møte andre mennesker, hva vi faktisk gir til hverandre når det skjer. 

Når vi spør henne hva hun fylte dagene med, ler hun. Mia sier hun er verdensmester i å være lat, og innrømmer glatt at hun har ferie rett som det er. 

Allerede dagen etter skal hun fly over Atlanteren til Palm Beach med en god venninne, for å besøke venner der. 

Flere av vennene hennes er både 70, 80 og 90 år. Selv fylte hun 60 midt i pandemien. 

– Det kom som et sjokk. 

– Det kom som et sjokk? 

– Jeg har egentlig aldri vært så opptatt av alder. Foran hvert tiår har jeg tenkt på hva det kom til å bringe, begynner hun. Så forteller hun videre om hvordan hun trodde hun skulle leve lykkelig alle sine dager da hun fylte femti. 

– Men så kom bruddet der livet ble snudd opp ned og fikk et helt annet innhold. Nå skulle jeg altså gå videre i livet som singel kvinne. 

Etter det har det handlet om å finne tilbake til røttene, sier hun, mens hun løfter høyre hånd foran seg og fører den som et knivblad gjennom luften. 

Nå skal jeg tilbake til å være meg selv. Hva slags menneske vil jeg være? 

Hun har tenkt mye på den hun var som barn, hvem hun var ment å være, hva slags hensikter hun hadde før livet tok henne, slik det gjør for de fleste av oss med jobb og familie.

– Jeg var mye mer introvert. Jeg var snill. Det var noe med å vende tilbake til mitt opprinnelige jeg. Og med det var det noe som klikket på plass. 

– Hva tenker du om bruddet nå, sju år senere? Svaret kommer spontant. 

– Jeg tenker at jeg er heldig.

Hun ler, virker nærmest litt overrasket selv. 

– Jeg ville ikke ha vært det foruten. Det var høsten 2002 Mia Gundersen giftet seg med fotografen Marcel Leliënhof, og nærmest som i et rojalt bryllup ble kjørt i åpen bil gjennom Stavangers gater til domkirken, med jublende folkemengder underveis. 

Hun har fortalt ærlig tidligere om hvor brutalt det kjentes da han ønsket skilsmisse i 2015, etter tretten års ekteskap. 

Etter to år med sorg og sjelegransking, depresjon og angst, sa hun seg ferdig med bruddet og gikk videre med livet sitt.

– Det har vært heftig å skulle beholde hus og sitte med dobbel gjeld på én inntekt. Overlevelsen var ganske tøff. Men etterhvert har det gått seg til. Det var ikke sånn det skulle bli, men etterhvert har det bare vært herlig, synes jeg. 

– Alle opplevelsene som kom på veien, med den gangen ukjente folk som sto i samme situasjon, som løftet meg og forklarte at det kom til å bli bedre. 

«Du er så sårbar i smerten din. Det var ikke sånn det skulle bli. Men så ble det fantastisk, med nye vennskap, reiser og galskapens historier»

Hun hadde gode venner fra før av, men nå ble de som gjennomgikk det samme, viktige. 

– Du går med en indre smerte. Du må ha noen å dele den med, og noen å gå ut sammen med. 

Et minne: Mia og et par andre skipbrudne damer ble invitert hjem til en som allerede hadde noen år bak seg som skilt. 

– Og der satt vi, som en gjeng utslitte damer som hun tok seg av. Det var en som hadde med seg en bag med alle papirene sine, husker jeg. 

Sammen med en av dem begynte hun å reise. Som da den første jula hun skulle være uten barna kom, den som kjentes så umulig ut og som hun grudde seg så forferdelig til. 

– Så reiste vi, og det var helt fint. 

Hun kikker seg litt rundt, som om hun er tilbake under parasollen på en av Sør–Afrikas strender. 

– Herregud, alt jeg skulle ha stelt i stand om jeg hadde vært hjemme … Jeg satt igjen med en lykkefølelse istedenfor, for alt jeg slapp. Hun tar en liten pause før hun fortsetter. 

– Så vet du ikke hva som venter deg. Du er så sårbar i smerten din. Det var ikke sånn det skulle bli. Men så ble det fantastisk, med nye vennskap, reiser og galskapens historier. 

– Men de snakker vi ikke så høyt om. Uten litt galskap, blir livet grått. 

– Når du er vill og gæren – hva kan du finne på? 

– Å, herregud. Hun setter opp et komisk uttrykk i ansiktet mens hun leter seg frem til det som kan sies. 

– Jeg er veldig spontan. Det er de spontane møtene du ikke hadde gjort om du ikke var alene. Ting du ikke gjør offentlig. Ting som du kan le av i lang tid etterpå. 

Tidvis i den tøffe bruddprosessen virket det hele uløselig. Hun dømte seg selv nord og ned. Det spant i hodet av angstfulle tanker for det som kunne komme. Til de som nå befinner seg i en lignende situasjon, vil hun gjerne dele følgende: 

– Selv om det virker så uløselig, er det likevel bevegelse. Kanskje er livet i bevegelse mot det beste som kunne ha skjedd. Du kommer ikke unna deg selv. Da er det bedre å erkjenne den du er, med alle dine pluss og minus. Erkjenn de største feilene du har. For så kan du kanskje se at … men herregud, jeg er jo god på dét! Det lærte jeg i den perioden. Det er det som står igjen. 

– De som sitter fast og er livredde, de må bare ut der og våge. Og ikke minst vite at det ordner seg. I læringsprosessen virker alt helt umulig, du vet bare at du må løse det. Men når du går den veien, vil du lære det du trenger, sier 60-åringen.

Det er en annen vei hun har gått, som i sannhet også har blitt til underveis. Limet i Mias liv er de to sønnene hun adopterte sammen med eksmannen, Daniel og Amente. 

Daniel var tre år da han kom til dem fra Etiopia, i 2007. I 2011 ble de fosterforeldre til femten år gamle Amente – han som kom alene til Norge som flyktning fra samme land uten noe med seg, bare tretten år gammel. 

Nå er de 17 og 26 år gamle. Daniel bor fortsatt hjemme, mens Amente har fullført ingeniørutdannelse innen fornybar energi, og tatt en master i økonomi og ledelse i London. Nå har han fått en god jobb og kjøpt seg leilighet i nærheten av Mia. 

– Det er ikke gitt at barn med en slik bakgrunn klarer seg? 

– Det har gått på skinner. Jeg tror vi har vært veldig heldige. Jeg kjenner bare på takknemlighet. Begge guttene er store pådrivere i å få til livet sitt. 

Det viktigste er å vise at du har kjærlighet. Å våge å vise det, ikke holde igjen. Si at «jeg åpner opp hjer­tet for deg. Mitt hjerte er ditt hjerte. Her er det rom». Det tror jeg går så sterkt inn hos de barna.

Det som i liten grad har nådd offentligheten, er at Mia Gundersen de siste årene har vært fostermamma også for to andre ungdommer. At hun som mange forbinder med glitter og glamour, har samarbeidet tett med barnevernet. 

I fire år har en tenåringsjente bodd hos dem. Hun klarer seg godt og har flyttet ut, ifølge Mia. Nå bor en ny tenåring hos dem. Han skal få bo der til han blir voksen. 

– Det er ofte det de trenger å vite. At «jeg har ikke tenkt å hive deg ut, selv om jeg sier ting du ikke vil høre». Først og fremst for at han skal få utvikle seg og bli et helt menneske. At han skal kunne bevege seg trygt og vite at han har høy verdi. 

Hun mener selv hun får mye mer tilbake enn hva hun gir, og forteller med mykt ansikt og stort engasjement. 

– Tenk hva de har gitt meg av lærdom, av det som betyr mest i denne verden, som er selve livet – kjærligheten. Som den første klemmen som betyr noe. Den overgivelsen som ligger i det å gi seg hen til et annet menneske. Det tenker jeg er det viktigste et menneske kan oppleve. 

– Vi tar kjærligheten for gitt. Men etter å ha tatt imot fosterbarn, har jeg sett hva det betyr for et annet menneske. Sånne små mammating, som å si at nå må du skifte på senga di. Ting som kanskje ingen har sett deg for før. Det har en verdi, at noen maser på deg.