Mona B. Riise: - Norges minst kjente litterære verdensstjerne forandrer hjernen min

Du husker kanskje den kritikerroste romanen «Vente, blinke» som kom i 2008, og som ble filmatisert med tittelen «Kvinner i for store herreskjorter»?

Nå leste jeg hennes siste essaysamling «Hjartet i skalkeskjulet», og det skjedde noe. Den forandret hvordan hjernen min fungerer. Gunnhilds tekster er smartere enn meg, og jeg må lese langsomt. 

For selv om hun vokste opp med å elske såkalt kiosklitteratur, er tekstene i tillegg til å være morsomme og medrivende, også utfordrende. Hun løfter opp små ting og gjør dem store. Om det er en bitteliten figur av Giacometti, et skispor eller en tekst.

... «eg elskar at teksten uanstrengd knyter saman tankar om kvar fuglar blir av når det snør, med tanken på kvar ein sjølv blir av når ein er med eit anna menneske, med tanken på snø og gravstøtter. No treng eg eigentleg ikkje skrive meir, og det gjer meg så sorgfull, og lukkeleg, at eg ikkje finn ordet som kan skildre kjensa, kanskje det er slik det kjennest når ein fell ned i ein avgrunn og avgrunnen viser seg å vere opninga inn dit ein alltid har lengta.» (Om Mary Ruefles tekst «Snow», i essayet «Einannan, Om å lese».) 

Og med Gunnhilds tekster er plutselig de små tingene som livet inneholder hver eneste dag, hver time, hvert minutt, viktige. Tekstene åpner meg opp for entusiasme. 

Jeg ringer Gunnhild Øyehaug i Bergen og forteller at hun forandret hjernen min.

– Det er jeg så glad for å høre. Det er sånn som kan skje med meg når jeg leser – og jeg har tenkt mye på hva det er som gjør det. Det er noe med noen forfatteres evne til å forandre noe vi kanskje vet fra før, som man kan se på en ny og annen måte. Dypt i hver enkelt er det ting en ikke forstår. Og for meg så er det gjerne med det absurde, drømmer og fantasi, som gir en virkelighetsforskyvning som kan forandre hvordan jeg tenker og har det, forteller Gunnhild Øyehaug

Jeg er blitt kalt Mona Begeistret Riise, men det er ikke alltid jeg er sånn. Hvordan har du det med entusiasme nå?

– Hvis jeg ikke blir oppslukt av ting, tenker jeg at jeg er halvdød, eller ihvertfall i en slags depressiv fase. Men de rundt meg kan bli litt slitne av min oppslukthet, som når jeg insisterer på å fortelle om noe, mens mannen min står med oppvasken, så det er bra å ha den frigjørende plassen det er å kunne skrive det.

Gunnhild Øyehaug vokste opp på besteforeldrenes gård på Ørsta, men visste at det var forfatter hun skulle bli.

– Alle søskenbarna mine var flinke på gården, men jeg var liksom ikke god til noe av det, om det var hesjing eller å plukke potet. Det eneste jeg ville, var å gjemme meg unna og lese. Lesing og det å skrive var redningen for meg. Jeg trodde det var en stor mangel på forfattere i landet og at alle i forlagsverdenen skulle bli veldig glade når jeg tilbød dem mine bøker.

Det utrolige er at Gunnhild hadde rett, de ble veldig glade. Nå er hun er på vei til USA fordi novellesamlingen «Vonde Blomar» skal utgis der denne måneden, og de elsker henne i Amerika.

Hun er hyllet både av The New Yorker og The New York Times, som skrev:

«Øyehaug er smart og vanvittig morsom, hun har både et øye for menneskelig selvbedrag, og en sjenerøs tilnærming som åpner for guddommelige øyeblikk. Hun er essensiell, en mester i vår tid.»

En mester i vår tid. Det er kult.

Gunnhild ler.

– Jeg slår et slag for fantasien. Alle burde prøve! Jeg lever et veldig rutinepreget liv. Fantasien og det absurde beskytter meg mot alt som er satt. Men i tekstene er jeg fri. Det er ikke bare nyttig, det er grunnleggende for å tenke nye tanker og sette ting i sammenheng.

Hvis du ikke har lest «Vonde blomar» og novellen «Fuglar», om biologen som får mensen og mister en del av hjernen – som åpner opp spørsmålet om hvem hun egentlig er, eller novellen «Nasjonalmuseet», om museet som til den store åpningen synker og i tillegg har hengt all kunsten opp ned, anbefaler jeg denne novellesamlingen på det varmeste, romanene hennes eller essayene som ga meg livslysten tilbake i januar «Hjartet i skalkeskjulet»