«Den krigen Russland har startet i Ukraina, gjør det noen ganger vanskelig å sove»

Gro, hvorfor valgte du jobb som korrespondent?

– Vi er korrespondenter i 3–4 år av gangen, og dette er andre gangen jeg er i Russland. Landet har tiltrukket meg siden jeg var liten. Akkurat nå er det styrt av et regime som forårsaker mye lidelse, både i Ukraina og her i Russland. Men det er ikke tvil om at her skrives historie, selv om den er negativ og nedslående. Jobben med å formidle hjem alt fra offisiell argumentasjon til konsekvenser av krigen og ulike holdninger i befolkningen, er både krevende og givende.

Hva er en «vanlig» hverdag for deg?

– Jeg står opp tidlig og sjekker nyhetene. Ofte har jeg avtalt dagen før å være med i «Nyhetsmorgen». Da er det noen ganger bare «tida og veien». Kamera og lys opererer jeg selv, både morgen og kveld. Skal jeg være med i Dagsrevyen, varer arbeidsdagen til rundt kl. 21.30. På dagtid er jeg på kontoret, der jeg også har en fotograf og en kontorsjef. Av og til forbereder vi bare nyhetsdekningen. Andre ganger planlegger vi reportasjer og skriver e-poster for å prøve å få folk i tale.

Hva opplever du av kvinneskjebner?

– Det gjorde inntrykk da jeg møtte en enke med to barn i Rjazan, sør for Moskva. Mannen var offiser og deltok i stormingen av en flyplass i Hostomel, like utenfor Kyiv på den første dagen i krigen. Da var jeg i Kyiv som reporter og kunne følge med på de russiske rakettene som ble avfyrt mot mål i nærheten av Hostomel. Mannen ble drept i kamper litt lenger øst i løpet av krigens første uker. Men enken forsvarte helhjertet Putins krigføring. Hun stoler blindt på Putin når han sier den er helt nødvendig for å forsvare Russland mot vestlig aggresjon.

Hvordan forbereder du deg til hver sending?

– Når jeg skal delta på direkten om løpende nyheter, gjelder det å være skikkelig opplest på de siste meldingene. I «Nyhetsmorgen» skriver jeg som regel spørsmålene selv, og sender over kvelden før eller tidlig på morgenen. I «Dagsrevyen» snakker jeg ofte med programlederen på forhånd. Så gjelder det å tenke igjennom hva som skal være hoved-
budskapet. Det gjelder å ha tunga rett i munnen. Nøyaktig hva det er jeg vil forklare, og hva som er de viktigste punktene.

Hva gjør du med alle inntrykkene som du ikke får formidlet?

– Bakerst i notatboka mi samler jeg ideer som jeg ikke umiddelbart får gjort noe med. Ellers har vi noe som heter «korrespondentbrevet», som går på omgang mellom korrespondentene. Det går først i radioprogrammet «Urix» på lørdager. Deretter publiseres det også på nett. Det skal helst være litt personlig og ikke bare handle om politikk. Der er det mulig å få fortalt historier som ikke passer i en nyhetssending. Ellers er jeg glad i å fortelle historier til venner og familie, eller når jeg kåserer for en forsamling. Det er ikke så mye jeg brenner inne med.

Hvor henter du styrke fra?

– Det har jeg aldri tenkt på som noen utfordring. Jeg drives nok av et ønske om å forstå mer. Og for å forstå mer, er det som regel en fordel å vite mer, å snakke med primærkilder som er direkte berørt eller som har kunnskap jeg ikke har. For eksempel lærte jeg en hel del av å besøke noen av de russisk-okkuperte områdene i Donetsk i Ukraina.

Har du et kall?

– Nei, ikke egentlig. Men jeg tenker nok at jeg har et ganske bra utgangspunkt for å forstå og formidle hva som skaper og opprettholder konflikter mellom ulike nasjonaliteter eller folkegrupper, enten det er innenfor en stat eller mellom stater. Jeg brukte noen år på å studere nasjonalisme i de baltiske sovjetrepublikkene på 1980-tallet. Hovedoppgaven i statsvitenskap ble aldri ferdigskrevet, men jeg leste mye og var stipendiat ved det sovjetiske Vitenskapsakademiet. Før det hadde jeg vært leder i Fellesrådet for det sørlige Afrika. Der ble jeg kjent med afrikansk nasjonalisme i kombinasjon med sovjetiskinspirert sosialistisk ideologi.

Hvordan klarer du å stå i så mange konflikter og lidelser over tid?

– Det hender det er vondt ikke å kunne hjelpe folk som står i helt håpløse situasjoner. Blant annet gjelder det en afghansk familie jeg traff så sent som i 2019. Mannen jobbet for de norske styrkene i Faryabprovinsen. De har ennå ikke gitt opp håpet om å komme til Norge, men jeg kan ikke ta på meg å være deres økonomiske livbøye og redningskvinne. Likevel gjør det vondt å si nei til ropet om hjelp. Konflikt er generelt engasjerende. Harmoni er jo ikke noe spennende. Men den krigen Russland har startet i Ukraina gjør det noen ganger vanskelig å sove. Den er så totalt unødvendig, og den er så ødeleggende for to store land. Det hender jeg blir liggende søvnløs og «argumentere» med Putin. Helt bortkastet, selvsagt. For meg er løping viktig for å rense hodet. På grunn av en kneskade blir det lenge til neste løpetur. Men etter hvert kan jeg svømme. Ikke dumt, det heller.

Er det å være kvinne farlig i denne jobben?

– Jeg tror ikke kvinnelige journalister er så mye mer utsatt enn mannlige, i hvert fall ikke her. I Afghanistan har jeg opplevd at det å være vestlig kvinne er et slags «tredje kjønn». I møte med kvinner kan det være en fordel. Men det hender jo du må sette deg i respekt, for eksempel om du jobber med innleid fotograf eller tolk.

Betyr det noe å være norsk?

– Her i Russland betyr det nå i myndighetenes øyne at jeg kommer fra et «ikke-vennlig land». I USA snakket medlemmer av Kongressen og andre topp-politikere bare med amerikanske tv-kanaler og de aller største utenlandske.

Hvordan kombinerer du et slikt yrke med familie?

– Nå er jo mine tre døtre voksne. Jeg har et barnebarn på snart ett år som jeg «snakker med» via mobilskjermen. Vi har ofte kontakt, men det blir ikke det samme som å være hjemme. Da jeg var korrespondent i Moskva på 1990-tallet, hadde jeg med meg tre barn i alderen 0-5 år. Faren var hjemme i Norge. Jeg startet ut med norsk au pair, men fikk etter hvert to russiske kvinner som bodde hos meg på skift, 24 timer i døgnet. Det er ikke enkelt å skulle reise fra barn når du merker at de trenger deg. De har betalt en pris som følge av min jobb, det er det ingen tvil om.

Hvordan er det å komme tilbake til Norge, til fritid og på ferie?

– Helt herlig! Jeg bruker tiden på familie og venner, på fjellet og i havkajakken. Det siste skjer delvis på den svenske vestkysten.

Jobben som korrespondent, nytter det å formidle fra krigssonene?

– Ja, det nytter. Jeg har riktignok ikke vært «frontreporter», selv om vi var bare noen kilometer unna fronten rundt Avdijivka i Donetsk i oktober 2023. Det ristet i vinduene på en tom skole vi var innom. Det russiske forsvarsdepartementet har så langt ikke sluppet journalister fra ikke-vennlige land fram til skyttergravene, men vi reiste helt fritt med egen bil til Mariupol ved Azov-havet. Ukrainske soldater trakk seg ut av Mariupol i mai i fjor (2022). Nå pågår det en storstilt russifisering av byen.

Hva er det mest givende og mest utfordrende med korrespondent-yrket?

– Det er givende når en føler at en lærer noe nytt i møte med mennesker, og ved å følge nyhetene tett. Det kan være en får korrigert en oppfatning, får bekreftet antakelser, eller noen ganger til og med blir overrasket. Det er ofte utfordrende å forklare kompliserte sammenhenger på 1 minutt og 40 sekunder. Det kan være utfordrende å skulle drive seg selv hvis det ikke skjer så mye på nyhetsfronten og etterspørselen fra deskene hjemme
er liten. Men det problemet er ikke plagsomt stort her. Et mer reelt problem for vestlige korrespondenter i Russland nå, er at mange er redde for å snakke med oss. Det er nemlig straffbart å kritisere den russiske krigføringen i Ukraina. Og svært mange statlige institusjoner lar bare være å svare når vi ber om intervju eller tillatelse til å filme. Jeg har nå vært her i over ett år, og har flere ganger søkt om å få filme på skoler. Vi får enten «nei» eller ikke noe svar. «Den krigen Russland har startet i Ukraina, gjør det noen ganger vanskelig å sove. Den er så totalt unødvendig, og den er så ødeleggende for to store land.