Dora Thorhallsdottir er ikke lenger flink pike: – Fra 50 går lykkefølelsen opp!

Asså, jeg VET jo ikke om det er verdens første selvhjelpsroman. Det kan være bøker i Aserbajdsjan jeg ikke har lest. Det glitrer av humor i de lyseblå øynene, men energien er likevel en annen enn den vi er vant til å se henne med som standupkomiker på scenen.

Vi møter henne på EQ Institute, terapisenteret hun startet sammen med moren i 2006. Det er her, i den grønne trevillaen på Skøyen i Oslo, hun til daglig har sitt virke, som terapeut og som lærer for nye terapeuter. Nå har hun nettopp avsluttet en time, ansiktet ligger fortsatt i myke, forståelsesfulle folder.

Verdens første selvhjelpsroman?

Det var etter fjorten år som terapeut hun fikk følelsen av å snakke om det samme hele tiden. Og for en som liker å nå ut til mange med det hun brenner for – hvorfor ikke formidle det glade budskap om egenkjærlighet i en spinnvill innpakning?

I romanen «Bente blir BENTE», som kommer ut på Pitch Forlag denne høsten, møter vi Bente Knightley som er midt i livet og føler seg som en død potteplante. Det er når hun sendes til terapeuten Edel – som lærer henne å ta vare på sitt indre barn og å stå opp for seg selv og egne behov, at helvete bryter løs.

Bente flytter fra ektemannen Victor, som på lista over alle ting hun irriterer seg over kommer ganske høyt opp, hopper til køys med kameraten til sønnen på 22, blir «fingret, sugd og pult som hun aldri hadde blitt før», men kommer vel i havn til slutt, kan vi røpe. Bente har blitt seg selv – og gjør noe med alle rundt seg også.

«Jeg har hatt min egen reise – vært konfliktsky og redd. Jeg var en typisk flink pike»

Flink pike 

Det hvitmalte terapirommet vi nå har blitt loset inn i, biter Dora demonstrativt på neglene. Hun er spent på mottakelsen. I likhet med romanens hovedperson, finnes det også for henne et før og et etter terapi.

– Jeg har hatt min egen reise – vært konfliktsky og redd. Jeg var en typisk flink pike – hun er det altfor mange av. Som er så opptatt av å please andre, og så smeller det.

En gang var også Dora Thorhallsdottir en død potteplante. Det var i 2013 hun kom til det punktet i livet der det ikke engang finnes et batteri som kan lades. Og som så mange andre var hun i et samliv som tok mer enn det ga. På tiende året.

Som konfliktsky og redd i relasjon, strakte hun seg langt og lenger enn langt for å få forholdet til å fungere slik hun ønsket det.

– Det sies at kvinner stort sett er sju år på overtid når de går. Når du går på akkord med deg selv, så skjer det to ting: Du mister gleden og energien. Det er kroppens måte for å si at nå er du ute av kurs. Men så er vi jo opplært til ikke å lytte til kroppen.

Hvordan var det for deg å være en «død potteplante»?

– Jeg opplevde at det var mindre og mindre igjen av meg. Jeg sto ved kanten av stupet.

Det var faren som tok henne til side etter en søndagsmiddag og uttrykte sin bekymring. Han som så sjelden blandet seg inn i sine voksne døtres liv, så trist ut. «Jeg husker ikke siste gangen jeg så deg le», sa han.

– Da han sa det, ble det livet jeg levde så tydelig.

Hun dro hjem og ble liggende søvnløs da natten kom. I lengre tid hadde hun sagt til samboeren at forholdet nærmet seg slutten.

Tid for forandring 

Dagen etter, den andre torsdagen i januar 2013, ga hun den endelige beskjeden. «Nå er det slutt.» Han pakket en bag og dro. Da var begge allerede ferdigsørget.

– Jeg var lykkelig med en gang. For andre tar det lenger tid.

Hun var allerede ferdig utdannet terapeut da hun gjorde det slutt. I dag tenker hun at alt bringer gaver – det er bare irriterende at andre sier det når du selv står i halsen til skit.

– Jeg fikk øvd mye på det å være tydelig.

Det var flere ting som fikk henne til å starte på familieterapeututdannelsen ved Kempler instituttet i Danmark i 2004. Hun, som både er utdannet lærer og journalist med en master i kommunikasjon fra studier i England, hadde jobbet som standupkomiker i fire år den gangen.

Da enda en full mann blant publikum hoiet at hun skulle vise frem puppene sine, hvorpå Dora svarte at det kunne hun godt, om han bare viste pikken sin først, kjente hun at det måtte skje noe nytt i yrkeslivet.

Noen år tidligere hadde også moren utdannet seg til familieterapeut og tatt alle de tre døtrene i terapi. Sagt unnskyld for at hun var så streng med dem som barn og i så liten grad hadde møtt dem på de følelsene de hadde.

Da hun begynte å jobbe med seg selv i terapien som fulgte med utdannelsen, forsto hun at hun hadde flere sider i seg som hun ikke hadde anerkjent.

– Å bli oppfattet som kjedelig var min store frykt. Pappa var mye bortreist, mens mamma var stuck med tre jenter i Lommedalen, uten nettverk. Hun var i perioder ganske ulykkelig. Jeg følte jeg måtte ta pappas plass – jeg ville ikke gjøre mammas liv noe vanskeligere enn det var.

– Den rollen har jeg med meg, og er en rolle jeg kan veldig godt. Men gjennom terapi har jeg lært at jeg ikke alltid trenger å ta den, og at jeg også kan være kjedelig og bare være stille.

Et lite smil kommer til syne i det avslappede ansiktet.

Familie og yrkesliv 

– Jeg er mer introvert enn jeg gir uttrykk for. Da Dora ble DORA, handlet det om å innse at jeg hadde andre sider enn å bare være snill og grei, og akseptere de sidene av meg også.

Egenkjærligheten er kjempeviktig. Hvordan du snakker til deg selv. Jeg er preget av min oppvekst, men det er noe med å være bevisst på det og ikke være fanget i den rollen man tok som barn, sier hun.

Boken er tilegnet moren, Herdis Pálsdottir.

– Siden hun tok så tak i seg selv, tok ansvar for hva som hadde vært og ble en mye ærligere og gladere person, så fikk alle vi søstrene en mye bedre relasjon til henne.

I snart femten år har de to jobbet tett sammen om å bygge opp EQ Institute, der de praktiserer terapiformen som moren har utviklet.

EQ-terapi kalles den, og fokuserer på å jobbe med det Dora kaller «det lille barnet». Det er i løpet av de første seks årene vi sammen med våre omsorgspersoner lærer hvordan vi forholder oss til følelser – om vi kan møte dem eller pakker dem bort, forklarer hun.

– Det er mamma som er hjernen bak. Hun liker seg best i kulissene mens jeg står på scenen og roper.

De første årene reiste de land og strand rundt for å holde foredrag om temaet. Tre timers lange foredrag for en slikk og ingenting.

– Det var en veldig treg oppstart med stor skepsis. Vi har bygd sten for sten.

Nå utdanner de også egne EQ-terapeuter, i fire byer totalt, og har startet åtte EQ-barnehager, flere er på vei.

Gjennomføringskraften gir hun Island æren for. Begge foreldrene er derfra, Dora er selv født i Reykjavik.

– Når man møtes der, og sier at man har det helt koko travelt, er det bare en annen måte å si at man har det bra på.

Bli bedre kjent med Doras søster Björg Thorhallsdottir og les hennes fantastiske spalter her! 

En eventyrlysten familie

Oldefaren på morssiden, Ásgeir Ásgeirsson, var Islands første folkevalgte president, han satt gjennom 16 år. Oldefaren på farssiden var Sagaøyas rikeste mann. Moren var en av fem i søskenflokken. Til tross for at det bare var guttenes utdannelse som ble ansett som viktig, dro hun til Norge og tok hovedfag i spesialpedagogikk.

Da Dora ble konfirmert, ga foreldrene henne en datamaskin. I flere år hadde hun jo klaget over hvor dritkjedelig denne lokale «Idrettsavisen» var – nå kunne hun jo selv gjøre noe med det?

– Det var en veldig tiltro til at når noe ikke funker, så kan du gjøre noe med det. Det er en fin ballast å ha. Da ideen om å skrive en selvhjelpsroman kom, var det selvsagt at hun skulle gjennomføre den.

Sitt forrige show, «Familiegreier» på humorscenen Latter i 2017, skrev hun på Hawaii. Barna, som nå er 15 og 12 ville gjerne dra ut igjen, og nå viser Dora med hendene hvordan hun googlet «beste stedet å bo i Thailand» og tre sekunder senere hadde bestemt seg for Koh Samui.

Kort tid etter å ha landet i turistparadiset slo koronaviruset seg løs. Hun som hadde drømt om å få oppleve Bounty-reklamen – alene under en palme på kritthvit strand med blått hav så langt du ser, fikk drømmen oppfylt. På kort tid var øya tømt for turister. 

– Vi vurderte å dra hjem, men samtidig var dette det tryggeste stedet vi kunne være. Det var ingen smitte på øya, og det er også en tradisjon der for å bruke munnbind.

Hun ler litt. Det er noe mer.

«Jeg følte at jeg levde i en Romantikk-novelle»

– Jeg følte at jeg levde i en Romantikk-novelle, sier hun, drar opp mobilen og viser et bilde av han høye, mørke, kjekke hun traff der nede, han som både var veldig rik og veldig selvopptatt.

– Før vi skulle på den tredje daten, måtte jeg gi ham et kræsjkurs i kommunikasjon. Jeg introduserte et tema som heter dialog.

Mens barna var på skolen, var mor på motorsykkeltur med sin nye elsker.

På grunn av viruset og få turister, ble det også svært billig å bo. De siste tre månedene av oppholdet, leide de en hvit mansion med fem soverom, fem bad, eget treningsrom, egen kino, digert svømmebasseng på taket med storslagen utsikt – og med en utvendig trapp der han høye mørke kunne komme uforstyrret på kveldstid og opp til andre etasje, som Dora hadde for seg selv.

Det var innimellom slagene hun satte seg ned ved datamaskinen og kjente på prestasjonsangsten. Alle forventet en ferdig bok da det halve året i paradis var omme.

– No pressure, men dette bør bli bra. Jeg synes heldigvis det er veldig gøy å skrive, bedyrer Dora, som allerede har klar tittelen til neste bok, «Stine blir STINE».

I januar skulle hun hatt premiere på sitt nye show «Overganger». Nå er det også viruspåvirket, og settes først opp neste høst.

Det var da hun nærmet seg 47 – vel vitende om at det var ved den alderen moren kom i overgangsalderen – at det gikk opp for henne at hun ikke visste noe om den. Da hun leste seg opp, forsto hun raskt at her var det rikelig med stoff til et nytt show.

Fra 50 går lykkefølelsen opp

– Jeg har ikke kommet i overgangsalderen selv ennå, men jeg ble så fascinert over stillheten rundt det. Det var som å finne en brønn som det går masse tørste mennesker rundt.

– Det er som om alle har sin egen skamfulle reise. Hvordan har vi klart å lage noe som angår så mange til et ensomhetsprosjekt?

Hun fortsetter engasjert, med komikeren påkoblet.

Psst... Vi har samlet alt du trenger å vite om overgangsalderen her! 

– Det er kvinner som har stilt opp i alle år, som har ofret seg for ungene, og så flytter de ut – og da får du overgangsalderen rett i fleisen. Da har du fått så nok at den indre bitchen som har blitt holdt nede i 30 år, skal ut.

Hun stopper litt opp. Terapeuten i henne kommer frem igjen.

– Jeg er så fortvilet over alle som har så lave tanker om seg selv. Det er min hjertesak i alt jeg gjør, å bygge opp selvfølelsen til kvinner. Jeg blir stadig vekk forundret over hvordan kvinner kritiserer seg selv, og sammenligner seg med idealer som ikke finnes. 

– Men se på tjueåringene, de er så fulle av komplekser ... Jeg vil idealisere tiden over femti. Ifølge forskningen er du på ditt ulykkeligste når du er 42, men fra 50 går lykkefølelsen opp.

Hun skyver seg bakover i stolen og legger armene i kors over brystet for å illustrere.

– Da kan du sitte der, godt bakoverlent med skjegg og litt ekstra over magen og tenke føkk it! Du vil mye heller være henne!

Hun kjøpte seg en Jaguar I-Pace elbil da hun kom hjem fra Thailand. Hun satte seg inn i den ene bilen dyrere enn den andre og falt for den siste, den med det fullstendig upraktiske helhvite interiøret.

«Er du gal, du kan ikke bruke så mye penger på en bil!» sa en stemme i hodet hennes. Hun ristet den fort vekk igjen.

– Jeg vil ikke ha den pietistiske skiten i livet mitt. Jeg tenkte føkk it. Det er denne jeg vil ha.

I pensjoniststrøket der hun bor i Drammen, har hun nå gatas råeste bil. Å bo her er litt som å dra på hytta, det er stille og rolig, akkurat slik hun liker det.

De siste fem årene har hun vært singel. Hun bemerker at det er langt mellom de flotte single mennene, som erfaringsmessig snappes opp tre kvarter etter at de har blitt det.

Med fullt fokus på karriere og med hovedomsorgen for barna, har det heller ikke vært plass til en mann i livet. Uten at dét har satt en stopper for sexlivet.

– Jeg har hatt fire elskere på den tiden, men ikke samtidig, altså! Det er noen kroppslige behov og noe med å føle seg som en kvinne.

Hun ler litt over egen åpenhet.

– Jeg er veldig lite privat. Jeg synes det er så mye skam knyttet til det. Singeltiden har ikke vært noen tragedie, for jeg har jo fått kost meg! Men jeg har veldig lyst til å få en kjæreste.

Hun ler igjen, løfter opp haken og kikker rundt seg med hevede bryn.

– Nå som showet er utsatt får jeg en litt roligere periode. Så nå er det kanskje tiden for det?