"Sinnet gjør oss til fullverdige mennesker"

«Faen, faen, faen» er en tittel som blir lagt merke til. Hvorfor falt valget på et velbrukt banneord?

– Svaret er kanskje litt kjedelig, det var nemlig ikke jeg, men redaktøren i forlaget som kom på tittelen. Jeg trodde at han bare tøyset, men så festet den seg. «Faen» er jo et banneord mange av oss bruker når vi er sinna. Den har også litt sammenheng med at tittelen på boka som kom for fire år siden, var «Aldri, aldri, aldri». Da jeg for første gang leste fra manus på et bibliotek for noen uker siden, varintroduksjonen at nå skal Linn Strømsborg lese fra «Faen, faen, faen». Jeg vet ikke hvor godt tittelen ble mottatt, annet enn at det var litt humring i det lille, oppmøtte publikummet. Vi får se hvordan det går når den nå ligger ute i bokhandlene. Jeg håper at ingen blir støtt av tittelen. Dersom de gjør det, blir de kanskje sinna. Og da har jeg jo oppnådd noe med boka. 

Mens «Aldri, aldri, aldri» var en roman som satte søkelys på frivillig barnløshet, handler «Faen, faen, faen» om sinne. Hvordan kom du på ideen å skrive en skjønnlitterær bok om det å være sinna?

– Nå må jeg nesten svare det samme som på forrige spørsmål: at det var redaktørens idé. Jeg begynte å skrive på en ny bok i 2020, altså rett etter utgivelsen av «Aldri, aldri, aldri». Da jeg satte meg ned, var planen å skrive en helt vanlig roman om en gjeng som oppholdt seg i et sommerhus. Jeg ville at det skulle bli en fin fortelling om en gjeng som hadde holdt sammen helt siden videregående, og nå var i midten av 30-åra. Men jeg fikk det ikke til, enda jeg skrev den om og om igjen. Britt, som nå er hovedpersonen, var i utgangspunktet bare en bifigur. Etter mye strev og mange hindringer spurte redaktøren om hva jeg egentlig ville med boka. Da kom Britt, med sitt sinne, snikende inn fra sidelinja. Jeg kjente etter hvert at jeg likte henne godt, og lurte på hvorfor hun var så sinna. Selv om jeg beholdt rammen i boka, ble det i stedet en historie om henne. Det tok meg to-tre år å komme skikkelig i gang med fortellingen slik den nå er blitt.

Hvordan vil du karakterisere Britt som person?
– Det var en venninne av meg som en gang karakteriserte servitøren på en kafé som «en dame med en stram personlighet». Jeg likte uttrykket. Britt har også en stram personlighet. Hun er veldig opptatt av regler, og hun prøver alltid å gjøre det som er riktig. Men siden det er vanskelig å være menneske, er ikke det som riktig for deg, alltid riktig for andre. Livet er fullt av veier som krysses, meninger som utveksles og personligheter som krasjer. Du kan tenke at du vil, er det beste for alle du møter. Likevel kan du tråkke mange på tærne. Britt bærer et sinne i seg som hun utad hele tiden forsøker å tøyle, men hun er ikke slem. Jeg vil ikke si at det er noe vondt i henne. Hun har bare litt vanskelig for å forholde seg til andre mennesker. Det viser seg også at hun ikke har hatt så mange nære relasjoner i livet. Å skape gode relasjoner krever øvelse. Britt har ikke fått trent noe særlig på det.

Hun er også et menneske som bærer på en sorg – og en uvisshet – etter at moren bare forlot henne og faren da hun var 12 år gammel?

– At moren bare dro sin vei, har ganske sikkert preget hennes personlighet. Dette var noe jeg ikke visste før jeg begynte å nøste opp i hennes historie. Hun var bare jentungen da hun plutselig ikke hadde noen mamma lenger. Vi får ikke vite noe om hvorfor det skjedde, for Britt vet ikke selv hvorfor. Hun stiller seg ofte spørsmålet om hvorfor moren en formiddag bare forsvant. Forlot hun dem bare, eller var hun på vei til noe annet? At familier går i oppløsning, er jo ganske vanlig, men da er det gjerne samtaler, unnskyldninger og forklaringer i forkant. Britts mamma blir bare borte, og faren er heller ikke ordentlig til stede for henne etter at de to blir alene. 

Har det at det til slutt brister for henne sammenheng med morens svik?
– Jeg tror Britts sinne vokste frem før moren forlot henne. Da hun kaster seg i sjøen etter å ha skjelt ut de andre i sommerhuset, begynner hun å reflektere over sitt eget sinne. Som barn lærte hun at jenter ikke skal være sinte. Mens gutter får lov til å være sinte og slåss, forventes det at jenter skal være rolige, snille og greie. Vi blir ikke kvitt denne «flink-pike»-forventningen. Jeg tror at Britt har vært sint hele livet, og det forsterkes når hun plutselig ikke har noen mamma lenger. Og når hun selv blir ektefelle og mamma.

Opplever du sinne som en litt tabubelagt og upassende følelse? I bloggen din skriver du at du har brukt hele livet på å være redd for sinne. Hvordan bearbeide angst for sinne? Skrive en roman?

– Så lenge jeg kan huske, har jeg vært redd for sinne og sinte mennesker. Hvis jeg får kjeft, begynner jeg å gråte. Dette er noe jeg har forsøkt å finne ut av. Uavhengig av denne boka har jeg i de siste årene forsøkt å bli venn med mitt eget sinne, og jeg har lest mye om følelsen sinne. Det er jo en meget viktig del av vårt følelsesliv, og nødvendig for at vi skal være fullverdige mennesker. Sinnet er en helt legitim følelse, og er der for å hjelpe deg å si ifra, for å stå på kravene og ikke la deg herse med. Men selvfølgelig går det an å være sint på en dårlig måte. Det å kjefte på folk uten grunn er ikke noe jeg heier på. Samtidig er det mange mennesker som kan ha godt av å ta seg litt sammen. Vi kan alle skjerpe oss i samvær med andre. Når sinnet er rasjonelt begrunnet, er det enklere å takle.

Har du selv mye sinne i deg?
– Jeg er mest sint for det jeg mener at vi alle bør være sinte for, som klimaendringer og tørkesommer, urettferdighet, økende fattigdom, krigen i Ukraina, at verden kanskje går under og så videre. Britts problem er derimot at det er blitt så mye i livet hennes å være sint for at det nesten ikke er plass til noe annet.

I bloggen din skriver du også at du håper at den nye boka vil gjøre folk glade. Kan du utdype det?
– Jeg håper i hvert fall at folk kan bli glad i Britt. Jeg heier på henne og håper at det skal gå bra for henne. Det håper jeg at leserne vil også tenke. Jeg tror dessuten at mange av de tingene som gjør Britt sinna, er gjenkjennelig for mange. Selv om man kan si at kvinner i dag er mer likestilte i familiesammenheng enn i tidligere generasjoner, tror jeg at det likevel er mange som ikke føler det sånn. Det blir lett skeivfordelt idet man bestemmer seg for å få barn. Pappaen går ikke gravid i ni måneder. Jeg tror mange kvinner blir overrasket over hvor ensomt livet lett kan bli. Det finnes flere enn Britt som får virkeligheten i fleisen. Hun er mer alene enn hun forestilte seg, og det er vanskeligere enn hun trodde – både å være mamma, å være gift og å være menneske.

Det er blitt sagt om deg at du har en egen evne til å treffe en nerve hos leserne. Hvordan forholder du deg til en slik karakteristikk?

– Jeg blir så klart veldig, veldig glad. De fleste forfattere drømmer jo om å bli lest og treffe leserne sine. Det er skikkelig stort når det klaffer.

Som det gjorde med din forrige bok. Du fikk strålende kritikker for «Aldri, aldri, aldri». Boken ble nominert til Bokhandlerprisen i 2013, og er oversatt til flere språk. Den satte i gang en debatt rundt frivillig barnløshet. Hvordan opplevde du det?

– Jeg innrømmer at jeg var veldig stresset før boka kom ut. Den boka ble skrevet fordi jeg følte meg ganske alene i mitt livsvalg som frivillig barnløs. Jeg følte at jeg trengte å skrive om det. Heldigvis viste det seg at det også var mange andre som trengte nettopp den boka, og jeg fikk mange hyggelige tilbakemeldinger. Det var en del snakk om frivillig barnløshet på den tida, og boka mi hadde flaks nok til å bli utgitt midt oppe i noe som var på vei opp i folks bevissthet.

Du debuterte med romanen «Roskilde» i 2009. Har fellesskap rundt konsertopplevelser og festivaler alltid vært viktig for deg?

– Første gang jeg var på Roskilde, var jeg 18 år, og jeg har vært der nesten hver sommer siden da. I år var det for nittende gang, og jeg var dobbelt så gammel som da jeg debuterte. Selvsagt har jeg endret meg som menneske, men Roskilde er som å møte sin første kjærlighet. Dessuten liker jeg konserter, og det fellesskapet som oppstår rundt det å lytte til musikk som vi liker.

Du er født og oppvokst på Furuset i Groruddalen og har også skrevet bøker om oppvekst og unge i år i en drabantby nordøst i Oslo. Hvordan har det formet deg som menneske?

– Det er den oppveksten jeg har hatt, og jeg oppfatter den som ganske vanlig. De dårlige ryktene rundt Furuset, om gjenger og kriminalitet, har i stor grad oppstått utenfra. Vi som vokste opp der, gikk på skolen, spilte fotball, gikk på klubben og levde helt vanlige liv. At det fantes barn fra hele 70 nasjoner på skolen, tenkte vi ikke så mye over. 

Men du flyttet fra drabantbyen og til Oslo sentrum. Hvorfor?

– Etter å ha bodd i Gamlebyen noen år, er samboeren og jeg nå bosatt på Galgeberg. Fordi det bare er oss to og katten, har vi ikke behov for større plass. Å bo i sentrum gir meg mulighet til å leve det livet jeg ønsker. Jeg kan sykle eller gå dit jeg skal, om det er på jobben, en kafé eller en konsert.

Språket ditt er det mange vil kalle et «radikalt bokmål» med mange a endelser og diftonger. Er dette en viktig uttrykksform for deg?

– Språkstilen min er ikke gjennomtenkt ut over det at det kjennes riktig for meg å skrive nærmest slik jeg prater. Språket i bøkene er nok blitt breiere etter hvert. Det er et bevisst valg, men ingen kjepphest. 

Når oppsto drømmen om å bli forfatter?
– Som mange forfattere har jeg skrevet ned historier siden jeg lærte å skrive. Jeg har dessuten alltid lest nesten ekstremt mye. At det etter hvert ble romaner ut av det, skyldes kanskje at jeg begynte å blogge allerede da jeg var 15 år, altså for mer enn 20 år siden. For nesten like lenge siden møtte jeg Pedro Carmona-Alvarez på en slippfest, hvor han blant annet fortalte at det var først da han begynte å lyve i dagbøkene sine at det ble litteratur av det. Slik er det nok for meg også. Mens bloggen fortsatt er en slags dagbok fra virkeligheten, er litteraturen en form for løgn – med rot i virkeligheten. Da vokser det frem fantasifigurer som jeg etter hvert blir veldig glad i. Som det skjedde da jeg skrev om Britt og hennes sinne.