"Jeg er enig i at det er altfor langt mellom sånne dønn frie og upolerte damefjes i tv og på film"

Noen har en ekstra evne til å inspirere. Sånn jeg ser det, tar Anne Lindmo ansvar for livet sitt, ikke minst med å finne de tingene i livet som gjør at hun gnistrer. Hun har alltid passet på å gjøre om det vanskelige eller kjedelige til noe gøy. Om det er storpolitikk på radioen eller å feire tirsdagen med ballkjole.

Jeg møtte programleder, forfatter og turekspert Anne Lindmo da jeg var helt fersk radiospire fra studentradioen og fikk innpass i en liten gjeng som laget P3-programmet «Mamarazzi». Jeg var researcher og forhåndsintervjuet gjester og skrev notater så blekket sprutet, og Anne tryllet det om til å bli de skarpeste, fineste
og morsomste intervjuene på radioen. Hun hadde stålkontroll – ikke bare på å gjøre jobben bra, men på å gjøre livet på jobben til noe bra. Hemmeligheten bak Annes suk- sess ligger like mye i det fellesskapet hun klarer å lage der hun er og det å få selv nervøse nybegynnere, som jeg var, til å glede meg til det vi skulle lage sammen.

Det var litt overraskende da Anne begynte å ta en helt egen sidevei, vekk fra det som var vanlig i NRK. Anne ville ut i naturen. Først dro hun på tur med smågutta sine, så nye turvenner, men, kanskje mest imponerende, også helt alene. Da Anne sa: «Nå er det nok Lindmo!» hørtes nesten et gisp gjennom landet. Tjuefem sesonger «Lindmo» gjorde at mange var redde for å miste sin faste følgesvenn i stua, men hun hadde allerede planene klare. Nå skulle den store lidenskapen, tur og natur, også bli jobben. Jeg tenkte: for en perfekt vandring videre! Anne hadde hundrevis av turer bak seg, hadde skrevet bok og nå kunne hun også ta med oss tv-seere på tur med «Frifot».

Da jeg så «Frifot» ble jeg inspirert til å sette opp sparing til egen kajakk, men selv om jeg til og med har kjøpt en hund øre­ merket fjelltur, har jeg fortsatt ikke fått det til. Så jeg tenkte, kanskje er jeg ikke alene. Nå trenger vi bare det siste lille sparket over dørstokken, så da stilte jeg Anne noen av de spørsmålene jeg hadde.

Den første turen du dro alene på fjellet, var du ikke en dreven fjellgeit som i dag. Hvordan gikk det?
– Det er rart å tenke tilbake på den turen nå, så mange år etterpå. Jeg var så stressa, knota så hardt, og så skammet jeg meg litt over å være så usikker på noe som egentlig er ganske greit: pakke en sekk, sette meg i en bil, kjøre til et fjell, gå opp på det og gå ned en dal. Jeg husker at jeg lå på ryggen i lyngen utenfor Geiterygghytta og så på den digre himmelen og snakket hardt til meg selv. Så gikk jeg. Og så gikk det fint. To dager senere sto jeg nederst i Aurlands­ dalen, med såre føtter og seiersfølelse i hjertet. Jeg er en litt engstelig person, men planen er å dra på tur, også alene.

Hva får man av å bli litt redd og grise­ sliten på tur?
– Vi har latt oss forlede til å tro at vel­ være oppnås gjennom det motstandsløse. At myke puter, strikk i livet og mild te er veien til nytelse. Det er ikke sant. Det lig­ ger enormt mye mer mening i å søke det som gir motstand. På den andre siden av det som er komplisert, skummelt og bratt – der ligger det et mentalt landskap som virkelig er verdt å oppsøke. Hvis man hele livet forsøker å hoppe over gjerdet der det er lavest, alltid ligge i det lunkne, aldri gå til ytterpunktene, vel, da går man glipp av verdifulle erkjennelser. Nå tror jeg ikke at det bare er friluftslivet som kan by på følelsen av å bryne seg og bære tungt, altså, men nærkontakten med elementene, med kulda, vinden, med kilo­ meter og høydemeter, det gir en erfaring som ikke er mulig å oppnå på annet vis. Det er kanskje ikke mulig å forklare, men lurt å erfare.

Selv om planen min er å utfordre meg selv med skikkelig fjelltur, så ble jeg ekstra glad av at det er overkommelige nærturer du tar med gjestene på i «Frifot». Hva var tanken bak?
– Jeg startet jo med å traske i nærmarka mi, og dra ut på fjorden rett utenfor byen – de områdene som er bare noen kilometer fra der jeg bor, har gitt meg store opplevelser. Og det vil jeg veldig gjerne minne folk på, at de ikke trenger å pakke en stappfull bil, stresse i kø ut av byen og kjøre langt til fjells for å dele en fin friluftsopplevelse. Man kan starte eventyret rett utenfor dørstokken.

Det er rart å si det, men jeg synes det er banebrytende å få se en voksen kvinne med bustehår og morratryne på tv. Det føles som en gave! Hva tenkte du om det?
– Hele poenget med «Frifot» er at jeg ville komme så nært som mulig den stemningen og modusen jeg er i når jeg er på tur. Da har jeg en deo, en hårbørste, solkrem og tannbørste med meg, og lever uten speil. Jeg sa til fotograf Eirik at jeg ville ha ham tett på, at mitt mål var å slippe selvbevisstheten min og bare være i situasjonen uten tanke på hans nærvær. Jeg stolte hundre prosent på blikket hans, og jeg synes han løste oppgaven så bra. Jeg elsker at regissør Heidi har gitt rom til masse bilder av skrukkefjes og bustehår, av magebulk og dobbelthaker og svett blankt glisefjes og skakke fortenner. Nå er ikke hverdagsfjeset mitt bærende element i historiene jeg ville fortelle i «Frifot», men det ble en slags bonus.

Jeg som har sminket meg siden 5. klasse og absolutt ikke har slutta etter 50, synes det var et kult valg å ikke ha glamteam på tur.
– Jeg er enig i at det er altfor langt mellom sånne dønn frie og upolerte damefjes i tv og på film. Det er jo både belastende og begrensende å holde på med den striglinga vi driver med, ikke minst er det latterlig tidkrevende. Jeg blir helt sjuk av å høre om småjenter som står opp i grålysninga fordi de må ha en time innsats med hår og makeup før de går på skolen, og som sparer alle pengene sine for å kjøpe produkter til avanserte skin-routines morgen og kveld. Hva fader skjedde der? Ikke kom og fortell meg at det handler om frihet til å dyrke sin kvinnelighet og skjønnhet. Det der er slaveri.

Stemningen med de du har med deg på tur er litt annerledes enn i talkshowfor­ matet. Hva er det som skjer med dialogen mellom turkamerater?
– Samtaler på tur ligner ikke på andre samtaler, blant annet fordi den kan romme stillhet. Om du ber noen på middag, er det vanskelig å bare sitte der og være stille sammen. Det blir fort veldig kleint. På tur er det helt fint, man kan snakke litt og så surre litt med sitt, traske for seg selv, og så starte praten igjen, og det er så fint. Det blir prating og tenking i en sånn slags roterende sirkel, som kan bli både morsom og klok.

Med forsvarssjefen snakket du blant annet om vannlating. Han trengte ikke tisse hele natta. Det må jeg! – og jeg vil aldri ut av hengekøye når det er mørkt og kaldt, og ligger i stedet våken og kniper. Hva er egentlig trikset?
– Haha, den tissinga er jo et styr. Man må ha en logistikk-plan når man legger seg i telt eller køye, vite hvor man har skoene og legge seg med hodelykta rundt halsen. Og så må man bare ha øvd litt på det der med å stable seg ut og inn av køya, da går det kjempefort.

Du lager ikke sånne ferdige, dyre turposer med mat – men DRITDIGG MAT!
– Jeg synes at en tur består av mange ulike ting som går opp i en høyere enhet: Det er følelsen av kroppen som jobber, det er sansene mine som tar inn naturen rundt meg. Så er det skravlinga med den jeg rusler sammen med, og så kommer maten som et slags ritual på slutten av dagen. Det å kjenne at energilagrene er tomme og så fylle dem, det er jo også noe vi stappmette rikingene i Norge nesten har fjernet fra tilværelsen. Jeg liker den følelsen av sult, sult som gnager og blodsukker som faller og den sjokkartede gleden over at maten smeller inn i kroppen og gir ny kraft.

I «Frifot» sier du at turgåing og natur er for å unngå kjedsomhet, men det virker som det er noe mer. Hva har det å være ute i naturen gjort med deg som menneske?
– Det er jo litt vanskelig å si, men jeg tror nok kanskje at jeg hadde vært mer utslitt og nuppete som menneske. Både i kropp og i hue. Jeg kjenner at jeg blir sterk og snill av å være ute.

Noen tenker at det å velge bort eget talkshow med et turprogram er rart. Hva gjorde at du tok valget?
– Jeg har sagt til meg selv veldig lenge at jeg måtte unngå å bli altfor avhengig av tryggheten og rutinen i å ha den jobben. Og jeg har tvunget meg selv til å lage en ny plan, som etterhvert tok form og ble til «Frifot». Jeg ville gå fra det før jeg måtte, og egentlig litt før jeg ville det selv. Timingen ble bra. Jeg kan kjenne inderlig savn etter å jobbe sammen med de nydelige folka i redaksjonen, men det kjennes helt fint å ikke lage talkshow. Det å ta valg og forandre kurs i livet kan være vanskelig.

Hva har du lært av valget du har tatt?
– Jeg har valgt å være frilanser, og drive min egen virksomhet, så jeg har alltid levd med både frihet og risikoen som det gir. Jeg kan velge hva jeg vil satse på, og så må jeg holde ut at jeg risikerer å ikke få det til. Det betyr at jeg har lagt om kursen ganske kraftig noen ganger, og grublet mye på når og hvordan det skal skje. skummelt, men det er også helt sensasjonelt deilig. Det gjelder å holde den endringsmuskulaturen smidig og bruke den hyppig, da blir det ikke så vanskelig. For meg er rykk og endring og skumle sprang nøkkelen til et godt liv. Men jeg vet ikke om det er for alle, kanskje noen av oss er skapt for de mykere overgangene, eller for den livslange dedikasjonen til en spesifikk oppgave. Det må være plass til ulike typer, som utfyller hverandre.

Nå har jeg et autosøk på kajakk på Finn, og er som du skjønner tydelig inspirert. Hva slags tilbakemeldinger får du og hvordan er det?
– Innboksene mine er veldig gøyale nå. Folk spør om alt, matoppskrifter, turforslag, hvordan jeg pakker sekk, hvor ofte jeg skifter bh (!) og hva slags sko/gamasjer/primus jeg bruker. Og hvordan jeg fikk med ungene ut, og hvor de bør dra for å teste sin første alenetur. Det er så koselig, jeg prøver å svare på alt!

«Frifot med Anne Lindmo», åtte episoder, ligger på NRK tv.