Jonas Gardell: Dette er de homofiles holocaust

Den homofile forfatteren Jonas Gardell (50) har tatt Sverige med storm. Da TV-serien ”Tørk aldri tårer uten hansker” ble vist, måtte leggetiden på svenske aldershjem utsettes og hardbarka hockeyspillere gråt åpenlyst i beste sendetid. Nå kommer historien om den skandinaviske aids-døden til Norge. Det er historien om et moderne holocaust som aldri er blitt fortalt. Før nå.

Det er en sen kveld i Stockholm i 1978. Jonas Gardell er 15 år gammel. Han ligger på en seng i et rom med en dør og et vindu. Over ham ligger en voksen mann. Mannen voldtar ham. Mens det pågår, er alt Jonas kan se, døren som leder ut og bort fra det fryktelige som skjer med ham. ”Jeg må komme meg ut den døren, jeg må komme meg bort fra dette”, sier han til seg selv, inne i hodet. Inne i hodet raser også tankene om uskylden. Uskylden han nå har mistet. Han gråter. Når mannen er ferdig med voldtekten, gir han ham 20 kroner som erstatning før han åpner den døren Jonas har lengtet sånn etter å gå ut. Det neste han husker er at han står nede på T-banen. Han venter på toget så han kan kaste seg foran det. Han vil dø. For i datidens Sverige var det utenkelig for en mann å anmelde en voldtekt. Han ville ganske enkelt ikke bli tatt på alvor. Den eneste måten Jonas følte at han kunne bli kvitt skammen på der nede på T-banen, var derfor døden.

• Men jeg gjorde det ikke! De isblå øynene til Jonas Gardell glitrer om kapp med solen som nå titter inn de store vinduene på Hotell Continental i Oslo. Han er i Norge for å lansere sin romantrilogi ”Tørk aldri tårer uten hansker”, og TV-serien ved samme navn, på norsk. Det handler om aids-døden i homomiljøet på 80- og 90-tallet. En historie om et moderne skandinavisk holocaust som aldri er blitt fortalt tidligere. Bøkene er blitt kalt ”romanene som forandret Sverige”, men det som forandret Jonas, var at han snudde ryggen til det toget på T-banen den gangen som femtenåring.
• Der og da valgte jeg å ikke dø. Det var startpunktet for meg. Jeg var ikke lenger uskyldig og ikke lenger et barn. Der og da bestemte jeg meg for at så svak og utsatt skulle jeg aldri mer bli. Jeg motsatte meg å bli et offer. Og det har jeg hatt med meg hele livet siden. Javel, så hadde jeg ikke uskylden lenger, men tar man bort u-en så står man jo igjen med skyld, og skyld syns jeg er greit. For skyld kan man betale. Er jeg skyldig, så kan jeg gjøre opp for meg. Den skyldige er ansvarlig.
  Og det er skylden som er mye av beveggrunnen for at Gardell nå har skrevet denne trilogien.
• Jeg har skrevet denne trilogien fordi dette er noe jeg var med på. Det var mine venner som døde og jeg som overlevde. Alt som står i disse bøkene er sant. Alt som står der har skjedd, og det har skjedd med mine venner. Det handler om skyld. Jeg føler skyldfølelse for at jeg overlevde. Det er litt som når man snakker med soldater som kommer hjem fra krig. De føler også skyld overfor sine kamerater som falt. Men skyld kan man jo heldigvis betale!

Journalist Lene Wikander møtte Jonas Gardell i Oslo.

Øynene til gardell lyser opp igjen:

• Det å skrive disse bøkene og lage denne TV-serien, har vært et slags hedersmonument, en æresbevisning til de som døde. At jeg gjorde det først nå, tror jeg handler om at jeg trengte å få denne distansen til det for å klare å se mønstre og skille ut strukturer. Men jeg tror også det handler om at samfunnet ikke har vært klar for å ta imot dette stoffet før nå. Nå kan vi med den relative frihet og toleranse vi har i samfunnet i dag, se tilbake på disse årene med aids-døden og være enig i at det var helt uakseptabelt.

Og uakseptabelt var det. Det første aids-dødsfallet som ble dokumentert i Norge, skjedde høsten 1983. Den døde var en homofil mann på 35 år fra Larvik, og han døde på Ullevål sykehus etter lengre tids sykeleie. Den første ”hiv-kjendisen”, Henki Hauge Karlsen, døde i desember 1988. Han ble kjent for hele Norge da han gikk til sak mot sin arbeidsgiver, Papillon Restaurant i Fredrikstad, fordi han ble oppsagt etter å ha stått frem som hiv-positiv. Saken ble ført helt til Høyesterett, der det ble fastslått at oppsigelsen var usaklig. Helsedepartementet anslo på et tidspunkt at
100 000 nordmenn kom til å bli smittet. Dagbladet høynet til 500 000. Det var en fryktens tid. Sykdommen gikk i begynnelsen under navnet ”homsepesten”. Menn som ellers var friske og sterke, kom til legen med uforklarlige symptomer på immunsvikt.
I 1983 ble hiv-viruset påvist, og det ble etter hvert klart at også heteroseksuelle kunne rammes av denne uforståelige sykdommen. I begynnelsen ble dette likevel sett på som noe som bare angikk ”negere, narkiser, homser og horer”. En periode følte derfor hvite, heteroseksuelle kvinner og menn seg trygge. Det påvirket til en viss grad hvordan myndighetene reagerte, og homofiles organisasjoner var ute med råd og veiledning lenge før helsemyndighetene.
Partiet Høyre ville internere alle prostituerte kvinner. En overlege ville teste hele befolkningen, og internere alle smittede. En professor foreslo at alle hiv-positive skulle bli tatovert i lysken, og en undersøkelse i 1986 viste at seks av ti nordmenn mente det var farlig å berøre eller omgås homofile. I en radiopreken minnet Stavanger-biskopen om at aids var en følge av at mennesker lever i utakt med guds lov, et utsagn Kirken aldri tok avstand fra.
Og i mellomtiden fortsatte norske, danske og svenske homofile menn å dø av aids. I stillhet og i skam.

• Jeg tror som sagt på skylden, gjentar Jonas Gardell. Men skammen! Øynene hans lyner.
• Skammen bare spiser deg opp innenfra. Jeg tror ikke på skam, jeg tror på å være skamløs! Jeg er et skamløst menneske. Jeg gjør ganske enkelt ikke ting jeg skammer meg over. Jeg gjør dumme ting, men da har jeg skyld og betaler for meg. Men jeg skammer meg aldri.

Da aids-døden sto på som verst var vi i homomiljøet med på å opprettholde skammen ved å være stille i en slags respekt for de pårørende. Vi gikk med på å si at våre venner døde av øyesykdommer og kreft og ikke av aids. Vi gikk med på skammen, vi godtok at det var en skamfull sykdom å dø av.
Jeg hadde fire nære venner som tok livet av seg i løpet av tre måneder på den tiden. De orket ikke leve med hiv og dø av aids, og valgte heller å dø for egen hånd. I dag forstår jeg ikke hvordan jeg kunne holde det ut. Hvordan klarte jeg å leve med at fire nære venner døde på tre måneder? Hvordan klarte jeg det?
Men den gangen var det bare en hverdag vi forholdt oss til. Sånn var det bare. Jeg hadde en kamerat som hadde begravelsesdressen hengende på kontoret. Begravelsene var så hyppige at han måtte ha den klar.
Vi hadde ingen stemme. Vi var kneblet av skammen og samfunnet rundt oss. Det var leger som krevde konsentrasjonsleire for alle hiv-positive. De ville separere dem fra samfunnet og sende dem til leire der de kunne dø. Avisene nektet å trykke dødsannonser der menn sørget over menn, fordi de mente det var uverdig. Det var virkeligheten i Sverige for bare tretti år siden.
Jeg har skrevet disse bøkene og laget denne TV-serien så vi skal huske hvor langt vi har hatt å gå. Dette var de homofiles holocaust. Vi må ta vare på våre erfaringer og minner, ellers kommer vi som var der og opplevde det, til å dø ut og alle andre til å glemme. Hva skjedde? Hvordan kunne vi la det skje?
Dette er en viktig del av vår felles samfunnshistorie. Vi må lære oss denne historien, ellers kommer dette til å skje igjen i en eller annen form. Vi må aldri skamme oss mer, vi må aldri mer tie, vi skal aldri mer måtte se unge menn bæres bort i svarte søppelsekker og begraves i stillhet.
At historien var viktig å fortelle, var Jonas Gardell aldri i tvil om, men at den skulle få så stort gjennomslag som den har fått, var han overhodet ikke forberedt på. Bøkene og TV-serien har skapt en voldsom debatt i Sverige, og det har til og med vært oppe i Riksdagen om staten skylder de homofile en offentlig unnskyldning. Trilogien ”Tørk aldri tårer uten hansker”, med sine bøker ”Kjærligheten”, ”Sykdommen” og ”Døden” som nå kommer på norsk, gikk rett inn på bestselgerlistene, og ble også lest av en tydelig berørt kronprinsesse Victoria som delte ut pris til Jonas Gardell på årets Gaygalla i Stockholm.

Det er nesten helt utrolig, sier Jonas Gardell der han sitter på Continental med bena krøllet opp under seg, og nipper til en kopp nype-te.
Når denne TV-serien gikk i Sverige, så utsatte de leggetiden til de gamle på aldershjem så de skulle få den med seg på TV. På skolene utsatte de undervisningen om morgenen så klassen skulle få snakke om siste episode i TV-serien som alle hadde sett kvelden før. De avbrøt sportsprogrammet ”Hockey-
kveld”, som handler om is-hockey, en veldig macho sport, for å reklamere for serien, og da satt det en svensk hockeyspiller der og gråt i studio etterpå, og sa det var det sterkeste han hadde sett. Han sa at ”vi hockeyspillere må være tøffe, men de homofile må sannelig være tøffere”.

• Det er når sånt skjer at man virkelig kan snakke om å få gjennomslag, smiler Gardell.
• Og når kronprinsesse Victoria i tillegg faktisk kom til Gaygallaen i Stockholm og holdt den gripende talen hun holdt, så føler jeg at jeg har nådd frem med mitt budskap.
  Men selv om mye er blitt bedre siden nittitallet, mener Gardell at stigmaet og skammen knyttet til hiv-smitte i aller høyeste grad fortsatt er til stede.
• Det er fortsatt ganske allment akseptert at den smittede bare har seg selv å skylde. Vi har unge, svenske hiv-smittede i dag som skammer seg sånn at de ikke oppsøker medisinsk hjelp. Det er fortsatt ekstremt vanskelig for hiv-positive å kunne være åpne på arbeidsplassen og ellers i samfunnet. Stigmaet blir for stort. Hiv er fortsatt i veldig stor grad skambelagt, mener han.
  Og norske undersøkelser bekrefter dessverre at han har rett. Aldri før har det vært registrert flere nysmittede i Sverige og Norge enn nå. Frem til utgangen av 2011 har totalt 4897 mennesker blitt diagnostisert med hiv i Norge. I FAFOs holdningsundersøkelse ”Farlig å kysse?” fra 2008, mente 60 prosent av de spurte at hiv-positive burde ha plikt til å fortelle på jobben at de er smittet. 50 prosent mente at dersom kolleger er redde for smitte, bør arbeidsgiveren ha rett til å omplassere den hiv-positive. 33 prosent ville ikke latt en hiv-positiv passe sine barn, og 24 prosent tror fortsatt at hiv kan smitte gjennom kyss.
  Det eneste som hjelper mot dette er kunnskap og åpenhet, mener Gardell. Vi må slutte å skamme oss og vi må huske historien. Om vi ikke lærer oss vår historie, om vi glemmer alle disse unge mennene og deres lidelser, da har vi skyld alle sammen. For da kan dette skje igjen.