'Jeg har lært meg å leve i nuet og senke skuldrene'

Kari Traa kommer gående med glitter på huden som skinner i sollyset en sen augustdag. Hun stiller til intervju på Delicatessen på nedre Grünerløkka rett etter en treningsøkt i årets sesong av «Skal vi danse».

– Jeg har vært i gang med forberedelser og dansetrinn fra 3. august, på The Zone Dance Studio på Sandaker. I elastisk treningstøy lærer jeg meg danseteknikkene, mens kreasjonene til lørdagskveldene sys underveis. I dag hadde vi prøving av kostymer til første opptak, med en fin kjole som jeg syntes kledde min kropp, og det ble litt ekstra glitter både på kroppen og i ansiktet, forteller en strålende fornøyd Kari Traa.

Hun er overbegeistret for å være med i «Skal vi danse», og råder alle som noen gang får spørsmål om å delta, til å si «ja».

– Det er en helt fantastisk opplevelse å være med. Man blir kjent med nye mennesker fra helt andre miljøer, som musikere, bloggere og idrettsfolk. Vi ser på og lærer av hverandre. Det er ingen kniving, ingen vil knuse deg, alle vil bare hjelpe. Så blir vi virkelig godt ivaretatt av produksjonen, det er et veldig profesjonelt opplegg. Vi er nervøse, for vi skal alle prestere, lære en ny oppbygging av en dans til hver lørdag, men de har respekt for at vi har blitt eldre fra tidligere runder. Jeg er 48 år nå, og aldri vært så bevegelig, men det har likevel skjedd noe med kroppen. Den knirker litt mer!

Høstens sesong heter All Stars. Alle deltagerne har vært med tidligere og hatt gode resultater. Kari Traa kom på en hederlig andreplass i 2011. Konkurransen ga tydelig mersmak, hun var ikke tvil om at hun ville være med igjen selv om det er intense treningsdager frem til første konkurransedag som var den 27. august.

– Jeg bor på Voss med samboer Lars og døtrene Silja og Hedda (10 og 12 år), så jeg måtte ta min deltagelse opp i familierådet. Min samboer Lars sa med en gang: «Det må du gjøre, for du blomstret opp forrige gang du var med». Jentene mine sa også at jeg måtte dra til Oslo for å delta, selv om det betydde at jeg måtte være mye borte.

Kari forteller at hun valgte å bo fast på Voss da hun stiftet familie og fikk barn, for å senke tempoet etter et aktivt liv med ski og konkurranser. Hun er som kjent olympisk mester og verdensmester i kulekjøring, freestyle som det heter, en sportsgren Kari var med på å gjøre internasjonalt kjent. I hennes karriere, fra 1990 til 2006, ble det totalt 39 førsteplasser i verdenscuprenn og ni norgesmesterskap. Litt av en bragd.

Voss er et perfekt bosted for natur og ski, og Kari trives selv om det ikke er verdens navle for alle.

– Jeg må til Oslo for å være med på noe som spennende som «Skal vi danse», og da går det jo bort en del tid ved å bo hjemmefra. Jentene mine har begge bursdager i høst, så da må jeg jo til Voss for å feire dem.

Døtrene mine synes det er gøy med danseprogrammet, men er ikke helt sikre på at de kommer til å stemme på meg. Så ærlige er de. Jeg må være god! For dem er jeg jo mamma. De kjenner ikke så godt til at jeg var god på ski, de har ikke opplevd den tiden med meg, så jeg må bevise.

Det sier pling i mobilen, og Kari lyser opp da hun ser meldingen. Det er en liten filmsnutt fra Silja, den yngste datteren og mange elever på barneskolen i Voss. «Lykke til med konkurransen på lørdag, Kari», sier de i kor.

Kari smiler stort og blir naturlig nok veldig overrasket, og veldig glad. Kari innrømmer at hun har det bra med seg selv, er glad for alle årene og ville ikke vært ung igjen.

– Jeg er tilfreds med livet og glad for hver rynke og hver skavank jeg får. Det betyr at jeg lever, noe ikke alle får oppleve. Jeg har ingen drømmer om å være 21 år med fester og fadderuke. Det var jo kjekt å være ung en gang, men jeg ville ikke ha hoppet tilbake. Spesielt ikke når de unge tror de må se ut som glansbilder. Foto retusjeres og lysjusteres, spesielt innen mote. Man må unngå å endre på et menneske, vi må få frem hva som er unikt, ellers ligner vi for mye på hverandre. Hvert ansikt er unikt på sin måte, hvis du ikke tuller med det. Synes jeg. Jeg kan leve med litt knirking i kroppen.

Hva beriker livet ditt i denne livsfasen?

– Selvsagt er det familielivet og de gode vanlige hverdagene. Så elsker jeg å bruke tid på å lage noe og drive med kreative sysler som snekring, maling og sying. Tiden bare fyker når jeg har tid for meg selv. Jeg er ingen spesialist på noe, men jevnt over god på mye og storkoser meg. Så til de grader at jeg får høre hjemme at jeg blir vanskelig å få kontakt med. De tror de kan lese tankene mine, og at jeg ikke gidder å lage middag, men jeg har en så stor skaperglede at jeg blir sittende i timevis å sy en bunadsskjorte. Med briller på nesen og forstørrelsesglass.

Er døtrene dine også kreative?

– Livet blir ikke alltid som man har tenkt, jeg trodde jeg skulle få guttebarn. Så ble det to flotte jenter. De liker ski, å lage ting med hendene, som meg, og er flinke med fiolin og musikk. De gir meg så mye og jeg er stolt av dem. De går på Kulturskolen på Voss, og en gang de hadde konsert klappet jeg begeistret etter første bolk, som den eneste i salen ... Da lærte jeg at man ikke skal klappe før til slutt.

Hva med sportsaktiviteter på fritiden?

– Nå flyr jeg i vindtunnel, og hopper i fallskjerm, noe jeg er veldig glad for å ha tid til. Jeg må sette av tid til det, uten barn. Ellers blir det masing om is og at de kjeder seg. Da får jeg bare dårlig samvittighet for å ikke være til stede. Min kjæreste og samboer hopper også fallskjerm, så han har forståelse for hobbyen.

– I 2001 hadde jeg mitt første hopp, det var sommeren før OL i 2002. Treneren min var redd for at jeg skulle skade meg, men det gikk fint, for jeg var forsiktig i landingen. Med hoppene nå nyter jeg synet av naturen med fjord og snø på fjellet, man kan se så langt som til Folgefonna, helt praktfullt.

– Jeg liker å være utendørs, men for å gjøre noe. Jeg kan ikke bare gå tur, jeg må ha et mål for turen, som å gå opp til stølen vår for å fikse noe, jeg er praktisk anlagt. Derfor ser jeg lite på tv, det kjennes ofte som bortkastet tid for meg.

Hvordan var den aktive skiperioden?

– Jeg var en periodetrener, jeg har aldri vært treningsnarkoman. Jeg kan kunsten å slappe av. Når jeg fikk skader før, tenkte jeg «yes, nå kan jeg slappe av». Tror den evnen har hjulpet meg litt på veien, det er lurt å tenke til din egen fordel når det butter. Ellers så er jeg lettlurt, ha-ha. Vel, livet skal ikke være for stivt, jeg liker det som er gøy og å være i en atmosfære hvor alle kan kose seg. Livet kan fort bli alvorlig hvis man går inn for det, der er ikke jeg. Jeg sover godt om nettene og stresser lite.

Kari Traa sportsklær, en eventyrhistorie. Fortell!

– Det var egentlig ikke en plan fra starten av, men et prøveprosjekt siden jeg var kjent for ski, og jeg har alltid heklet og strikket. Jeg ble sponset av et merke som het Bula, men luene jeg fikk var så stygge at jeg sydde Bula logoen på mine egne strikkeluer. Etter hvert begynte jeg å tenke på utdannelse. Hva med å lage en luekolleksjon? Jo, det skulle jeg. Med et kult navn. «Bruk navnet ditt», fikk jeg som råd. Jeg har riktignok aldri likt navnet Kari, et budeienavn med et kort etternavn. Vi solgte riktignok kjempemasse strikkeluer, og vi prøvde oss et år til. Vi utviklet mer i bomull, det gikk også bra, og da måtte jeg lage logo.

«Hva liker jenter?» undret Kari, og endte med sporty sommerfugl, som er solid, rød og tidløs.

– Det ballet på seg, jeg sto aktivt på ski og var hobbydesigner på si. Veldig kjekke år, masse jobb, men også moro. Vi analyserte ikke markedet, vi bare gjorde ting vi hadde lyst til. Noe som ikke kunne gått i dag, spesielt når det gjelder markedsføring. Vi skapte teknisk undertøy i 2005, og kolleksjonen skulle lanseres til jul. På reklamebildet sto jeg i en slede og pisket reinsdyrene, som var nakne menn med horn og rød nese som Rudolf, og det «regnet» fargerikt undertøy ut av sleden. (Kari ler ved tanken.)

– En annen gang vi skulle ha det gøy med bilder, malte vi noen lokale sauer i rosa og turkis, det var ok for bonden. «De skal klippes etterpå», sa han.

Etter overraskende suksess med myk ull og kreativt tull, vokste firmet så til de grader at de trengte profesjonell støtte.

– Vi solgte oss ut fordi vi ble så store. Active Brands kjøpte oss, de har merker som Bula, Johaug, Vossatassar, Åsnes, Sweet og Bjørn Dæhlie. Nå også Kari Traa, som selges stort i Skandinavia og USA. Et eget kontor i Kina finner produsenter for oss, det er spennende tider for merket. Jeg er fortsatt medeier.

Hva er grunnen til suksessen med Kari Traa-konseptet?

– Vi er unike med hensyn til design på ull, og folk føler seg glade av de friske fargene. Det er hva vi hører av kunder. I USA synes de vi er eksepsjonelle, fordi vi har vært et rendyrket sportsmerke for jenter helt fra starten av. De andre store sportsmerkene er opprinnelig herremerker som har gått over til damekolleksjoner, men stilen kan bli maskulin. Vi lyste opp med de fargesterke plaggene våre. Før gikk heller ikke damer i sportsbutikken og handlet, mens nå er det normalt.

Rosemønsteret som går igjen i kolleksjonen, er hentet fra Karis hjemtrakter.

– Rosene kommer fra et veggteppe på stølen hjemme, og er nå et ikonprodukt! Dette rosemønsteret fra 2009 er det fortsatt mange som ønsker seg, det har faktisk 20-årsjubileum i år. Jeg tenker ikke så mye på alle disse årene egentlig, men synes det er kjekt å ha skapt arbeidsplasser. Og – at en liten sport som kulekjøring – og meg, har blitt til et stort merke. Jeg var med i tre OL og fikk gull i VM og ble verdenskjent, da har man et navn som kan brukes til mye, men jeg har hatt flaks med timing, gode folk rundt meg og at vår stil har skilt oss ut.

Hva med planer fremover?

– Planen fremover er å satse enda mer på eksport. Vi har kontorer rundt om i verden, som USA, Kina, Danmark, Sverige og Finland. Vi satser videre på å være rendyrket jentemerke og stå for gode verdier. – Etter at jeg fikk barn, tenkte jeg at min tid er over for markedsføring og reklamebilder, så jeg har trappet ned for å være mer hjemme. Jeg kan ikke være med på alt. Jeg sluttet jo med ski, for å gå rett inn i business. Vi hadde stort lager på Voss, men etter at vi solgte oss ut, satt vi med eiendom der vi har bygget leiligheter for unge som er i etablering. Det ble 67 leiligheter, og vi hadde venteliste. Det var ikke noe boligspekulering fra vår side, dette var vår måte å gi noe tilbake til hjembygda på. De unge får en investering i boligen for å komme seg videre, og leilighetene var et prosjekt jeg likte å holde på med. Jeg hørte til og med at en ung kar som bor der, traff en jente i trappen og de ble kjærester, så kjekt!

– Jeg kan ikke sitte på kontor foran en Mac. Jeg kan tegne, men ikke på datamaskin, jeg vil heller sy. Jeg har ideer om gjenbruk, og har sydd om gamle klokkestrenger til votter. Nylig har jeg saumfart bruktbutikker for nettopp klokkestrenger, for mer omsøm, vottene varmer godt for alle som fryser på hendene. Jeg har også laget et peisbord jeg er kjempefornøyd med, det står i utestova hjemme.

– Med årene har jeg lært meg å leve i nuet. Og senke skuldrene. Jeg er heldig, har flinke og søte unger, bor i et trygt land. Verden er ikke helt perfekt, men la oss ikke deppe ned, avslutter Kari Traa.