Å dele er å frigi

Astrid Gunnestad (77) er en av Norges mest erfarne og frittalende journalister. Hun er kjent fra radiopgrogrammet "Oss megger imellom" på P4, og som glam-journalist i Tara, Norges største kvinnemagasin. I hver utgave av Tara får du hennes herlige skråblikk på aktuelle saker.

"Du må gjøre noe med den pølsa du har fått over høyre øyelokk", sa en ung venninne. Hæ? En pølse? Jeg fòr til speilet og så riktignok en pose over høyre øyelokk, men herregud, er man gammel så må man forvente «a spot of bother» som engelskmennene så morsomt uttrykker det. Men må folk være så oppriktige, tenkte jeg surt og arkiverte problemet.

Men her i vinter oppdaget jeg at pølsa var blitt så stor at tv-bildet ble slørete. Posen over det andre øyet var også i full utvikling. Dermed var ikke veien lang til Oslo kosmetiske lasersenter der to skjønne damer, den ene øyelege og plastisk kirurg, den andre sykepleier, tok godt vare på meg. Kanskje derfor jeg fikk et skikkelig kick og oppfordret kirurgen til å guffe løs på posene som hadde dukket opp under øynene også. Litt pinlig kanskje at jeg, ei gammel megge, kan være så ellevill, men det er iallfall sannheten og Sidsel Gedde-Dahl opererte med sikker hånd.

Siden det ser ut til at jeg vil bli veldig fornøyd med dette inngrepet, og det kanskje finnes medsøstre der ute med lignende problemer, faller det meg naturlig å dele denne erfaringen med dere, kjære lesere. I dag er vi blitt gode til å dele, og en som vant alles hjerter ved å dele sykdommen sin var Anbjørg Sætre Håtun som døde av kreft i fjor. Det var hennes deling på bl. a sosiale medier som fikk mange av Taras lesere til å foreslå Anbjørg som årets modigste kvinne i 2013. Året etter kom enkemannen, artisten Jon Andreas Håtun, også kjent som Jono El Grande, til kåringen for å fortelle om sorgen og tiden etter Anbjørgs død. Det var mange flotte damer i salen, det var det antagelig også da han nylig gjorde det samme i Kreftforeningen. Der var også pressen til stede, noe Kreftforeningen sikkert var innmari glad for. Basert på foredraget laget Her og Nå en sak om Jon og sorgen, presentert på forsiden i vanlig stil. Det likte Jon Håtun dårlig, så han har innklaget bladet til Pressens faglige utvalg.

Kanskje Jon ennå ikke har tenkt på at den som lever en stor sorg, må innse at andre som ikke har vært igjennom noe lignende ikke forstår hvordan han har det. De tror de forstår, men de forstår ikke. Kanskje er det akkurat sånn det må være også. Men enda viktigere: Jon Håtun har åpenbart ikke tatt innover seg at det offentlige rom fanger. Når Jon har gitt intervjuer til andre medier, sier han at han har hatt kontroll. Men han hadde vel kontroll over det han sa i foredragene sine, og så vidt jeg skjønner har bladet ikke lagt ham ord i munnen, de refererer bare det han har sagt i foredraget, altså i det offentlige rom. For det er nå en gang slik at det du sier i en forsamling med flere hundre damer, det er ikke en fortrolig samtale, folk twitrer jo underveis i foredragene. Så er det noe du vil holde for deg selv, en stor sorg eller andre dypt personlige ting, så la for Guds skyld være å snakke om det i det offentlige rom, noe Jon har valgt å gjøre, sikkert også fordi Anbjørg selv delte sykdommen sin så å si til det siste. Nei, alle bør tenke seg nøye om før de legger sitt innerste ut på sosiale medier, for å dele er det samme som å frigi. Jon Håtun har frigitt sine følelser og tanker rundt sorgen. Fullt så skummelt er det ikke å frigi min opplevelse av å bli kvitt pølser både her og der, men om noen skulle finne på å bruke det i en sammenheng jeg vil mislike, så får jeg ha det så godt.

Men herregud, jeg skjønner hans reaksjon, selv om jeg lurer litt på hvilken planet han egentlig befinner seg på når han okker seg over en gul bombe med utropstegn på Her og Nås forside. Sånt var et vanlig virkemiddel selv i min tid i ukepressen, så jeg spør meg: Har Jon Håtun aldri festet blikket på bladforsider mens han har stått i kassa på super’n? Vet han ikke noe som helst om hvordan deler av pressen fungerer?

Forøvrig er jeg er hoven og blå og gul fremdeles, men det går over og tv-bildet er allerede blitt helt klart igjen. Ellers gjør det overhodet ikke noe om jeg blir litt penere også. Man er da forfengelig for søren.