"Hun var limet i familien vår, og var et av de viktigste menneskene i livet mitt"

For Liv Holmen har det å skrive om opplevelser med sin lillesøster Kjersti Holmen vært en måte å bearbeide sorgen på, men også et ønske om å ære henne. Det har også vært viktig å være åpen.

Liv Holmen
© Esten Borgos

Trekvart år etter at hun tok fatt på skrivingen, kan hun bla igjennom en bok med lukt av fersk trykksverte. «Til Kjersti. Savner deg» er en enkel tittel som sier det meste. Storesøster Liv vet også at hun på langt nær er den eneste som savner den vitale og multibegavede skuespilleren Kjersti Holmen. Både aviser og sosiale medier flommet over av kondolanser da hun døde i september 2021, bare 65 år gammel. Alle påberopte seg en flik av Kjersti Holmen. Selv om det ennå ikke var offentlig bekreftet, kjente mange til at hun gradvis ble revet bort av demens-sykdommen Alzheimer.

Storesøsteren forteller om en skuespiller som til tross for sin popularitet og A-status i kjendisklassen, som person var tilbakeholden og privat. Hun ga sjelden intervjuer som handlet om annet enn den rollen hun spilte der og da, og hun lot seg aldri kjøpe som reklameobjekt. Svaret var alltid det samme: «Jeg er skuespiller».

Liv Holmen

KJÆR SKULPTUR: Kjersti Holmen var et multitalent, ifølge søsteren. Hun begynte å lage små skulpturer da hun gikk på folkehøgskole etter gymnaset. Skulpturen «Søstre» fikk Liv i gave fra henne.

© Esten Borgos

– Hun likte ikke oppmerksomhet og var ikke videre glad i journalister, fastslår Liv.

– Jeg ønsket en ærlig fortelling, men samtidig beskytte både Kjersti og de menneskene som sto henne nær. Det handler om etikk og om privatlivets fred. Boken gis ut med godkjenning fra både Kjerstis samboer Sverre Anker Ousdal og hennes to sønner. Uten deres støtte ville jeg naturligvis ikke kunnet skrevet denne boken.

Å åpne opp for Kjersti Holmens nådeløse sykdom er selvsagt en vesentlig del av boken, men den handler også om mye mer. Den starter med korte fortellinger fra en oppvekst i et rolig boligstrøk på Alnabru i Oslo. Dette var før E6 ble anlagt som firefelts motorvei, og det fortsatt var få biler i Strømsveien. Veien som familien Holmen holdt til i, var bebodd av småbarnsfamilier som dem selv. Både en bondegård og en skog til oppdagelsesturer lå like i nærheten.

Skuespiller Kjersti Holmen

FOLKEKJÆR OG TALENTFULL: Et rikt sceneliv, uten tvil. Med tv-serien «Rød snø» i 1985 tok hun tv-publikummet med storm. I 1997 i «Dødsdansen» på Nationaltheatret, sammen med Sverre Anker Ousdal. Hun fikk Amanda i 2000 for Beste kvinnelige skuespiller. Kjersti fikk uten tvil folk til å le. Her med Hege Schøyen i «Hjertelig hilsen Hege og Kjersti» i 2003

© NTB
Rød Snø
© NTB

For jentungen Liv var det bare et etterlengtet søsken som lot vente på seg i 1950-tallsidyllen. Hun hadde rukket å bli 12 år før en liten jente kom til verden en februardag i 1956.

– Jeg lengtet så mye etter søsken at jeg diktet opp en søster i fantasien. Da Kjersti kom, kunne jeg knapt styre min glede. Den vesle jenta knyttet seg til meg med en gang. Så snart hun kunne stabbe på egne bein diltet hun etter meg. Hun gråt da jeg gikk av gårde til skolen, og var tilsvarende lykkelig da jeg kom hjem.

Jeg leste mye for henne. Hun var heller ikke gamle jenta før mye av leken ble å lage teater. Kjersti var alltid prinsessen.

Det lå ikke i kortene at Kjersti skulle bli skuespiller. Foreldrene var såkalt «vanlige folk», men begge var driftige og kreative. Faren var meget musikalsk, og behersket flere instrumenter. Han hadde lite utdannelse, men klatret stigen i arbeidslivet til han endte som direktør hos en av Oslos største bilforhandlere. Moren var hjemmeværende, som de fleste kvinner i sin generasjon, men også en kløpper til å sy – med svennebrev i søm. Familiens jenter, som etter hvert skulle bli tre, gikk stort sett bare i morens kreasjoner.

Skuespiller Kjersti Holmen
© NTB
Skuespiller Kjersti Holmen
© NTB

Interessen for søm er noe Liv har tatt med seg hjemmefra, men hun valgte som ung å utdanne seg til førskolelærer. I en årrekke jobbet hun som styrer i barnehage før hun etter hvert tok utdanning som spesialpedagog. Frem til hun gikk av med pensjon arbeidet hun som lærer for barn med store og sammensatte funksjonshemninger. I 16 år var hun lærer for døvblindfødte Kaja, som måtte ha nær fysisk kontakt med menneskene rundt seg om hun skulle lære om den verden hun var en del av. I 2020 ga Liv ut boken «Med verden i hendene», som er et poetisk portrett av de opplevelser og erfaringer de to fikk gjennom årene. Utover det som utvilsomt er en poetisk åre og et sjeldent skrivetalent, er det symaskinene som fyller mye av Livs pensjonisthverdag. Etter å ha budt på duftende presskannekaffe og snakket utførlig, men beskjedent, om sin nye bok, inviterer hun en trapp opp til hjemmekontoret. Her er det ikke pc og datautstyr som ruver, men hele tre symaskiner og et ergonomisk tilpasset klippebord. Etter at hun ble pensjonist, er det gleden over søm som fyller mye av hverdagen.

– Jeg har alltid vært glad i stoffer, forteller Liv ivrig.

– I årenes løp ble det et stort lager, kjøpt på loppemarkeder og i bruktbutikker. Den første tiden sydde jeg til venner og familie. Nå syr jeg bare barneklær og selger dem på Instagram, «@lagetavliv».

Fordi jeg har alt jeg trenger, går inntekten i sin helhet til Redd Barna, det har blitt noen tusen kroner gjennom årene.

«Barneklær som ingen andre har» er mottoet for Livs produksjon. De hjemmesydde klærne er laget i stoffer og mønstre som ikke lar seg oppdrive i noen kjedebutikk. Prisene er derimot mer enn konkurransedyktige. Liv tar seg nemlig ikke betalt for materialet.

– Andre pensjonister drar på golfturer til Spania. Jeg er lykkelig når jeg bestiller stoff på nettet. At det også er et bidrag til Redd Barna gir ekstra glede. I den lange sorgperioden etter at Kjersti ble syk har hun funnet mye trøst – og adspredelse – på syrommet. To år etter at hun døde er det fortsatt tungt å tenke på at hun er borte.

Liv Holmen

TRØST PÅ SYROMMET: Liv syr til inntekt for Redd Barna. «Barneklær som ingen har» er mottoet. Men sømmen ble også som terapi for henne selv i den lange sorgperioden.

© Esten Borgos

– Å miste Kjersti var et stort tap, sier Liv stille.

– Hun var limet i familien vår, og var et av de viktigste menneskene i livet mitt. Det samme var hun for sine to sønner, sin samboer Sverre, vår andre søster, øvrige familie og sine mange venner.

Nøyaktig når Kjersti Holmen ble rammet av sykdommen, er ikke godt å si, bortsett fra at hun var blant dem som fikk Alzheimer tidlig i livet. Familien merket bare at den gradvis kom snikende.

– Alzheimer er en grusom sykdom. For Kjersti gikk den rett inn på yrket hennes. Som skuespiller er det slutt når man ikke lenger husker replikkene.«Frøken Julie» på Amfiscenen i 2013 ble hennes siste forestilling.

– Jeg får vondt når jeg tenker på all den uro og angst hun måtte ha kjent på, sier Liv.

– For første gang i livet opplevde jeg at hun innimellom ble sinna på meg. Hun trodde nok at jeg som storesøster kunne se tvers igjennom henne, se det hun prøvde å holde skjult.

Ved siden av å skrive det hun omtaler som en minnebok om søsteren, er Liv opptatt av åpenhet rundt sykdommen.

Hun husker selv hvor mye det i sin tid betydde at Wenche Foss fortalte åpent om Tommeliten, sønnen som ble født med Downs syndrom. Det hadde en enorm betydning for andre som også hadde barn med denne diagnosen.

Alzheimer er en sykdom er fortsatt tabubelagt, opplever storesøster Liv.

– Med Kjerstis fortelling håper jeg også å bidra til å ufarliggjøre sykdommen i noen grad. Den kan ramme hvem som helst.

Boken: Til Kjersti jeg savner deg