'Jeg gjør ingenting for å please noen'

Jeg blir så forbannet når jeg snakker med venninner som innrømmer at de har faket orgasmer! Det går bare ikke an! Da går jo den stakkars fyren ut i verden og tror han gjør alt riktig. Hva med å tenke på sine medsøstre? Hva med henne som blir den neste i rekken? 

Hvis du har lest Maren Uthaugs kritikerroste familiekrønike «Ein lykkeleg slutt», vet du at hun ikke er redd for å berøre tabubelagte temaer: Her er det både nekrofile gravferdskonsulenter, barnemordere og alle varianter av dysfunksjonelle familiemedlemmer. Maren pynter ikke på sannheten og liker ikke snikk-snakk – vi er altså forberedt på et møte av den friske sorten. I hennes nyeste roman, «11 %», som kom ut i Danmark tidligere i høst, og som kommer ut i Norge i 2023, tar hun oss med til et fremtidssamfunn der kvinner har all makt, og de få mennene som får lov til å leve, er redusert til en blanding av avlshingster og sexslaver som kun skal tjene kvinnene. Og Maren snakker gjerne om sex, både i et nytelsesperspektiv og et likestillingsperspektiv

– Da jeg selv ble seksuelt aktiv, merket jeg raskt at det var andre forventninger til meg som jente. Jeg hadde færre muligheter, og jeg måtte ikke vise at jeg hadde lyst på sex. Jenter skulle ikke være pågående, men la seg jakte på – og det gjorde meg så sint. Jeg har kjempet mot disse holdningene helt siden den gang. Så lenge begge parter er enige, kan vi ha sex med hvem vi vil. Og det skal nytes. Sex skal ikke være noe som vi bare vil ha overstått eller bruker som belønning når noen har husket å rydde ut av oppvaskmaskinen

Som tenåring var hun opprørsk og rasende, skilte seg ut med lange kjortler og hennafarget hår, og lyttet til The Cure og Joy Division. Da hun var 15–16 år ble hun endelig kjent med en håndfull jenter som lignet henne selv og som fremdeles er hennes nærmeste venninner. 

– Jeg var så heldig som møtte dem! Du kan ikke gå rundt og være annerledes enn alle andre uten å ha noen som backer deg. Det er det ingen som klarer, ingen er så sterke. Vi trenger en flokk. Og hvis noen har vært med på å forme meg, så er det den flokken jeg fant da. Jeg syntes voksne var helt håpløse, men sammen med venninnene mine kunne jeg være meg selv og måtte ikke leve opp til latterlige normer. Vi nektet å godta alle uskrevne regler om hva jenter og kvinner burde, kunne og måtte. 

I dag tilhører hun selv den voksne generasjonen og har tre tenåringsdøtre som ikke går av veien for å gjøre sine egne opprør og sette dagsordenen på sin egen måte.

– Døtrene mine kjefter på meg fordi jeg ikke er woke nok. Jeg spøker og fleiper for mye, jeg tilhører jo den generasjonen som tøyser med alt, mens de er superseriøse. Jeg kan for eksempel stille spørsmål om hvorvidt man kan være homofil hvis man ikke identifiserer seg som et bestemt kjønn. Jeg synes det er morsomt å prøve å få nye ting til å henge på greip, men det synes overhodet ikke de. 

Maren selv lot sin egen mor gjennomgå fordi det alltid var hun som lagde mat til familien, og hun startet en rekke diskusjoner med henne, for eksempel om homofiles rettigheter. Moren var en helt vanlig 80-tallskvinne og hadde ikke noe imot homofile, hun syntes bare det var «mest naturlig» når menn og kvinner var par … Når Maren tenker tilbake på den diskusjonen, kjenner hun på en ydmykhet overfor dagens unge og deres forståelse av kjønnsbegrepet.

– Jeg vet at ungdommen som regel har rett, så jeg prøver å følge med så godt jeg kan – og så vitser vi voksne om det når de ikke er der. Men jeg tenker faktisk at de har rett, selv om jeg ikke alltid forstår alt. 

I begynnelsen syntes hun for eksempel det var irriterende med de nye pronomenene som dukket opp rundt kjønnsidentitet. Hen, de, dem … 

– Men så tenkte jeg over det og kom frem til at jeg jo hadde klart å lære meg tysk! Da kunne jeg vel klare å lære dette også, i stedet for bare å være gammel og sur.

«Jeg blir så forbannet når jeg snakker med venninner som innrømmer at de har faket orgasmer! Det går bare ikke an!»

Marens to eldste døtre holder på med poledance og twerking, og da den yngste kom hjem og fortalte at hun ville begynne med skyting, fikk Maren et latteranfall av de helt store. 

– Det er umulig å vite hva de finner på! Nå har vi altså twerking, poledance og skyting i familien. De kommer nok til å klare seg fint, jeg har virkelig tro på dem, men jeg må innrømme at jeg generelt sett ikke er like optimistisk på kvinners vegne. Jeg blir så lei iblant. Vi har fortsatt en utrolig lang vei å gå når det kommer til me too-problematikken. 

Men det er ikke derfor hun har gitt mennene i den siste romanen sin et såpass miserabelt liv: 

– Jeg elsker virkelig menn, sier hun, før hun fortsetter i samme åndedrag: – Men 96 prosent av alle mord blir begått av menn, og menn står bak det meste av all annen kriminalitet også. Det speiler seg sågar i språket vårt: Vi snakker om drapsmenn, voldtektsmenn, gjerningsmenn … Vi har jo et patriarkalsk språk, og mennene har jammen fått alle drittordene også. Hva er det egentlig i menns kultur som gjør det slik? Det kunne jeg jo ha undersøkt og skrevet bok om, men så endte jeg altså opp med å ta livet av dem i stedet!

Det kan man jo gjøre i fiksjonens verden, men i den virkelige verden er hennes forhold til menn mye mer avslappet og harmonisk. Mannen hennes, Allan, er for eksempel en real kjernekar, forteller hun. 

– Allan er den rolige i forholdet vårt. Han er dessuten en sånn fyr som alle liker. Det er praktisk å være sammen med en som alle liker. En som aldri sårer andre. En venninne av meg sa en dag at han var så utrolig ålreit og behagelig å være sammen med. Og så la hun til: «Han er ikke alltid sånn, vel?» Og det er han selvsagt ikke, han er også sykt irriterende og sur og hva vet jeg, men han fremstår altså som veldig likendes.

Allan bor på mange måter i et lite kvinnesamfunn med Maren og de tre tenåringsdøtrene. I samme hus bor også Marens venninne og hennes to barn.

– Det er kanskje litt synd på ham innimellom, men jeg synes han klarer seg veldig bra, jeg. Han går rundt i T-skjorter jentene har gitt ham, der det står «Feminist» eller «Proud Gay» tvers over brystet. Han er så trygg på sin egen maskulinitet, og det elsker jeg ved ham.

Men hva med Maren selv? Hender det at hun, med sin direkte væremåte og frittalende vesen, sårer andre mennesker? 

– Ja, for jeg gjør ingenting for å please noen. Jeg er ikke aggressiv, men jeg gidder ikke å late som. Jeg er ikke inkluderende hvis jeg ikke føler for det. Jeg er heller ikke ekskluderende, jeg er bare meg selv! Som kvinne skal man helst være smilende og inkluderende og følsom, og jeg smiler ikke så mye og er heller ikke så varm og følsom som mange andre kvinner. Jeg er mer sånn «tørk tårene dine nå!» Barna har klaget på at jeg ikke er så god til å gi trøst, men sånn er det: Børst bort sanden fra knærne, så får du en kjapp klem, og så må du komme deg videre. Jeg merker at noen synes jeg kan være for hard og sarkastisk – jeg smiler ikke nok. Er jeg så sur? Ja, sikkert.

I år har Maren Uthaug fylt 50, men timeplanen er så tett at det ikke blir noen stor feiring. Det får komme senere – festen kan sikkert bli like bra når hun runder 52. 

«Jeg gjør ingenting for å please noen. Jeg er ikke aggressiv, men jeg gidder bare ikke å late som. Jeg er heller ikke ekskluderende, jeg er bare meg selv!»

Men feiring er en ting, noe annet er selve følelsen av 50. Noen synes det er skremmende, andre synes det er deilig, Maren husker at hun så på sin egen mor som gammel da hun ble 50, men er også bevisst på at det var en 20-årings blikk på en 50-åring.

– Jeg er mest spent på hva som kommer til å skje med kroppen min. Jeg er veldig redd for at seksualiteten min skal forandre seg. Vi blir jo proppet med skrekkhistorier om hvor grusom overgangsalderen er. At man først blir usynlig og så dør man. Men jeg har begynt å samle på andre historier om overgangsalderen. De som handler om at det ikke har vært så store omveltninger, annet enn de forandringene livet stadig byr på. Og jeg kan faktisk ikke forestille meg at jeg noensinne blir usynlig. 

Dessuten ser hun stadig flere fordeler ved å bli eldre. Tiden med småbarn er over, og for første gang på mange år kan hun ha mer fokus på seg selv og sine egne behov. Hun legger ikke skjul på at det har vært knallhardt å kombinere tre barn med en karriere, og mener egentlig at vi klager for lite over hvor tøft det er. Men nå venter altså en ny tid.

– Alderen fører også med seg mye styrke. Barna trenger meg ikke på samme måte som før, og det gir meg en annen energi. Jeg har virkelig kjempet for å komme dit jeg i dag er som forfatter, og nå er jeg på et godt sted der jeg selv kan styre hva som skal skje. 

Det siste sitatet ville jo vært en klassisk avslutning på et intervju. Sterk kvinne som elsker sin alder og er trygg på sin egenverdi. Men Maren Uthaug er nå engang ikke av den klassiske typen kvinner, så hun runder av med dette: 

– Jeg ser jo at jeg ikke er så pen som jeg var da jeg var yngre. Den ungdommelige gløden har bitt borte, men til gjengjeld driter jeg i det nå, og det er også en gave. Dessuten: Jeg ville ikke hatt tilbake den sexen jeg hadde da jeg var 20.

Les også: Henriette Steenstrup: - Samvittigheten er en sterk drivkraft