Damene bak "Sommeren uten menn"

Et tremannsshow

Tre ivrige og snakkeglade damer drikker lunken farris og pappbegerkaffe i skuespillerfoajeen på Oslo Nye Teater. De representerer hver sin generasjon både på scenen og i det virkelige livet. De to eldste har riktignok roller som både med ett og flere tiår overgår deres egen alder. Med sine 61 år har Birgitte Victoria Svendsen et kvart hundreår igjen før hun er på alder med Mias mamma på 87 år. Hun er Den eldre i stykket. Den middelaldrende Herborg Kråkevik er bare ti år yngre enn Mias 57 år. Mari Dahl Sæther på 31 år, Den unge, får derimot leke seg tilbake til begynnelsen av 20-årene i rollen som Mias datter Daisy. Men hun spiller også småbarnsmamma, en krumbøyd 97-åring og en mobbende tenåringsjente. 

Det er bare de tre damene på scenen, og de er der hele tiden. Det er ingen mulighet til å få en pustepause mens andre holder spillet gående. De tre går ut og inn av rollene i persongalleriet som omgir Mia denne sommeren. Birgitte må for eksempel bevege seg i aldersspennet fra gammel mormor til fire år gamle Flora, datteren til nabokvinnen Lola. Selv om Herborg har hovedrollen og er Mia det meste av tiden, er også de to andre innom rollen. 

Birgitte forklarer: – Det er en teaterlek med enkle virkemidler og få kostymeskift. Vi endrer karakter ved hjelp av kroppen, og fortellerstemmen som med jevne mellomrom kommer inn og kommenterer, er springende. Vi krysser fingre for at publikum klarer å henge med i svingene. Romanen som stykket bygger på, er jo kjent for mange.

HERBORG KRÅKEVIK

Alder: 45 år.
Bor: I leilighet i Viborg på Jylland. Familie: Gift med Esben, to døtre på 15 og 9 år.
Yrke: Artist, skuespiller og redaktør.
Sosiale medier: Facebook.
Aktuell: «Sommeren uten menn» på Oslo Nye Teater. 

MARI DAHL SÆTHER

Alder: 31 år.
Bor: I leilighet på Kampen i Oslo.
Familie: Kjæreste.
Yrke: Skuespiller.
Aktuell: «Sommeren uten menn» på Oslo Nye Teater.

BIRGITTE VICTORIA SVENDSEN

Alder: 61 år. Bor: Leilighet i ombygget sveitservilla på Ljan.
Familie: Kjæreste, tre voksne barn.
Yrke: Skuespiller og regissør.
Sosiale medier: Facebook.
Aktuell: «Sommeren uten menn» på Oslo Nye Teater. 

"Sommeren uten menn"

På bordet mellom de tre skuespillerne ligger et velbrukt eksemplar av Siri Hustvedts «Sommeren uten menn». Romanen er dramatisert for teater av danske Karen Marie Bille og Peter Langdal, og er tidligere oppført i København. Den norske teksten bygger på den danske, men det gjøres en del endringer underveis. Dette er en prosess som skuepillerne i høyeste grad er med på.

Vi går hele tiden tilbake til boken for å lete etter svar eller mer mat til situasjonene og fortellingen, forteller Mari. – Romanen fungerer som et oppslagsverk.For Mari var det å bli tilbudt rollen som datteren Daisy det første møtet med forfatteren Siri Hustvedt. Birgitte hadde lest «Sommeren uten menn» og «Den skjelvende kvinnen». Herborg rangerer Hustvedt som en av sine yndlingsforfattere. Hun mener å ha lest det meste og «Den flammende verden» fra 2014 er favoritten. «Sommeren uten menn» leste hun – begjærlig – da den kom ut i 2011.

Mitt nære forhold til Siri Hustvedts forfatterskap var grunnen til at jeg takket ja til denne rollen, sier hun, og fortsetter: 

– Det jeg opplever som mest fascinerende i akkurat denne fortellingen er hvordan stemmen hele tiden er klar over at det å fortelle om livene våre er å legge til og trekke fra. Vi setter lys på det vi vil ha med, og skyggelegger det vi ikke vil ha frem. Slik tror jeg at dette stykket vil få publikum til å gå ut av teatersalen og inn i sine egne liv for å finne ut hva som egentlig er sant, og hva som er oppdiktet.

Fra Danmark til Norge

At Herborg Kråkevik tar noen runder med seg selv før hun underskriver arbeidskontrakter, skyldes på ingen måte primadonnanykker. Hun er multitalentet som ganske umiddelbart etter første treff kan påklistres merkelapper som «jordnær» og «imøtekommende». Det er geografi som krever at hun må være seg bevisst hva hun vil bruke tiden til. Danmark har vært hennes hjemland i 12 av de siste 15 årene. De første åtte bodde hun og ektemannen Esben i København. Etter et treårig mellomspill i Oslo, flyttet familien tilbake til Danmark, denne gangen til Viborg midt på Jylland. Der jobber Esben som dommer. De to døtrene er nå blitt 15 og ni år gamle. 

Herborg fyller dagene med bokarbeid på hjemmekontoret. Der blir de populære juleheftene «Juleroser» til. Det siste prosjektet er en bok om den folkekjære lyrikeren Kolbein Falkeid. Hun opptrer ikke noe særlig i Danmark lenger. Som hun kort kommenterer: – Jeg synes egentlig det er deilig å være helt anonym hjemme i Viborg. Dessuten er det veldig interessant å se to så forskjellige miljøer som småbylivet i Viborg og kulturmiljøet i Norge fra innsiden. Med den hyppige pendlingen mellom Danmark og Norge kan jeg ikke påberope meg å gjøre en innsats for mindre flytrafikk. Jeg får unnskylde meg med at jeg ikke er på ferie.

Lettere feriestemning er derimot kulissene på scenen denne dagen vi besøker teateret. Scenografien er ikke ferdig, så Taras fotograf har fått lov til å leke seg med diverse sommerrekvisitter på det grønne gresset. De tre skuespillerne tar oss til den sommeren da Mia Fredricksen bestemmer seg for å tilbringe dagene i den lille, søvnige byen hvor hun vokste opp. Der leier hun et hus i nærheten av seniorhjemmet hvor moren bor sammen med fem jevnaldrende venninner. De er alle åndsfriske enker. Mia kaller dem for svanene. 

Finne tilbake til seg selv etter kjærlighetssorgen

De mange som har lest – og elsket – boken, vet at den spinner rundt Mias vanvittige kjærlighetssorg. Etter 30 års samliv er hun blitt forlatt av ektemannen Boris. Den plasskrevende nevroforskeren kommer en dag og forklarer henne at han trenger en pause. Denne pausen viser seg å være en tjue år yngre fransk kollega.

Mias verden går fullstendig i knas. Sorgen, sjalusien og ydmykelsen over å ha blitt forlatt kaster henne inn i en forbigående psykose. Etter halvannen uke på psykiatrisk avdeling forlater hun New York-leiligheten og setter kursen mot Midtvesten. Hun orker ikke å bli minnet om ham som bare tok med seg litt klær da han flyttet ut. I fødebyen blir den svikefulle mannen erstattet av kontrastfulle og berikende kvinnefellesskap. Oppholdet skal vise seg å bli noe helt annet enn det Mia forestilte seg da hun kom slukøret tilbake. 

Birgitte er den første til å gripe ordet: – Det som starter som en kaotisk sommer, blir for Mia en bevisstgjørende reise gjennom sitt eget liv. Opplevelser med de menneskene hun nå er sammen med, får henne til å huske episoder som forklarer hvorfor og hvordan hun er blitt den hun nå er. Gradvis skjønner hun mer både av seg selv og sitt forhold til ektemannen. Om han ikke er fysisk til stede, så plinger det stadig oftere inn e-poster og tekstmeldinger fra ham. Mot slutten må hun spørre seg om mennesker virkelig kan forandre seg. Og om hun selv har styrke nok til å tilgi ham for pause og utroskap.

–Sommeren blir en krevende selvransakelse for henne, fortsetter Mari. – Hun hadde en idé om seg selv som en moderne kvinne som levde i et moderne forhold. Likevel opplever hun det å bli forlatt – og bedratt – som et voldsomt fall. Mia er poet, intellektuell og foreleser på et universitet. Da hun blir forlatt – og tvunget inn i selvgranskningen – rakner dette bildet. Hun må finne ut hvem hun var og finne ut hvem hun vil være. Kanskje kan det å være forlatt bli det beste som har skjedd henne?

Herborg nikker enig: – Det er unektelig spesielt å gå inn i en psykose bare fordi mannen går fra deg. Samtidig er Mias fortelling et eksempel på at det er når vi rystes langt inn i sjelen, at vi får kontakt med det innerste i oss selv. For Mia ligger det både en frihet og nye muligheter i det å reise hjem til mor og finne ut mer om seg selv. 

Noe av det Mia finner ut er at hun hadde det ganske trøblete som barn. Hun var annerledes og ble mye plaget. Denne sommeren blir hun bedt om å holde et poesikurs for noen unge jenter på en kunstskole. Alice, jenta som blir mobbet av de andre i gruppen, gir Mia flashbacks fra egen oppvekst. Det gir også nye aha-opplevelser i selvransakelsens sommer. – Mia innser at hun er et menneske som alltid har føyet seg etter andres vilje for å passe inn, sier Birgitte. – Når hun blir klar over dette, er utfordringen å mestre balansegangen mellom det å ta hensyn til andre og det å undertrykke egne behov.

– Denne sommeren, som skulle være et «begivenhetsløst tomrom å fylle med skriving» for poeten Mia, går det opp for henne hvor mye hun savner det å være kunstner i livet sitt, fortsetter Herborg. – Hun har ikke hatt eget arbeidsrom. Ektemannen, Boris, har lagt beslag på så mye i deres felles tilværelse og bolig. Han har tatt så stor plass. Uansett hva som videre skjer med de to ektefellene, er det for Mia på tide å skaffe seg mer albuerom i sitt eget liv. Som hun sier når Boris lover bot og bedring og trygler om å bli tatt tilbake: «Spørsmålet er om han kan legge sitt lidenskapelige Mellomspill bak seg eller om gjenferdet hennes vil bo sammen med oss resten av livet? Og hva som er nesten enda mer skremmende: Når Boris nå har ramlet ut av døren én gang – hva skal forhindre ham fra å gjøre det igjen?» 

En farse om utroskap 

– Norge er mitt andre hjemland. Jeg opplever det som en stor ære at «Sommeren uten menn» settes opp som teater i Oslo. Og jeg håper at publikum vil le.

Norskamerikanske Siri Hustvedt er så stø i norsk at hun ikke har problemer med å ta imot spørsmål på språket som bokstavelig talt er hennes morsmål. Hennes mor var norsk, og Siri tok selv artium ved Bergen Katedralskole. Hun bodde også et år i Bergen som barn.

På spørsmålet om hvordan hun tror «Sommeren uten menn» vil fungere på scenen, svarer hun på e-post:

– Utroskap gir stoff til både tragedie, komedie og farse. «Sommeren uten menn» er en komedie på grensen til en farse. Mia fører mange dialoger med seg selv gjennom boken, og jeg innbiller meg at hennes fantasiutflukter kan fungere godt som teater. Men en roman er ikke et skuespill, og må derfor gjenskapes i en egen sceneversjon. Jeg innbiller meg at det vil fungere bra på en scene, med de gamle damene og Mias vennskap med sin nabo.

Hva var ideen bak romanen?

– Jeg ønsket å skrive en komedie uten menn, eller mer korrekt: en bok hvor mennene ikke er til stede i egen person. Boris er hele tiden i Mias hode og i e-poster. Først mot slutten dukker han opp på døren. For meg er «Sommeren uten menn» en feministisk komedie som forteller hvordan vennskap mellom kvinner kan ha en helende kraft. Det er på alle vis en feministisk bok. Humor og ironi er effektive, feministiske våpen, fastslår Siri Hustvedt.