Mamma Mia, for et liv!

Når Ingrid Bjørnov runder 60 tirsdag 5. desember kan hun senke skuldrene og forhåpentligvis nyte dagen i fred og ro. Før den tid vil hun nemlig ha vært på en aldri så liten jubileumsturné som kulminerer i to festforestillinger i Oslo Konserthus helgen i forkant av selve fødselsdagen. Med seg i Konserthuset har hun Kringkastingsorkesteret – blant venner kalt Kork – og hun lover en «festaften i stort format hvor hun oppsummerer sin omfattende karriere med musikalske og humoristiske krumspring». Får du ikke vært til stede, er det ingen fare. Det blir selvfølgelig gjort opptak for tv. 

– Turneen blir et jubileumsvorspiel, forteller en strålende blid 59-åring til Tara. – Det blir en slags vandring – med sal. Jeg har alltid vært glad i 16. mai, lille julaften, altså dagen før gjestene kommer, så jeg skal prøve å trykke på alt dette med forventning og ting du gleder deg til. Nå har jeg for eksempel begynt å pakke koffert tidligere enn før. Før hadde jeg som regel ikke pakket ut fra forrige reise når jeg skulle pakke på nytt, men nå pakker jeg av og til over flere dager hvis det er noe jeg gleder meg til. Det handler egentlig litt om kunsten å glede seg, og så prøver jeg å være et slags avtrykk av dagen – og stedet. Så lenge jeg spiller alene er repertoaret som en ordsky, og da hopper jeg litt i takt med salen. Jeg sier dette med alle forbehold, for jeg ombestemmer meg ganske ofte, men i skrivende stund som det heter, så går jeg fra pianohelt til pianohelt. 

Dem har det vært en del av i Ingrid Bjørnovs liv, fra lenge før hun og Benedicte Adrian debuterte under Dollie-navnet, bare 16 år gamle, med platen «Første akt» i 1980. Den aller første pianohelten var vidunderbarnet Wolfgang Plagge, som debuterte i Universitets aula bare 12 år gammel.

«Jeg vet bare at jeg ikke trenger sånne meditasjons-apper, fordi jeg har Johann Sebastian Bach»

– Å få en helt som bare er tre år eldre enn deg når du er liten, kan ikke beskrives. Vi har spilt sammen i nyere tid nå som jeg har eksponert min historikk med ham, men jeg spilte aldri med ham da jeg var yngre. Men Wolfgang ble skjøvet ut av Benny Andersson i ABBA. Han hadde tigerjakke og platåsko og røykmaskin og refrenger, og jeg var ganske lett å fange der. Nå har jo Benny Andersson steget ned fra sine platåsko og begynt med briller, så han ligner mer på Wolfgang, og Wolfgang er mye mer buskete i dag enn han var tidlig på 70-tallet, sånn at de møtes på en måte. Ja, jeg lager altså sånne løyper, og så ser jeg hvor det bærer.

- I hvilken grad blir dette en kavalkade over din egen karriere?

– Det blir ikke bare egne sanger, men også viktige sanger i mitt liv. Den første singlen til Kate Bush, for eksempel, «Wuthering Heights», innkjøpt på biltur med mor og far i Skottland. Vi kjørte i en rød Volkswagen Variant, sammen med en storesøster som jeg ikke snakket med på det tidspunktet. Det var to år mellom oss, og vi var for unge til å dra til London og dra på Tower Records på Oxford Circus, og for gamle til å sitte bak i bilen med mor og far og kjøre de smale, svingete veiene gjennom Skottland, men jeg kom hjem med Kate Bush. Jeg kan fortsatt hente inspirasjon fra den låten. Dette kan jeg snakke lenge om, men jeg er opptatt av hvor mye musikk det er i folk som de ikke er klar over, altså hvilken lagringskapasitet hjernen har når det gjelder musikk, selv om det ofte er uten innholdsfortegnelse. Jeg har en mor med demens på sykehjem, og musikken er definitivt veien inn til henne, sier Ingrid.

– Når livet knaker i sammenføyningene, er musikken limet som gjør at ting blir til å holde ut. Når alt blir for sterkt, er det den som er løsningen, sier hun med overbevisning. 

Ingrid er kjent for å ha oversatt ABBAs sanger til norsk i forbindelse med oppsetningen av musikalen Mamma Mia!, og nylig spilte hun inn en av disse selv, den stillfarne «Spare skrift i sand», som er hennes gjendiktning av «Slipping Through My Fingers». Det er snart 15 år siden hun skrev den norske teksten, men den har fått ny betydning for henne etter at moren fikk demens. Hun omtaler det som at hun «gradvis er blitt mor til sin egen mor» og at teksten derfor rommer mer. Royalty fra innspillingen har hun valgt å gi til Nasjonalforeningen for folkehelsen. Jubileumsåret vil også by på Ingrids første album på seks år, også dette et samarbeid med Kork, der hun har spilt inn nye versjoner av gamle sanger. Først ut er soga om «Odd og Bob», sangen som første gang dukket opp på hennes solodebut «Eskorteservice» i 2002 og som nok fremdeles er helt unik i sitt slag. Den handler om to slørhaler som måtte bøte med livet i Ingrid og ektemannen Terje Hollis varetekt.

.

Kan du fortelle litt om kjærlighet til musikken?

– Ja, gjerne. Så hyggelig at vi kan snakke om musikk, det er så sjelden i sånne intervjusituasjoner. Min kjærlighet til musikken ble overbrakt fra mine foreldre, som har sunget og spilt fra før jeg kom til verden. De har fortalt ting fra jeg var liten som jeg ikke har noen formening om, men jeg vet at musikken roet meg på et eller annet vis i alle situasjoner. Så kom de bærende inn på et piano da jeg var fire, og jeg gikk i en musikalsk barnehage med tilbud til fire-åringer en gang i uken. Der var også Benedicte Adrian, som flyttet inn i huset ved siden av oss da vi var to. Veldig mye har blitt levert meg på et sølvfat. Jeg har jobbet hardt for ting senere, men i utgangspunktet, og dette kjenner jeg også mye sterkere på enn før, er det ikke gitt at noen bærer inn et piano til deg som fireåring. Det er heller ikke gitt at det finnes kommunal musikkundervisning, som mine foreldre neppe ville betalt før jeg var større. Jeg lærte noter før jeg lærte å lese. Sånn setthar musikken alltid vært der, så jeg vet ikke helt hvordan livet er uten. Jeg vet bare at jeg ikke trenger sånne meditasjonsapper, fordi jeg har Johann Sebastian Bach. Benedicte Adrian hadde hva Ingrid beskriver som «en annen type ambisjoner enn meg». Uten henne hadde det ikke blitt noe fart i sakene, hevder hun. Det var Benedicte som var pådriveren, som ville stå på en scene og riste på håret. Det var ikke en gang noe de to venninnene diskuterte da de begynte å lage musikk og spille sammen. Ingrid var ikke sjenert, men hun likte seg best ved tangentene. De fant hver sin plass i ung alder, og ble der, men de ble venner før de fant hverandre i musikken.

– Jeg husker ikke en tid uten Benedicte. Hun er egentlig et familiemedlem, vi gikk ut og inn hos hverandre. Første gang jeg overnattet hos henne skulle vi lage pizza, som var veldig moderne. Vi satte hele bakebollen inn i ovnen ved en anledning, til og med. Det var da vi lærte at plast smelter i møte med sterk varme. Og så er det så enkelt som at hun spilte orgel, og hadde fått beskjed om at hvis hun skulle bli flinkere, så måtte hun spille piano. Derfor hadde de både orgel og piano hjemme i kjellerstuen hos Benedicte, så da hadde vi øvingslokale der. Jeg snekret en xylofon for å spille «Mamma Mia». Vi var tre jenter da vi startet, men hun tredje datt av uten at jeg husker hvorfor. Men vi var i gang, det ble skoleavslutninger og en talentkonkurranse på Grorud, hvor vi kom på andreplass, og så ble det «Lydbåndmix» på NRK. Ingrid og Benedicte sendte inn en kassett med Kate Bush- og ABBA-sanger til programmet «Lydbåndmix», som kringkastet et av ABBA-numrene, og det førte til platekontrakt med dB Records, plateselskapet Ole Sørli drev sammen med brødrene Paul og Helge Karlsen. Sørli ble deres manager de neste 15 årene, og etter debutplaten «Første akt» startet han sitt eget plateselskap, NotaBene Records, som ble deres nye hjem.

– Så igjen, anledningene har blitt lagt frem for meg. Du kan si jeg har fylt skoa etter hvert, men jeg har ikke hatt driven. Jeg har hatt musikken, men jeg har ikke vært villig til å ofre veldig mye.

 – Men musikken var nok så lenge du hadde Benedicte ved din side. Du hadde ikke behov for mer?

– Nei, og jeg var jo nesten 40 år før jeg fant formen selv!

– Likevel har du hele tiden hatt kjærligheten til musikken der, du har kjent på dens kraft og på hvordan den har resonnert i deg. Du har villet dette?

– Absolutt, og jeg har nok vært ganske dominerende i kulissene. Hvis du klemmer hardt på Benedicte, vil hun nok si det. 

Da Dollie debuterte med «Første akt» i 1980, var det til gode kritikker. Det var en plate som også solgte svært godt. Hele 52 000 plater og kassetter gikk over disk, og debutalbumet ble belønnet med en Spellemannpris. Inspirasjonen fra ABBA og Kate Bush var åpenbar, men hva slags annen musikalsk ballast hadde Ingrid og Benedicte med seg da de gikk i studio?

– Vi hadde ganske mye Beatles fordi Benedicte hadde en storebror. Hun hadde for så vidt også en lillebror som smurte bringebærsyltetøy over storebrors Beatles-plater, men det er en annen historie. Jeg mener også at 1977 var verdens beste musikkår. Vi fikk for eksempel Saturday Night Fever deisende i fanget, så da hadde vi Bee Gees, og man skal ikke kimse av Bee Gees. Jeg var også veldig glad i Supertramp, det kan du også høre på høyrehånda mi langt inn i Dollie. Der er selvfølgelig også Benny Andersson. Benedicte og jeg hadde også hver våre artister. Hun likte Sparks og Nina Hagen Band. Det derre kvasi-klassiske lå der, mens jeg tror jeg kom meg gjennom hele 70-tallet uten å høre på Led Zeppelin.

– Eller punk, selv om 1977 var ditt år – og året for punken?

– Nei, jeg var ikke der i det hele tatt. Donna Summer kom jo samtidig. Og Electric Light Orchestra med Out Of The Blue. Det var Billy Joel ... Alle de pianofolka var mine. Og Stevie Wonder ga ut Songs In The Key Of Life ...

– Nei, den kom i ‘76.

– Er du sikker?

– Ja. Det kan jeg sette en femtilapp på, sier Ingrid uten å blunke. Når vi etter intervjuet sjekker hvem som har rett, viser det seg å være journalisten, som dog avstår fra å cashe inn gevinsten fra det litt brå veddemålet.

– Vi var også veldig barn av 80-tallet, fortsetter hun.

– På de første to Dollie-skivene er vi fortsatt «håndspilt», mens på den tredje prøver vi veldig mye forskjellig. Vi har hørt på Prince, men vi har ikke sampler. Så kom Nik Kershaw inn som en felles og veldig sterk kraft. Ingen «Lenge leve livet» uten

Nik Kershaw og Magnus Ugglas «IQ», sier hun om sangen som vant Melodi Grand Prix i 1984 og førte Dollie til Eurovision Song Contest-finalen i Luxembourg, der de endte på en lite imponerende 17. plass. Det var i den anledning Dollie skiftet navn til Dollie de Luxe.

– Men tilbake til 1980. Hvordan var det å komme inn som to 16 år gamle jenter i en veldig liten, lukket og mannsdominert platebransje?

– Selv om bransjen var mannsdominert hadde den kommet seg gjennom 70-tallet, og bevisstheten rundt likestilling var der. Jeg måtte likevel slåss for å spille i studio. Det var meningen at jeg bare skulle spille litt, men jeg var ikke klar over det. Det hadde vært litt rundt formulert, men jeg fikk spille mye, selv om jeg var ferdig med de fleste låtene litt før de andre. Som ivrig 16-åring, kom jeg gjerne i mål litt raskere enn resten av bandet, ha-ha. Jeg tror vi brukte mer enn et år på den plata, så den er dyr. Det var en annen tid, men nå er det ikke mer enn tre uker siden sist gang jeg ble kalt «jenta mi».

– Jøss, er det sant?

– Jeg tror det var godt ment, men det er fortsatt litt forunderlig, sier hun med en liten latter.

– I 1980 hadde vi Veslefrikk og Nøkken og Tramteatret, ganske sterke stemmer, men så kom jo vi. Til å begynne med var vi ikke så veldig Dollie. Jeg tror det var litt ironisk ment, ha-ha, i kanskje ti minutter. Jeg tror vi var såpass opptatt av oss selv at vi ikke tenkte så mye over at vi jobbet med menn i alle roller. Vi ble utvilsomt tatt på alvor. Vi ble oppfordret til å skrive egne låter, og det endte med at det bare ble egne låter, godt hjulpet av en tekstfatter, Rolf Karlstrøm. Han blir ofte glemt i forbindelse med «Under snø» og andre tekster som definitivt ikke er våre. Vi skrev søppeltekster på engelsk. Men det er klart at det er mulig å både være livstrett og naiv når du er 16, og vi stilte til intervjuer med nyvasket hår og høye hæler. I dag har jeg ingen av delene, ha-ha-ha. Selv om «Første akt» var en suksess, falt salget betydelig med de to neste platene, «Dollies dagbok» og «Rampelys».

– Det kunne egentlig vært over der, om det ikke hadde vært for Ole Sørli. Han skulle jo ha rett. Han hadde troen, og han slapp oss ikke, men vi kunne definitivt ha gitt opp hvis det ikke var for ham. I den perioden begynte jeg på forberedende, men jeg så det som sterk symbolikk da jeg satte fast en stiletthæl i brosteinen på Universitetsplassen på vei til en slags immatrikulering. Jeg skal visst ikke dit likevel, tenkte jeg, selv om det føltes litt som Dollie var yesterday’s news. Vi hadde levd et dobbeltliv med skole og alt sånt, men samtidig hadde vi bodd hjemme. Vi hadde fullført, men vi hadde bare jobbet i Norge. Men så begynner ting å skje igjen. Manager og plateselskapssjef Ole Sørli prøver å lirke Ingrid og Benedicte inn på det japanske markedet, Melodi Grand Prix blir en milepæl, og det begynner å skje ting i Skandinavia. I 1984 – samme år som jentene har representert Norge i Luxembourg og skiftet navn til Dollie de Luxe – gir de ut sitt fjerde album og første på engelsk (de hadde gitt ut engelske versjoner av de gamle platene tidligere), som blant annet inneholder en sammenslåing av «Nattens dronning» fra Mozarts opera «Tryllefløyten» med Rolling Stones-hiten «(I Can’t Get No) Satisfaction».

Det viste seg å være en liten genistrek, og de gjentok formelen med stor suksess på et helt album året etter. «Rock Vs. Opera» var platen som endret alt for Dollie de Luxe. Den solgte riktignok «bare» 35 000 eksemplarer i Norge, men åpnet opp nye markeder og ga dem et gjennombrudd i Frankrike og Canada. Den la dessuten grunnlaget for det som er blitt stående som deres hovedverk, rockeoperaen «Which Witch». Det var en helaftens musikal med premiere under Festspillene i Bergen i 1987.

– Da hadde vi drevet med «Rock Vs. Opera» i et par år, og tenkte at nå kan vi gjøre en egen opera. ABBA-gutta hadde jo skrevet «Chess», og kan de, kan vi, var tankegangen. Benny Andersson leste ikke noter en gang.

– Nå snakker vi ambisjoner?

– Å ja, og dette har jeg skrevet inn i en forestilling, at hvis du har planer om å legge verden for dine føtter, så anbefaler jeg 23 som alder. Vi var 23 år gamle da vi begynte på «Which Witch», og vi trodde at dette kunne vi gjøre. Frem til den første konsertversjonen er vi så inspirert, så sky high, på å skulle lage det som etter hvert blir en musikal, og skriver ganske fort og ganske mye uten å evaluere oss selv i filler. Vi visste jo ikke da at vi skulle bruke sju år av livene våre på dette. Der var også Ole utrolig. Han mente at hvis du bare vil noe nok, så lar alt seg gjøre.

– Dere må ha hatt det veldig gøy, iallfall en stund?

– Å ja, men vi hadde så veldig mange hatter. Vi hadde det utrolig gøy da «Which Witch» nappa, og det skjedde ikke med en gang. Det var Festspillene, noen konserter til, og en plate som gikk bra, og den fikk vi Spellemann for. I 1989 hadde vi den første kirkekonserten med lokalt kor. Da begynte det å svinge, det begynte å komme mye folk, vi begynte å tjene penger, og det hadde vi i grunnen aldri gjort, til tross for Spellemann og et ganske anstendig platesalg. Store ting skjedde etter hvert, blant annet to storslåtte oppsetninger på Slottsfjellet i Tønsberg, med Jahn Teigen og Kjersti Berge på rollelisten – som ble til både plate og tv-program – og boken «Satans kvinnfolk», skrevet sammen med journalist og forfatter Hege Duckert. Smellen inntraff høsten 1992, da Dollie de Luxe tok «Which Witch» til Londons West End. Oppsetningen ble slaktet av britisk presse, men musikalen ble likevel spilt 76 ganger og sett av 37 000 mennesker. Inntektene var likevel ikke i nærheten av å dekke kostnadene, og Dollie-jentene ble sittende igjen med en stor gjeldsbyrde.

– I etterpåklokskapens lys burde vi gått til skifteretten da vi kom hjem fra London, men vi ville jo prøve å betale kreditorene, sier Ingrid.

I 1995 satte Dollie de Luxe opp en ny musikal, den mer lettbente «Henriette VIII og hennes seks ekte menn» – med blant andre Helge Jordal, Sven Nordin og Paul Ottar Haga på rollelisten – men gode besøkstall og pent platesalg til tross var ikke dette nok til å betjene den opparbeidede gjelden. I 1996 var samarbeidet med Ole Sørli over, og i 2000 møttes partene i en bitter rettssak. Sørli døde i 2009, og Ingrid sang i begravelsen.

– Han var halve livet mitt, og han skal æres for alt han gjorde, sier hun. Dollie de Luxe var i realiteten historie etter musikalen om Henriette, og i 1999 ga de to jentene ut ny plate under nytt navn, Adrian/Bjørnov. Det var lett å tolke den som en mer voksen – og vellykket – utgivelse og en god ny start, men det ble med den ene platen. To år senere stilte de i en musikaloppsetning av «Den syngende Frøken Detektiv og mysteriet på Grevly», og samme år kom samleplaten «Dollies beste». Deretter var det stopp, men Dollie er på den annen side ikke formelt oppløst.

– Da vi brøt med Ole, brøt vi med alle våre samarbeidspartnere. Han var mana-ger, produsent, tekstforfatter, forlag og tildels regissør, og det var roller han hadde hatt siden vi var 15. Men så traff vi Javed Kurd som var musikkprodusent på en tv-sending, og ble veldig begeistret for ham. For Ingrids del var begeistringen faktisk såpass at hun har samarbeidet med Javed Kurd på alle musikalske prosjekter siden, inkludert høstens nye plate.

– Jeg hadde også litt tv-bakgrunn og hadde vært kapellmester for Tande P fra 1994, fordi Ole slapp litt opp på Dollie-grepet da vi hadde dårlig råd og trengte å hente næring fra andre steder enn hverandre. Men da vi møtte Javed og skulle gjøre Adrian/Bjørnov, var det så deilig. Da skulle det være voksent. Problemet var at alle artikler fremdeles handlet om 20 millioner i gjeld, og det var ganske tungt å dra på den fortiden, også når vi skulle lansere noe nytt. Vi hadde en ballast som ikke ble borte, som ikke bidro til å dra oss fremover. Da tror jeg nok vi begge følte at det kunne være lettere å jobbe på egen hånd, fordi da ille ikke historikken være så sterk. Benedicte hadde jo også truffet Gauthier (Mouton – journ.anm.) og flyttet til Frankrike, forklarer Ingrid.

– Men det er også et musikalsk skille her. Jeg har skrevet balladen om Odd og Bob, som er to slørhaler jeg tok livet av i forbindelse med en ferieavvikling. Den kom jeg trekkende med til Adrian/Bjørnov-skiva. Jeg hadde kjøpt trekkspill, og Benedicte var på en Madonna-trip, så da knaka det ordentlig musikalsk. Det var kanskje en av de største utfordringene til å dra det videre. Men vi var altså som et vandrende gjelds-brev så fort vi viste oss, det var dey eneste det handlet om i alle intervjuer.

I 1995 satte Dollie de Luxe opp en ny musikal, den mer lettbente «Henriette VIII og hennes seks ekte menn» – med blant andre Helge Jordal, Sven Nordin og Paul Ottar Haga på rollelisten – men gode besøkstall og pent platesalg til tross var ikke dette nok til å betjene den opparbeidede gjelden. I 1996 var samarbeidet med Ole Sørli over, og i 2000 møttes partene i en bitter rettssak. Sørli døde i 2009, og Ingrid sang i begravelsen.

– Han var halve livet mitt, og han skal æres for alt han gjorde, sier hun. Dollie de Luxe var i realiteten historie etter musikalen om Henriette, og i 1999 ga de to jentene ut ny plate under nytt navn, Adrian/Bjørnov. Det var lett å tolke den som en mer voksen – og vellykket – utgivelse og en god ny start, men det ble med den ene platen. To år senere stilte de i en musikaloppsetning av «Den syngende Frøken Detektiv og mysteriet på Grevly», og samme år kom samleplaten «Dollies beste». Deretter var det stopp, men Dollie er på den annen side ikke formelt oppløst.

– Da vi brøt med Ole, brøt vi med alle våre samarbeidspartnere. Han var mana-ger, produsent, tekstforfatter, forlag og tildels regissør, og det var roller han hadde hatt siden vi var 15. Men så traff vi Javed Kurd som var musikkprodusent på en tv-sending, og ble veldig begeistret for ham. For Ingrids del var begeistringen faktisk såpass at hun har samarbeidet med Javed Kurd på alle musikalske prosjekter siden, inkludert høstens nye plate.

– Jeg hadde også litt tv-bakgrunn og hadde vært kapellmester for Tande P fra 1994, fordi Ole slapp litt opp på Dollie-grepet da vi hadde dårlig råd og trengte å hente næring fra andre steder enn hverandre. Men da vi møtte Javed og skulle gjøre Adrian/Bjørnov, var det så deilig. Da skulle det være voksent. Problemet var at alle artikler fremdeles handlet om 20 millioner i gjeld, og det var ganske tungt å dra på den fortiden, også når vi skulle lansere noe nytt. Vi hadde en ballast som ikke ble borte, som ikke bidro til å dra oss fremover. Da tror jeg nok vi begge følte at det kunne være lettere å jobbe på egen hånd, fordi da ille ikke historikken være så sterk. Benedicte hadde jo også truffet Gauthier (Mouton – journ.anm.) og flyttet til Frankrike, forklarer Ingrid.

– Men det er også et musikalsk skille her. Jeg har skrevet balladen om Odd og Bob, som er to slørhaler jeg tok livet av i forbindelse med en ferieavvikling. Den kom jeg trekkende med til Adrian/Bjørnov-skiva. Jeg hadde kjøpt trekkspill, og Benedicte var på en Madonna-trip, så da knaka det ordentlig musikalsk. Det var kanskje en av de største utfordringene til å dra det videre. Men vi var altså som et vandrende gjelds-brev så fort vi viste oss, det var dey eneste det handlet om i alle intervjuer.

– Er du lei deg for at dere ikke fortsatte, eller er du fornøyd med at ting ble som de gjorde?

– Nei, jeg følte vel da vi gjorde Frøken Detektiv-prosjektet og senere satte musikk til Klaus Hagerups «Markus og Julie» i 2007, at det kanskje er sånn vi skal jobbe sammen. Benedicte er et eventyr av gode melodier, og det stopper liksom aldri, så den døra er stadig åpen. Jeg skriver fortsatt for teater, og trives jo også godt i kulissene. Det er fortsatt deilig å kunne gå inn i en musikalproduksjon uten å vite hva den koster, uten å skulle promotere den, uten å skulle stå på scenen. Rett etter London, den gangen jeg begynte å jobbe for teater, hadde jeg nettopp truffet Terje, og vi hadde kjøpt rekkehus på Holmlia. Jeg jobbet som repetitør.Jeg kunne ta toget. Jeg hadde med matpakke på jobben. Det var helt fantastisk.

Adrenalinet fikk jeg fra prøvene og ensemblet med folk som kunne synge.

– Du begynte å jobbe med tv-produksjoner, radioproduksjoner og egne show. Ble veien til underveis, eller var det et tidspunkt der du klarte å se et tydelig steg fremover hvis du gjorde sånn og sånn?

– Jeg merket at det var fint å være i bakgrunnen, men jeg hadde jo et visst ego. Jeg trodde jeg skulle levere låter til andre. Jeg hadde møtt Hans Rotmo noen år tidligere i forbindelse med Henriette, og det var et vendepunkt for det å skrive norske tekster. Det var ganske morsomt og befriende at ikke alle skulle på bålet hele tiden. Da jeg begynte i «Herreavdelingen» hos Finn Bjelke og Yan Friis, var det et stort, stort vendepunkt. Da skulle jeg ikke spille, da var det plutselig komikk, og det var veldig overraskende. Det er også noe med kraften i en direktesending. Før radio hadde jeg jobbet mye direkte på tv, men da bare prøver du å tviholde på det du har forberedt og krysser fingrene for at det går, men i «Herreavdelingen» kunne vi stunte. Jeg var der i 19 år, og jeg kan fortsatt ikke si med sikkerhet om det er best å være veldig godt forberedt, eller litt dårlig forberedt og veldig påståelig. Et annet vendepunkt i Ingrid Bjørnovs liv var da vennen og kollegaen Marius Müller døde i 1999.

– Det var ikke første gang en av våre ble borte, men både broren og samboeren til Marius døde i løpet av kort tid, og fordi vi kjente dem både profesjonelt og privat, ble Terje og jeg litt bindeledd mellom familie og bransje. Poenget er at det like gjerne kunne vært oss. Det var så dramatisk, det var så fælt. Terje og jeg giftet oss omtrent samtidig, og jeg tror det var da vi skjønte at vi ikke kunne planlegge langt frem. Alle får en sånn opplevelse. Det er feil å si at vi ble voksne det året, vi var nesten 40 år gamle, men det føltes sånn.

– Hvilke konsekvenser hadde det for livene deres?

– At vi kjøpte småbruk åtte år senere.

– Men det er jo en delay på åtte år?

– Ja ... Det er gjeld, det er en kombinasjon av flere ting. Men det handlet om å kunne ta sånne beslutninger, gjøre sånne endringer. Når du alltid er tilgjengelig for neste jobb, bestemmer det veldig mye. Den følelsen satt i lenge.

– Var det en innsikt om at det ikke er verdt det, at livet er mer enn det vi driver med?

– Nei, det var vel egentlig at livet kan være over på et blunk, at vi må håndtere dette på en litt annen måte. Marius var også litt mentor, litt storebror for meg. Han pusha meg på å skru på synther og høre på Led Zeppelin. Det er først nå jeg har begynt med det, ha-ha. Men alvorlig talt, han var en nær venn og kollega.I 2000 hadde Ingrid sitt første soloshow under tittelen «Ingrid Bjørnovs eskorteservice», og hun fulgte på med sin første soloplate derfra i 2002. I årene siden har hun hatt flere show, gitt ut plater og bøker, vært på radio og tv – og markert seg som en av Norges kanskje morsomste personer som «egentlig» ikke er komiker. Hun har hatt en heldig – og svært naturlig – omgang med kombinasjonen satire, generell humor og solid musikalsk forståelse. Sistnevnte var nok en vesentlig del av årsaken til at hun fikk det ærefulle oppdraget å oversette ABBAs tekster til norsk.

Fra 2007 har størsteparten av Ingrids kunstnerskap hatt sitt geografiske opphav langt fra barndommens Oppsal. Da kjøpte hun og ektemannen sitt lille småbruk i Indre Østfold, i bygda Tomter.

– Det er et helt strålende liv. Vi bor på et småbruk utenfor Tomter City, det er ordentlig bøgda. Vi er utenfor asfalt, utenfor gatelys. Vi har borrevann og renseanlegg, vi har 11 mål tomt. Lyset i mitt liv har gjennomgått en slags metamorfose og blitt driftssjef. Han kommer fra musikkbransjen med produksjon og sånne store ting, men har blitt bevernylonmannen.

– Han har blitt ...?

– Bevernylonmannen. Det skjedde noe med ham da han fikk traktor. Vi bor på et sånt sted hvor en må kunne skrape vei og dele de trærne som velter og holde bekken åpen og sånn. Det er det han som gjør, mens jeg er botaniker. Jeg er grønnsaksdyrker med en trang til å grave i jorda som ifølge min mor er et nedarvet jordskompleks fordi morfar forlot en gård i Sunnfjord for å ta utdannelse. Ifølge familiemytologien rodde han til Bergen for å bli lærer. Det fine med å flytte til Tomter er at det var det første vi gjorde som ikke var praktisk for arbeidslivet. Vi er begge fra Oslo, Terje fra Bislett og jeg fra Oppsal, og vi visste at dette var et prøveprosjekt. Men det var fint å gjøre noe som var viktigere for livet enn for jobben. Det som skjer oss uten barn, er at vi bare fortsetter å jobbe. Så er det sånn «oi, hva skjedde?» Livet på landet er et ganske annet enn det Ingrid og Terje var vant med, og etter 16 år er det tydelig at det er blitt noe langt mer enn et prøveprosjekt.

«Alle trenger en tante på landet de kan dra til mellom
ekteskap og jobber og personlige kriser»

– Om et par dager skal jeg på ferie utenlands i en uke, og jeg bør sette poteter før jeg drar. Det er ikke fordi jeg ikke har råd til å kjøpe poteter, men jeg tar det stykket med jord veldig alvorlig. Derfor opptrer jeg nå litt i forhold til sesongene. Det er ganske lett å spille lite i mai med så mange helligdager og så mye inneklemte greier. Da sår man og planter og holder på. Det som står inne, skal ut og sånn, det er en kabal. Det er ikke fullt så lett å si at jeg ikke skal jobbe i september, så kombinasjonen av høsttakkefest og turnéstart, den er sånn passe. Det Ingrid virkelig synes gir stor mening, er å ha truffet et valg i livet som ikke har med jobb å gjøre.

– Terje sluttet til og med i sin jobb. Vi har valgt å stole på én frilansinntekt, men det er i ordnede former. Og to ganger har velferdsstaten gjort en kjempejobb. Først da jeg ble syk. Jeg er jo ansatt, må vite, i Sangbruket som eies av Terje og meg. Så vi eier meg. Da fikk jeg hjelp et helt år, det var helt fantastisk, noe jeg aldri har opplevd før. Så kom pandemien, og da kunne jeg permittere meg. Ved begge anledninger har det å sitte på et småbruk i Indre Østfold vært en gave. Først som rehab, selvom det skal sies at det er vanskelig å ta opp poteter med krykker, det er henimot umulig. Har prøvd. Så i pandemien. Vi har post i bibliotek, som egentlig er ganske fint, selv om det er litt rare åpningstider. Under pandemien sto det et oppslag der om at det bare var lov med én kunde av gangen inne på postkontoret. Nå har vi bodd der i 16 år, og jeg har aldri sett mer enn en kunde av gangen uansett, sier Ingrid og humrer.

– Det har vært fint å flytte til landet, og Terje gikk fra 60 sigaretter om dagen til null, fortsetter hun.

– Jeg var den eneste som ikke la merke til at han hadde sluttet. Jeg var på turné i tre uker, og jeg er jo selvfølgelig veldig travel og veldig viktig, hjemme fra søndag til tirsdag. Han spurte om jeg merket noen forskjell på ham. Da spurte jeg «har du klipt deg?», ha-ha. True story. Han fikk en sang som heter «Hus forbi» på den skiva som heter «Forklaring følger».

– Hvor ser du deg selv i alderdommen?

– Da er jeg redd vi har forlatt småbruket. Ikke fordi det er for isolert, men det er rett og slett for mye å ta vare på. Ingrid Bjørnov ble diagnostisert med føflekkreft i 2017. 

Hun har en mor på sykehjem, og som alle andre på hennes alder, har hun opplevd død i nære relasjoner, men er det virkelig slik som så mange sier, at det som ikke tar livet av oss, gjør oss sterkere?

– Nei, det vet jeg ikke. Jeg vet ikke om jeg føler meg sterkere. Jeg føler meg også kanskje mer sårbar. Jeg har fått juling, men jeg har også opplevd at de to tingene jeg driver med, som er humor og musikk, handler om overlevelse, og sånn sett står jeg stødigere i det jeg gjør, samtidig som jeg også føler meg mye tryggere på min rolle i familien. Alle trenger en tante på landet som de kan reise til mellom ekteskap og jobber og personlige kriser. Jeg vet ikke om jeg er sterkere, men jeg er stødigere.

– Er du lykkelig?

– Ja.

– Har du blitt møtt med fordommer på grunn av at du er frivillig barnløs?

– He-he-he! Ja. Jeg synes det. Det har gitt seg litt nå, alle ser jo at tilgangen til egg er over, men mødre kan være ganske nedlatende overfor frivillig barnløse.

– Har det vært vanskelig for deg?

– Nei, jeg har bare vært litt irritert.

– Fra det ene til det andre, til slutt må vi snakke litt om ABBA. For deg som er over gjennomsnittet fan, hvor stort var det på en skala fra 1 til 10 å oversette tekstene deres til norsk?

– Det var en tier. Jeg svarte ja før jeg rakk å reflektere over at jeg aldri har oversatt noe før. Og Benny Andersson er streng. Vanligvis har du litt slingringsmonn når du flytter fra et språk til et annet, men ikke her, ikke innholdsmessig heller. Det var kjempevanskelig, og alt jeg oversatte, ble oversatt tilbake til engelsk og nøye vurdert av et sånt Mamma Mia-politi som sitter i London. Der har du en gjeng. Alle utfordringer og halvannet års arbeid til tross var det veldig gøy, presiserer Ingrid. Det ble 15–16 låter totalt, men hun har en siste oversettelse på lur.

– Jeg var ikke klar over at de skulle synge «Waterloo» på engelsk helt til slutt, så jeg har den liggende ubrukt.

– Aller sist: Hva er din favorittlåt med ABBA?

– «The Name Of The Game». Den har alle popelementene en god ABBA-låt skal ha, men den er mer uforutsigbar enn de tidligere hitsinglene, sier Ingrid Bjørnov med et kjempestort smil.

Klesinfo

Hvit smokingskjorte - Dressmann

Øredobber - Dulong

Brun dress - FWSS hos Høyer Paleet

Cowboy boots - Ingrids egne

Blått sjal - stylistene eget

Skjorte - Cos

Skjørt - TSH av Tina Steffenakk Hermansen

Øredobber - Dulong