Anne B. Ragde: – Jeg har aldri vært hemmet av å være kvinne

Eva og jeg hadde ingen lege å snakke med. Ingen vi kunne snakke med muttra om. Vi truet med å... Nei, dette orker jeg ikke å gå inn i igjen, det kan man lese om i «Jeg har et teppe i tusen farger». For jeg vet nå hvorfor dette skjer om og om igjen: Man orker rett og slett ikke mer, man vil glemme, feie det under teppet, legge lokk på det. Jeg bestemte meg for å skrive mammas historie mens hun fremdeles levde, men da hun døde, sviktet motet.

Du har skrevet om ditt komplekse forhold til din mor før, som i boken «Jeg har et teppe i tusen farger». Hva gjør at du nå har skrevet en ny bok? 

– Svaret er så enkelt som at jeg ikke er ferdig med henne, og jeg har fortsatt ikke skrevet meg ferdig. Selv ikke etter «Muttra og meg». 

Mor-datter forhold er et sammensatt tema. Hva er kjernen i det temaet? 

– Mor er den tryggeste forelderen for en datter, selve rollemodellen, som man måler seg etter i oppveksten og som man senere skal frigjøre seg fra. Det må bli motsetninger en stund, spesielt i tenårene, og man drar med seg mønstre inn i voksenlivet. Det å komme i mål med å frigjøre seg fra sin egen rollemodell i livet, er en veldig tøff prosess. 

Hva er dine beste minner med din mor? 

– Litteraturen! Vi var samlesere. Som betyr at vi leste de samme bøkene og snakket masse om dem etterpå. Hun elsket bøker og leste masse. Jeg har aldri igjen hatt en slik samleser etter at hun gikk bort. 

Rutinen var at jeg sendte henne bøker per post, og fortalte henne at den boken MÅ du lese. Som regel leste hun ut en bok på et døgn. Etter at jeg hadde sendt henne en bok visste jeg at hun hadde den i postkassen dagen etter og begynte umiddelbart å lese. Hjemme hos meg satt jeg og tenkte at nå har hun kommet til det kapitlet, så det neste og nå er hun ferdig rundt kl. 21 – da pleide vi å ringes samme kveld. Det var så betydningsfullt å dele leseopplevelsene med henne, at etter at hun døde tenkte jeg fortsatt lenge at «denne boken må jeg sende til moren min». Det var som en ryggmargsrefleksjon. Men så husket jeg jo, hun lever ikke lenger.

Hva syntes muttra om at du skrev om henne? 

– Det lå for dagen at jeg skulle gjøre det! «Nå skal jeg skrive om deg», sa jeg da jeg var i gang med boken «Jeg har et teppe i tusen farger». «Om meg?» undret hun seg. Det har du da skrevet om før. OK, da, men denne gangen vil jeg ha med at jeg hater Arbeiderpartiet. 

Muttra syntes det nesten var litt morsomt. Hun var en bevisst dame og syntes at Arbeiderpartiet hadde så stor påvirkning av LO, som ikke var folkevalgt – noe som var skammelig. Muttra var en utmerket talskvinne for demokratiet, og Arbeiderpartiet hadde ingenting med demokratiet å gjøre. Mente hun. 

«Og LO! Tenk så mye makt de har, og så sitter de bare der og velger hverandre. Det er skammelig. Jo, det synes jeg du skal ta med. Hvis du skal skrive om meg igjen.

Hva var dine mest utfordrende opplevelser? 

– Det følelsesmessige rundt at hun ble barnslig. Det var vanskelig å se en eldre dame forvandle seg til en 12-åring, spesielt da jeg var ung tenåring og vi hadde venner på besøk. Var vi alene, var det ok å takle, men da noen kom innom som hun ikke likte, kunne hun gå i vranglås. Det var slitsomt for oss. Hun satt demonstrativt med foldete hender og meldte seg ut. Hun kunne rett og slett være sjalu på våre venner, også når vi gjorde noe artig sammen og hun ikke fikk være med. Hun ville nok være på samme nivå som oss. 

Jeg ser at hennes personlighet må ha stoppet i utviklingen da hun var ung og ble traumatisert av sin egen mor. Min mormor var skuespillerinne, bodde i København, tok abort flere ganger men det gikk ikke da hun ble gravid med min mor. Mormor hatet datteren sin, og anklaget henne for å ha ødelagt karrieren hennes. Hun giftet seg med en av sine fans, men forble bitter. Slik ble hennes liv. 

«Jeg har aldri vært hemmet av å være kvinne, derfor har jeg ikke hatt behov for å gå i 8. mars-tog»

Muttra visste derfor ikke hvordan hun skulle være mamma – hun leste seg til det, men var ikke kroppslig kjærlig. Som betyr at jeg aldri fikk en ordentlig klem. Min søster Eva var mye syk som liten, og da leste hun seg til at den sykdommen ville man kunne vokse av seg ved 5-års alderen. «Nå er du frisk», sa muttra til søsteren min da hun fylte 5 år. Ikke med kjærlig omtanke, men som en beskjed!

Hvordan opplevde muttra å være alenemor? 

– Penger og regninger som skulle betales, forsto hun seg riktignok ikke på. Men hun kunne alt praktisk, lage mat, legge gulv og tapetsere. Hun syntes ikke synd på seg selv, hun så ikke problemet med å være kvinnfolk, bare fordeler. Jeg tenker det samme, har aldri vært hemmet av å være kvinne, derfor har jeg ikke hatt behov for å gå i 8. mars-tog. 

Faren din flyttet fra dere da du bare var 8 år. Vurderte din mor å flytte tilbake til Danmark? 

– Nei, det var helt umulig. Hun holdt seg lengst unna moren sin, kalte henne bare for heksa. Noen ny mann vurderte hun heller aldri.

Hvordan taklet du og din søster oppveksten? 

– Vi hadde ikke noe sammenligningsgrunnlag, og satte ikke spørsmålstegn ved hvordan vi hadde det før vi ble voksne. Vi så da først på hvordan andre hadde det så mye finere hjemme, vi hadde bare det aller nødvendigste av møbler, med en sofa, et bord og noen stoler, vi hadde ikke en gang matte på gulvet. Ikke vaskemaskin eller skikkelig bad. For å spe på inntekten hadde vi hybelboer og tre dagbarn, muttra hadde alltid mye å gjøre, det så vi, mens andre mødre bare gikk hjemme og ventet på mannen sin. 

Vi ble følelsesmessig understimulert, for muttra skjønte ikke dette med nærhet. Jeg fikk det riktignok fra farmor to måneder hver sommer, hun var snill med meg. Eva fikk følelsesmessig nærhet fra blant annet et par som ikke hadde barn, Eva var mye der, for de bodde i blokka vår.

Hvordan kunne din mormor (heksa) være så glad i deg? 

– Ja, det er pussig. Hun var jo «hakke tullat», som vi sier. Jeg har skrevet om henne i «Arsenikktårnet», det er en sterk historie. Mormor virkelig likte meg, og skrev også brev, «hils din mor» sto det. Men muttra hadde brutt all kontakt med henne, og feiret da mormor døde med en flaske vin i kveldssola på terrassen. 

Det er noen fantastiske reiseskildringer i boka. Om telttur på vei til en hundeutstilling i Sverige hvor du nesten stryker med, busstur i Oman og reiser til Wien.

– Alt i boken er sant. Muttra elsket å reise, og tok seg blant annet en haiketur til Istanbul. Hun var uredd, det skal hun ha. Hun var faktisk ikke redd for noe. Siste tur vi hadde sammen, var til Wien da hun var dødssyk. De aller fleste ville ha sagt at jeg er for dårlig til å dra, men mamma ville til Wien. Reising var hennes lykke. Hele livet ville hun bare ut på reise og nyte lukter, møte mennesker, snakke et nytt språk, og oppleve. Hun kunne flere språk, som arabisk, og var kreativ av en egen dimensjon. Hun var oppe i helikopter i Wien over de høyeste bygningene og var til tider spinnvill. Jeg hører det også av og til, «du er gæren», men jeg tar det som en kompliment. Gjerne når folk legger til at de ikke hadde turt det samme som meg, så det sies litt beundrende: Du er HELT GÆREN asså. 

Jeg har jo vært på Nordpolen, og måtte vente i tre dager i en hytte på Svalbard til været ble bra nok til avreise med helikopter. Jeg leste, så på tv og tenkte ikke på at den reisen skulle jeg skrive om, men nordpolturen er med i den nye romanen. Jeg er fascinert av polarlitteratur, hytta mi på Stokkøya har masse bøker om polarområder. 

Du spratt en champagne på Nordpolen? 

– Ja, da vi kom frem åpnet jeg en Moët & Chandon, serverte i plastbeger og væsken fikk minusgrader med en gang, men plastbegrene sprakk ikke i løpet av de tre timene jeg var der. Polpunktet flyttet seg 300 meter på tre timer, det var en opplevelse å komme dit. Jeg ble spurt av Børge Ousland om turen, for det er ikke et sted man egentlig kan dra til. Det ryddes rullebane og etableres base for hvert år på russisk territorium, med russiske helikoptre med hull i skroget – jeg var «beyond» å tenke på om jeg skulle tørre å bli med. Du er «tullat» sa muttra, bildebøker om ørken syntes hun var artig, men ikke reiser til kalde strøk. Sol og Syden var hennes greie.

Hva tenker du i dag er den viktigste lærdommen du fikk av din mor? 

– Hun elsket litteratur, og kanskje jeg ikke hadde vært forfatter hvis jeg ikke hadde hatt henne som mor. Hun elsket bøker, det var det mest dyrebare hun eide. Hennes siste leilighet i Oslo var på rundt 40 m² og det var bøker overalt – og hun leste dem. 

Hun var stolt av meg som forfatter, hun sa det til min søster og andre, men ikke direkte til meg. Uansett, hun sto opp for meg. Da noen bemerket at hennes datter hadde skrevet den verste porno på norsk forlag, uttalte muttra: «Hun er da forfatter.» Hun leste seg gjennom alt jeg skrev, uten kritikk, og ga meg frihetsfølelse som ethvert skrivende menneske er opptatt av. 

Du er en suksessrik forfatter, men hadde ingen lett oppvekst. Trenger man utfordringer for å vokse? 

– Jeg handler mye på pur «f», og har blitt optimistisk, ja det gjelder begge oss søstrene. Ingenting skal knuse oss, er vår innstilling, fordi vi har hatt det så tøft.

Er det også din personlighet? 

– Vi er begge løvetannbarn, Eva og jeg, veldig positive, jobber hardt, gir jernet, legger oss aldri ned og tenker ikke om vi har vondt her og der. Vi kommer oss fort på føttene hvis noe skjer. 

Var dere støttende med hverandre i oppveksten? 

– Vi hadde for stor aldersforskjell til det, men vi fikk mer nær kontakt i voksen alder, spesielt etter at jeg fikk barn. Hun er tøff, er åstedsgransker, og har blitt kåret til årets politi. 

Av de gode minnene fra oppveksten var da vi satt sammen alle tre og hørte på radioteateret «I Trifidenes Dager», det gikk en gang i uken, og vi gledet oss til hver ny episode. Det var så skummelt, et horrorsjokk, vi kløp oss fast i skjærefjøla av spenning.

Vi snakker fortsatt om temaer som «dette skulle mamma ha hørt». Da Armstrong ble avslørt i doping, sa vi begge at det var bra for muttra at hun ikke opplevde det, hun ville nesten også ha tatt sin død av det. Da Ayrton Senna omkom i Formel 1, levde muttra, og hun grein i to hele dager. 

Muttra var veldig sportsinteressert, spesielt sykling, fotball, golf og Formel 1, hun fulgte med på tv. Hun kunne alt utenat om hvem som hadde vunnet hva og i hvilke år. 

Dagens snøfnugg, hva tenker dere om dem? 

– Vi ler, de som blir så krenket og såret, men det er jo fordi de er pakket inn i vatt. Vokser man opp i vatt, blir man myk. Vi hadde ikke noe vatt – vi hadde ikke en vattdott engang. Jeg hadde sommerjobb fra jeg var 13 år, den første var på Bristol konditori i Trondheim, tjente 7 kr timen, hadde vakter torsdag ettermiddag og på lørdag. For all ekstrajobbingen i ungdommen kjøpte jeg meg gitar på avbetaling, og realiserte drømmen min om å ha lyst på gitar. Jeg spilte 3–4 grep, jeg hadde ikke så store krav, og lærte meg det etter en visesangbok. Det var på 70-tallet med Finn Kalvik og Lillebjørn Nilsen som forbilder. 

Kan man både elske og hate samme person? Beundre og kritisere? 

– Ja, det går helt fint å både elske og hate, virkeligheten er som en saus av gråtoner av alt. 

Idealer om det perfekte? Det har aldri vært sånn. Når noen sier de har hatt en lykkelig barndom, da tenker jeg at her ligger det heftige saker under, for det går ikke an. Som mamma kan man gjøre feil – jeg også – så jeg liker å være farmor. Kanskje min mormor skjønte hva hun gjorde feil, og ikke ville gjøre det med samme med barnebarnet? Det å være besteforeldre er perfekt, man har ikke daglig ansvar. 

«Som mamma kan man gjøre feil – jeg også – så jeg liker å være farmor

Hvordan var din mor som bestemor? 

– Muttra bestemte seg til å flytte fra Trondheim til Oslo da sønnen min Jo var liten gutt. Hun sendte masse dyrekort med bilder på, men han ble bare lei seg når han fikk dem, fordi han ble minnet på at hun ikke var i Trondheim lenger, og han skjønte ikke hvorfor. 

Kan du nå se på muttra med nye øyne? 

– Nei, for med å skrive «Arsenikktårnet» gikk jeg helt inn i henne, og da tenkte jeg at jeg blir aldri sint på henne igjen. Romanen handler om tre generasjoner kvinner, på godt og vondt. Men etter 2 år skjønte jeg at det går ikke, det. Jeg blir sint og lei meg igjen.

Har du en livsfilosofi? 

– Jeg er ikke religiøs, men våkner hver dag og er glad og positiv, for livsgleden den er bare min. Og bare jeg er akkurat meg. Jeg har et motto: «Ikke noe kommer av seg sjøl på ei fjøl.» Jeg lurer på om det er et Prøysen-sitat, eller kanskje Hans Rotmo ... Nei, jeg må jobbe frem resultater, for jeg vinner ikke i Lotto, det er 100 prosent sikkert.

Hvordan var julefeiringen med muttra? 

– Fantastisk! Det var meg, Eva og henne, derfor liker jeg fortsatt små julaftener, ikke langbordet med 20 personer på rekke og rad. Lite og tett passer meg. Vi spiste saftig kalkun, som ble forhåndslaget med stuffing, epler og sitroner, og sydd igjen. Bacon ble lagt under skinnet, muttra kunne kunsten, hun hadde jobbet som kokk i 2 år i et grevskap i England. Når vi tok ut kalkunen av stekeovnen, skulle den hvile i 2 timer før servering, den ble etterpå lunken, men servert med glovarm saus, potetgull, selleri, asparges og kastanjer, så smakfull. Muttra var god til å lage mat. 

Hvordan blir julen i år? 

– Som i fjor, hjemme hos min sønn Jo, med svigerdatter og mine to barnebarn. Jeg kler meg ut som nisse, og til nå har ikke barnebarna mine skjønt at det er meg. Selv om de vet at det ikke er en ekte nisse. Når jeg kommer inn i stuen etter å ha tatt av meg nissedrakten, sier hun minste at nissen har akkurat vært der, og at det var veldig synd at jeg ikke fikk hilst på ham. Det er så vidunderlig med de yngstes fantasiverden.

Til slutt, hvor langt har du kommet i din frigjøringsprosess? 

– Nå er jeg bare Anne, har det veldig bra og et avklart forhold til meg selv. Jeg er ikke redd for å dø for min egen del. Hvordan har jeg kommer dit? Økonomien er så god at jeg kan slappe av, for jeg er ingen «big spender». Jeg er takknemlig for at det er lenge siden jeg hadde magevondt av å gå til postkassen med klump i magen med tanke på kravene om tilbakebetalingen av studielån. Takk og lov, det skjer ikke i dag. 

Jeg fikk slag for noen år siden, og jeg er så glad for at jeg kom meg etter det. Jeg bor i en deilig leilighet i Trondheim, jeg skriver der hjemme, i et deilig kontor. Økonomi, helse, bolig, barn og barnebarn, alt er på plass. Men jeg fortsetter å skrive. Jeg må skrive! Jeg har mange bøker i hodet hele tiden.