Anne Lindmo: - Jeg er blitt mer opptatt av å gi folk rom

VARM I ULL: Anne er mye i friluft og har lært å kle seg deretter.

Velkommen til Taras spalter, Anne Lindmo. Aller først: Hvorfor ville du ta oss med hit til Sørenga i Oslo?

– Fordi det lille badstusamfunnet her er en diamant i bylivet. Jeg synes det er noe unikt nydelig ved å sitte i 80 grader dampkok og se solen gå opp, for så å stupe ut i et hav som gnistrer av morgensol, snu seg rundt og kikke rett opp på Barcode, Operaen og Munchmuseet. Av og til drar jeg sammen med noen, mannen min Hasse eller noen kompiser, men jeg er absolutt oftest her alene. Jeg synes det er så nydelig å ikke snakke.

Sier Anne Lindmo som har gitt navn til NRKs talkshowsuksess Lindmo og derfor også har det å snakke som et levebrød. Hun snakker ganske mye ellers også.

– Ja, jeg gjør det, men å komme inn her klokken sju på morgenen, hvor det ikke er mulig å ha med seg telefon og det henger et skilt med «Stille – badstue», da er det bare så mye godt som skjer inni kroppen.

Hun elsker hele ritualet med varmen og dampen og oljer som skal helles på steinene, med vekselvis å bade og være i badstuen i en bestemt rekkefølge. Hun har lært det av finske badstuemestere hun ble kjent med i Tromsø, der hun og Hasse en gang eide en badstuebåt, og for finnene er dette veldig alvorlige saker.

Synes hun badstueopplevelsen er rensende?

– Jeg liker ikke sånne ideer om at vi mennesker er så forsuret og forsøplet at vi trenger å renses. Det er ikke noe seriøs forskning som støtter det heller.

– Du får kanskje en ro du trenger? Er det mentalterapi?

– Njæææ, jeg er nok kanskje litt mer opptatt av det rent kroppslige, av det som handler om puls og blodgjennomstrømming. Der er det faktisk gjort en hel del forskning, og badstue har en effekt på hjertehelse og blodtrykk. Så er det jo sånn at en kropp som roer seg, også har god effekt på et hode som spinner. Jeg liker også at disse badstuene er laget og drevet av en stiftelse: Det var en rimelig frikete gjeng som snekret den første badstuen av drivved og søppel, og så gikk de i kompaniskap med noen strukturerte og effektive isbadere fra utenriksdepartementet. Her er det meget ulike krefter som har gått opp i en høyere enhet og skapt noe fantastisk. Jeg har vært medlem her i årevis, fra det bare var to badstuer – nå er det en diger flåte med åtte badstuer og garderober og fullt trøkk. Så jeg elsker å være der, stråler hun og ser unektelig ganske fresh ut der hun etter endt økt i badstuen – og et stilsikkert, avsluttende stup foreviget av Taras dyktige fotograf – sitter på en restaurant i nærheten med en innbydende betesalat foran seg på tallerkenen.

Anne har ledet programmet Lindmo siden 2012, til å begynne med på lørdager, men da Fredrik Skavlan forlot NRK, overtok hun hans sendeflate på fredagene. Hun startet dog karrieren lenge før, da hun kom som en mild virvelvind fra bygda i 1990 og entret studioet hos Radio Nova for første gang, som et «gudsord fra landet». Hun sprang tidsnok ut i full blomst.

– Starten min på Blindern var litt sjokkartet. Jeg kom rett fra gårdsliv på Toten, så det å plugge inn i et liv med masse urbane folk som gikk på konserter og friteater og illegale klubber og fråtset i alskens subkulturer, var nesten like forfriskende som isbading. Det var masse gøy og masse nerdete folk, gravalvorlige unge mennesker som lagde veldig mye gravalvorlig radio, men det var herlig.

– Radio Nova ble på sett og vis det stedet der jeg fant ut hvem jeg skulle være, fortsetter hun. – Det der er nok en historie som veldig mange prestebarn har. Vi kom til Toten da jeg var sju, til en bygd som ikke var vår bygd, men vi var der lenge, og det var en veldig vennlig plass å bo og leve, men jeg ble likevel litt formet av hva slags forestillinger folk hadde om hva en prestefamilie og en prestedatter skal være. Og det var begrenset tilgang på et sånt sammensatt, pulserende miljø som jeg traff da jeg kom til Oslo. Det var en gøyal og glad Ten Singgjeng, der jeg var med, og jeg hadde en rørende merkelig gjeng med gode venner. Vi var snålingene i bygda som fant hverandre. Men det føltes allikevel som det var litt skrint jordsmonn for meg å vokse i som menneske. Jeg lengtet ut, veldig. I Radio Nova fant jeg en groove som jeg umiddelbart likte, det var som å komme hjem. Studentradioen besto av masse faglig flinke folk som syntes det var gøy å lage radio av det de interesserte seg for. Jeg tilhørte dem som var mest opptatt av selve radiofaget. For meg var det mer spennende å knekke koden på hvordan man forteller historier, fanger en lytter, disponerer stoffet og drar med seg et publikum. Jeg kranglet ofte med de folkene som helst ville lese opp bacheloroppgavene sine på radio og syntes det var god kringkasting, sier Anne og ler hjertelig.

Anne, født Sandvik, smilte første gang til verden en vårdag i den sveitsiske byen Basel for 52 år siden. Her fullførte hennes far en teologisk utdannelse, og han tok deretter sin lille familie, som også besto av Annes mor og hennes tre år eldre bror, hjem til Norge, først til Høvik utenfor Oslo, dernest til tjukke bondelandet. Det var her hun virkelig lærte å sette pris på å være ute i naturen.

– Jeg vokste opp på en svær gård på Toten, fra jeg var sju til atten år, var masse ute, styrte mye av tiden min selv og lagde meg opplevelser ute i skauen og ute på jordene. Vi var ikke noen friluftsfamilie, vi drev ikke og oppsøkte den, vi bare var i friluft.

Da Anne flyttet til Oslo for å studere, begynte noen år hun beskriver som å være «hundre prosent urban og innafor ring 3».

– Jeg studerte fransk, men følte meg ikke vel tilpass. Det var veldig mange nydelige frøkner med lammeullgensere der. Jeg var veldig god i fransk grammatikk, enormt god, og samtidig kjemperastløs. Jeg har et klart minne av å tusle over plassen foran Frederikkebygningen på Blindern og se et digert svart banner der det sto Radio Nova, og at jeg i det øyeblikket tenkte «der, der er det noe.» Det er jo gøy med sånne plutselige innskytelser man får, som påvirker livet på en grunnleggende måte. Jeg hadde lett litt rundt for å finne min gjeng der oppe på Blindern: Jeg hadde prøvd judo, men det var jævlig slitsomt å slåss og sparke og ligge i en sånn menneskelig skruestikke mellom lårene på en brysk nordlending. Så jeg droppet det, heldigvis, og så fant jeg studentradioen. Da pælma jeg lammeullgenserne, kjøpte Doc Martens-boots og svarte jeans og så meg aldri tilbake.

Hun ble værende i nærradiostasjonen i tre-fire år, før hun i 1994 fikk innpass i NRK.

– Først dro jeg til London og tok en deilig mastergrad i radio. Og ja, man kan ha master i radio, men ikke en eneste gang har jeg fått vist frem det papiret, det venter jeg fortsatt på, ha-ha.

Da hun kom til NRK, begynte hun å jobbe i den gang helt nyetablerte P3.

– Det var så gøy, og det er først nå jeg skjønner det. Vi fikk enormt med takhøyde og kunne omtrent gjøre hva vi ville. Veldig mye av det vi sendte, kunne ikke vært sendt i dag, vi hadde blitt korsfestet. Vi krenka så hardt. Vi sto opp om morran og krenka folk i rike doser, fra mandag til fredag. Jeg ler så mye når jeg tenker på alt vi sa på lufta. Det var så planløst og spontant, og så uten kontroll fra noen voksne. Det var helt vilt og en stor gave å få være del av.

Om Anne Lindmo i dag bedriver familieunderholdning på tv hver fredagskveld, har hun også en liten ventil, et vindu tilbake til årene i P3, som er podkasten Lindmo og Co. Sammen med kollegene Halvor Haugen og Rune Norum Engelsøy fra Lindmo-redaksjonen begår hun 25 minutters verbal freestyling en gang i uken, som er alt annet enn mainstream eller særlig «familievennlig».

– Det er jazzorkesteret, utbryter hun frydefullt. – Jeg mener det helt alvorlig. Halvor, Rune og jeg er frijazzgruppa som møtes en gang i uken, og det er så gøy. Vi lager ikke manus. Vi har med oss litt post og spørsmål fra lyttere og et ark med noen stikkord på, for eksempel «bulgarsk bannskap» «dødsangst på svenskehandel» eller «mormors narkopose». Dette er ting vi har notert i løpet av uken, og så bruker vi det som et sted å starte. Vi kaster verbale baller på hverandre, så må man bare ta den og løpe med den. Det er så fantastisk gøy. Jeg har aldri spilt i noe orkester, men det er det nærmeste jeg kommer, tror jeg. Gjennom det opptaket må vi bare holde oss flytende, og det er ikke lov å gi seg eller kaste inn håndkleet og ta pause, det er bare å gasse på i 25 minutter. Og det er ingen forberedelser, ingen sminke, ingen lysfolk, det er bare bæng bæng, kjempegøy. Og nå har vi gjort det i fem år! Det har blitt en ganske svær greie, vi måler oss jo plutselig med noen av de største podkastene i landet, men for meg er det fortsatt bare frijazz, sier hun og rister på hodet.

– Først bodde vi på Vålerenga og så på Oppsal, og da oppfattet vi friluftslivet som en veldig lur ting, en effektiv måte å ha det bra på sammen med de to småungene. Det var å stå opp, stappe noen pinner med ved i en sekk sammen med et tau, en ball, noen pledd og noen greier, og så bare rulle ut i skogen til et sted hvor det ikke var masse ekko og gjalling og bråk. Du trenger ikke kjøpe inn masse ting for å ha det bra, men bare være. Klatre på en stein, fire ungene opp i et tre, ake litt eller pælme steiner i et vann, og så kjase seg ut sammen. Det er en helt uvurderlig form for samvær når du har med et menneske som ikke har språk og ikke kan sette beina under seg. Jeg skjønte ikke opp og ned på de barna i starten, det må jeg ærlig innrømme, og det å være ute sammen med barna våre ble en veldig bra måte å finne ut av gruppedynamikken som foreldre og barn på.

Både Hasse og Anne var omtrent like uerfarne med friluftsliv da de møttes.

Anne fremstår som en person som ikke vil sitte stille. Ord som beskriver henne ganske presist er utålmodig, rastløs, søkende og pragmatisk. Har hun flere karakteristikker å by på?

– Lettstelt. Jeg tror jeg har et lettstelt sinn, og jeg liker å ha lettstelte relasjoner, det vil si at de passes på med et adekvat vedlikehold, sånn at ikke ting blir slitt og går i stykker. Patinert og preget av tidens tann kan de nok bli, men de er solide. Jeg liker det sånn. Og det er jo flaks, det må man si. Å ha det som jeg har det, det er en blanding av veldig mye flaks og forsyn og gode krefter, og så har jeg tatt en del lure valg. Jeg har valgt riktig mann, for eksempel. Det er veldig lurt, ha-ha-ha. Man kommer så langt med det. Jeg har valgt å være frilanser, jeg har valgt å være en bevisst feminist, jeg har valgt å ta vare på meg selv akkurat så mye at kroppen min kan bære meg rundt i livet og til de stedene i norsk natur jeg vil at den skal ta meg

– Du har alltid vært frilans. Har NRK villet ansette deg?

– Ja. Jeg tok det valget i P3 fordi jeg så at frilanserne tjente bedre. Veldig mange av guttene gjorde det, mens mange av jentene gikk på fastlønn. Jeg husker en av sjefene sa at «du bør bli fast ansatt, for du blir sikkert snart gravid». Jeg valgte å overhøre den åpenbare dumskapen i det spørsmålet, og svarte vel bare at «det har ikke du noe med. Vi får krysse den brua når vi kommer dit». Men som frilanser uten de solide trygde- og pensjonsordningene til NRK, var det veldig dyrt å få de barna, da. Det er veldig uøkonomisk. Jeg sier det til dem ofte. «Dere har kostet meg mange millioner», forteller jeg dem. «Er dere klar over hvilken smell jeg gikk på?», haha-ha. Men for meg er frilanslivet hele nøkkelen. Det betyr at jeg selv er ansvarlig for å ha det bra der jeg er. Du kan ikke skylde på noen.

– Men du har faste rammer?

– Ja, det er sant. Jeg har jo NRK. Jeg har vært supertrofast mot NRK, og NRK mot meg. Vi har vært kjærester siden 1994, så innmari vill i nikkersen har jeg jo ikke vært. Det er fordi jeg elsker NRK, og jeg elsker allmenkringkastertanken. Det står i steintavlene til NRK at vi skal styrke og understøtte demokratiet. Vi skal være allment tilgjengelig og bevare norsk språk, identitet og kultur. Jeg er så glad for å jobbe for en organisasjon som har en så hårete målsetting. Jeg kjenner at det gir meg både en voldsom ansvarsfølelse og en enorm motivasjon å skulle innfri sånne krav. Det som er rått med NRK, er at selv om vi selvfølgelig sitter på en vanvittig trygg inntekt over statsbudsjettet, så lager vi de medieproduktene som er markedsledende. Gang på gang er NRK best på barne-tv og humor og hørespill og sport og underholdning og nyheter og alt sammen, sier hun strålende fornøyd.

Om Anne Lindmo har temmelig frie tøyler i podkasten sin, er produksjonen av tv-programmet som bærer hennes navn, noe ganske annet.

– Der handler det ikke om meg. Mandatet er å lage underholdende, substansielle og varme fredagskvelder, og da er det veldig malplassert at jeg skal sitte og ralle og snakke om meg og mitt og le av egne morsomheter. Arbeidet med å lage fredagskveldene er noe helt annet enn det. Det er presisjonsarbeid, og det er lagarbeid, det er møysommelig og tidkrevende og detaljfokusert. Vi jobber masse med å velge gjester, vi jobber med å lete frem de gode, levende historiene og gjøre dem tilgjengelige og relevante for en så bred seergruppe som mulig. Det er vanskelig, og det er veldig gøy.

I redaksjonen sitter i alt fire researchere inkludert Anne selv, en vaktsjef og en prosjektleder, og foran hver ny sesong er hovedpersonen helt i hundre.

– Da er jeg stappfull av nye ambisjoner om hvordan vi skal skru til enda litt mer og gjøre enda mer justering på detaljene. NRK sier at vi ikke må forandre noe. Vi har en veldig solid kontrakt med seerne, og den skal vi ikke bryte. Beskjeden er klar ved hver sesongoppstart: Vi skal ha de vesentlige store navnene, vi skal by på historiene som beveger, vi skal ha de nye talentene som dukker opp. Vi skal ha det første intervjuet, der gjennombruddet kommer, og det siste intervjuet skal være hos oss, når folk legger opp eller går av eller takker for seg. På en måte er det et formular og en fast kontrakt som skal oppfylles fra sesong til sesong, men så liker jeg å jobbe med detaljene, en ny lampe på kanten av scenen, fargen på en strek i vignetten, noen nye grep i starten av programmet, bittesmå ting som de fleste seerne ikke merker, men som allikevel gjør produktet bedre. Sånt pusler jeg med, sammen med crewet mitt.

Føler hun at hun spiller en rolle som programleder i programmet?

– Nei, jeg er meg selv. Hvis ikke tror jeg ikke det hadde vart. Om det er i tv-studioet eller i podkaststudioet så vet jeg hvorfor jeg er der, og jeg vet hva jeg vil med å være der, jeg trives med å være der, og jeg har en klar tanke om hva jeg vil med de andre menneskene som er der. Jeg er ordentlig interessert i dem, ordentlig nysgjerrig på dem.

– Du investerer mye i dem?

– Ja, og jeg må alltid finne noe å beundre. Det er noe jeg ser etter i alle intervjuobjektene. Det må jeg, for ellers går det ikke. Jeg er heldig som har to program der jeg kan bruke forskjellige deler av registeret. I fredagsstudioet er det ingen plass for at jeg skal sitte og klø meg på gamle myggstikk eller fortelle om en røvertur til Sverige, liksom. Eller le snorkelatter og fortelle skrøner om at jeg har mistet bilnøklene og sånn, det går ikke. Sånt skal inn i podkasten. Så da må jeg sortere, hva av meg skal brukes hvor? Men hvis man spiller en rolle, tror jeg det er noe folk merker. Da tror jeg seertallene hadde sunket. Jeg hadde ikke hatt denne jobben da.

– Du har verdens beste jobb?

– Ja, det har jeg.

– Fordi du får møte alle disse spennende menneskene?

– Det også, men det viktigste med den jobben er alt jeg har fått lov til å skape sammen med folka i NRK. Jeg har blitt vist enormt mye tillit, jeg har fått tilgang på ressurser, jeg har fått tilgang på en helt fantastisk scene, og jeg har bestemt ganske nøye selv hvordan jeg vil jobbe sammen med nøkkelpersonene rundt meg. Jeg er veldig glad for at programmet er en suksess for NRK, og jeg er veldig lykkelig for at vi lager noe som betyr noe for seerne våre, men det er nesten like verdifullt for meg at jeg har fått bygge så godt samarbeid og ha sånne rå felleskapsopplevelser med gode kollegaer.

– Å skru sammen en god redaksjon som jobber sammen på en produktiv måte, hvor de jeg jobber sammen med kommer til sin rett og utvikler seg som fagfolk, er faktisk det beste ved hele reisen, forklarer hun. – Han som er vaktsjefen min nå, som er den øverste ansvarlige i det redaksjonelle arbeidet, begynte hos oss som redaksjonsassistent, som er det laveste nivået. Dette er Rune, som også er med i podkasten. Han kom inn uten noe journalistisk erfaring, han hentet kaffe og sprang på lageret og sånt. Vi har jobbet så tett, og han har gått alle gradene, med større og større redaksjonelt ansvar, og til slutt sa jeg bare: «Nå, Rune, tar du tømmene. Nå er du sjef.» Han er veldig ydmyk, utrolig hardtarbeidende, en utrolig fin mann. Jeg har aldri sett et snev av en spiss albu eller noe bajaseri i ham, vi bare jobber. Vi er helt rolige. «Nå har to av gjestene avlyst.» «Å, ja.» «Får booke noe nytt, da.» «Får gjøre det. Når må vi ha det klart ‘a?» «Om to timer.» «OK, vi fikser det.» Han er så fin fyr, vet du. Jeg blir nesten rørt av å snakke om det.

Apropos gjester, synes du det er problematisk å kjenne en del av intervjuobjektene sine privat? Blir det vanskeligere for deg å være nøytral?

– Det gjelder ikke så mange. Jeg har ikke veldig mange venner som er i gamet. De jeg kan si er vennene mine som jeg har intervjuet, er Sigrid Bonde Tusvik og Christine Koht, og så blir det noen grensetilfeller, folk jeg selvsagt kjenner godt, sånn som Solveig Kloppen, Harald og Thomas og alle disse andre kollegene mine. Det er jo litt rart, og da går man faktisk inn i en rolle. Vi må si sånn «Vi som kjenner deg godt, Christine, vi vet jo at…», men samtidig er det ikke noe gøy for seerne hvis vi legger an en sånn kompistone. «Takk for sist, ja. Du glemte et par raggsokker da du var innom.» Det blir litt trøttandes, og jeg må jo naturligvis snakke med dem da på en annen måte enn når vi møtes. Det er veldig underlig. «Fortell nå, Sigrid, er du glad i korps?» Herregud, jeg vet jo at Sigrid er glad i korps. Det har vi snakket om veldig mye. Det er veldig rart, men det går jo, det ordner seg jo. Vi har jo et tema …

– Og en profesjonell holdning?

– Ja, vi er så profesjonelle atte.

– Talkshow er en underlig sjanger med humor og alvor og underholdning blandet sammen?

– Det er en rar sjanger, altså. Du går fra krig i Ukraina til ... ballongdansen. For meg er det som en avis, eller et godt helgemagasin. Du har det store portrettet, du finner noe mer umiddelbart og lettfattelig som ikke griper fullt så hardt tak i deg, og så er det en god featureaktig fortelling. Jeg liker det. Jeg må finne en motor i hvert intervju. Hvert av dem skal vare i alt fra åtte til seksten minutter, og hvert av dem skal ha en indre dramaturgi. Hva er det vi skal prøve å si? Hva er det vi leter etter? Hva er det vi skal få til å henge på greip?

– Er det vanskelig å forholde seg til et så kort format som du har å jobbe innenfor?

– Nei, det handler bare om hvor nært man zoomer inn. Hvis du zoomer hardt nok inn på detaljene er det mer enn nok å henge seg opp i og ta avgjørelser på.

– Tar du mye plass?

– Ja, det gjør jeg

– Prøver du iblant å ta litt mindre plass eller har du akseptert at sånn er det?

– Jeg er mer bevisst dette, jeg er blitt mer opptatt av å gi folk rom, særlig i jobbsammenheng.

– Da snakker vi i redaksjonen, for på skjermen er det noe helt annet?

– Jo, men der er det også viktig å gi gjestene rom, da. Jeg er blitt mer bevisst på at man må sette de gode folka rundt seg fri. Folk som jobber under sånn vedvarende kakling og småkommentarer om hvordan ting bør være og sånn … jeg styret nok mer sånn før fordi jeg hadde masse ambisjoner om hvor bra ting skal være og i større grad småblandet meg oppi hvordan folk jobbet. Det har vært en aha-opplevelse å se hva som skjer hvis du sier «Jeg er sikker på at det kan du finne ut hvordan skal være. Sett opp en plan, så snakkes vi.» Det er helt rått å se hvor mye selvtillit folk får av å bli satt fri.

– Jeg har et lag med folk som jobber fritt og godt, og så behandler vi hverandre bra, vi er snille, fortsetter hun. – Vi skryter og hoier, og står sammen i det som blir ræva og går dårlig. Det er derfor vi kan gjøre det vi gjør nå i fjorten uker på rad, eller to ganger fjorten uker, på tiende året. Vi har en ganske uslåelig kondis.

Anne Lindmo bærer preg av å ha mer enn nok selvtillit. Etter en lang tenkepause konkluderer hun med at hun alltid har vært slik, men hvordan var hun egentlig som barn?

– Jeg tror jeg var et ganske underholdende barn.

– Du likte å ha en scene?

– Nei, jeg var ikke sånn klovnete og masete opptatt av oppmerksomhet, tror jeg. Jeg har aldri hatt den avgrunnsdype, skjelvende uroen over hva og hvem jeg skal være. Jeg har alltid hatt en visshet om at det er plass til meg og at det er noen som liker meg, og at jeg er i en gjeng. Så har jeg i tillegg hatt flaks. Jeg har ikke møtt på noen som har prøvd å ødelegge meg eller bølle med meg. Det kan jo komme på den ene eller andre måten, men de store brottsjøene har ikke kommet i mitt liv til nå. Jeg er veldig ydmyk for at det rett og slett er en terning som trilles og at du ikke aner når noe kan komme. Jeg kan sikkert være et menneske det er mulig å velte, eller, det vet jeg ikke. Kanskje er jeg veldig robust, og om det dukker opp noe står jeg godt i det fordi jeg har mye å gå på, men det kan også hende jeg er et snøfnugg som går i full oppløsning når krisen rammer. Det kan man ikke vite. Men jeg har ikke spent buen så hardt.

– Hvis du ikke har livsmål, har du en bucket list, da?

– Nei, det har jeg ikke. I en del av de miljøene der jeg er ute på tur, så driver folk stadig og maser om hva de har på listen. «Nå må vi komme oss på Stetind, jeg burde vært i Pyreneene, og i hvert fall på Kilimanjaro, og er det ikke på tide å gjøre Store Skagastølsryggen på vinteren, herregud, det må vi få til!» Sånt som det ødelegger gnisten hos meg. Jeg orker ikke at friluftslivet mitt skal være en prestasjonsarena. Når det gjelder min faglige bucket list så er det klart at jeg stadig jobber med å klekke ideer og pusle med faglig utvikling i mitt eget medielaboratorium. Det hadde ikke blitt talkshow eller podkast eller noe av dette hvis jeg ikke hadde hatt ideene og ønsket om å realisere dem. Det er gøy å sette seg mål, men jeg har ikke hatt så rabiate mål at det knekker selvtilliten min hvis jeg ikke får det til.

– Har du andre adspredelser enn naturen og utelivet? Det er jo for eksempel mye kultur i programmet ditt, men er du et kulturmenneske selv?

– I perioder har jeg måttet lese veldig mye bøker og se teater og filmer og konserter og show fordi jeg skal intervjue folk, det kan man bli litt skada av. Nå synes jeg det er veldig deilig å gå på ting av egen fri vilje og ikke knyttet til at jeg skal bruke det på NRK. Jeg var og så «Dødsdansen» på Torshovteatret forleden, og da møtte jeg noen som spurte «når kommer dette på Lindmo, da?» Da var det så deilig å si at dette ikke har noe med NRK å gjøre, jeg bare er her fordi jeg ville se det. Jeg har også en plan om at nå som jeg har flyttet til Skillebekk, så skal jeg begynne å gå på Frogner Kino og Gimle Kino, men det har jeg ikke helt fått til.

Det er snart fire år siden familien Lindmo forlot en fredelig tilværelse på Oppsal øst i Oslo til omtrent like fredelige, men dog mer urbane Skillebekk vest i byen. Men noen klassereise var det ikke.

– Ha-ha-ha, det handler om ren logistikk, det har overhodet ikke noe med klasse å gjøre. Vi bodde jo der oppe, superfornøyd med at begge barna fikk barndommen der. Det var et veldig ressurssterkt, raust, hyggelig nabolag. Der var det veldig lave skuldre og komplett klorrenset for snobberi. Oppsal er en lur plass å oppdra barn på. Det var skikkelig midt på treet, og det mener jeg i aller beste forstand. Østensjø er veldig blandet på yrke, inntekt, levealder og BMI, alt er gjennomsnittlig. Det er perfekt. Det er Hasse som ordner sånne ting, og da vi flyttet til Skillebekk sa han at vi ikke skulle vente, men gjøre det nå. Da hadde vi en gutt som gikk på skole midt i byen, jeg jobbet på Marienlyst, Hasse jobbet på den andre siden av byen, og så fant han den leiligheten. Jeg har jo sett på til sammen fem Finn-annonser i mitt liv, men Hasse ordner.

– Jeg syntes det var veldig slitsomt å tenke på det, men jeg skjønte at det var på tide, fortsetter Anne. – Barna våre hadde løsrevet seg sosialt og fått venner over hele byen og var mobile og føyk rundt, og vi har solide nok vennskapsbånd til de menneskene der oppe til at de er blitt med oss. Da er det ikke så farlig. Noen ganger flytter man, og så er det sånn «sees neste uke», men så sees man aldri. Så da gjorde vi to ting. Vi hadde først avskjedsfest i det gamle huset, og så hadde vi innflyttingsfest i den nye leiligheten for cirka den samme gjengen. Jeg har ikke tenkt på huset én gang. Der er jeg helt usentimental, men her om dagen ble jeg litt lei meg. Barna mine har ikke lenger én legokloss. Jeg ga bort alt. Jeg kjørte en stasjonsvogn stappfull av ting til en venninne av meg som er alenemor og sa «Her kommer en hel barndom.» Fy flate, så godt det var.

Da Tara avtalte med Anne å dra ned til Sørenga for å fotografere henne i badstue, var det på hennes eget initiativ. Underveis i kommunikasjonen omtalte hun seg selv som en «halvgammel spekeskinke». Det er godt sagt, men hva tenker hun egentlig om den typen selvironi og «att bjuda på» som hun gjør?

– Å være selvironisk og villig til å kaste seg selv under bussen fordi man er teit, sånn som vi alle er, det er en øvelse som er meget vesentlig, og det er en forsikring mot å bli en pretensiøs, latterlig gammal stakkar. Jeg er jo marinert i 90-tallsironi, men det er veldig rart å være del av den ironiske generasjonen nå, med de alvorlige ungdommene som står der som tindrende korgutter. De forstår det jo ikke. Du må ha på deg en hatt og si til dem at «Nå har jeg på meg ironihatten, og når mamma har på seg den, da er det ironi som gjelder, altså at jeg mener det motsatte av det jeg sier.» Jeg tenker jo at ironi og selvironi er med på å forlenge livet.

– Hva med humor som sådan, spesielt i tider som disse med krigsfrykt og alt mulig?

– Altså, vi må gråte og kjempe, men vi må også bare le. Det er jo faktisk ikke til å holde ut akkurat nå, å se rundt seg og ta inn all faenskapen. Vi må bare samle oss, puste dypt og tenke at en gang skal vi alle dø, men ikke i dag. Vi tar en dag til, vi gønner på, vi tar et nytt frieri, vi fornyer avtalene med folk og med livet.

Dette med frieri er ikke noe hun bare sier heller. Da Anne og Hasse var på sykkeltur på fjellet i høst, oppdaget hun at hun hadde mistet gifteringen. Idet de var i ferd med å gi opp jakten på den forsvunne skatten, fikk hun øye på den, og Hasse benyttet anledningen til ytterst spontant å falle ned på kne og fri på nytt: «Anne, vil du ha meg til din ektemann? Igjen?»

Det blir stor forlovelsesfest, men noen fornyelse av ekteskapsløftene blir det neppe.

– Blir ikke det litt sketsjete, da? Jeg tror heller vi satser på en fest, og så har jeg en plan om en badstuefestival. Først et klassisk øl- og pølsekalas i leiligheten, med påfølgende morgenbadstue for hele gjengen. Så kan Hasse og jeg ta et tvillingstup inn i de neste tjueto årene som ektepar. Det er stilig. Ha-ha, det er et ekteskapsritual jeg kan like!

Les også: Henriette Steenstrup: Samvittigheten er en sterk drivkraft