© tara.no

Anbjørg: - Jeg lever med håp og kjærlighet

Anbjørg Sætre Håtun (40) var frisk fra brystkreft i åtte år, før hun fikk tilbakefall og spredning. Hun forteller sin historie med håp, ikke frykt.

7. august 2013 av Kathrine Johns

Da Anbjørg Sætre Håtun fikk kreft rett før jul i 2012, skrev hun en kronikk som sto i Aftenposten. For henne handler det ikke om å få sympati. Anbjørg vil vise den kampen syke mennesker kjemper. Og hun vil vise at det er en vei ut av frykten. Hennes viktigste budskap er: Å aldri miste håpet.

- Det eneste man kan gjøre noe med, er dagen i dag.
Anbjørg Sætre Håtun sitter ved kjøkkenbordet hjemme i sitt store, lyse kjøkken og spiser kyllingsalat med god appetitt. Hun plukker opp en krydderbøsse med gurkemeie og strør rikelig over salaten. Kreftceller liker ikke gurkemeie. Anbjørg vet å styre unna alt kreftcellene elsker, som sukker og raske karbohydrater. Kreftceller liker derimot ikke kål, brokkoli og salat. Så det får de, i store mengder. Anbjørg kan ikke styre kreften. Men hun kan gjøre det så vanskelig som mulig for den. Og hun kan styrke seg selv - med riktig mat og med positiv innstilling.
- Jeg er redd, selvfølgelig er jeg redd. Men man kan leve i frykt. Eller man kan leve i håp. Hva tror du er best?
Det er bare halvannet år siden jeg portrett­intervjuet Anbjørg for Tara. Da var hun, etter fem år, endelig erklært kreftfri. Hun hadde nettopp fått ny jobb, hun var aktuell som programleder i serien “Det blir bedre” på TV3. Anbjørg gnistret og strålte, håret var langt og leppene var røde. Hun gledet seg. Gledet seg til resten av livet.

© tara.no

I november i fjor var anbjørg på en bokaften i regi av Tara og Gyldendal. Hun ble bokbadet om sin nye bok “God Bedring”, hun minglet og koste seg. Det er umulig å ikke legge merke til Anbjørg når hun er i et rom. Det lange lyse håret, tykt og gyllent, som flommer nedover ryggen hennes. De farge­glade klærne. Det store smilet, den hjertelige latteren. Anbjørg er til stede med hele seg. Og denne kvelden hadde hun også en helt spesiell grunn til å stråle litt ekstra: etter nylig å ha hatt en spontanabort var hun klar for et nytt prøverørsforsøk.
- Neste morgen kjente jeg en kul i brystet. Jeg trodde kulen var relatert til spontanaborten.
En uke senere fikk Anbjørg diagnostisert kreft. Hun fikk etter hvert konstatert spredning, og hun måtte i gang med cellegift, i første omgang en seks måneders kur.
Fra sykesengen skriver Anbjørg en kronikk. Den kommer på trykk i Aftenposten, og Anbjørg blir invitert til Dagsrevyen. Kronikken blir delt nesten 5000 ganger på Facebook.
“Kjære leser. Jeg deler dette med deg fordi jeg tror at å dele gir styrke. Og jeg tror at å dele gir kjærlighet. Det som ikke skulle skje - det som ikke fikk lov til å skje - det skjedde. Brystkreften som rammet meg for åtte år siden, den kom tilbake. Og det høyre brystet mitt, det er nå borte.”

- Dette er en helt annerledes form for kreft enn den jeg hadde sist, for ni år siden. Nå har jeg en form for kreft hvor kreftcellene deler seg raskt, sier Anbjørg. Hun tenker tilbake til da hun jobbet i Puls: - Så mange jeg intervjuet, folk som hadde fått kreft. Men jeg tenkte aldri at det skulle skje meg i så ung alder.
Det er mange som står frem med sine krefthistorier. Det er mange som vil dele sine erfaringer, på TV, på Facebook, i blogger, i ukeblader og magasiner. Hva er det som gjør Anbjørgs historie spesiell?
- Jeg er ikke opptatt av å bli sett, eller å få oppmerksomhet. Men jeg tror at sosiale medier er en plattform der vi som er alene, blir litt mindre alene. Der kan man møtes selv om man er syk. Det er veldig ensomt å være syk.
”Derfor vil jeg si til andre som forholder seg til sykdom: Jeg ser deg. Av hele mitt hjerte. Og jeg beundrer deg. Din evne til å mestre motgang kan ingen ta fra deg.”     (Fra kronikken.)

Anbjørg har over fire tusen venner på Facebook, og det er mer enn 10 000 mennesker som følger henne på Instagram, der hun har delt over 500 bilder. Der legger hun ut livet sitt, på godt og vondt. Der legger hun ut håp og smerte, gode dager og dårlige. Facebook-siden hennes er full av blomster, dikt, visdomsord og hilsener, i tillegg fylles innboksen raskt opp.
- Jeg får 200-300 tilbakemeldinger hver dag. Jeg har ikke mulighet til å svare på alle, men jeg leser absolutt alt. Jeg blir skikkelig rørt av kommentarene. Det er også mange som deler sine historier. Jeg har et stort, bankende hjerte for alle som lider, og jeg skulle ønske jeg kunne gi en god klem til alle. Sosiale medier er en måte å vise og å gi omsorg på. Det er hjerte til hjerte.
Det, tenker jeg, er det som skiller Anbjørgs historie fra andres. De fleste har nok med å kjempe sin egen kamp. Det er tøft nok. Noen få, som Lise Askvik, satte kreften sin på dagsordenen. Lise med ”pupp til folket”-aksjonen sin, fikk igjennom at Regjeringen skulle bruke 50 millioner kroner til brystrekonstruksjon. Anbjørg, hun vil være en stemme som kan formidle håp og inspirasjon når livskrisen rammer.
- For det handler om å møte og mestre motgang. Alle møter motgang i livet. Noen får veldig mye, andre tilsynelatende lite. Det er ikke slik at du blir “belønnet” for å være snill og leve sunt og “straffet” hvis du ikke er det. Det er vilkårlig, hvordan livet treffer. Det har ikke noe med rettferdighet å gjøre. Livet er ikke rettferdig. Det er ofte et resultat av flaks eller uflaks.

”Jeg forsøker å forsone meg med det jeg ikke kan endre på; nemlig at kreften kom tilbake. Med akseptering mener jeg selvfølgelig ikke at jeg resignerer eller at jeg gir opp, eller blir passiv. Jeg mener heller ikke at å akseptere at jeg har fått tilbakefall er det samme som at jeg liker det som skjer, eller at jeg synes at det er riktig, bra eller rettferdig. Jeg mener bare at hvis jeg greier å akseptere det som jeg nå allikevel ikke kan endre på, og hvis jeg greier å slutte fred med det som har skjedd og det som skjer akkurat her og nå, så får jeg det bedre, rett og slett fordi jeg senker alarmberedskapen i kroppen. Aksept er nøkkelen til indre ro.”
(Fra Anbjørgs Facebook-side.)

© tara.no

- Når du rammes av en krise, blir du frarøvet en uskyld du aldri får tilbake. Døren til frykten har åpnet seg. Men det behøver ikke bety at du må leve i konstant frykt. Håpet er vår beste venn. Jeg elsker livet. Tanken på å miste det, er vond. Men jeg er ikke misunnelig på andre. Jeg er forelsket i livet, og elsker å følge med på andre. Jeg gleder meg på andres vegne, andres lykke forsterker min egen. Venner som får barn, det gjør meg glad, selv om jeg ikke kan bli mor selv. Jeg er glad for at jeg har den egenskapen, at jeg ikke blir lei meg for at andre har friske, gode, sunne liv.

”Etter en dag som denne, hvor giften har herjet som verst i hele kroppen min, er det vanskelig å fatte hvordan jeg skal evne å finne krefter til å makte ferden videre igjennom denne tøffe og langvarige behandlingen mot brystkreft. Innimellom alle tårene jeg feller, innimellom all fysisk lidelse jeg må stå i og mestre, og innimellom alle ”Why me?”-spørsmål jeg roper ut til verden, prøver jeg allikevel å falle til ro med følgende: Uansett hvor lang eller kort tid jeg får her på jorden, så har jeg opplevd og opplever stadig, det som alltid har vært min største lengsel, mitt høyeste mål, min evige søken, ja, mitt absolutt største ønske: Å møte og bli betingelsesløst elsket av et annet menneske. Jon er min tvillingsjel, mitt elskovsikon, min evige kjærlighet. Han elsker meg og han er den viktigste grunnen til at jeg vil være på jorda. Takk, kjære liv, for at du viste meg vei inn til Jons åpne armer. Han holder meg, han bærer meg og han får meg til å le. Ved Gud i himmelen, hvor han får meg til å le. Takk! @jonoelgrande Hva er den viktigste grunnen til at du vil være på jorda, kjære venn?”
(Fra Anbjørgs Facebook-side.)


Anbjørg har en verktøykasse med mestringsutstyr.
- Vi kan velge hvilke ord og bilder vi bruker i vår indre dialog, sier Anbjørg. Selv har Anbjørg mange, og hun deler dem gjerne på Facebook-siden sin.
”Jeg står i et rom fylt av lys. Og jeg er lykkelig. Det er sommer, og jeg er i Sør-Frankrike sammen med Jon. Fra vinduet på rommet vårt, i det gamle, ombygde slottet, kan vi se helt ned til sjøen. Langt der nede skimter vi det turkise vannet som glitrer. Og vi smiler til hverandre, og sykler ned til stranden for å spise. Som vanlig har vi bestilt bord ved vannkanten. Og mens Jon foreslår at vi skal bestille blåskjell, tar jeg av meg på bena og krøller tærne ned i den varme sanden. Hele kvelden sitter vi sånn. Tett sammen på vår franske favorittrestaurant. Vi drikker vin. Vi ler. Jeg har latterkrampe, fordi Jon er så morsom. Og jeg kjenner at jeg er varm i hele kroppen. Jeg er varm og lykkelig. Med fregner på nesen. Og med lyse fletter under stråhatten. Idet vi sykler hjem på natten, tenker jeg at jeg er verdens heldigste kvinne. Jeg er lykkelig forelsket. Jeg har livet foran meg. Det er nå alt begynner.”
(Fra Anbjørgs Facebook-side.)

Her er noen andre av Anbjørgs mentale bilder:
”Jeg kan tenke på de myke, gode hendene til moren min: Hvordan de holder rundt meg og beskytter meg.
Jeg kan tenke på tantebarna mine:
Hvordan de ler mot meg og danser gledestrålende bortover gulvet.
Og jeg kan tenke på morsomme stunder jeg har hatt med venninner.”
(Fra Anbjørgs Facebook-side.)

- Jeg er et menneske med store utfordringer i livet. Når jeg går gjennom utredning og behandling, får jeg stort innblikk i hvilke utfordringer kreftpasienter blir kastet uti. Og jeg har er en kraft i meg som tvinger seg frem, en stemme som må ut. Derfor skriver jeg kronikker i sykesengen, så springer jeg ut på do og kaster opp, så skriver jeg igjen. Dette er mitt kall i livet, å bidra til samfunnsdebatten. I den ideelle verden burde alle som får en alvorlig kreftdiagnose, bli møtt av et traumeteam som ivaretar både den berørte og de pårørende. Legen gir deg en beskjed som innebærer at Døden er i rommet, og så får du en lapp med neste time! Det er jo en stor påkjenning på mange plan å få en kreftdiagnose. Man kunne derfor trengt hjelp til ferden gjennom behandlingen.

 

© tara.no

Anbjørg har på sosiale medier fortalt om hvor jublende glad hun ble da hun fikk beskjed om at behandlingen virker, at svulstene hadde krympet, at noen var helt borte: “Da jeg fikk den beskjeden inne på legekontoret, utbrøt jeg gledestrålende - ikke som et spørsmål, men som en kjærlighetserklæring til livet: “Da blir jeg kanskje 50 år?” Legen min oppfattet det som et spørsmål og svarte: “Det tror jeg ikke er realistisk.”
Med den setningen følte jeg at hun tok fra meg håpet. Det livsviktige håpet. Siden den opplevelsen har jeg tenkt mye på hvor viktig håpet er for oss pasienter. Håp er viktig for å makte ferden gjennom tøff behandling. Ingen kan forutsi forløpet til denne sykdommen. Ingen VET noe helt sikkert om hvordan sykdommen vil utvikle seg. Men å mobilisere håp, selv i den dypeste fortvilelse, er livsviktig. Å leve med håp gir bedre livskvalitet enn å leve i frykt.

De dagene Anbjørg føler seg i bedre form, tar hun på seg turban og rød leppestift: - Jeg elsker å pynte meg. Å klippe av seg alt håret, det var veldig traumatisk. Men etter en ganske kort tid, så jeg fremover. Og jeg tenkte: hva kan jeg finne på for å pynte meg, hva kan erstatte håret mitt? og jeg tenkte: hodeplagg!
Anbjørg kontaktet sin venninne, designeren Ingunn Birkeland, og de ble veldig inspirert av hverandre. Nå har hun flere turbaner, i tyll og silke, med stener og strass. Foreløpig er Ingunn, som har gjort seg bemerket som sko- og kjoledesigner, en enkvinnesbedrift. Men ideen om noe større - noe mer - ligger på lur: - Det har oppstått et turbanunivers i kjølvannet av at jeg mistet håret og begynte å bruke hodeplagg, ler Anbjørg.

Jeg ser at Anbjørg er mer sliten enn sist jeg traff henne. Hun har et brutalt arr der høyre bryst var, og hun har gåsedunhår under hodeskjerfet. Men blikket er like skarpt, og latteren sitter like løst. Man kan undre seg over hvordan det er mulig å klare å være så konstruktiv, å bygge seg opp, sten for sten, å strekke seg etter hver minste lille glede.
- Det er jakten på godfølelsen, sier Anbjørg. - Gode opplevelser, gode øyeblikk. At verden er laget i farger. At jeg har en mann jeg elsker å kysse på. Å forsone meg med min skjebne, det er ikke lett. Jeg ønsket meg jo bare et vanlig liv, en jobb hvor jeg kan skape noe, en familie, en sykdomsfri hverdag. Det eneste jeg er opptatt av nå, er å skape verdens beste liv så lenge jeg er på jorden.

På Anbjørgs Facebook-side har artisten Hanne Krogh skrevet:
”Takk for at du gir oss ditt mot, Anbjørg.
Og at du viser oss selve livet.”

Seneste

Kanskje er du også interessert i...