Isbehls spesielle sykkeltur: - Jeg ville skape et bedre liv

I boken forteller Ishbel Holmes (40) om hvordan hun går igjennom en personlig utvikling på sykkelturen i Tyrkia, når hun redder en gatehund. Britisk-iranske Ishbel vokste opp i fosterhjem og har også vært hjemløs, så hun har opplevd mye vanskelig i livet. 

– Selv om jeg bærer med meg tristheten over en slik start på livet, var jeg fast bestemt på å skape et bedre liv for meg selv, forteller forfatteren, som nå bor i Skottland. – Jeg nektet å la motgang holde meg nede, sier hun. 

For Ishbel er sykling frihet. Frihet til å reise uten et tidsskjema å rekke, eller billetter å kjøpe. Hun elsker å sykle i fremmede land, uten mål å rekke annet enn å bare være til. 

Etter å ha mislykkes på skolen og hatt en vond barndom, trodde hun det var slutten på verden, men det var det ikke. Det viste seg at hun hadde et stort sykkeltalent. Hun begynte å sykle landeveisritt for et skotsk lag, før hun fikk tilbud om å sykle for det iranske damelangslaget. Men hun følte at hun ikke var lykkelig på toppen av karrieren sin som profesjonell syklist. Dermed bestemte hun seg for heller å sykle verden rundt alene i fire år.

Hva er det beste med å sykle? 

– Jeg bruker sykkelen som mitt viktigste transportmiddel, siden det holder meg lykkelig og sunn. Jeg har det ikke alltid så godt med meg selv, men jeg føler meg alltid på topp når jeg sykler, sier forfatteren. 

Sin karriere som alenereiser startet hun som ryggsekkturist da tilbrakte et år på arbeidsferie i Australia. De fleste mennesker som reiser i utlandet, kommer til å føle frykt. Vi mennesker opplever frykt bare ved å gå på jobbintervju eller starte i ny jobb. Vi føler oss trygge når verden rundt oss er kjent. Når vi bestemmer oss for å reise, blir livene våre plutselig fylt med mange ukjente mennesker vi møter. Svært lite er kjent, og dette gjør at vi blir engstelige. Når eventyret utspiller seg, og de ukjente blir kjente, vil engstelsen slå seg til ro, fordi livet blir normalt igjen, reflekterer globetrotteren. 

Heldigvis trives Ishbel i sitt eget selskap. For henne var det å sykle gjennom Europa en måte å komme seg videre i livet på – vekk fra alle problemene. 

– Å være alene var normalen for meg. Å ha folk rundt meg som elsket meg, var ikke vanlig for meg. Så å reise alene var ingen beslutning som måtte tas, det var slik livet var.

Hvem vil du si at du var da du startet reisen din? 

– Jeg trodde jeg var en sterk kvinne da jeg startet på turen. Men nå, når jeg ser tilbake, så tenker jeg at jeg tok feil på mange måter. Jeg hadde en sterk personlighet fordi jeg kompenserte for å være skjør. Det å sykle var min måte å overleve på, slik det var med mange andre ting jeg har gjort. 

Var du noen gang så redd at du trodde du kunne komme til å dø? 

– Det nærmeste jeg kom døden skyldtes min egen dumhet. En gang syklet jeg i 5000 meters høyde over Andesfjellene, uten astmainhalatorene mine, og luften var så tynn at folk ble syke bare av å sitte som passasjerer i biler. Jeg landet på hendene og knærne uten å komme meg på sykkelen igjen, i et av de mest isolerte områdene på planeten.

Den andre gangen, jeg var nær ved å dø, var da jeg gikk på fjelltur i Patagonia. Jeg ble rammet av en uhyggelig snøstorm, men heldigvis ble jeg funnet av andre fjellvandrere som fikk meg til en redningshytte. Jeg var så nær døden, men holdt også på å «dø» av flauhet og forlegenhet da fjellhyttepersonalet trakk ut en flaske whisky og en stor glasskrukke med Nutella, blant annen luksus, fra den tunge sekken min. Før jeg dro ut alene, så jeg nok ikke for meg at jeg skulle kjenne på slik frykt.

Isbhbel reflekterer videre. – En kan også stille seg spørsmål om hvor mange mennesker som blir skadet hvert år på grunn av bilulykker. Betyr dette at folk er engstelige og redde hver gang de setter seg i en bil? Betyr dette at folk nekter å kjøre bil? 

– Nei, sier hun bestemt, – en kjører bil fordi det er en normal ting å gjøre. Dette er også grunnen til at det er så viktig at kvinner som reiser alene, deler sine erfaringer med verden, så det blir en mer vanlig ting å gjøre, noe som igjen vil minske frykten. 

Tross frykten din – lev!

Hva var din største frykt da du syklet verden rundt? 

– Det var da jeg slo leir i åkrer. Teltet mitt var lite og grønt, og jeg bekymret meg for at en bonde skulle kjøre skurtresker tidlig på morgenen, slik at han ikke ville se meg, og dermed ville komme til å skure over meg. Mange kvinner ønsker ikke å ha en slik frykt, og vil ikke se noen grunn til å kjenne på det, men en frykt er en frykt, og den må respekteres og forstås, slik at du kan bevege deg forbi den, til de store personlige målene som ligger foran deg, sier Ishbel. 

– Jeg syklet også i Chile, som er det lengste landet på planeten, en reise på tusenvis av mil. Folk jeg møtte fortalte meg at jeg ville bli voldtatt og drept hvis jeg syklet i Bolivia. Det var som om folk følte at de ikke fikk meg til å forstå at jeg ville dø, forklarer Ishbel oppgitt. 

– Jeg hadde allerede syklet verden rundt alene i tre år, så jeg visste at jeg var trygg nok, akkurat som om jeg ville være trygg nok til å være passasjer i en bil hjemme. «Passasjer» fordi jeg ikke kan kjøre! Jeg syklet i Bolivia, uten telt og uten penger, og sov på benker underveis. Jeg opplevde Bolivia som et trygt land å reise i. 

På reisene sine har Ishbel blitt godt kjent med å «leve med frykt». 

– De to frykt-typene jeg kjenner best, er frykten som holder deg i live og frykten som holder deg borte fra å leve livet slik du vil, og hindrer deg i å oppnå drømmene dine. Jeg adlyder den første typen frykt, og erkjenner den andre, men trosser frykten – og fortsetter. 

Hva er den viktigste erfaringen du har gjort deg som alenereiser?

– Det er viktig å kle seg som de lokale folkene gjør, for å minimalisere oppmerksomheten du får, hvis du ikke ønsker å bli lagt merke til. På spørsmål om hvilke råd hun vil gi kvinner som reiser alene, svarer hun at det er viktig å følge instinktet sitt. 

 Hva med psyken din når du reiser? Når du reiser alene, har du ikke en partner å snakke med. Hva gjør du når du vil dele noe? 

– Hvis frykten min var på den irrasjonelle siden når det gjelder: ‹Har jeg riktig utstyr for å gå dit jeg vil?›, så tenkte jeg bare på Annie Londonderry, som var den første kvinnen som syklet verden rundt. Det gjorde hun i 1894-95, uten alt det avanserte utstyret vi har våre dager. Det var blant annet det jeg tenkte på da jeg syklet i 5000 meters høyde i Andesfjellene, villcampet i minus tjue grader celsius og krysset et land uten penger, mens jeg fulgte i Che Guevaras siste fotspor gjennom Bolivia, sier hun. 

– Jeg forsikrer meg også om at jeg kan stoppe turer jeg er på når som helst og komme hjem like lett som jeg la i vei. Det er ikke noe tap når du kommer tilbake hvis du ikke liker det, men det er et stort tap ikke å prøve. 

Teknologi er en utfordring når en vil oppnå eventyret med å være virkelig alene og faktisk ikke ha noen å snakke med. Der var tider når nettverksdekningen var ustabil eller ikke-eksisterende, og selv om det er irriterende hvis en er blogger, var det likevel virkelig spennende, forteller Ishbel. Å faktisk være alene i verden! 

– Jeg ble så løsrevet fra livet jeg etterlot meg, noe som ga meg størst mulig plass til å absorbere de nye kulturer og verdener som åpnet seg for meg. 

Hvilke råd vil du gi til kvinner som vil sykle alene?

– Vær forsiktig, stol på instinktet ditt. Sett deg på sykkelen og fyk av gårde! 

Les første kapittel:

«Sykkeleventyret – 550 km gjennom Tyrkia med en gatehund på styret»

Den aller første kvelden av turen min jorda rundt, med tretti kilo bagasje på sykkelen, oppdaget jeg at jeg hadde glemt å pakke lighter. Jeg satt i mørket utenfor teltet og slo to steiner mot hverandre, uten at det var noen særlig suksess. Sulten og skuffet måtte jeg krabbe ned i soveposen, klar over at en ekte eventyrer ville ha funnet en måte å få fyr på kokeapparatet sitt på og laget seg middag. 

Fem måneder senere, da jeg syklet gjennom det tiende landet mitt – Tyrkia – så jeg fortsatt frem til den dagen da jeg skulle ligne på en ekte eventyrer. Jeg opplevde imidlertid for mange hysteriske øyeblikk som innbefattet edderkopper, nakensnegler og oppdiktede monstre til å kunne skryte på meg noe sånt. Hver kveld når jeg slo leir i det fri, førte solnedgangen med seg frykten for de tre tingene jeg var mest redd for: 

1) at mennesker skulle oppdage meg og drepe meg, 

2) at dyr skulle oppdage meg og spise meg, og 

3) at en skurtresker ikke skulle oppdage meg og treske over teltet mitt. 

Mange steder på min vei gjennom Europa hadde jeg hatt lyst til å tenne bål, men faren for at jeg skulle svi av hele skogsområder hadde så langt avholdt meg fra å prøve. En drøy uke tidligere hadde jeg syklet inn i Tyrkia via Hellas, og denne dagen befant jeg meg 200 kilometer vest for Istanbul, på en rolig kystvei langs Marmarahavet. Inspirert av de tomme vinterstrendene, som var overstrødd av drivved, bestemte jeg meg for at dette skulle være kvelden da jeg gjorde opp reisens første leirbål. Jeg smilte – ett skritt nærmere å bli en ekte eventyrer! 

Det var blitt sen ettermiddag da jeg svingte av til en vei som førte meg gjennom en klynge med trehus og videre ned til en strand. Jeg stoppet ved en liten butikk. Den var støvete og stuvende full av alt man kunne tenkes å ha bruk for, fra verktøy til hermetisk frukt – alt, bortsett fra kunder.

Penger var det smått med, og jeg tenkte meg grundig om før jeg kjøpte en løk. Den hadde jeg tenkt å tilberede til kveldens pasta, sammen med det jeg hadde igjen av hvitløk, for å gi maten mer smak. Så sent som uken før hadde kontantbeholdningen min bestått av tjue pund, men et skotsk firma, Intelligent Data Group, hadde sett Facebook-oppdateringen min om at jeg vurderte å begynne å lete etter mat i søppelkasser, og donert en pengesum til meg. Jo mindre jeg brukte av den, desto mer penger ble det til mat i dagene som fulgte. Denne kampen var ikke noe nytt, jeg hadde alltid reist på lavbudsjett. Pengemangel var en ubetydelig uleilighet i forhold til de uvurderlige opplevelsene det ga å kunne forflytte seg rundt på sykkel.

Jeg kom til stranden, som bortsett fra noen hunder i det fjerne var helt tom. Det vintergrå havet og de gjenspikrede strandhyttene for turister ga det hele et forlatt, trøstesløst preg. Selv om alt lå til rette for å lage leirbål, var det noe ved stedet som gjorde meg utilpass. Som kvinne alene på tur hadde jeg lært meg å lytte til instinktene mine. Skuffet snudde jeg og trillet sykkelen tilbake samme vei som jeg var kommet, og bestemte meg for heller å prøve neste strand.

Jeg kastet et siste blikk bak meg i håp om at noe der skulle gi meg den tommelen opp jeg trengte for å bli værende. I stedet så jeg til min overraskelse en hund med lys pels trave av gårde ved siden av bakhjulet mitt. Jeg smilte. I min tid som aktiv syklist hadde jeg lært meg fordelene ved å ligge på hjul med konkurrentene, en taktikk som gjør at man sparer krefter, men også havner i «dødvinkelen» til syklisten foran. Denne hunden hadde definitivt funnet dødvinkelen min.

Jeg visste at det beste var ikke å vedkjenne seg hunder man møtte underveis, og heller ikke gi dem mat. Gjorde man det, kunne det tenkes at de forsøkte å henge med videre, noe som var en umulig situasjon for begge parter. Andre langtursyklister hadde advart meg mot dette: «Husk at du sykler jorda rundt – løshunder er ikke ditt problem!»

Tilbake til hovedveien, som var så godt som tom for trafikk. Da jeg så meg tilbake, var hunden der fortsatt. Jeg la mer kraft på pedalene og tråkket i vei slik bare en sprinter er i stand til, en menneskelig maskin med en stor andel raske muskelfibre. Så kastet jeg et blikk bak meg igjen. Hunden løp alt den kunne i et forsøk på å holde følge. Jeg la merke til at den beveget seg på en underlig måte, og skjønte at den haltet.

Jeg tråkket på, fortere og fortere, mens jeg gjentok mantraet mitt: «Jeg sykler jorda rundt, og løsbikkjer er ikke mitt problem!» Da jeg kom til en lang, slak utforkjøring, fikk jeg den ekstra farten jeg trengte. Hunden ble hengende etter. Neste gang jeg snudde meg, var den bare en liten prikk i det fjerne, men jeg så også at den ikke hadde stoppet. Hvorfor i all verden fortsatte den å løpe? Gi opp, tenkte jeg. Bare gi opp. 

En stemme messet inni meg. Den begynte hviskende, men økte deretter til et taust skrik som ikke lot seg undertrykke: «Ishbel, dette er ikke riktig! Det du gjør nå, er galt!» Jeg klemte inn begge bremsene og stoppet. Så snudde jeg meg og ventet, i håp om at hunden ikke skulle vise seg. Hvis den kom, fikk jeg bare forholde meg til situasjonen. Langt om lenge dukket den opp. Pesende la den seg ned på asfalten cirka en meter fra meg. Jeg rakte frem hånden som et fredstegn og snakket til den med mild stemme. Den holdt seg på avstand. Denne hunden forvirret meg. Jeg hadde verken snakket til den eller gitt den mat. Hvorfor fulgte den da så lenge og innbitt etter meg, bare for å nekte å komme nærmere? Snakk om skrullete adferd.

Jeg lot hunden få hvile i noen minutter før jeg nølende begynte å trille sykkelen videre. Hunden fulgte etter. Jeg himlet med øynene. Planen om å være eventyrer ved et leirbål fikk vente til en annen dag; i stedet bestemte jeg meg for å slå opp teltet på den skrånende åkeren ved siden av veien.

De dype furene i jorda som landbruksmaskiner hadde pløyd og gjort klare for såing, gjorde det vanskelig for den fullastede sykkelen min. Med senket hode grep jeg tak i styret og forsøkte å glemme smerten i skuldrene mens jeg brukte kroppsvekten til å dytte sykkelen fremover til jeg ikke kom lenger. Siden det ikke var noen beplantning rundt jordet, lå det helt åpent mot veien, og jeg måtte bare håpe at jeg var langt nok unna til at teltet ikke var synlig for folk som kom kjørende forbi.

Hunden la seg på bakken, og fra avstand fulgte den med på at jeg slo opp teltet. Mens jeg ventet på at pastaen skulle koke, betraktet jeg ryggen dens. Det var en hunn, så mager at knoklene stakk ut. Den ene poten hennes var deformert, og jeg undret på hva som hadde skjedd. Hvorfor haltet hun? Gjorde det vondt i poten? Jeg så at hun hadde et rosa plastmerke i det ene øret, og lurte på hva det betydde. Kanskje at hun hadde en familie, at det var som ID-brikken man festet i halsbånd i Storbritannia. Hvis hun virkelig hadde en familie, kunne jeg ikke si jeg hadde mye til overs for dem, så dårlig som de tok seg av hunden sin. Men så kom jeg til å tenke på at det fantes folk i Tyrkia som hadde problemer med å skaffe mat til sine egne barn. 

Jeg syntes synd på hunden, likevel visste jeg ikke hva jeg kunne gjøre for å hjelpe den. Jeg spiste halvparten av pastaen min og tilbød henne resten, men hun nektet fortsatt å nærme seg, så jeg satte bare kjelen fra meg på bakken. Herregud! Ikke engang en utsultet hund ville spise maten jeg laget. 

Tankene vandret til ekskjæresten min. Som vi hadde ledd da jeg erklærte at jeg ikke trengte å være flink på kjøkkenet så lenge jeg var så god som jeg var i sengen. Selv om jeg gjorde mitt beste for ikke å tenke på ham, klarte jeg ikke å la det være. Før jeg for alvor satset på jorda-rundt-prosjektet mitt, hadde jeg spurt ham om vi ikke kunne gjøre et nytt forsøk sammen, og med tungt hjerte avfunnet meg med at det ikke var mulig. Han hadde begynt å studere og var ikke sikker på om han ville klare å fullføre utdannelsen sin dersom jeg på et tidspunkt valgte å gjøre det slutt for andre gang – med den begrunnelsen at jeg ikke elsket ham.

Han hadde et poeng. Selv om vi hadde forelsket oss hals over hode, hadde jeg brukt mye tid på å påpeke en hel masse feil ved ham som jeg mente han måtte forandre på. Han hadde virkelig anstrengt seg, men jeg fortsatte bare å ødelegge forholdet på utstudert vis. Oppførselen min var i det hele tatt temmelig ubegripelig. 

Til slutt innså jeg at jeg var for skadet til å elske eller å bli elsket. Og med den innsikten fulgte også en vilje og en overbevisning om at jeg kunne forandre meg. 

Jeg ryddet opp etter måltidet og tømte den urørte pastaen over i en søppelpose. Hunden iakttok hver bevegelse jeg gjorde. Så fort jeg hadde flyttet meg unna, gikk hun bort til den åpne posen og begynte å spise. Medfølelsen min for henne bare vokste. 

Det ble mørkt, og jeg var sliten. Etter å ha sagt noen vennlige godnattord til hunden krøp jeg inn i teltet og dro igjen glidelåsen. Sammen med varmen fra soveposen kom den dårlige samvittigheten. Jeg skjøv fra meg alle tanker på lopper, trakk opp glidelåsen igjen og klappet på bakken for å få hunden til å komme. Hun rikket seg ikke. Med et sukk trakk jeg meg inn i teltet igjen. Jeg var glad hun hadde spist, men jeg håpet likevel at hun skulle være borte når jeg våknet. Det var utelukket å ta henne med videre. 

Da jeg slo opp øynene neste morgen, var min første tanke: «Forhåpentlig er hunden forsvunnet.» Egentlig var det mer enn et håp. Mens jeg tok på meg gårsdagens klær inne i det bitte lille enmannsteltet, ba jeg faktisk en stille bønn om at hun skulle ha gått sin vei. Og selvsagt kom det til å være slik. Hunden hadde jo vært livredd for meg. 

Jeg åpnet glidelåsen og krøp ut i den tidlige morgensola. Og der lå hun, rett ved siden av søppelposen. Dette var ikke bra. 

«Hei, jenta mi!» hilste jeg anstrengt muntert og bet i meg frustrasjonen. Hunden trakk seg enda lenger unna. Hvorfor i all verden ble hun værende her hvis hun var så redd? 

Siden jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre, reiste jeg meg og gransket omgivelsene. Det eneste som var å se, var en landevei og noen spredte bondegårder i det fjerne. Jeg tenkte på landsbyen der jeg hadde truffet hunden. Hun var skremmende mager og slet åpenbart med gamle skader som ikke var behandlet, likevel hadde hun på en eller annen måte klart å holde seg i live. Jeg bestemte meg for å ta henne med tilbake til stranden der hun hadde begynt å følge etter meg. Hvis plastmerket i øret stammet fra eierne hennes, kunne jeg kanskje finne dem et sted i nærheten. Eller kanskje noen ville kjenne henne igjen. Jeg så ingen andre muligheter. At hun skulle bli med meg, var utelukket. Jeg skulle sykle jorda rundt.

Jeg spiste litt brød og bød henne en bit, men hun nektet å komme og hente den. Så snart jeg kastet den i søppelposen, tygget hun den ganske riktig i seg. Deretter pakket jeg sammen sakene, og med hunden diltende etter skjøv jeg sykkelen møysommelig tilbake gjennom den pløyde åkeren. Etter at vi kom ut på den øde asfaltveien, syklet jeg i et så rolig tempo at hunden klarte å holde tritt, og innimellom kastet jeg et blikk bak meg for å se at alt var bra med henne. Jeg visste ikke hvorfor hun haltet, og ville ikke utsette henne for mer smerter enn nødvendig.

Da vi kom tilbake til landsbyen, tok hunden teten, noe som ga meg et visst håp om at hun mente dette var hjemme. Plutselig hørte jeg lyden av sint bjeffing fra et jorde til høyre for meg, og fire hunder stormet ut i veien. Jeg ropte høyt til dem, men de gikk rett til angrep på hunden. Forskrekket så jeg at hun ikke løp sin vei. Ikke forsvarte hun seg heller. I stedet la hun seg bare rett ned og avfant seg med det som skjedde – at hundene glefset med blottede tenner og sprutende spytt etter den skadede hoften og beinet hennes.

I det øyeblikket ble jeg igjen til den seksten år gamle jenta som satt i baksetet på en bil, og som heller ikke hadde forsvart seg. Jeg brydde meg rett og slett ikke nok til å ta igjen. I månedene før hadde jeg ligget natt etter natt i sengen og grått stille, noen ganger hadde jeg også slått i puta, men stort sett var det meg selv jeg slo. Med et ansikt som var hovent og rødt av tårer, lovet jeg Gud eller universet eller hvem det nå var som styrte verden, at jeg skulle oppføre meg ordentlig bare jeg fikk familien min tilbake. Men uansett hva jeg lovet, var det ingenting som forandret seg. Jeg var alene, jeg bodde i fosterhjem, jeg var omgitt av fremmede og langt hjemmefra. Den kvelden i bilen ga jeg opp å si nei og stirret bare på mørket utenfor vinduet. Jeg var takknemlig for at jeg endelig ble straffet, for jeg var så fæl at ikke engang min egen mor ville ha meg. 

Nå slapp jeg sykkelen i bakken, og med en styrke jeg ikke visste jeg hadde sprang jeg hylende mot hundene. Jeg sparket og dyttet de snerrende dyrene unna og fortsatte å skrike til de løp sin vei. Hunden lå på siden. Med tårer i øynene satte jeg meg på huk. Hun rørte akkurat nok på hodet til å slikke hånden min. De store sjokoladebrune øynene stirret på meg, og hjertet mitt smeltet. Jeg fortalte henne at hun var en flink jente, og der og da ga jeg henne navnet Lucy. 

Jeg undersøkte henne etter beste evne, uten å finne sår eller skader. Så reiste jeg meg, snudde ryggen til og lot tårene få fritt utløp. Hvorfor var hun bare blitt liggende? Hvorfor hadde hun ikke stukket av? Hvorfor hadde ikke jeg stukket av den gangen for alle de årene siden? Jeg kjeftet på meg selv og tørket øynene med en hissig bevegelse. Lucy trengte ikke tårene mine, hun trengte hjelp. Akkurat som jeg hadde trengt hjelp den gangen – hjelp som aldri kom. Jeg pustet dypt inn et par ganger og satte meg ved siden av henne igjen. Så klappet jeg henne smilende på ryggen og lovet henne med lav stemme at alt kom til å ordne seg. 

Da jeg reiste meg opp igjen, gjorde Lucy det samme og gned seg mot beinet mitt. Jeg tok sykkelen, og sammen gikk vi i retning av den lille butikken jeg hadde vært innom dagen før. Der ga jeg Lucy beskjed om å vente utenfor ved sykkelen min, men måtte le av meg selv. Som om hun kunne forstå hva jeg mente. Ikke bare var hun en hund og jeg et menneske – hun var i tillegg tyrkisk og jeg britisk. Likevel var det som om ordene brakte oss nærmere hverandre.

Den eldre butikkeieren var glad for å se meg igjen og begynte straks å prate i vei. At jeg ikke forsto et eneste ord av hva han sa, brydde han seg overhodet ikke om. Jeg forsøkte forgjeves å forklare ham om hunden utenfor, og fikk jeg ham til å bli med ut, der jeg pekte på Lucy. Han nikket smilende og forsvant inn i butikken. Da han kom ut igjen, kastet han en brødbit til Lucy. Jeg kjente at jeg ble varm inni meg. For en elskelig mann! Så gjorde han tegn til meg at jeg skulle sykle videre mens Lucy var opptatt med å spise. Jeg ristet på hodet og ga uttrykk for at jeg først ville forvisse meg om at alt var i orden med henne. Han nikket at han forsto, men til min store skrekk løp han plutselig mot Lucy mens han ropte og veivet med armene. Hun forsvant som en strek. Fornøyd med innsatsen snudde mannen seg smilende mot meg, men jeg var forferdet. Etter å ha mumlet et takk og farvel satte jeg meg på sykkelen og syklet i samme retning som Lucy hadde løpt. Jeg måtte finne henne igjen. Men hun var som sunket i jorda. Jeg hadde vondt i hele meg da jeg snudde og tråkket langsomt tilbake til hovedveien. Kanskje det likevel var til det beste. Jeg skulle akkurat til å legge litt mer kraft på pedalene da … noe beveget seg. Jeg kikket meg tilbake, og der var Lucy. I fullt firsprang kom hun gjennom landsbyen. Synet av det haltende ganglaget hennes der hun løp mot meg, sendte et støt av lykke gjennom kroppen min. Jeg gikk av sykkelen, satte meg på huk og ventet på henne med åpne armer og et stort smil i ansiktet. Hun holdt så stor fart at hun nesten veltet meg over ende, og jeg la armene rundt henne og fortalte henne om og om igjen hvor flink og modig hun var.

Les også: Henriette Steenstrup: Samvittigheten er en sterk drivkraft