Simon Stranger: – Dette er noe av det mest bemerkelsesverdige som skjedde under flukten fra nazistene

«Museum for mordere og redningsmenn» er din andre roman om det grufulle folkemordet under andre verdenskrig. Du er drevet både av personlig engasjement og generell historisk interesse?

– Boken handler både om min kones familie og europeisk historie. Noe av det paradoksale ved nazismen og krigen var at den gjorde jøder til jøder. Et flertall av de familiene som er med i fortellingen, oppfattet seg selv som nordmenn. Min kones mormor, Ellen Glott, var kvartjøde etter nazistenes definisjon. Faren var halvjøde, men de var jo alle født i Norge.

På grunn av nazismens brutale definisjon ble de gradvis fratatt både sin norske identitet og sine hjem. Jeg har tenkt mye på det traumet som unge Ellen opplevde da norske politimenn kom på døren i uniformer, og sa at de hadde en time på seg til å forlate huset. Et slikt traume tenker jeg selv at jeg ville ha gjenfortalt til etterslekten, men slik var det ikke. Verken min kone eller hennes foreldre kjente til dette systematiske villabeslaget i 1942. Min kone visste bare at familien flyktet til Sverige.

Mens din forrige bok om jødenes smertefulle skjebne under andre verdenskrig var lagt opp som et leksikon, er denne komponert som et museumsbesøk. Hvor fikk du ideen fra?

– Ideen til romanen fikk jeg først og fremst da jeg lagde en podkast om Carl Fredriksens Transport. I «Leksikon om lys og mørke» skriver jeg at min kones familie ble reddet av den kjente flyktningeoperasjonen som holdt til i nærheten av Carl Berners plass. Da jeg skrev manuset til podkasten, lå mye av det emosjonelle trykket i det faktum at det var disse som reddet min kones familie. De var årsaken til at hun lever, og at barna mine finnes.

En av de ansatte ved Jødisk Museum kunne derimot fortelle meg at slik var det ikke. Min kones mormor ble reddet av en grenselos som fire uker tidligere hadde drept et jødisk ektepar og senket dem i et tjern etter å ha stjålet alle pengene deres. Deretter fortsatte de å redde mennesker over grensen. Min kones familie ble fraktet til svenskegrensen i en lastebil.

Etter hvert som jeg begynte å grave i dette materialet, fant jeg også en rekke gjenstander som handlet om den økonomiske siden av folkemordet. Alle de tingene som ble konfiskert, bærer sin egen historie. Å legge opp boken som et museumsbesøk ga meg en ganske stor estetisk frihet, og gjorde det mulig å hoppe frem og tilbake i forskjellige deler av fortellingen. Uten at jeg trenger å si det, forteller gjenstandene om hvordan hele familier ble utslettet. Det som er igjen etter dem, er gjenstandene som ble spredt for alle vinder. Mye av det er fremdeles er i omløp på loppemarkeder og finnes omkring i norske hjem.

Du har jobbet mye med research til denne boken?

– Jeg har brukt veldig mye tid i Riksarkivet. Å få ferdig boken har vært to års fulltidsjobb. Det var et omfattende materiale å pløye seg gjennom. I arbeidet reiste jeg til Sachsenhausen og Auschwitz. Tilintetgjørelsesleiren utenfor Krakow danner det dystre bakteppet for det norske folkemordet. Her ble mange norske familier utslettet, og noen av disse er med i romanen. Andre verdenskrig skapte en verden hvor ting ble snudd på hodet. Forbrytere ble frelsere, og vanlige mennesker ble kriminelle i kraft av hvem de var på grunn av ideologi og familiehistorie.

«Museum for mordere og redningsmenn» er hverken roman i klassisk forstand eller en ren dokumentarbok. Forlaget beskriver den som «en mosaikk fra virkelighetens verden». Hvor vil du plassere den sjangermessig?

– Det er en dokumentarisk roman. Om flere av bøkene mine er jeg blitt spurt om hvorfor jeg ikke gir dem ut som sakprosa. Grunnen til at jeg velger romanens form, er at jeg formidler tanker og følelser til mennesker som har levd, og som jeg ikke har på teip. Jeg dikter dialoger som kan ha funnet sted for mer 70 år siden, som det ville ha vært umulig å gjengi. Der trer fiksjonen inn, men det er basert på virkelige hendelser, og jeg er ganske tydelig på hvor mitt forfatter-jeg trår inn i fortellingen.

Mange skjebner dukker opp i fortellingens løp, men du har valgt å konsentrere deg om familiene Feldmann og Glott. Hvorfor nettopp disse?

– Årsaken er selvsagt at de førstnevnte blir drept og de andre blir reddet – av samme mann. Dette er noe av det mest bemerkelsesverdige som skjedde under flukten fra nazistene. De to som utførte det mystiske, men grufulle dobbeltdrapet var i virkeligheten motstandsmenn og redningsmenn.

Historien om ekteparet Feldmann ble fremstilt i spillefilmen «Over grensen» i 1987. Hva har den betydd?

– Den har jeg med vilje ikke sett. Fordi den er fiksjon, ville jeg ikke at bildene fra Bente Erichsens fremstilling skulle blande seg inn i min egne. Jeg har bare benyttet det jeg har funnet av intervjuer og rettsdokumenter. De finnes det til gjengjeld svært mye av.

Når du i boken beskriver Rakel og Jacob Feldmanns siste dager på Løvestad gård i Trøgstad, får romanforfatteren i deg fritt utløp?

– Utgangspunktet er at vi bare har gjerningsmennenes ord for hva som egentlig skjedde. I rettssaken beskriver de Rakel Feldmann som en kvinne som er hysterisk og vanskelig å ha med å gjøre. Etter drapet på en tysk politimann på toget til Halden, er rundt 1000 mann ute og leter
etter gjerningsmannen. Det er høst, det regner og de sitter i en hytte i skogen og er livredde. De to som hadde påtatt seg ansvaret for å få ekteparet over grensen, konkluderer med at det er for farlig å begi seg ut på denne turen. De bestemmer seg i stedet for å ta livet av dem. Tilfeldigvis skjer dette den samme novemberdagen som alle norske jødiske menn blir arrestert.

Din egen familiehistorie fra krigen er mer frynsete. Din oldefar, Sigurd Wahl, var direktør for eget trykkeri, og var en av mange som profitterte på krigen?

– Det er også en av mange historier fra krigen som ikke ble fortalt, men er blitt fortiet og for trengt. Gjennom oppveksten ble det mumlet noe om at oldefaren min ble anklaget for å ha jobbet for nazistene, men at han ble sluppet fri. Det var det eneste jeg fikk vite om dette trykkeriet som gjorde det veldig bra. Alle onklene mine har jobbet der. Min mor og hennes brødre arvet aksjer fra dette trykkeriet. Da disse ble solgt en gang i min barndom, fikk mine foreldre endelig penger mellom hendene. De fikk råd til å kjøpe egen bolig, skaffe seg ny bil og så videre.

Du forteller også at ingen i familien fikk vite at direktør Wahl ble arrestert under retts oppgjøret i 1945. Når ble du selv kjent med historien?

– Dette fant jeg ut da jeg begynte å grave i Riksarkivet og tilgang til landssviksakene. I referat ene fra rettssaken fikk jeg vite hva han hadde trykket. Det viste seg å være noe av den verste nazipropagandaen som ble produsert under krigen, blant annet magasinet «Umennesket», som fantes i ni land og ble trykket i 100 000 eksemplarer i Norge. Hensikten var å umenneskeliggjøre jøder og folk fra Øst Europa, og med det begrunne krigen. Veldig satt på spissen så har familien min tjent penger på propaganda som skulle berede grunnen for mordet på flere medlemmer av min kones familie.

Et sted i boken skriver du: «En gang vil deler av denne formuen, som har sildret gjennom generasjonene, også bli min». Hvordan kjennes det å tenke på at familieformuen ble grunnlagt på kollaborasjon under krigen?

– Det er ganske ubehagelig, selv om det så klart ikke er min feil. Jeg innrømmer at jeg har et uavklart forhold til disse pengene som jeg skal arve, og som delvis er nazipenger. Trøstepunktene er at jeg etter hvert fant ut at bare sju-åtte prosent av oppdragene i trykkeriet var for nazistene.

Hva ønsker du selv å oppnå med en bok som «Museum for mordere og redningsmenn»?

– For det første ønsker jeg å vise de mange gråsonene som krigen etterlot seg. Den etablerte historien fra de første tiårene var at de slemme tyskerne tok over landet. Da vi fikk kastet dem ut, ble alt fint etterpå. Det ligger imidlertid en mye vondere og mer kompleks historie bak. Dette tankegodset er veldig mye eldre og tilhørte ikke bare nazistene, men er spredt over hele den vestlige verden. Slik er det dessverre fortsatt. Med romanen ønsker jeg blant annet å si at vi må være oppmerksomme på hva slags språk vi bruker om andre mennesker. Vi må være forsiktige med å dele inn i folkegrupper og bruke et umenneskeliggjørende språk. Vi må stadig minne oss selv om hva som er endestasjonen for denne type hatretorikk, nemlig Auschwitz.