I ett år gikk Margreth Olin sammen med faren på tur, for å lære om livet, døden – og naturen

Jeg tror vi skal gå en tur 

I filmen Fedrelandet kommer Margreth Olin hjem til Nordfjord for å bli med sin 85 år gamle far på tur for å forstå mer av hvem faren er, men får også lære om livet, døden og ikke minst verdien av naturen. 

 Ut på isen mellom høye fjell, trær som vaier og blad som rasler av vind, vandring opp isbreen som knaker og synger, lysende turkis fjord, elg, insekter og en enorm gran som våker over generasjoner i Oldedalen. Uten å løfte en moraliserende pekefinger om klimakrisen, viser Margreth oss i stedet verdien av naturen og hva den kan gjøre med oss.

Jeg mister pusten av å få oppleve fjell, fjord, isbre, fosser og dyr på denne spektakulære måten og i tillegg får vi bli med på en eksistensiell reise når Margreth går i hælene på faren sin. For en gang skal hun miste faren sin, slik han har mistet sin far. Generasjoner kommer til og faller fra. Men naturen er der fortsatt, enn så lenge.

Margreth Olin er blitt vår aller største dokumentarfilmskaper med filmer som “Dei mjuke hendene","Selvportrett", "Barndom" og "Fengslet og forlatt”. Jeg elsker at noen tar vare på alvoret, viser oss det vanskelige og ikke er redde for sterke følelser.

Med “Fedrelandet” beveger hun seg et skritt nærmere kunst, når hun med langsomme store bilder og kryssklipping får oss til å oppleve den heftige naturen, mens intervjuene og scenene med mor og far er klippet ned til det aller vesentligste. Som i poesi er det like mye det som ikke blir sagt som gjør at vi får plass til å tenke på våre liv, våre foreldre, barn, kjenne på hva som er viktig for oss og ikke minst vårt eget forhold til naturen.

Jeg vet at jeg trenger å være mer ute og naturen også var noe Margreth Olin desperat trengte i forkant av filmen, forstår jeg når jeg ringer henne.

- Det å lage "Fedrelandet" handlet også om å finne fotfeste igjen for meg. For åtte år siden fikk min samboer et massivt hjerneslag og han falt om på gata. Jeg har vært utsatt for prøvelser før, men var fullstendig uforberedt på dette og de omkostningene livet av og til kan ha.

Han var gjennom flere store operasjoner og da han våknet opp fra koma måtte han lære alt på nytt. Jeg var i konstant alarmberedskap i lang tid og da vi kom på den andre siden måtte vi omdefinere vårt forhold og hvem vi var. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle det. Da dro jeg hjem til pappa og sa, “jeg vet ikke hvor jeg kan få hjelp." Jeg måtte akseptere det som hadde skjedd og jeg maktet det ikke. Da sa pappa det samme han har sagt siden jeg var barn: “ Jeg tror vi skal gå en tur”, men denne gangen la han til - “og vi skal gå i ett år.”

Hvordan ble det utgangspunktet til en film?

Jeg tenkte først at det var umulig å gå i et år. Det hadde jeg jo ikke tid eller mulighet til, men så kom pandemien, så da ringte jeg faren min og spurte “Er det nå vi skal gå?" og “kan jeg ta med teamet mitt?". Faren min sa ja, før han spurte om han kom til å få like godt betalt som Tom Cruise, for han skulle jo også filme oppe i traktene, ha ha

Du var i en personlig krise, likevel klarte du å lage film av det?

Det er sånn jeg takler livet. Jeg er en følsom person og det å lage film er blitt en måte å takle det på. Jeg synes det er så mange viktige spørsmål og sterke inntrykk som er overveldende for meg, men når jeg forteller det gjennom film får jeg en orden på ting som gjør at jeg mestrer det.

Når forandret noe seg når du gikk i naturen og hvordan kjentes det i kroppen?

Det som hadde skjedd meg var jo ikke bare overflaterissinger, det var dramatisk, men i den mektige naturen endret perspektivet seg. Etter hvert som vi vandret sammen så jeg livet mitt i en større sammenheng. Å kjenne årstidene på kroppen gjennom et år, fra en vår til neste vår, er å erfare at livet er større enn døden. Denne vandringen har vært en sann gave fra min far som jeg trengte for å begynne å sove igjen. Jeg har en annen ro nå.

Hva gjorde det med forholdet til faren din?

Jeg og mamma har alltid snakket om alt, men pappa har ikke ord for følelser på samme måte som mamma. Denne vandringen gjorde at han forstår mitt fag og hvordan mye av den nysgjerrigheten og det å fange livet er fra han. Han har lært meg å se og ta inn og samle.

Det å gå bak ryggen til faren min så lenge fikk meg jo til å tenke på at jeg engang skal miste ham. Så det ble et av temaene i filmen. Men etterhvert som vi har tråkka på de stiene som våre forfedre har gått i fjellene der i generasjoner har jeg tenkt at min fars fotspor vil alltid være der og han vil være der. 

Den frykten jeg hadde da jeg gikk inn i prosessen - hvor jeg var redd for å miste ham og for å miste Roy, hvor jeg var søvnløs og hadde panikkangst, gikk først over til aksept og så til takknemlighet. Derfor har filmen blitt et sånt kjærlighetsarbeid.

Med å gå ut, går vi inn, sier du. Kan du fortelle litt mer om det ?

For meg er det sånn at naturen er en åpning inn i meg selv. Kunst kan være det, meditasjon eller bønn for noen, men det er en åpning inn i oss hvor fortiden og fremtiden opphører og man bare er tilstede her og nå. Der er livskreftene totale og der kan man hente enorm styrke mentalt og fysisk. Der er også kreativiteten. Alt vi trenger for å leve gode liv, har vi i naturen.

Hva håper du folk får av filmen ?

Jeg håper jo at filmen er en åpning inn i oss selv og kanskje reiser spørsmål som

- hvorfor er jeg så lite ute og hva kan jeg gjøre for å forandre det, hva slags forhold har jeg til mine røtter, foreldre, det gode i livet. Kanskje gir den tanker rundt det at vi har så tilmålt tid og en gang må vi gi slipp på det vi elsker.

Jeg tror at svaret på den største utfordringen i vår tid, klimakrisen, er å koble oss på naturen. Det får vi ikke til med å lese fakta eller høre debatter. Vi må kjenne på det med å være ute, for det vi elsker tar vi vare på.