© Scanpix

Kim Friele: – Jeg er en bråkmaker av legning

– Jeg, modig? For noe sludder. For å være modig må du være redd, og jeg har aldri vært redd for noe! Homohøvdingen Kim Friele har kjempet og slåss, endret flere av Norges lover og reddet mange liv. Få har vel fortjent Taras første ærespris mer enn den 83-årige aktivisten.

4. mars 2019 av Lisbeth Skøelv

Kim Friele. Du kjenner navnet. Norges første åpne homofile. Kapret fjerdeplassen i NRKs publikumsavstemning om «Århundrets nordmann» – etter kong Olav, Einar Gerhardsen og Erik Bye. Hun har fått egen byste av seg selv på Deichmanske bibliotek i Oslo, i skrivende stund settes det opp en teaterforestilling om livet hennes både på Den nationale scene i Bergen og Teater Innlandet, og hun er blitt utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Og nå har hun også blitt tildelt Taras første ærespris. Heder og ære og berømmelse. Men det har ikke alltid vært slik. Kampen frem til anerkjennelse og respekt har vært lang – og til tider blodig.

– Det var etter at jeg hadde skrevet min første kronikk i Dagbladet under eget navn at spetakkelet begynte. De tøffeste årene, 1963–1973, hadde jeg ingen samfunnsstøtte, jeg var den eneste åpne homofile. Homofili var både kriminalisert og en psykiatrisk diagnose på den tiden. Jeg fant meg faen ikke i at staten og Stortinget og regjeringen og Gud vet hva tror at jeg ikke er et seksuelt individ. Det er nedverdigende, så bare av den grunn hadde jeg lyst til å bryte loven og bli «kriminell», forteller 83-åringen i dag, og legger til:

– Det rystet meg hvordan man tillot seg å behandle mennesker bare fordi de forelsket seg i en av sitt eget kjønn. Man skulle tro vi var en gjeng med mordere.

Kim forteller at hun aldri har hatt problemer med å bli akseptert som den hun er blant familie, venner og kolleger.

– Min legning ble kun et problem utenfor min innerste krets. Da jeg først hadde gjort anskrik og så hvor forferdelig det sto til, tenkte jeg at vi kan da ikke ha det slik i Norges land, noe må gjøres!

Ung aktivist: Kim Friele var mangeårig leder av Det norske forbundet av 1948. Her avbildet i 1977.
Ung aktivist: Kim Friele var mangeårig leder av Det norske forbundet av 1948. Her avbildet i 1977. © Scanpix

Den ensomme aktivisten lobbet derfor mot stortingspolitikere og statsråder, psykiatrien, kirken, Forsvaret. Kranglet og slåss. Hun var den eneste kjente homofile her til lands i ti år, selv om flere jobbet i kulissene, og fikk da også det meste av motstanden rettet mot sin person. Hun mottok hatbrev, drapstrusler og ble flere ganger slått ned på åpen gate og havnet på legevakten med bruddskader.

– Visst var det vondt, men jeg var ikke redd. Som min far sa: «Når du stikker nesen din så langt frem, så må du på forhånd vurdere hvilke konsekvenser det kan få. Du må ikke komme og sutre etterpå.»

Hatkriminalitet hadde ingen hørt om den gangen, og truslene og overfallene ble ikke politianmeldt.

– Til og med opinionen mente at «når hun har lagt seg til den stygge uvanen», som de mente min seksualitet var, «så får hun vel venne seg av med den. Hvis hun ikke holder på med det der tullet sitt, så blir hun jo heller ikke slått ned. Bare slutt å provosere!»

Kim Friele bet seg fast som en pitbull og slapp ikke taket før hun hadde fått endret lovparagrafene om bl.a. kriminalisering og diskriminering og fått fjernet diagnoseringen. Den unge lesbiske kvinnen hadde nesten på egenhånd opphevet og endret flere av Norges lover. Hva er hun selv mest stolt over å ha oppnådd?

– Det er vanskelig å svare på, for dette huset består av så mange etasjer, men de første ti årene da jeg var den eneste åpne homofile her til lands og da vi fikk avkriminalisert homofili – det er to ting jeg er veldig stolt av.

Etter avkriminaliseringen i 1972 kom flere og flere ut av skapet, og årene etter begynte det å arrangeres demonstrasjoner.

– Tidligere tok ikke opinionen kjeftesmella fra Bergen så høytidelig. «Hun er bergenser, hun snakker for mye, hun holder på med det der griseriet sitt, og nå går hun og skal forføre det norske folk.» Det var ikke så farlig, de kunne bare slenge dritt etter meg. Men da flere begynte å stå frem, ble vi plutselig truende, folk ble redd for at homofili var smittsomt. Du skulle virkelig være psykisk sterk for å holde ut all hetsen som fulgte. Heldigvis var jeg psykisk sterk!

Ingvild Endestad, leder i FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold: – Kims kamp har vært avgjørende


– Kim Friele er et forbilde som har betydd enormt for mange mennesker. For homofile, lesbiske og bifile i Norge har hennes mot og klokskap vært avgjørende for at vi i dag kan leve liv fri for psykiatriske diagnoser og kriminalisering.

Men hennes kamp har også vært avgjørende for at alle kvinner og menn har fått et større rom til å leve livet med hele seg selv. Det at hun turte, i en tid der få andre gjorde det, er beundringsverdig og satte fart på frigjøringskampen.

Jeg beundrer også Kim for at hun aldri ga opp, og at hun etter at rettighetene kom på plass, har fortsatt å kjempe for å beholde dem. Til tross for at et liv i kamp koster, har hun valgt å kjempe for alles rett til frihet og trygghet, og det står det enorm respekt av, sier Fri-leder Ingvild Endestad. 

LYKKELIG: Kim Friele og Wenche Lowzow var blant de aller første til å inngå partnerskap etter at partnerskapsloven kom i 1993 – en lov begge hadde kjempet hardt for. Her blir det lykkelige paret møtt med kjærlighet fra de fremmøtte utenfor Oslo Rådhus.
LYKKELIG: Kim Friele og Wenche Lowzow var blant de aller første til å inngå partnerskap etter at partnerskapsloven kom i 1993 – en lov begge hadde kjempet hardt for. Her blir det lykkelige paret møtt med kjærlighet fra de fremmøtte utenfor Oslo Rådhus. © Privat

I veldig mange år kjempet Kim ganske alene. I 1977 møtte hun kvinnen som gjorde at hun aldri følte seg alene igjen. Historien er velkjent: Homoaktivisten Kim Friele møtte Høyre-kvinnen Wenche Lowzow i jobbsammenheng.

– Opp gikk døren og der sto Wenche, og jeg var helt solgt. Det var kjærlighet med første blikk – det var en utrolig opplevelse. Men jeg trodde at hun var en korrekt Høyre-kvinne med mann og fem barn.

Det var hun ikke, men Wenche var fortsatt i skapet.

– Vi gikk i to år og gjemte oss både for hverandre og andre. Jeg måtte gå inn i klesskapet hennes når det ringte på døren, erindrer Kim.

Det tok flere år før Wenche Lowzow sto frem som Norges første åpent homofile stortingsrepresentant. Det var dermed to historiske kvinner som innledet et livslangt forhold.

– Tryggheten om at jeg har hatt kjærligheten i ryggen har betydd alt. Om ikke for annet så er man pliktig til å stå opp for den man er glad i. Kampen min ble dobbelt så viktig etter at jeg møtte Wenche.

De to inngikk partnerskap som et av de første parene i Norge i 1993, etter at partnerskapsloven – som de var sterke pådrivere for – ble vedtatt. Nesten 40 år fikk de sammen før Wenche gikk bort 2016.

Hennes siste kjærlighet var usedvanlig vellykket. Det var ikke tilfelle med hennes første. Som 24-åring giftet jomfruen Kim seg med Ole Friele etter åtte år som kjærester. Men allerede bryllupsnatten skjønte hun at hun hadde gjort en stor feil.

– Etter bryllupsnatten sa jeg til Ole: «Må vi gjøre dette flere ganger? Det kommer ikke på tale.». Han ble helt stum. Men jeg skjønte da at jeg hadde feil nøkkel til døren, for å si det sånn. Etter et halvt år ble vi vennskapelig enige om å skille lag. 

Den gang da og i dag: Kim under en av de første homomarsjene i Oslo på 70-tallet, og under Europride i 2014
Den gang da og i dag: Kim under en av de første homomarsjene i Oslo på 70-tallet, og under Europride i 2014 © Scanpix

Skjønte du hva som var feil?

– Ja, jeg hadde hatt mange jentekjærester opp gjennom årene som jeg hadde kysset på. Jeg visste imidlertid ikke om jeg kanskje gikk begge veier. Etter bryllupsnatten visste jeg godt hvor jeg hørte hjemme. Men jeg er litt lei av å snakke om et veldig kort ekteskap som skjedde for over 50 år siden. La oss gå videre!

Da beveger vi oss videre til hvordan Kim blir beskrevet av dem som kjenner henne – som seigere og tøffere enn alle andre. Fra 1966–89 ledet hun Det Norske Forbundet av 1948 (DNF-48). Hun var ikke kjent for å gå stille i dørene – verken på Stortinget eller i debatter.

– Jeg var nok litt av en pulverheks, og ville ikke ha møtt meg selv til debatt. Selv om jeg har vært heksen i eventyret mange ganger, har jeg også fått rett mange ganger – og jeg liker godt å få rett, ha-ha. Jeg har skapt mye rabalder og tatt stor plass. Og takk for det. Da jeg hadde opinionen mot meg, fikk de meg likevel aldri til å tvile på meg selv. Aldri noensinne. Det har gjort det lettere å stå i det, pluss at jeg nok er litt bråkmaker av legning. Jeg må liksom stikke nesa mi i saker og ting, sier Kim med en liten latter.

Hvis du hadde visst den gangen det du vet i dag om hvor tøft det skulle bli, ville du fortsatt gjort det?

– Ja, jeg tror jeg hadde gjort det igjen. Jeg VET jeg hadde gjort det igjen. Uten å skryte kan jeg si at jeg alltid har vært en person som har sagt fra om jeg har opplevd eller sett urettferdighet, om det er retten til å elske hvem man vil eller dårlig mat på sykehjemmene, så må jeg liksom blande meg litt inn. I dette tilfellet ville det være absurd å angre på noe, for det er mitt liv og min identitet som er blitt pisset på. Det kunne jeg ikke finne meg i.

Det betyr ikke at det ikke har vært mange vonde timer og mange såre stunder, men jeg ville ikke unnvært en eneste dag. For jeg ser hvor mye ett menneske kan forandre uten å ha verken penger eller støtte, bare ved å være et munnbesvær. Jeg er så heldig at jeg får oppleve de positive resultatene av innsatsen min, jeg kan se hvor langt vi er kommet i dag i forhold til hvor vi var. 

Kim Friele
INGEN PENSJONIST: Til tross for sine 83 år, har ikke Kim Friele tenkt å pensjonere seg. –Engasjementet mitt vil jeg alltid ha – uansett, sier Taras æresprisvinner. © Tor G. Stenersen

Hva har kampen kostet deg?

– Det kostet meg ingenting. Man kunne jo ikke finne seg i å bli diagnostisert som mentalt syk og godta å bli fortalt at man skulle slutte å være den man var! At det ikke kostet meg noe, er likevel en sannhet med modifikasjoner. Jeg fikk jo mange stygge anklager, formulert i brev og på telefon, men familien og vennene mine støttet meg. Det var det viktigste. Kampen har imidlertid kostet meg litt nattesøvn og mye skuffelse. Men en del av skuffelsene inspirerte meg også til å kjempe hardere. Staheten min har kommet veldig godt med, innrømmer 83-åringen.

Hvis noen skulle fortalt 1964-Kim hva 2019-Kim skulle oppnå gjennom kampen sin og bli så respektert av folket, ville du trodd det da?

– Ingen med vett og forstand i behold ville reflektert over det engang. Men hvis du sier at jeg har opparbeidet meg respekt i en del av befolkningen, er det veldig hyggelig. Jeg er litt for beskjeden til å si det selv. Jeg ble imidlertid overrasket over at jeg har fått en slik «standing» i folket, det har vært til en enorm støtte. Jeg vet at jeg har betydd mye for veldig mange. Det er noe av det største man kan oppleve, da har jo kampen min vært verdt alt. Det er fint å kunne se tilbake på.

Det er nemlig ikke bare Kim selv som har fått merke hat og diskriminering på kroppen. Også hennes nærmeste har fått unngjelde.

– Jeg har opplevd mange ubehageligheter på vegne av min familie også. Jeg husker at min mor var i Oslo for å besøke meg, og vi gikk på Astoria Hotell for å ta en drink før middag. Hun bestilte to sherry av kelneren, men kelneren stilte seg opp foran oss og sa «her serverer vi ikke homoseksuelle». Han ydmyket både henne og meg. Da var min mor en riktig bergensfurie. Hun tok en liten slurk av sherryen og slang resten av innholdet ut og satte glasset hardt på plass – og så gikk vi.

ROJALE TÅRER: En rørt kronprinsesse Mette-Marit og en lattermild Kim Friele i forbindelse med Litteraturtoget i 2016. Kronprinsessen har uttalt at Frieles kamp har betydd mye for henne.
ROJALE TÅRER: En rørt kronprinsesse Mette-Marit og en lattermild Kim Friele i forbindelse med Litteraturtoget i 2016. Kronprinsessen har uttalt at Frieles kamp har betydd mye for henne. © Scanpix

Tidligere statsminister Jens Stoltenberg har uttalt at Kim Friele har gjort Norge til et mer anstendig samfunn. Da Tara nevner det, blir den kjente aktivisten for første gang under intervjuet taus i noen sekunder.

– Det er overveldende. Jeg føler ikke at jeg har gjort Norge mer anstendig, men jeg føler at jeg har brølt såpass til Norge at folk har forstått at ikke alt har vært i orden for alle. Og jeg har pekt på urimelige ting som har ødelagt livene til folk, fordi enkelte ikke klarer å oppføre seg ordentlig.

Jeg vil tro at du har reddet ganske mange liv opp gjennom årene. Har du selv tenkt på det?

– For å være ærlig, så må jeg si at jeg har tenkt mange ganger på det. Og jeg har bevis på at jeg har reddet liv, for jeg har fått brev og telefoner i etterkant. Men jeg har dessverre også opplevd å måtte identifisere selvmordsofre. Da blir det man selv klager over veldig smått.

Hvordan vil du oppsummere livet ditt?

– Jeg jobbet tidligere i forsikringsbransjen, og selv om jeg hadde en god jobb der, kunne jeg ikke tenke meg å sitte inne på kontoret helt til jeg gikk av med pensjon som 67-åring. Jeg hadde kastet opp av et så uspennende liv. Jeg har hatt et veldig spennende liv og møtt kolossalt mange interessante mennesker – helt fra topp til bunn i samfunnet.

Slagordet mitt er at hvis en kvinne har vært elsket, hatet og misunt, har hennes liv vært verdt å leve. Jeg har vært umåtelig heldig, jeg har hatt et godt liv, jeg har opplevd alt. Det har naturligvis vært en del vonde ting, men summa summarum skulle jeg gjerne levd hver eneste jævla dag om igjen.

Kim Friele var med på prisutdelingen av Taras Ærespris 2018 via sykesengen
Kim Friele var med på prisutdelingen av Taras Ærespris 2018 via sykesengen © Paul Lockhart

Da Tara delte ut prisene under Årets modigste kvinne-festaftenen under Tara-weekend på Geilo – på Kims hjemsted – var æresprisvinneren en selvskreven gjest. Uheldigvis falt hun og brakk lårhalsen bare dager før prisutdelingen.

– Det var ufattelig trist å ikke få vært til stede og ta imot prisen, jeg hadde allerede hengt festantrekket klart. Men en sånn offentlig hyllest har jeg også et litt ambivalent forhold til. Jeg er en som buser rett frem og sier akkurat det jeg mener til vanlig. På den annen side er jeg litt sjenert når det gjelder heder og ære, jeg blir fort litt brydd over slik oppmerksomhet. Men ber du meg om å holde en tale foran 400 mennesker, så spretter jeg opp av stolen og løper på scenen, sier hun.

Da har hun ofte blitt brydd, for heder og ære har hun opplevd både titt og ofte siden hun ble selveste ansiktet utad for homokampen.

– Om jeg er blitt blasert av alle prisene jeg har fått? Overhodet ikke! Det er utrolig fint fortsatt å bli satt pris på, ja visst er det det. Å få æresprisen til Tara setter jeg veldig høyt, sier Kim mens hun lovpriser de andre modige finalistenes engasjement.

– De andre finalistene er fra helt andre generasjoner enn meg. De er på en måte i dag der jeg var da jeg var i startgropen. Hvis de holder ut i 50 år, vil de også kunne oppleve fantastiske resultater, og da vil de – som jeg gjør nå – sitte i sykesengen og si at alt var verdt det.

Selv om hun er kommet opp i en godt voksen alder, er verken engasjementet eller raseriet blitt mindre med årene.

– Langt ifra, og vi er ikke i mål ennå. Men jeg har fått artrose i fingrene, så jeg har vanskelig for å mobilisere dataen min, jeg blir fortere sliten, og jeg merker at jeg bruker lenger tid på å formulere meg.

Derfor overlater hun mer og mer av den gjenstående homokampen til yngre krefter, og bruker selv mer tid på å kjempe for en verdig eldrepolitikk.

– Jeg har erfaring både som pårørende og fra det å være godt voksen selv, og kommer nok til å bruke mer tid på denne saken fremover. Det er så mange flinke folk som driver homokampen, at jeg kan vie noe av tiden min til andre ting også. Men jeg forbeholder meg retten til å gjøre anskrik når jeg blir forbanna nok. Alt har sin tid, også for meg, men så lenge det står til liv, skal jeg arbeide for dem som blir skjøvet ut og satt i bås!

Seneste

Kanskje er du også interessert i...