Erna Solberg: – Jeg skal stille til valg som statsminister igjen

Vi er i begynnelsen av juli, sommeren står for døren. Erna har siste arbeidsdag og starter ferien dagen etter.

– Vi skal først en uke til Bergen, så til Spania. Jeg vet ikke helt hvor, bare at det ligger litt sør for Barcelona. Det er min mann Sindre som har bestilt hus til ferien, jeg har sett bilde og det ser fint ut, forteller Erna Solberg, den lengstsittende statsminister for en blå regjering (2013–2021), nå leder av Høyre.

Hun har fått en del ros for å ha ledet Norge stødig gjennom pandemien og for at hun utstrålte en etterlengtet ro i en ekstrem situasjon. Men Erna hviler ikke på sine laurbær, hun virker mer opplagt enn noensinne.

– Jeg skal stille til valg som statsminister igjen.

Solberg sier det med den største selvfølgelighet. Trygg og rolig, men samtidig litt oppglødd ved tanken.

Hva er det som motiverer deg til å gå videre?

– Motivasjon, det er et stort spørsmål! Det viktigste er at det å utvikle politikk er spennende. Når jeg ser resultater av det politiske arbeidet vi gjør når vi er i regjering, blir jeg motivert. Vi har problemstillinger foran oss om hvordan samfunnet kan forbedres. Vi ønsker flere ut i arbeid. Jobb er mer enn bare penger, en jobb er rammen for mye av livet ditt. Det å føle mestring og at noen trenger deg, er viktig for livskvaliteten.

Hva er din drivkraft til å satse så høyt igjen?

– Det å få lov til å være politiker på mitt nivå, er et privilegium! Og jeg får støtte fra partiet. Jeg føler fortsatt at politikk er gøy og spennende.

Jeg er i et politisk miljø hvor jeg også er privilegert som får jobbe med unge mennesker og dyktige folk i alle aldre, og vi ser fremover. Det medfølger også et stort ansvar, men jeg må innrømme at det å se resultater for det man gjør, er givende.

Har du noe ugjort?

– Jeg er opptatt av å få folk til å snu en negativ utvikling som man kan ha havnet i av ulike grunner. Vi kan ha effektive verktøy og gi folk kompetanse på veien når de har hull i CV-en og vanskeligheter med å komme tilbake til arbeidslivet. Det gir folk livsgleden tilbake. Alle trenger en jobb, tenker jeg. Man kan bruke tid på frivillighet selv om man ikke lever i arbeidslivet, men det er noe med det å kunne finansiere seg selv.

For å oppleve mestring, kan vi som eksempel gi hjelp til dem som har lese- og skrivevansker på et tidlig tidspunkt. Behovene innen ungdomspsykiatri øker, vi må ha tilbud. Får man utfordringer som skolebarn, mister man ofte selvtillit, og det er noe av det verste som kan skje med folk. Dess tidligere man får hjelp, dess lettere er det å komme tilbake. Der har vi noe ugjort. Bunnen i mitt engasjement, er at alle skal klare seg bra.

Hva vil du gjøre annerledes neste gang dersom du kommer til makten?

– Det blir andre ting å bidra med. Når samfunnet endrer seg, må vi se ikke bakover, men fremover! Det å lage et aldersvennlig samfunn var et tema vi startet med i vår regjering. Det blir en viktig prioritet fremover. Gruppen på 70–80 år blir gradvis større, og de som er eldre vil klare seg best mulig selv. Hvis de ikke kan kjøre bil, og ikke betale for billetter fordi alt er på app-er, så må vi tenke grundig igjennom dette.

Verden har endret seg mye, også sikkerhetspolitisk. Sverige og Finland har gått fra å være utenom Nato, til nå å være med, etter alle solemerker å dømme. Alt dette betyr også at vi må gjøre ting annerledes.

Har du vært en rollemodell for andre kvinner når det gjelder selvtillit?

– Det at kvinner har mindre selvtillit enn menn, er basert på både litt riktige og litt gale tanker. Det finnes mange unge jenter med selvtillit i politikken nå, det ser jeg, men det er oftere at unge menn har en større porsjon selvtillit. Jeg har oppmuntret fremtredende kvinner som er usikre på om de skal ta en jobb, til å våge. «Tror du jeg klarer det?» spør de meg. «Ja», svarer jeg da, og disse har bestått oppgavene med glans. Også menn kan være sjenerte og ikke alltid så fremfuse, men de har mer tro på at de kan løse oppgaver enn jenter. Vi må lære å si til jenter: «Dette klarer du!»

Kvinner er kjent for risiko-aversjon. Hjernen vår er slik, mente man, men det kommer også fra oppdragelse. Vi har lært og trodd at hjernene våre er forskjellige, at kvinner for eksempel har dårlig romforståelse, men er gode til å lage små ting som å sitte og perle og brodere. Gutter kan større ting og har innsikt i 3D. Nyere forståelse forklarer forskjellene mer som miljøfaktorer, og at jenter kan trenes opp. Forskjellene er ikke så åpenbare som man trodde før.

Har du noen råd for å styrke andre kvinner?

– Det viktigste er å tørre å si ja, selv om man ikke vet om man kan utføre oppgaven. Det er så mange ting som går helt ok både i arbeidslivet eller i en organisasjon, og så kan man jo vurdere i etterkant om det er en type jobb man liker eller ei. Men prøv, si «ja», for det er ikke sikkert du får sjansen igjen.

Jeg vil tilføye at det er også er lov å ikke ha ambisjoner i vårt samfunn. Ikke alle trenger å gjøre alt hele tiden – men hvis du har lyst, må du utfordre deg selv.

Livet etter statsminister-perioden, hvilke tanker har du gjort deg om å være «vanlig» igjen – både som menneske og politiker?

– Jeg savner at det står en sjåfør der når det høljregner etter en sen middag, bil med sjåfør er et frynsegode. Nå må jeg stille meg i taxikø som alle andre.

Jeg savner også flinke folk å jobbe med, som statsminister har man tilgang på embetsverket. Man får raskt flere sider med notater om et tema, det er service for en statsminister. Men jeg er flink til å tilpasse meg. Det går fint i hverdagen uten to livvakter alltid to meter bak meg. Jeg hadde før dårlig samvittighet for å gå ut hvis jeg ikke hadde et seriøst formål, som bare det å titte i butikker. Da tok jeg med meg datteren min eller en venninne for ikke å bry vaktene, selv om de sa det var i orden. Nå kan jeg kose meg en lørdag formiddag og gjøre mer småting på egen hånd.

Når jeg ikke sitter i regjering, har jeg imidlertid mer tid til å gå i dybden på noen saker, og se de lange linjer.

Blir det mer tid til fritid?

– Jeg var i Venezia på venninnetur i vår, det var en 60-årsgave fra i fjor da jeg hadde jubileum. De hadde bestilt reise, leilighet og inngang til severdigheter som Doge-palasset, det var en fin opplevelse. Det er hyggelig når man får noen dager sammen med venninner, jeg hadde heller ikke vært i Venezia før. Vi kom den første helgen i mai, før de store turisthordene, så vi sto ikke i kø.

Venninnene er fra studietiden på 80-tallet, vi studerte ulike fag, men vi kjente hverandre fra ulike veier. Senere har vi reist sammen på ferier med våre familier annethvert år, helt til de første fikk sine barnebarn. Da ble det andre prioriteringer og mer barnepass.

Hva er det som engasjerer og kanskje irriterer deg?

– Jeg irriterer meg til stadighet. Spesielt over at det skal gjøres om på hva vi syntes var viktig. Det er politiske forskjeller, men for mye tilbakeskuenhet. Skal man gjøre om på noe, så se heller fremover. Stort sett når det gjelder små og store irritasjoner, har jeg lært meg å ikke bruke krefter på det som ikke betyr noe.

Noe som er langt viktigere enn det å irritere seg, er at vi er i en vanskelig verden – med mer autoritære trekk som går utover kvinner, likestilling og homofile. Etter pandemien har vi gått noen steg tilbake.

Har du noen tanker om hvorfor det skjer nå?

– USA utfordres som verdensvokter, mange bryr seg ikke om vestlige verdier, og makt blir viktigere enn menneskelige verdier. USAs makt falt under Trump, det hele begynte med finanskrisen. Vi var jo naivt oppløftet på 90-tallet da muren falt, og land ble mer demokratiske. Så kommer det alltid et lite tilbakeslag men jeg er optimistisk til at alt går riktig vei til slutt. Man ser over tid at de samfunnene som er demokratiske og respekterer kvinners rettigheter, er sterkere samfunn.

Hvilke tanker har du om krigen i Ukraina?

– Det er helt forferdelig. Putin annekterer og prøver å ta en del av et annet land, og det er noe med brutaliteten det gjøres på og bruddene på internasjonale regler. Og at Russland klarer å overbevise sine egne om at dette er riktig. Jeg hadde trodd at internasjonal åpenhet hadde kommet til et annet sted i Russland.

Vi lever i en dyrtid, folk er redde for økte utgifter og fremtiden. Hadde situasjonen sett annerledes ut i dag hvis Høyre hadde hatt makten?

– I Norge har vi bedre mulighet til å klare oss igjennom en dyrtid enn andre land, vi har gode velferdsordninger. Vi som politikere kan ikke løse alle oppgavene, men må passe på at rentene ikke stiger for mye, slik at nyetablerte klarer å betjene lånene sine. Og ikke pushe offentlige utgifter. I bunnen er Norge et godt samfunn, det er bra med jobber og vi har en stor forståelse. En del av dagens utfordringer er også en konsekvens av Putin. Om Høyre hadde vært i makt? Vi hadde gjort noe av det samme, men vi har andre forslag som ekstra strømstøtte til småbedrifter, egen ungdoms-skattelette for dem under 30 år, og ikke presse på rentene.

Hvordan var det å sitte som statsminister under en pandemi, med unntakstilstand både hos folket og politikerne?

– Det føltes nesten som en ut-av-kroppen-opplevelse. Det å be folk om å gå hjem, finne andre løsninger og detaljstyre hvor mange man kunne ha på besøk. Vi måtte stenge ned, men mindre enn i andre land. Underveis hadde vi masse diskusjoner, vi var i dialog, folk lyttet og den danske koronakommisjonen konkluderte med at Norge var åpnere enn Danmark og hadde bidratt til tillit i en tid da vi var usikre på mange ting.

Bedrifter hadde utfordringer, man hadde ikke fritidsaktiviteter, men den perioden var også en kime til noe fint. Det norske samfunnet viste sin robusthet i den vanskelige situasjonen.

Du viste en etterlengtet ro under pandemien, er du så rolig hele tiden?

– Jeg er ikke rolig hele tiden, men når alvoret blir stort, så blir jeg helt rolig og praktisk. Jeg sorterer bunken for hva som er viktigst å gjøre. Hva er de tingene som må avklares. Litt irritasjoner var det når noe ikke lot seg avklare, og at departementer ikke ble enige.

Pandemien er nå tilbakelagt, og jeg håper den ikke kommer tilbake. Vi har evaluert og lært mye, også om hva man kan gjøre bedre en annen gang.

Hva er oppgavene for andre halvår?

– I august skal jeg på en mini-valgkamp rundt om i store deler av Norge, for å møte og snakke med folk. Til bedrifts- og organisasjonsbesøk, være der folk er og få frem ordførerkandidater. Vi er på busstur, og bussen har bilde av meg, for å få medieoppslag.

Fortsetter du med din fredagsoppsummering på sosiale medier?

– Ja, det skal jeg. Fredagsvideoen kan jeg gjøre overalt, hjemme, på reise og Stortinget. Jeg tar et stunt der jeg er. Når dere ser at opptaket er tekstet, da er det gjort på Stortinget. Ellers gjør jeg det selv når jeg er på farten.

Har du mange unge krefter som hjelper til?

– Faktisk så lager jeg min Instagram-konto helt på egen hånd. Mine medarbeidere kan hjelpe til med stories. Facebook-kontoen er en blanding av det jeg legger ut selv og linker til artikler som andre publiserer for meg, som har mest med planlegging og timing å gjøre. Men Instagram og Twitter synes jeg er så gøy at jeg driver med det helt på egen hånd.

Har du en livsfilosofi?

– Jeg legger ting bak meg, og ser fremover. En av mine venninner sa til meg en gang at jeg må suge på karamellen og glede meg over seirene og det som skjer. For jeg er alltid på vei videre til det neste. En grei egenskap å ha i politikk, det å ikke grunne for mye, men ta med seg lærdom.

Noen visdomsord du kan dele med leserne?

– Det viktigste å huske på, er at hva enn som skjer av forandringer i livet, tenk på hva som er dine lyspunkter. Nå som jeg ikke er statsminister, så kan jeg gjøre noe annet. Som å male soverommet og holde orden på andre ting jeg ikke rakk før. Jeg henger meg ikke opp i det jeg ikke kan få gjort noe med. Som at et fly er forsinket. Det er lettere å gå gjennom livet med den innstillingen, avslutter Erna Solberg.