Anbjørg sprer håp ved å dele

Gjennom en beinhard behandlingsprosess formidler Anbjørg Sætre Håtun (41) håp, kjærlighet og livsmot gjennom tekster og bilder på sosiale medier. - Skrivingen er et mestringsprosjekt som gir glede i hverdagen, mener hun.

Tara møter Anbjørg hjemme i oktober 2013, etter at hun har mottat Taras pris Årets modigste kvinne 2013.

Anbjørg er Årets modigste kvinne!

Slik hyllet Tara-leserne Anbjørg før hun døde

• Det var utrolig hyggelig. Jeg ble skikkelig rørt. Det er rørende hvor mange som følger meg og som skriver kommentarer. Både folk som står midt i sykdom, men også folk som er midt i lykken i livet og som kanskje ikke er seg sin heldige situasjon bevisst. For det gjør man ofte ikke når man er frisk.

Anbjørg, vinner av Tara-prisen Årets modigste kvinne, tar imot oss hjemme i sin lyse bygårdsleilighet i Oslo. Hun har en relativt god dag. Snakker et ørlite hakk saktere enn vanlig. Beveger seg en smule mer forsiktig. Men øynene er klare, blikket skarpt. Hun er turbankledd og har rødmalte lepper som smiler.

• Det er rørende fordi jeg jo legger litt arbeid i disse tekstene. Jeg er ikke opptatt av å skrive detaljert om alt jeg opplever sykdomsmessig, men jeg prøver å skildre noen følelser som er litt universelle, som handler om frykt, håp, fortvilelse og større følelser. Så jeg blir utrolig rørt når det har hatt sånn gjennomslagskraft at noen kårer meg til Årets modigste kvinne.

Anbjørg var frisk fra brystkreft i åtte år. For et år siden fikk hun tilbakefall. I stedet for å måtte ta én og én telefon for å fortelle at hun nå kom til å ”bli borte fra livet sitt en stund”, valgte hun å skrive en kronikk i Aftenposten. Responsen var enorm, og kronikken ble delt tusenvis av ganger. Siden det har flere tusen mennesker fulgt henne gjennom behandlingsprosessen på sosiale medier. Store følelser formidlet via små tekster. Synes hun selv at hun er modig?

• Jeg synes alle som gjennomgår tilsvarende scenario er modige. Men samtidig har man ikke noe valg. Og det er ekstremt tøft. Kreftbehandlingen svekker. Så jeg tenker at alle er like modige som gjennomgår det jeg gjør. Jeg føler meg som en modig kvinne. Men ikke nødvendigvis modigere enn andre.

Hensikten med å delta i samfunnsdebatten på den måten er, ifølge Anbjørg, å synliggjøre en usynlig gruppe. Å være en stemme for de som sjelden blir hørt.

• Det er så slitsomt å forholde seg til det å få mange nye forskjellige beskjeder om forløp og utredning og diagnostisering og behandling som vi håper skal virke, men som ikke virker som vi hadde håpet på, at det er egentlig mer enn nok. Den gruppen, både de som er berørt direkte, som står midt i sykdom og sorg, og de som er pårørende, de fortjener virkelig mer applaus enn det de får. De er hverdagshelter.

Anbjørgs egne helter er ektemannen Jon, foreldre og søsken og gode venninner. De som stiller opp og tilbyr både følelsesmessig og praktisk hjelp. De som gjør at hun smiler når hun snakker om dem. Dem vil hun hylle med premien på 50 000 kroner.

• Jeg har lyst til å bruke pengene til å gjøre noe for dem som nettopp er MINE viktigste støttespillere. Familien min og Jon og alle de som er i den strevsomme situasjonen det er å være pårørende. De lever med samme usikkerhet, de ser at et menneske de elsker så høyt lider så mye, og så vet de at det er ingenting de kan gjøre for å ta bort min sykdom. Jeg har lyst å ta dem med på en tur, når formen min tillater det, og virkelig hylle de pårørende i mitt liv.

Praktisk hjelp er en bedre støtte for en som er syk enn et ”hvordan går det?”, mener Anbjørg.

• Ofte blir man veldig usikker på hva man skal gjøre som pårørende. Da tenker jeg at istedenfor å sende en melding og spørre hvordan det går, send heller ”Jeg vet du har det tøft nå, men er det noe du trenger?”, eller spør om det er noe spesielt du kan gjøre. Det er de rundt meg veldig flinke til.

Samtidig mener hun at det er viktig at den som er syk sier ifra hvordan han eller hun ønsker å ha det. Og husker å takke for hjelpen.

• Jeg føler meg kjempeprivilegert som har så gode folk rundt meg. Og jeg tar det IKKE for gitt.

Selv er Anbjørg stoltest av hvordan hun har tilpasset seg situasjonen. En situasjon som har utviklet seg ”på en måte som ikke var akkurat som hun ønsket”. I hverdagen finner hun glede i samvær med folk hun er glad i, særlig ektemannen Jon. I tillegg er det givende å skrive.

• Det ligger et mestringselement i det. Hvis du blir alvorlig syk, så mister du så utrolig mange ting i livet ditt som du tar for gitt til vanlig. Som å stå opp og gå på jobb, prestere og være en del av et arbeidsmiljø, kunne gå på trening eller lage mat. Plutselig er du fanget i din egen kropp. For meg er det viktig å ha et element, skrivingen, som et mestringsprosjekt i hverdagen som gir meg glede.

Anbjørg innrømmer at hun tidvis mister motet. Kreftbehandling er slitsomt.

• Men jeg aksepterer det, og jeg aksepterer at jeg har det sånn. Jeg aksepterer gråt, jeg aksepterer fortvilelse, jeg vil ikke stenge noen følelser inne. Jeg er akkurat det jeg er.

I morgen begynner hun på ny cellegift-runde, og da blir formen uforutsigbar. Som hun sier: ”Ingenting er sikkert i denne bransjen.”

• Det eneste jeg vet, og som jeg prøver å trøste meg med, er at ingen tilstand varer for alltid. Noe vil alltid bli avløst av noe annet. Sånn som det er nå vil det ikke alltid være. Det er en trøst. Selv om dette ”noe” på et eller annet tidspunkt vil være døden.

Noen dager senere kommer det en ny melding på Instagram. Det er en samling bilder av en ung, glad Anbjørg. Hun har rød kjole og rødmalte lepper som smiler. Under bildene ligger denne teksten:

”Livet var så enkelt. Så uendelig. Så vidunderlig. Det var før kreften rammet. Nå er livet ikke fullt så enkelt. Det virker definitivt ikke uendelig. Like fullt kan det være vidunderlig. Spesielt når jeg tenker på alt jeg har opplevd.”