De har skrevet oppfølgeren til Kristin Lavransdatter i lys av MeToo

Hva inspirerte dere til å skrive boken «Kristin må vekk»? 

Vigdis: – Jeg skulle holde et foredrag i forbindelse med at Sigrid Undsets bok «Kransen» var hundre år. Da jeg leste den på nytt for å friske opp hukommelsen rundt historien om Kristin Lavransdatter, kom jeg over det grufulle voldtektsforsøket i boken, som alt baserer seg på, en Metoo-situasjon, og ble særdeles opprørt. Line og jeg har veldig mye kontakt, så jeg fortalte henne om det. Og tilfeldigvis hadde hun nettopp lest boken. Da vi snakket om det, ble vi overrasket over at det ikke var satt mer søkelys på overgrepsforsøket. 

Line: – Jeg tror nok vi leser boken med et annerledes blikk i dag, med tanke på akkurat den scenen. Hvilket forhold hadde dere til Kristin før dere skrev boken? Line: – Jeg leste jo boken for første gang, mens mor leste den vel for tredje eller fjerde gang. Det var imidlertid viktig for meg under prosjektet at vi ikke skulle være Undseteksperter, de finnes det allerede mange av, men at vår måte å behandle stoffet på var vår egen, som ikke pretenderer å være akademisk, men en mer ufiltrert tankeutvikling. 

Vigdis: – Jeg fikk «Kransen» av min bestemor i 1972, men jeg leste den vel egentlig ikke. Hva var jeg – 13 år da? Den var nok altfor tung for meg. Og de andre gangene jeg har lest den, har jeg ikke gått helt i dybden. Det er kanskje først nå jeg virkelig har lest den grundig. Og når man har lest boken mange ganger og holdt foredrag om Sigrid Undset og slikt, blir man litt oppglødd når man finner noe nytt i boken. Jeg husker at jeg satt i en jury som skulle være med på å kåre det vakreste øyeblikket i norsk litteratur. Kristins møte med Erlend vant. Da husker jeg at min store helt, Dag Solstad, utbrøt: «Herregud, vakreste øyeblikk ...» Romantiske kjærlighetsskildringer sto nok ikke så høyt i kurs blant AKPfolk på 70-tallet, for hun var lest litt som en romantiker, om kjærlighet mellom mann og kvinne. 

Kan dere kjenne dere igjen i noe i Kristin?

Line: – Det er noe veldig allmennmenneskelig med Kristin og hennes følelsesliv som det er lett å kjenne seg igjen i. Det snakket vi litt om underveis også, det med skam og forhold til foreldre, der jeg tror nesten mor kan kjenne seg mer igjen i Kristin enn jeg kan, fordi jeg av ulike årsaker ikke har følt like mye skam i ulike sammenhenger som jeg vet at mor har gjort. Jeg kjenner meg heller ikke igjen i å være fremmed for mine foreldre, mor og jeg har et nært forhold. Men det å være nysgjerrig på de voksne og det man forstår foregår uten at man får helt innblikk i det, det er gjenkjennbart, men min tilgang til å avkreve informasjon har nok vært større enn det Kristin hadde.

Vigdis: – Jeg kjenner meg igjen i den veldige skammen, det at Kristin er alene og at hun ikke kan løpe til mor etter voldtektsforsøket. Hun får en følelse av at moren ikke tåler sannheten, at de må skåne henne for slikt, og hadde hun ikke kunnet snakke med Fru Åshild, ville hun nok blitt enda mer utrygg. Engstelsen hennes for tilværelsen kan jeg også kjenne meg igjen i. 

Kristin ble avvist av moren og nær voldtatt av Bentein. Likevel virker det ikke som dere ser på henne som et offer?

Vigdis: – Hun biter Bentein og slåss og kommer seg unna, mens jeg tror at veldig mange, meg selv inkludert, ville blitt handlingslammet. Hun var mer handlekraftig enn det jeg tror var vanlig på den tiden.

Line: – Selvfølgelig er hun et offer på ulike måter, men hun kan oppleves litt som om hun ikke er det, siden det virker som om hun ikke identifiserer seg helt med offerrollen. Hun har en vilje og en drift mot noe annet. Man ser ofte at tendensen er at noen inntar en offerrolle som blir deres måte å være i verden på, at de nesten ikke har lyst til å komme ut av den, for hvem er de da? Men kanskje jeg har en stereotyp idé om hva det er å være offer, for da tenker jeg på de som er litt «stakkars meg».

Vigdis: – Du kan godt være offer for en historie, men det gjelder å ikke forbli i historien som gjorde deg til offer, å ikke la det bli selvfortellingen din. Jeg har holdt en del foredrag for AA (Anonyme Alkoholikere) og Blå Kors om forhold til rus, og der er det jo «hei, jeg heter Ivar Hansen og jeg er alkoholiker», selv om det kan være 25 år siden han sluttet å drikke. Jeg tenker at hvis jeg ble definert som alkoholiker og måtte slutte å drikke, og noen spør meg hva jeg driver med, håper jeg at jeg svarer: «Jeg driver med det og det, og by the way, om det er aktuelt, er jeg også alkoholiker. Men jeg er ikke først og fremst det.»

«Det kan komme hundre meldinger på en dag med masse penis-bilder og beskjed om hva de har lyst til å gjøre med meg»

Det sies om boken at dere har lest Kristin Lavransdatter med samtidens Metoo-blikk. Hva mener dere med det? 

Vigdis: – Det var vel så vanlig at kvinner opplevde slikt at man bare leser forbi hendelsen mens man tenker: sånn er det bare. Mens nå opprører historien oss, og spesielt at hun tar skammen etterpå. Kanskje jeg ikke hadde reagert så sterkt på det hvis det ikke hadde blitt aktualisert med Metoo og hva kvinner har måttet finne seg i opp gjennom historien. 

Har dere noen egenopplevde Metoo-historier? 

Line: – Jeg har sett en del i filmbransjen i Danmark og i det litterære miljøet i Bergen før Metoo. Jeg har nok vært ganske forskånet selv, og selv om jeg har fått masse hender på låret og diverse, har jeg aldri følt meg utsatt eller som et offer av den grunn. Men mor kan sikkert snakke herfra og til evigheten om det ... 

Vigdis: – Jeg føler at Metoo blir viktigst når det går ut over ditt yrkesliv. Som forfatter har jeg heldigvis hatt en kvinnelig redaktør hele veien. Jeg har sluppet å lure på om jeg må ligge med noen for å få utgitt bøkene mine, eller som andre‚ få en jobb på teateret, «skal vi prate om den hovedrollen på hotellrommet mitt?». Det må være jævlig ubehagelig. Det har jeg ikke opplevd i forhold til de som hadde makt. Det jeg har opplevd, er da jeg var ung på fest og noen eldre forfattere eller anmeldere som hadde gitt meg god anmeldelse, kom sent på kvelden for å «innkassere belønningen». I alle fall oppfattet jeg det slik. 

Men du skriver også i boken om uønsket seksuell oppmerksomhet ..?

Vigdis: – Vi skriver om da jeg fikk en sms med teksten «jeg runker til bildet av deg», og senere dickpic fra samme fyr, som vi fant navnet til hos Opplysningen. Jeg fikk meg skjult nummer på grunn av det. Noen menn kan få kvinner i offentligheten på hjernen, de blir besatt av dem og er åpenbart psykisk syke. Det kan komme hundre meldinger på en dag med masse penis-bilder og beskjed om hva de har lyst til å gjøre med meg. Når man har julesammenkomst med familien, og det plutselig dukker opp bilde av en svær blå penis på bestemors mobil, da er det på tide å få seg hemmelig nummer. Jeg tok kontakt med politiet, og det var det de anbefalte.

Hva tenker dere om nobelprisvinneren Sigrid Undset?

Vigdis: – Jeg har stor respekt for Sigrid Undset som forteller. Hun har en enorm autoritet i sin skrift som var veldig sjelden for en kvinne på hennes tid. Den er det vanskelig å ikke beundre. Måten hun bare gikk inn på scenen og snakket med en enorm sikkerhet på, i motsetning til mange kvinner den gangen, det gjør inntrykk. Hun var dessuten formann i Forfatterforeningen og den eneste som gikk mot nazivennlige Hamsun – den pondusen hun hadde!

Du sier at du står i gjeld til Undset og flere andre kvinnelige forfatterforbilder. Hva legger du i det?

Vigdis: – Camilla Collett skrev den første moderne romanen der hun forsvarer kjærlighetsekteskapet fremfor det økonomiske ekteskapet, Amalie Skram skrev om kvinnelig alkoholisme og barnebruder, Sigrid Undset åpnet sin første roman med setningen «jeg har vært min mann utro», i «Jenny» skrev hun om å få barn utenfor ekteskap, Torborg Nederaas skrev om illegal abort og Herborg Wassmo skrev om incest. Alle disse kvinnene har forandret norsk sosialpolitikk. Intet mindre. Som forfattere har de kastet lys inn i det som offentligheten mente burde vært privat og personlig, men hvor kvinner og barn veldig ofte har levd i mørke og taushet. Forfatterne har møtt motstand fordi de satte søkelyset på det som ikke var så pent.

Mange mener at du har gjort det samme i din forfattergjerning? 

Vigdis: – Det er vel derfor jeg sier at jeg står i gjeld til dem, jeg har turt å gjøre det fordi det er en nordisk kvinnelig litteraturtradisjon å ta opp skambelagte og fortiede temaer. 

Er det noen likheter mellom Vigdis Hjorth og Sigrid Undset? 

Vigdis: – Undset drakk veldig mye rødvin. Hun var storrøyker også. Og skilt. Og alt det passer vel på både Line og meg. Line røyker mest, men jeg drikker nok veldig mye mer enn henne. Og jeg tar sikkert rekorden fra Undset også, ha-ha.

Hvordan har det vært å samarbeide om boken? 

Line: – Vi har vært vant til å lese hverandres tekster og ha en tett dialog, men å skrive sammen på den måten, har vi aldri prøvd før. Det kunne sikkert gått helt gærent, men jeg synes det har vært kjempemorsomt. Jeg kan ikke forestille meg at vi hadde greid å skrive en skjønnlitterær bok sammen, men denne, skal vi kalle den samtaleboken, har vært veldig givende å gjøre sammen. Vi har sittet i stillongs en hel uke uten å gå i dusjen og bare samtalt og skrevet og hatt det gøy.

Line, du har tidligere vært med på å skrive boken, «Fem kvinner, tre menn og en datter skriver om Vigdis Hjorth» fra 2019. Der var du dønn ærlig i omtalen om moren din. Også i denne boken legger du ingenting imellom. Har dere en litt røff tone dere imellom?

Line: – Det er i alle fall en veldig direkte tone. Til forskjell fra Kristin, så er det ikke mye jeg holder tilbake for mor fordi hun ikke tåler det, tvert imot tenker jeg at hun bare må tåle det. Og det gjør hun som regel også.

Vigdis: – Jeg kan si at med den måten jeg har vært mor på, hvis jeg attpåtil skulle kreve at barna mine ikke skulle kunne kritisere meg, da ville det nesten vært overgrepslignende. De må få lov til å være sur på meg fordi nå er mor full igjen, som et eksempel. Det må jeg tåle. Når det gjelder drikkingen min, husker jeg at da jeg hørte at barn av foreldre som drikker, ikke snakker med noen om det fordi det er så skamfullt, nærmest dyttet jeg barna mine og ba dem snakke med lærerne sine. Jeg var så redd for at de måtte holde det inne.

Line: – Jeg tror at en betingelse for å ha et nært forhold til foreldrene sine, er at man kan være nådeløst ærlig. Du, mor, har jo et nært forhold, ikke bare til meg, men til alle dine barn, og det kommer med den prisen at det er et rom for at man er ærlig og direkte, at vi kan si hva vi føler og mener. Man orker ikke å være veldig nære med noen man må gå på tå rundt.

Hvordan har Vigdis vært som mor? 

Line: – Jeg synes morsbegrepet er litt vanskelig. Mor har på ingen måte vært en helt tradisjonell mor, selv om hun selvsagt har sørget for mat på bordet og tak over hodet og slik omsorg. Jeg tenker at hun har vært et veldig tilstedeværende menneske, en jeg alltid har snakket mye med. Vi snakkes hver dag og forteller hverandre hva vi har drømt om natten, hva vi har lest, hvilke prosjekter vi er opptatt av. På en måte er man alltid avhengig av foreldrene sine. Jeg er snart 40 og tenker av og til «skal jeg virkelig ringe moren min hver dag?». Av og til kan jeg også bli minnet om barnet Line som synes at ting er vanskelig en gang imellom. Å prøve å forstå seg selv, sine drømmer eller hvorfor man har det som man har det, har vært en naturlig del av samtalen hjemme. Jeg tror at du, mor, har trengt å si til deg selv, når det har stormet som verst rundt deg, ikke bare de siste årene, men som kontroversiell forfatter, at du ikke må være så innmari opptatt av hva alle andre tenker eller mottakelsen, men bare drive på med ditt. Det har jeg lært av mor – å være opptatt av mitt og ikke alt snakket til folk. Å ikke «kjæledegge» slik at alle skal like deg, men holde fokuset på det som er viktig.

Har det vært vanskelig å være «datteren til ...»?

Line: – Jeg har bare forholdt meg til Vigdis som mor, en som var hjemme, ikke til forfattergreiene. Jeg har vokst opp på Nesøya, langt fra Oslo og et slags kulturelt kjendisbarnmiljø. Der vi bodde var det bare borgerskapet, der min mor representerte annerledesheten. Hun ble nok ansett som litt kontroversiell, med forsider på VG ... 

Vigdis: – ... og hadde sittet i fengsel og slikt ... 

Line: – Det ble bok av det også, hun har i alle fall tjent penger på sin ulykke, ha-ha. Jeg var uansett bestemt på at jeg i alle fall ikke skulle gå i mors retning. Jeg flyttet til Danmark rett etter videregående, først ville jeg bli skuespiller, deretter studerte jeg filmvitenskap – det var langt vekk fra noe litterært og langt vekk fra Norge. Så helt via omveier og tilfeldigheter havner jeg opp i Bergen på litteraturvitenskap, i et miljø der det at jeg var mors datter var til stede på en helt annen måte. Det tok lang tid før skrivingen løsnet for meg også akademisk, men da den gjorde det, var det med en viss ambivalens at jeg skulle bevege meg ut i et felt som var mors. 

Hvorfor skal vi lese om Kristin Lavransdatter i dag? 

Vigdis: – Barndomsbøren din følger deg gjennom livet. Ingen kommer gjennom barndommen uten bagasje, men den fordeler seg ulikt. Noen har veldig mye bagasje som er veldig vond å bære, andre har lettere, men uansett må du finne en måte å bære den på uten å få slitasjeskader av den eller at den knekker deg. Kristin Lavransdatter er en usedvanlig modig og utradisjonell kvinne, skrevet av en usedvanlig modig og utradisjonell forfatter!