© Annika Marklund

Liza Marklund – Suksessen har gitt meg frihet

For noen år siden pensjonerte den svenske forfatteren og feministen Liza Marklund krimheltinnen Annika Bengtzon og trakk seg tilbake fra rampelyset. I et sjeldent intervju snakker den bokaktuelle 56-åringen om trusler, sykdom, seksuell trakassering og suksess.

28. mars 2019 av Lisbeth Skøelv

Liza Marklund

Alder: 56. Bor: I Malmø og Marbella. Familie: Gift, har tre barn og to barnebarn. Yrke: Forfatter. Sosiale medier: Ingen. Leser ikke, deltar ikke. 

Etter 11 bøker om krimjournalisten Annika Bengtzon har du nå skrevet en grandios kjærlighetsroman. Hvorfor dette sjangerskiftet?

– Jeg forstår at det ser litt rart ut, men svaret er enkelt: Jeg skriver bøkene jeg selv vil lese! Og nå vil jeg lese noe annet enn krim. Jeg vil lese noe storslaget og gripende, noe som tar meg opp og bort, som er spennende og uendelig om hvorfor vi mennesker er her og hva vi er villig til å gjøre for dem vi elsker. Derfor skrev jeg denne romanen.

«Perlefarmen» handler om unge Kiona som vokser opp på Manihiki
i det sørlige Stillehavet. Stedet handlingen utspiller seg på er ikke tilfeldig valgt, har jeg forstått?

– Jeg er ekstremt rastløs, nesten litt sykelig, faktisk. Sannsynligvis er det en slags diagnose. Derfor reiser jeg bort så snart jeg har mer enn tre dager fri, og det har ført både meg og min stakkars familie til en del uvanlige steder. Cookøyene i Sør-Stillehavet er et av mine absolutte favorittsteder. Vi kom dit første gang i 2001, og har vært tilbake mange ganger. Noen av våre nærmeste venner er bosatt på øya Rarotonga, og en av dem har jobbet som perlesanker på øya Manihiki. Det var gjennom ham at jeg ble kjent med bokens Karaponga-familie, en familie som lever av å dyrke svarte perler. «Perlefarmen» finner sted på fire kontinenter, og jeg kan faktisk avsløre en ting – jeg har gjort det veldig enkelt for meg selv: alle steder Kiona bor, har jeg selv bodd. 

MED RETT TIL Å HJELPE: Liza Marklund og tidligere James Bondskuespiller, avdøde Roger Moore, har begge vært UNICEF-ambassadører.

© Scanpix

Hvordan fikk du ideen til boken?

– Dette høres litt sykt ut, jeg skjønner det, men hovedpersonen Kiona kom til meg en dag i desember 2003. Det var en varm og disig ettermiddag, jeg gikk langs veien som går rundt Rarotonga, og plutselig begynte hun å snakke til meg. Stemmen hennes var så tydelig helt fra begynnelsen, hun fortalte historien sin malerisk og detaljert, om sorg og smerte, søk og ensomhet. Jeg gikk og gikk mens historien tok form og farge for meg, og da jeg lyttet til slutten, var jeg på den andre siden av øya og måtte ta bussen tilbake.

Hvorfor tok det 15 år å skrive boken?

– At historien kom til meg da, i desember 2003, var nok ingen tilfeldighet. Noen få måneder tidligere var en god venn av meg blitt myrdet, hun het Anna Lindh og var utenriksminister i Sverige. Jeg var fullstendig lammet av sjokk og sorg den høsten, og faktum er at jeg ikke skrev noen krimroman på tre år etter hennes død. Det ble en pause i historien om Annika Bengtzon fra 2003 til 2006. I stedet var jeg i flere år opptatt med å skrive om kvinner som ble forfulgt og drept. Jeg skrev en roman om en kvinne som fikk asyl i USA på grunn av vold og forfølgelse i Sverige, jeg lagde flere dokumentarfilmer og ledet en tv-debatt om kvinner som ble mishandlet og drept, jeg jobbet for UNICEF og skrev artikler om jenter som ble kjøpt og solgt som sexslaver. Min erfaring er at det er slik at når volden kommer for nær i virkeligheten, orker man den ikke i fiksjon. Det tror jeg er en av grunnene til at det ikke utgis krimromaner i krigsherjede land eller i diktaturer. Men tilbake til spørsmålet ditt, det tok egentlig ikke femten år å skrive boken, det tok to år. De andre tretten årene tenkte jeg på det mens jeg var opptatt med noe annet.

PIRATTRIO: Forfatteren Jan Guillou og Liza Marklund er to av eierne bak det svenske Piratforlaget, som ledes av Guillous kone AnnMarie Skarp. 

© Scanpix

Du fremstilles ofte i media som tøff og kompromissløs. Er du det?

– Jeg har ikke behov for å få klapp på skulderen, jeg er helt uinteressert i det. Min drivkraft er noe helt annet, jeg vil jobbe med det jeg brenner for – med folk jeg liker. Hva andre tenker om det, bryr jeg meg fint lite om. Derfor kan jeg kanskje fremstå som du beskriver, men det er egentlig ikke slik jeg er. Jeg kompromisser alltid, og jeg er ikke et konkurransemenneske. Jeg har ikke alltid behov for å vinne, og behøver derfor sjelden å være tøff.

Du er også kjent som en av Skandinavias mest markante feminister. Hva tenker du om #metoo-bevegelsen?

– Det er lenge siden jeg sluttet å delta i samfunnsdebatten. Jeg har ikke skrevet kronikker siden 2010, og i Sverige gir jeg ingen intervjuer lenger. Derfor engasjerte jeg meg ikke aktivt i #metoo heller, men jeg synes at bevegelsen var en etterlengtet og fantastisk revolusjon.

Har du selv opplevd seksuell trakassering og maktmisbruk?

– Ja, herregud, det er klart jeg har det. Men faktisk ikke innen journalistikken. Jeg tror det er veldig individuelt hva man oppfatter som krenkende. På 1990-tallet, da jeg jobbet nattevakt i en avis, pleide gutta på sporten å ha på en tv-kanal med pornofilmer som gikk i bakgrunnen. En natt kom en kvinnelig vikar til meg med tårer i øynene og hvisket: «Har du sett noe så fælt, gutta på sporten ser på porno, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.» Jeg husker at jeg tittet opp, så tv-skjermen med porno og ropte: «Se til helvete å slå av den jævla dritten!» Gutta slo av tv-en, og noen av dem sang noen strofer fra den kvinnelige kampsangen «Ååå jenter, ååå jenter, vi må nok heve våre stemmer, skal vi høres». Jeg tenkte ikke mer på det og oppfattet det ikke som trakassering, men det er min reaksjon. Andre kan ha oppfattet situasjonen annerledes.

FORANDRET: – Både min datter og min mann har vært alvorlig kreftsyke, og det har forandret meg, innrømmer den kjente svenske forfatteren.

© Annika Marklund

Bøkene dine har solgt over 20 millioner eksemplarer, de er oversatt til 40 språk og du har blitt mangemillionær av å skrive. Har suksessen endret deg?

– Ja, sannsynligvis, men fremfor alt har det endret betingelsene mine. Jeg kan velge hva jeg vil jobbe med i dag, hva jeg vil gjøre, hvor og med hvem. Det er en helt fantastisk mulighet, og den absolutt største fordelen med suksess – å være uavhengig.

Du har vært hyllet og elsket, men også truet og hatet. Du og familien har blitt forfulgt, du har måttet ha livvakter og du har opplevd voldsomme hatkampanjer. Hvordan har det vært å stå i det?

– Man har godt av å få litt perspektiv på livet når man befinner seg i rampelyset. Blir man vellykket nok, kommer et tilbakeslag før eller siden, det er en naturlov. Jeg jobbet blant annet som nyhetsdirektør, redaktør og var ansvarlig for TV4s nyhetsredaksjon før jeg begynte å skrive bøker, så jeg var ganske bevandret i medielandskapet før jeg tok steget videre. Men det er helt klart ubehagelig når du møter en «drittstorm», spesielt når det treffer barna. Det er det absolutt verste. For min egen del tok jeg det helt greit, men at tenåringsdatteren min ble forfulgt og truet av en av mine stalkers, gjorde meg veldig forbannet. Samtidig må du ta ting for hva de er. Ja, folk har vært sinte på meg, men mitt mål har aldri vært å bli populær eller beundret, jeg har ønsket å gjøre en forskjell. Selvfølgelig innså jeg også at noen kolleger ville bli misunnelige, sånt kommer med suksessen. Og ingenting av det som har skjedd meg kan sammenlignes med den volden og det kaoset som påvirker mennesker over hele verden hele tiden.

Både du, din mann og din datter har vært alvorlig syke de siste årene. Har det forandret ditt syn på livet?

– Kanskje ikke hvordan jeg ser på livet, mer hvordan jeg håndterer det. Jeg har blitt mindre rastløs. Jeg fikk min eldste datter da jeg var 21, vi bodde alene de første fem årene, bare hun og jeg. Hun var mitt solskinn, hun ga meg livsgnist. Da hun var 28 år fikk hun kreft, og jeg bestemte meg med en gang: Hvis hun skulle dø nå, så var det min jobb å hjelpe henne med å gjøre det. Hun er heldigvis frisk i dag og har to barn – det er et mirakel i seg selv. Da mannen min fikk kreft noen år senere, avlyste jeg alle avtalene mine og pleiet ham hjemme. Han var veldig syk i halvannet år. Samtidig som han gjennomgikk stråling- og cellegiftbehandlinger, var min yngste datter utsatt for en ulykke i London, og jeg måtte hente henne hjem i rullestol. I dag er alle tre på bena igjen, men de har senskader av sykdommene og blir aldri som de var før. Slik ser livet ut – vi mennesker er ikke laget for å vare. Jeg er bare så uendelig takknemlig for at jeg fortsatt har dem alle hos meg.

MOR OG DATTER: Liza er takknemlig for at datteren Annika er frisk etter kreftsykdommen. De to har i dag et nært forhold. 

© Annika Marklund

For tre år siden trakk du deg overraskende tilbake fra offentligheten. Hvorfor det?

– Det er mulig at det virket overraskende fra utsiden, men for meg var det ikke det. Min ambisjon var å være offentlig så lenge jeg orket, og det eneste som forbauser meg, er at jeg orket så lenge. At mannen min ble syk var også en liten del av forklaringen, men ikke hele.

Hvorfor ønsker du ikke lenger å være en offentlig person?

Offentlighet gir makt. Det skal ikke undervurderes, det kan brukes til alle slags ting, både på godt og ondt. Se på Donald Trump! Han ble verdens mektigste mann fordi han lærte seg å levere «onelinere» i en dokusåpe. For mange er denne makten naturligvis forlokkende. Det er en egenverdi å være «kjent», man kan påvirke og bli bekreftet og tidvis også beundret. Da jeg bestemte meg for å trekke meg tilbake, viste jeg ikke om jeg var avhengig av oppmerksomheten, om jeg kom til å visne og dø uten. Tvert imot har jeg aldri hatt det så bra som da jeg slapp å være i offentligheten. All oppmerksomhet stjeler energi, selv om den er positiv, og jeg lever fint uten den.

Hvordan er livet utenfor rampelyset?

– Jeg er fornøyd med å skrive bøkene mine, være sammen med barnebarna og se på tv på kveldene. Faktisk er jeg verdens kjedeligste person. Når jeg virkelig skal feste, går jeg ned til naboen min Nina og drikker et glass rødvin.

Er du forresten helt sikker på at det ikke kommer flere bøker om Annika Bengtzon?

– Jeg har fortsatt to synopsis på bøker om henne som jeg ikke rakk eller orket å skrive ut. Jeg tror de ble solgt som filmopsjoner, men så vidt jeg vet ble det aldri film av dem. Kanskje skriver jeg dem ut som noveller eller dataspill eller noe annet, men jeg tviler på det. Annika vil alltid være med meg, men noen flere romaner om henne tror jeg ikke det blir. 

© Forlaget

Om «Perlefarmen»

«Tidlig på 1990-tallet. Den unge Kiona vokser opp på Manihiki
 i det sørlige Stillehavet sammen med foreldrene og to søsken. Manihiki er en av verdens mest avsondrede atoller. Kiona arbeider på familiens perlefarm. Hun fridykker, kontrollerer østersene og høster svarte perler. En morgen havarerer en stor seilbåt på revet. På båtdekket ligger en sterkt skadet mann. Han er svensk og heter Erik.

Slik begynner en spennende historie som strekker seg 
over et halvt tiår og fire verdensdeler. Det er en storslått beretning som handler om menneskers søken etter mening og sammenheng, om globaliseringens kostnad og hva vi egentlig er villig til å gjøre for dem vi elsker.»

Vigmostad & Bjørke, 379 kr. 

Kanskje er du også interessert i...