© Trude Elisabeth Westby

Karina Hollekim: Hva drømmer man om når drømmen dør?

Karina levde drømmelivet, men så ble drømmen knust. I hundre kilometer i timen styrtet basehopperen fra himmelen og smadret underkroppen mot en stein.

25. oktober 2019 av Lene Wikander // Styling: Line Lislerud/Style Management

Karina Hollekim (43)

Er tidligere freestyle-utøver, basehopper og deltager i «Mesternes mester». Hun er den første kvinnelige utøveren som har gjennomført basehopp på ski. I august 2006 ble Hollekim hardt skadet i en fallskjermulykke. Legene mente hun aldri ville kunne gå igjen. I dag kan hun både gå og stå på ski. Hun reiser verden rundt og forteller om motivasjon og sin egen kamp for å komme tilbake til livet etter ulykken. 

DRØMMEN: – Jeg har drømt om å kunne fly så lenge jeg kan huske, sier den tidligere basehopperen. 

© Trude Elisabeth Westby

Den 20. august 2006 gjør Karina Hollekim seg klar til å kaste seg ut av et fly i Sveits. Som ekstremsportsutøver har hun gjort dette hundrevis av ganger før. Hun er bare så redd som hun vil være for å kjenne på den fantastiske følelsen av mestring. Nøyaktig samme dato 25 år tidligere er Karina ute på biltur med sin mor og far. En møtende bil kommer over i motsatt kjørefelt og smeller inn i dem i 80 kilometer i timen. Moren til Karina blir hjerneskadet og pleietrengende for livet.

Men dette tenker ikke Karina på nå den samme dagen 25 år senere. Nå står hun bare på kanten av stupet og kjenner på «den fantastiske følelsen av frykt», som hun senere skulle kalle boken sin. Sekunder senere ligger hun smadret mot en stein etter å ha gjennomført sitt livs siste fallskjermhopp.

VERDENSKLASSE: Karina var basehopper i verdensklasse. Ett år før ulykken i Sveits gjorde hun dette hoppet, ut fra Kuala Lumpur Tower. 

© Scanpix

– Jeg har drømt om å fly så lenge jeg kan huske. Helt siden jeg var barn, forteller Karina Hollekim når vi møter henne på Kongen Marina i Oslo – 31 operasjoner i armer, rygg og bein og årevis med rehabilitering senere. At hun står foran oss på egne bein mente legene var umulig. De sa hun kom til å være lenket til rullestolen resten av livet.

– Jeg var alltid fascinert av fuglene, hvordan de kunne leke i luften og være så uberørt av alt rundt seg, forteller Karina.

– For meg handlet det å fly om den ultimate frihetsfølelsen. Jeg ville kjenne den lettheten og lekenheten. Jeg hadde jo en oppvekst hvor jeg mistet mammaen min veldig tidlig. Ikke til døden, men som en tilstedeværende mor. Etter bilulykken ble hun hardt hjerneskadet, husket ikke lenger verken meg eller min far og måtte bo på hjem fra jeg var fire år gammel. Det var tøft. Så da ble det å kunne fly, dette med frihet, på en måte svaret på mine utfordringer. Å på den måten få opplevelsen av å kunne kontrollere mitt eget liv, sier Karina som mener ekstremsporten for henne først og fremst handlet om mestring. 

GA SELVTILLIT: – Basehopping er farlig. Men nettopp derfor handlet det om mestring. Det var viktig for min egen selvfølelse og selvtillit, innrømmer Karina. 

© Trude Elisabeth Westby

– Basehopping er farlig. Men nettopp derfor handlet det om mestring. Det var viktig for min egen selvfølelse og selvtillit. Når du hopper base står du der og balanserer liv og død i hendene. Og når du klarer å kontrollere en så farlig situasjon at du faktisk er redd for dø, gir det en voldsom mestringsfølelse. Da blir alle hverdagslige utfordringer små i forhold, så det ga meg selvtillit. Samtidig tror Karina det var en slags virkelighetsflukt. 

– Livet jeg levde med å reise jorden rundt og basehoppe og stå på ski, ble på mange måter også en flukt for meg. For det jeg kanskje var aller mest redd for, var jo å være der hjemme i hverdagen. Der følte jeg ikke at jeg passet inn eller var god nok. Så det å smelle i bakken og knuse kroppen, gjorde selvfølgelig ikke bare at jeg ble fratatt muligheten til å fly, men kanskje enda verre tok det fra meg en funksjonell kropp. Jeg hadde alltid brukt kroppen som et verktøy til å oppnå glede, få ut frustrasjon og håndtere hverdagen. Hele følelsesregisteret mitt lå i fysisk aktivitet. På godt og vondt. Når du da blir fratatt det, så har du ikke noe verktøy lenger. 

MED STAMMEN: Karina er samboer med Benjamin Jensen. Sammen har
de sønnene Liam (5) og Dennis (3). 

ET LIV I RULLESTOLEN: – Jeg var 180 cm høy, veide 42 kilo og hele underkroppen min var knust, sier Karina som likevel klarte å tenne gnisten for å komme seg videre. 

MESTERMØTE: Karina Hollekim vant ikke, men imponerte nok likevel mest under «Mesternes mester» på NRK tidligere i år. 

© Scanpix og Toke Riskjær/ Rubicon TV/NRK

Men før Karina sa det til publikum i Konserthuset den kvelden, hadde hun blitt kjørt ut på scenen i rullestolen sin, men brukt krykkene frem til stolen hun skulle sitte på. Da foredraget var over tok hun krykkene, smalt dem i gulvet og sa «dette er min drøm». Publikum var dørgende stille.

– Da jeg smalt krykkene i gulvet ga det sånn en vanvittig gjenklang at jeg ble helt satt ut selv, ler Karina i dag. 

– Jeg syntes likevel det var rart de var så stille og tenkte at de i hvert fall måtte være høflige nok til å klappe over at jeg var ferdig. Først etter mange sekunder reiste hele salen seg og ga meg stående applaus. Det varte og det varte. Linn Skåber som var konferansier kom aldri ut, krykkene hadde jeg jo kastet og rullestolen var kjørt inn bak sceneteppet igjen. Så der satt jeg da, og kom meg jo ingen vei.

DELER SÅRBARHETEN: – Hvis jeg kan inspirere andre til å reise seg fra de utfordringene vi alle har i hverdagen, da er det meningsfullt å dele min sårbarhet, mener Karina. 

EN PROSESS: Hva kan folk lære av en dame som har levd av å kaste seg utfor fjell og bygninger, undret Karina seg da hun ble spurt om å holde sitt første foredrag. Nå reiser hun verden rundt og forteller sin historie. 

© Trude Elisabeth Westby

Karina smiler over sitt første møte med foredragslivet. Siden har hun fortsatt å holde populære foredrag verden rundt og nå har hun også fått tilbud om å holde foredrag for 25 000 mennesker i Las Vegas, noe hun synes er en ære. 

– Hvis jeg kan inspirere andre til å følge sine drømmer, reise seg fra de utfordringene som vi alle har i hverdagen, da er det meningsfullt for meg å dele min sårbarhet med andre på denne måten, mener Karina som i dag først og fremst har drømmer knyttet til sin egen, lille familie, eller stamme som hun kaller det. Sammen med samboer Benjamin Jensen har hun to små sønner og en bonussønn som er tenåring. 

– Jeg drømmer om at barna skal få lov til å være bra nok akkurat som de er. Vi har ikke kontroll over hva som skjer med oss i livet, men vi har et valg i hvordan vi håndterer ting når de skjer. Det å våge å drømme stort er utrolig viktig både på individnivå og samfunnsnivå, mener Karina.

– For det vi gjør når vi drømmer er egentlig å visualisere; å se ting fremfor oss. Se muligheter. Dette er et av verktøyene jeg brukte som toppidrettsutøver. For da åpner vi et mulighetsrom hvor vi ser oss selv lykkes, og det er første skritt mot målet. Det å drømme høres så uskyldig ut, men jeg mener det er mye viktigere enn vi tror. For først når vi har sett for oss hva vi ønsker, begynner hjernen å lete etter muligheter for å komme dit og det gir oss hjelp til å ta de riktige valgene i hverdagen. 

DRØMMEMØTE: Taras reporter Lene Wikander avslutter sin drømmeserie med kjente norske kvinner med Karina Hollekim. 

© Trude Elisabeth Westby

Seneste

Kanskje er du også interessert i...