«Dagene er uforutsigbare. Jeg vet aldri hva som skjer i dette landet»

Kari, hvorfor valgte du å jobbe som korrespondent?

– Jeg hadde jobbet på desken for NRKs utenriksavdeling, og skrevet mye fra utlandet. Jeg hadde ikke tenkt på Ukraina som arbeidsplass fordi det fantes ikke noe jobb der, men for 1 år siden, da krigen brøt ut, kom stillingsannonsen. Jeg ville som journalist være tett på nyhetene. Jeg fikk lyst til å komme meg ut og erfare hva denne krigen gjør med folk. Jeg har tidligere jobbet i Russland, snakker russisk, og hadde ekstra lyst til å dra til Ukraina. Jeg fikk stillingen.

Hva kan du fortelle om ditt arbeidsfelt og -sted i disse dager?

– I dag sitter jeg på kjøkkenet i leiligheten jeg disponerer i Kyiv. Drikker en kopp kaffe og skriver på en nettsak etter å ha gått ut en tur. Stemningen i byen? Rar, fordi det er krig i landet, mens i Kyiv er livet normalt på overflaten. Butikkene er fulle av varer, det er ingen tegn på krig bortsett fra at flyalarmen går, helst på natten. I Nikolajev (Mykolajiv) sør i landet, og Korsun i vest, lever man i konstant frykt for å bli bombet i stykker. Vi var en gang i den ellers så fredelige Korsun da flyalarmen gikk, og byen var under angrep med raketter og granater. Vi måtte legge oss ned på bakken, og komme oss ut så raskt som mulig. For en kontrast fra å være i en hyggelig gamleby, med juleutstilling og fryd og gammen på overflaten.

Hva er en vanlig hverdag for deg?

– I Kyiv står jeg opp tidlig, vi ligger en time foran Norge, og oppdaterer meg på nyhetsbildet og om det har skjedd noe viktig. Så melder jeg meg til nyhetssending på P2 på morgenkvisten og rapporterer siste nytt. Etter det driver jeg med research, og planlegger neste reportasjetur. Akkurat nå lager jeg radio- og nettversjoner av forrige ukestur. Noen ganger er jeg med når det skjer store ting, detblir lange dager, og jeg rapporterer i «Dagsrevyen» på kvelden. Dagene er ganske uforutsigbare, man vet aldri hva som skjer i dette landet. Stoltenberg eller Biden kan komme til Kyiv, det kan gå av en bombe eller bli et angrep, og vi må vurdere om vi skal dra dit eller ei. Ukraina er et stort land, vi kjører mye bil eller sitter på tog. Jeg har alltid masse planer ut fra om det skjer noe et eller annet sted. I dag er jeg alene, ellers har jeg med fotograf fra NRK på oppdrag.

Hvordan forbereder du deg til hver sending?

– Jeg har kontakt med programlederne i «Dagsrevyen», så vi blir enige om hva vi skal snakke om. Jeg har ganske kort tid, 1 minutt og 30 sekunder, så det gjelder å bruke tiden best mulig med relevant informasjon på kort tid. Hvilke spørsmål skal programlederne stille meg? Jeg forbereder meg godt, har en plan i hodet og kan snakke høyt med meg selv for å kjenne om budskapet sitter, for på direkten har jeg bare én sjanse til å få frem budskapet. Jeg formidler begivenheter som har skjedd, og hva det er knyttet usikkerhet rundt samt hvem som sier hva som har skjedd, og hvor den informasjonen kommer fra. Hva er det vi egentlig vet? Jeg tar en ekstra runde i hodet, og får med forbeholdene. Det er ikke alltid lett å se hva som faktisk som har skjedd, for rapporter fra ukrainere, russere og utenlandsk etterretning kan si litt forskjellig.

Er det noen spesielle situasjoner som har berørt deg ekstra?

– Tidligere i høst (2023) var jeg i Hroza, en landsby hvor mange hadde vært samlet til minnestund for en drept soldat,og så ble forsamlingslokalet utslettet under selve seremonien. Jeg skjønte ikke omfanget med en gang da jeg ble møtt av en ruin, men så dagen etter hvordan folk i landsbyen snakket sammen. En mann og en kone hadde mistet sin datter og hadde nå forsørgeransvar for barnebarna. Jeg klarte ikke helt å forestille meg hvordan ekteparet egentlig hadde det, men vi formidlet på beste måte. Ukrainere lever med dette hver eneste dag. Jeg møter stadig folk som har mistet alt, og lever under forferdelige forhold. Jeg er ganske empatisk, men jeg kan ikke slippe sorg og den store tragedien innpå meg fordi jeg er opptatt av jobben jeg skal gjøre, og vi har alltid dårlig tid.

Hva ser du egentlig, bak i kulissene?

– Jeg snakker med ukrainere daglig. Jeg bor i sentrum, med en liten, koselig kaffebar rett over gaten hvor jeg kjøper kaffe om morgenen. «Vil du ha havremelk, mandel- eller kumelk i cappuccinoen din?» spør de ansatte meg om. For et spørsmål i disse tider! Det er helt surrealistisk å leve i denne byen og snakke med vanlige folk om hvordan de egentlig har det. De har historier om fedre og brødre som er soldater, mange kjenner noen som er drept, og de lever med usikkerhet konstant. De kan ikke planlegge livet sitt så lett. Krigen er omgripende selv om det ikke ses på overflaten. Østover og sørover i landet er imidlertid krigen tydelig, det opplever vi når vi sitter mye i bil og kjører forbi kirkegårder med graver av døde ukrainske soldater. Da ses alltid et ukrainsk flagg. Hele landet er preget av krigen, selv om man bor langt fra frontlinjen.

Hva gjør du med alle inntrykkene som du ikke får formidlet?

– Tiden strekker ikke til, jeg har så mange historier å fortelle fra dette landet, og klarer ikke å gripe over alt. Har konstant dårlig samvittighet. Har jeg fått fortalt de superviktige historiene? Av ulike årsaker klarer jeg ikke å lande alle sakene, men jeg snakker daglig mye med folk hjemme i Norge, som samboeren min, og får det ut.

Hvor henter du styrke fra?

– Fra å ha noen å snakke med. Jeg synes også at jobben er givende, det er et viktig oppdrag og folk i Norge er interessert i det som skjer i Ukraina. Jeg formidler hvordan folk har det på bakkeplan. Det er vanlige mennesker som betaler den høyeste prisen for krigen. Ukrainere setter pris på at vi som utenlandske journalister er her. De legger ofte til på slutten av en samtale: «Vi vil takke deg, Kari, for at du er her i landet og bryr deg om oss.» De vet at uten internasjonal hjelp vil de ikke kunne klare denne krigen. Men det er uvant å få takk for jobben jeg gjør ...

Hva driver deg?

– Jeg er opptatt av å gjøre en så god jobb som mulig, den er interessant og spennende. Det viktigste jeg gjør, er å formidle historier fra vanlige folk og vise hvordan de har det, for storpolitikk kan man like gjerne skrive fra desken i Oslo. Det er mye trist og leit, men også givende. Ukrainere selv har stor tro på at de SKAL vinne krigen, og at de MÅ vinne krigen. Det gir inspirasjon selv om situasjonen er vanskelig.

Hvordan klarer du å stå i så mye konflikter og lidelser over tid?

– Jeg har spesielle arbeidsuker, med 6 uker på og 2 uker av. Når jeg er her, jobber jeg 24 timer i døgnet. Med 2 uker fri i Norge kobler jeg helt ut og slapper av. Når jeg drar herfra, kunne jeg bare kjørt på videre, men idet jeg lander i Norge, merker jeg hvor sliten jeg er. Denne jobben krever mer energi og krefter enn det jeg til daglig kjenner på.

Er det å være kvinne farligere i dette yrket?

– Jeg føler meg ikke utrygg, men drar aldri alene rundt, jeg er sammen med en fotograf, som alltid er en mann. Jeg jobber med lokalkjente ukrainere, som stort sett er menn, men jeg har ikke tenkt at her til lands burde jeg ha vært en mann. Heldigvis.

Betyr det noe å være norsk?

– Ja, absolutt, folk i Ukraina er fullt klar over at de ikke kan klare seg uten våpenstøtte fra utlandet. Norge er en stor giver av våpen og humanitær støtte, det har folk fått med seg.

Hvordan er det å komme tilbake til Norge, til fritid og på ferie?

– Min samboer bor i Bodø, og der går jeg i nordnorske fjell og langs strender. Jeg liker å være mye i naturen, det er ekstra bra når jeg har fri, og jeg blir stadig mer glad i Norge. Vi kan planlegge og være trygge. Vi må ta vare på den freden vi har, og gjøre alt for at Norge skal være et flott land med fred og orden, ikke kaos som i Ukraina. Mange ukrainere sier at de ikke kunne forestille seg at Russland skulle angripe dem og at de måtte leve i et land med krig.

Jobben som korrespondent, nytter det å formidle fra krigssonene?

– Ja, og jeg er spent på hvordan det blir fremover. Folk i Norge har fått med seg at det er krig i Ukraina, men hvordan holde interessen oppe i tiden fremover? Jeg må skape historier slik at det fortsatt blir viktig å følge med. Med ny krig i Midtøsten har fokus flyttet seg. Vi lager ikke så mange saker herfra lenger, trykket er ikke så stort. Jeg må stadig finne historier og fortelle på enda bedre måter.

Hva er det mest givende og mest utfordrende med korrespondent-yrket?

– Friheten og muligheten til å lage de historiene som man synes er viktig, og reise rundt og treffe folk. Jeg liker å møte mange mennesker, det er spennende. NRK er en fantastisk arbeidsplass som gir meg mulighet til å formidle til et stort publikum. Det er spennende å være i Ukraina nå, landet skriver historie. I min levetid er dette det mest dramatiske som har skjedd i min del av verden. Det å dekke herfra er med skrekkblandet fryd, oppdraget er givende og spennende. Det er en unik sjanse å jobbe som journalist her.

Har du vært i farlige situasjoner?

– En gang kunne det ha gått galt. Vi var i Kharkiv, landets nest største by, 3,5 mil fra den russiske grensen. Vi bodde på hotell, og våknet om morgen kl. 07.10 av russiske raketter som fløy over taket med en skjærende lyd gjennom luften. En 10 år gammel gutt og bestemoren hans ble drept av raketten, og 20 såret like ved. Alle vinduer i gaten der vi bodde, var ødelagt, men mitt hotell var ok. Jeg kom umiddelbart i jobbmodus og tenkte «dette må vi dekke», men så snakket jeg med min fotograf Gunnar Brathammer om at den episoden var nære på. Hvis man skal være her og dekke en krig, må man utsette seg for farlige situasjoner, men vi har gode sikkerhetsrutiner for hver tur. I Kyiv går alarmen hele tiden, men naboer og folk går ikke rundt og føler frykt daglig for å bli drept. Alarmene er gjort til normaltilstand, og når de lokale ikke viser frykt, smitter det over på meg og er med på å gjøre det mulig å leve med. For folk i Norge kan det virke skumlere enn når man er midt oppe i det. Som å spille håndball, det er verre å sitte på innbytterbenken enn å være på banen.

Noe annet du har på hjertet?

– Jeg ble intervjuet i lokalavisa da jeg fylte 50 den 18. april i 2023, men jeg feiret ikke dagen, for jeg befant meg i en ukrainsk skyttergrav hvor jeg krøp rundt med soldater som serverte te og kaffe. Så jeg har ikke fått feiret 50-årsdagen min ordentlig ennå, men bursdagen kommer jeg til huske. Jeg fortalte riktignok ikke til noen at jeg hadde bursdag, for jeg tenkte at soldatene hadde viktigere ting å konsentrere seg om. Når jeg nå er blitt 50 år, er det med alderen lettere å si til seg selv hva som er viktig her i livet, om man er i et konfliktområde eller ei. Jobben er utrolig krevende, og jeg forholder meg til nyhetsbildet som løper i 100 og NRK som kan ha lange sendinger. Det er en unntakstilstand i livet, men jeg sier til meg selv at jeg tar en dag av gangen, og at det går bra! Jobben er ikke alt.