– Jeg ville skrive om hvor vanskelig kjærlighet kan være

Du har i intervjuer sagt at «Nikes bok» er en fortelling du har levd med det meste av livet, men ikke evnet å skrive før nå. Kan du si litt om denne prosessen?

– Det utspiller seg over de samme 40 årene som jeg hadde levd da jeg skrev den. Jeg er født i 1981, og romanen speiler mye av det som har skjedd i min levetid. Denne plassen i Skåne der min slekt kommer fra, og der jeg alltid har vært i somre, juler og påsker, har endret seg svært mye. Jeg ville skrive om den forandringen som man ser i samfunnene der. Særlig under pandemien ble det enda mer tydelig for meg at jeg ville gjøre det. Min pappa gikk bort for mange år siden, men også min mammas generasjon begynner å forsvinne. Jeg ville rekke å fange det opp før det gamle ble borte.

Er det en selvbiografisk roman? Har du noe til felles med Nike?

– «Nikes bok» er ren fiksjon. Ingen av personene i romanen finnes i virkeligheten. Kummelvik, hvor det meste av fortellingen foregår, er et oppkok av ulike småsteder langs Österlen i Skåne. Jeg skriver overhodet ikke selvbiografisk, men det er alltid vanskelig å vite hva man ubevisst legger inn i en fiktiv person. Det jeg har til felles med Nike, er at vi begge to skriver, og har den samme trangen til å skrive. I likhet med Nike er jeg en som gjerne lytter og observerer. Det tror jeg er nødvendig for å skrive om mennesker. Det er en prosess som krever at man lytter til både
det som sies – og ikke sies, og i det hele tatt betrakter mennesker. Derimot er Nike og jeg svært ulike i våre valg og hvordan vi ser på livet.

«Nikes bok» kan først og fremst leses som en kjærlighetsroman. Kjennes det dristig å skrive så tett og omfattende om kjærlighet?

– Arbeidstittelen min var «Alt jeg har lært meg om kjærlighet», så prosjektet var kanskje mer dumdristig enn modig. Det er blitt en bok med mye følelser, men jeg tror at man kan skrive om utslitte temaer bare man gjør det på sin egen måte. Det finnes ingen relasjoner som er den andre lik. Kjærligheten er ingen dans på roser. Den kan også være en ganske destruktiv kraft, som den til en viss grad er for personene i denne boken. Man tenker alltid at kjærligheten skal løse så mye og gjøre livet bedre, men den kan jo også ødelegge.

Handlingen starter med en nesten-ulykke der småjenta Nike vasser ut i havet og i siste liten blir reddet av Tommy, som etter hvert også blir en av bokens mange hovedpersoner. Hennes mamma Sonja har lagt seg til å sove på klippene. Hvorfor en slik dramatisk – og kanskje ikke så sannsynlig – åpning?

– Den første katastrofen er oppdiktet. Selve grunn-problematikken, at mødre kan ha vanskelig med å forholde seg til sine barn, er sann, men ikke selvbiografisk. Sonja er en psykisk skjør person. Jeg ville ikke starte med skildring av hvordan denne situasjonen var vanskelig for henne, men hvilke konsekvenser den fikk for andre. Fordi jeg aldri planlegger hva som skal skje i en roman, kan jeg ikke si hvorfor jeg satte det ene eller det andre der og der. Jeg bare skriver og ser hva som skjer. For meg startet Nikes fortelling med at hun var nær ved å drukne.

Hva settes i gang i denne kretsen av mennesker når Nike og hennes foreldre slår seg ned i Kummelvik?

– På et lite sted der alle på en måte har sine roller å spille på godt og vondt, må alle forholde seg til det som er nytt. Olle, Nikes pappa, har store ambisjoner som kunstner. Selv om han er oppdiktet, var han blant de første som kom til et sted som gradvis har gått over til å huse kunstnere og ellers en annen type mennesker enn de som alltid har bodd der. Jeg har fundert mye på hvordan denne endringen oppleves for de som var der fra starten.

«Nikes bok» er også historien om tre ekteskap. En svensk kritiker mente at du gjennom disse nærgående fortellingene blottlegger hele ekte skapets eksistens. Det mest sårbare forholdet er mellom Olle og Sonja? Oppleves de som en trussel mot det etablerte småbylivet?

– Olle ser det kanskje slik, men jeg tror at relasjonen mellom Olle og Sonja kanskje mer var en slump enn et bevisst valg. Derfor er ekteskapet svært skjørt. Også Karin og Tommy har mørke sider ved sin relasjon, som at han drikker for mye og hun aldri kommer over det ufødte barnet de mistet. Deres historie viser at en vellykket, borgerlig fasade kan være frynsete på innsiden.

Rosemarie og Janne er nære venner og møter andre utfordringer. Janne er født inn i en fiskerfamilie og står i fare for å miste alt når Østersjøen gradvis tømmes for fisk. I denne miljøkatastrofen må han «finne opp» seg selv på nytt?

– Forurensningen av Østersjøen er en miljøkatastrofe som ble synlig allerede på 1980 og 1990 tallet. Da jeg vokste opp, var det fortsatt fiskeindustri i den byen hvor min familie holder til. Fiskere kom inn med båtene på morgenene for å levere fisken til mottak hvor den ble renset og foredlet. Nå finnes det ingen ting igjen av dette. Disse småstedene har gått fra å leve av fisket til å leve av turistene. Det betyr at det blir ganske tomt – og mørkt – om vinteren. Velstående sommergjester har kjøpt opp husene ved havet. De som opprinnelige eide dem, har ikke lenger råd til å bo der, og har flyttet til mindre rekkehus lenger inn i landet. Slik er disse småbyene også blitt klassedelt.

«Nikes bok» er også en roman om kvinneliv og hvordan dette har forandret seg gjennom to generasjoner. Kan du si litt om det?

– Store endringer har skjedd over relativt kort tid. Vi snakker om det som politiske og samfunnsmessige endringer, men jeg synes at det blir mer spennende når man ser på hvordan utviklingen spiller inn på folks privatliv og menneskers relasjoner. Ekteskap som startet i en tid da de fleste kvinner var hjemmeværende, blir utfordret av muligheten til å bevege seg ut i samfunnet og ta økonomisk ansvar for sitt eget liv. Jeg er fascinert av hva som hender i livene og hjemme hos folk. Man blir ikke helt annerledes over natten. Mye av det tradisjonelle kjønnsmønsteret henger igjen selv om kvinnen i forholdet nå også er ute i jobb.

Som forfatter har du valgt rollen som den allvitende fortelleren. Denne vet det meste som foregår i karakterens hode. Du gir også mange frampek i fortellingen, og antyder hva som
kommer til å skje atskillig senere. Å leve seg inn i hodet til så mange må ha vært en krevende jobb, også rent skriveteknisk?

– For meg var det en stor lettelse etter mine tidli gere bøker som har vært ekstremt fokusert på et personlig mål. Det er både spennende og frigjørende å bryte ulike perspektiver mot hverandre, og ikke måtte være lojal mot en måte å se det på. Alle fortellinger rommer jo flere virkeligheter i seg. Jeg mener at litteraturen burde kunne tillate seg å være mer kompleks enn å fortelle en enkel historie fra ett perspektiv. For meg kjentes det veldig naturlig å få skrive på den måten som jeg gjør i «Nikes bok», men det er klart at det er mye å holde orden på når åtte ti personer får sin historie fortalt innenfra. Likevel var det veldig morsomt å skrive. «Nikes
bok» er som en bredspektret 1800 tallsroman hvor forfatteren faktisk vet alt. Det er et stilgrep som kanskje ikke er så moderne akkurat nå, men iblant må man gjøre noe som er umoderne.

Du vokste opp med en pappa – Lars Lennart Forsberg – som blant annet var en kjent film
regissør. Hvilken betydning har en slik bak grunn hatt for dine egne valg?
– Jeg har ganske sikkert fått en slags kreativ selv illit ved å være født inn i en familie hvor kunsten var så nærværende. Det gir følelsen av at det ikke er så magisk, men noe man kan arbeide med, og som iblant blir bra og iblant dårlig. Jeg har en tante som er keramiker, min søster er sanger og min bror billedkunstner.

Du debuterte som forfatter i 2017, men har aldri skrevet på heltid, og jobber fortsatt på Svenska Institutet. Du har også tre barn. Hvordan sjonglere skriving og heltidsjobb som byråkrat?

– Halvparten av tiden bor det seks barn i alderen åtte til 16 år i huset vårt, og det går veldig bra.
Vi trives. For meg er det viktig å avdramatisere dette med skrivingen. Det trenger ikke å være slik at man sitter i et vakkert rom med en spesiell tekopp, og at det er litt magi rundt det å skrive. Det handler rett og slett om å sette seg ned og arbeide. Jeg har ganske lett for både å fokusere og koble om. Jeg kan skrive i lunsjpausen på jobben og velge skrivingen fremfor tv på kveldene. De fleste har et par timer ekstra om dagen dersom de vil – og prioriterer. At jeg fortsatt har full jobb skyldes at jeg trenger å tjene penger. Vi har seks barn som skal ha mat. Da er det bedre å ha en jobb jeg kan stole på i stedet for å måtte søke stipender for å overleve, og på toppen kanskje skrive noe jeg ikke tror på.

Da lider du sjelden av skrivesperre?

– Jeg kommer lett inn i en flyt, og jeg vet at det er en enorm luksus å ha det slik. For meg er det morsomt å skrive, jeg liker det, og plages aldri av ikke å komme videre. Det skal derimot sies at det å ha lett for å skrive ikke sier noe om sluttresultatet. Jeg er alltid spent på hvordan bøkene mine blir mottatt.

I et intervju sa du at det å lansere en ny roman er som å få en «høygaffel i kroppen». Kjennes det fortsatt slik etter all begeistringen for «Nikes bok»?

– Hjemme i Sverige ga jeg nylig ut en tynn liten roman med tittelen «All min kärlek». Den handler
om politikk og høyrepopulisme, og jeg har hatt nok av nerver på grunn av den. At «Nikes bok» ble omtalt som det store gjennombruddet, visste jeg jo ikke. Det er alltid veldig mye spenning i å vente på at noe man har gjort, skal bli bedømt. Det er skremmende. Jeg kan tro på noe jeg har skrevet selv om ikke andre gjør det. Jeg innrømmer at jeg liker «Nikes bok», og det stedet og de menneskene den handler om. Nå håper jeg at den også når et norsk publikum.