"Jeg er et veldig, veldig urolig menneske. Det å skrive gir meg en form for ro, og jeg tror det alltid har vært sånn"

Det hender jeg synes noen er så gode at alle andre blekner. Vigdis Hjorth er en av verdens store forfattere, og jeg blir sånn tullete glad når svenske, danske og amerikanske journalist kollegaer hyller henne som sin favoritt. I begynnelsen av sommeren bestemte jeg at jeg ville lese noen av mine favoritter om igjen, og laget en liten leseliste:

1. «Er mor død?»
Johanna er kunstner og har bodd i USA, men når mannen dør, vender hun hjem til Norge, hvor både selvransakelse og det å nærme seg moren hun ikke har hatt kontakt med, blir fokuset. En av veldig få norske romaner som er nominert til Bookerprisen.

2. «Lærerinnens sang»
Jeg elsker romanen om Lotte Bøk som er lærer, ekspert på Bertolt Brecht, og på fri tiden nyttevekster. Hun blir ekstremt selv bevisst og selvransakende når en elev skal lage dokumentarfilm med henne som tema.

3. «Arv og miljø»
Bergljot brøt med familie og søsken for mange år siden, men nå er far død og arveoppgjøret står om to sommerhytter på Hvaler, men også familiehistorien og hvem som har sannheten om hva som egentlig skjedde i oppveksten. En milepæl i norsk litteratur.

4. «Gjentagelsen»
En voksen kvinne går i skogen når den 16 år gamle versjonen av henne dukker opp, og en hendelse, den første gangen, sees på igjen med nytt blikk. Vigdis Hjorth vant med denne kritikerprisen for fjerde gang, noe ingen har gjort før henne.

Romanene til Vigdis Hjorth er forskjellige, men et fellestrekk er at hun skriver sylskarpt med en drivende fortellerstemme, humor og livskraft, men ofte med spenning og sorg dirrende under overflaten. Hun bruker filosofi og idéhistorie til å løfte det eksistensielle til kloke, såre, sterke og vonde fortellinger som viser hvordan hendelser, relasjoner og det vi ikke snakker om, likevel har store konsekvenser i livet.

Dette lille sommerprosjektet mitt fikk et ubeskrivelig løft da jeg fikk snakke med Vigdis Hjorth, og i tillegg få noen eksklusive anbefalinger fra henne til oss. Vigdis Hjorth er en som klarer å være åpen og feilbarlig og veldig, veldig klok. Jeg fanget henne et øyeblikk etter at hun kom inn døra fra reiser til Lillehammer og Trondheim, hvor hun sto midt i det kaoset mange av oss gjør i løpet av ferien.

– Her er det to kofferter som ikke er utpakket og bikkja har vært på kennel og jeg hadde med mat, pledd og vann og du vet, så her er det litt kaos nå, men deilig å komme hjem.

Når jeg ser bildet av deg, er det jo en valp du holder i armene. Har du fått en ny bokser eller er det Emma Hjorth som liten?
– Dette er min nye Mikkel Rev Hjorth jeg holder. Det har vært veldig stas å få ham, og fryktelig mye jobb!

Jeg føler meg veldig heldig som fikk snakke med deg mellom bøker, men jeg regner med at du skriver, for jeg har hørt deg si at du føler deg hjemløs og rastløs uten et skriveprosjekt?
– Ja, det gjør jeg. Jeg er et veldig, veldig urolig menneske. Det å skrive gir meg en form for ro, og jeg tror det alltid har vært sånn. Jeg husker at hvis jeg skulle skrive en særoppgave, så kunne jeg sitte og skrive, skrive, skrive, selv om det handlet om statene i USA eller noe annet som ikke interesserte meg. Så det er nok en aktivitet som har betydd mye for meg mentalt lenge.

Du begynte å tjene penger på å skrive tidlig?
– Jeg begynte med å skrive innlegg til ukeblader: «Jeg er så glad i blomster, men hvorfor dør stueplantene mine så fort?» «Bestemoren min er sukkersyk, men jeg vil overraske henne med en kake på bursdagen. Har dere en oppskrift?»

Det var jo bare tull, men da kom det i bladet, og jeg tjente penger på det. Jeg husker da jeg bare var 11–12 år, så skrev jeg «Jeg er en jente på 15 som er sammen med en gutt på 18. Han vil vi skal samleie, jeg er i tvil. Hva gjør jeg? Hilsen usikker.» Da sto det i svaret: «Ikke gjør det! Snakk med moren din eller snakk med helsesøster.»

Jeg lærte mye om hva de ville ha og hva de ikke ville ha av det, og så lærte jeg meg å få ting i retur. Det er en veldig viktig ting når du er opptatt av å skrive. Det er så mange som ikke tåler den prosessen, de er så redde for avslaget. Det er ikke lett å bli avvist, men å venne seg til det er veldig lurt.

Hva skal til for at du tenker «Her er det noe jeg kan skrive om. Dette kan bli noe»?
– Det er gjerne en idé eller et spørsmål som interesserer meg å gå inn i. Om dagen tenker jeg på hvor vanskelig det er å være et godt menneske. Det er snakket mye om det ondes problem, men jeg tenker på det godes problem. Hvis jeg bruker innsamlingsaksjon som et eksempel, så er det en forferdelig skamfull situasjon. Uansett hva du gir, så blir du forferdelig flau. Å gi 20 kr, det er pinlig. 10 kr er pinlig, 1000 kr er pinlig. 10 000 kr er pinlig fordi det uansett ikke er nok. Det er mange farer forbundet med å være god, og man kan jo også bli utnyttet. Jeg synes det er interessant at vi lever i en verden hvor det også kan være sånn, så det forsker jeg litt i.

I en av bøkene dine står det «En setning kan forandre alt», og denne spalten handler litt om hvordan jeg bruker bøker, film og musikk i livet for å gi mening. Du har snakket så fint om det å skifte perspektiv.
– Jeg har jo det meste fra filosofer, og Wittgenstein sier at vi ikke trenger mer informasjon, men et nytt perspektiv på det som allerede foreligger. Han har et bilde som heter «En hareand». De fleste ser på det, og så tenker de: Det der er en and, mens andre ser en hare. Og først når andre sier: Men kan du se en and? – så får man det andre perspektivet. Det er ganske strevsomt å skifte perspektiv, men man får det til. Et kjent perspektiv er et glass som er halvfullt eller halvtomt. I filmen som heter «Mitt liv som hund» så er det en liten gutt som har en mor som er veldig syk og skal dø, så han vet at hun kommer til å forlate han. Samtidig er hunden Laika sendt ut i verdensrommet i det russiske romskipet. Vi vet at Laika skal dø, men hvor lenge overlevde den? Det er bildet som den gutten trøster seg med: «Man måste jämföra!» Sammenlignet med Laika, som er helt alene i det romskipet, så er det tross alt ikke så ille. Jeg tror at grad av intelligens handler mye om hvor mange perspektiver du kan ha på forholdene du er i samtidig. Det tror jeg er veldig, veldig viktig.

Hva er dine «topp tre» for å skifte perspektiv hvis du er på et dårlig sted?
– Jeg har akkurat blitt operert for brystkreft, men jeg slapp å gå på cellegift, og det går veldig bra, men jeg kjenner mange som har gått gjennom heftige behandlinger eller ikke overlevd. Så da ligger det perspektivet allerede i kroppen min. Jeg er på en måte heldig. Et annet eksempel opplevde jeg for ikke så lenge siden. Jeg var i byen sammen med datteren min. Jeg er jo urolig og har derfor veldig stor fart, så jeg flyr fra det ene til det andre, og så skal jeg kjøpe et brød. Når jeg skal inn i bakeriet, så er det en gammel dame som holder døren opp for meg, og jeg haster inn, og etterpå sier datteren min til meg: «Mor, du sa ikke takk!» «Nei?» Jeg sa ikke takk. Da hadde datteren min lagt merke til at den gamle damen hadde sagt til sin venninne: «Det var ikke mye takk å få der.» Så da fortalte datteren min meg at jeg ofte glemte å takke. Da fikk jeg et perspektiv som jeg ikke hadde tenkt på selv. Det er veldig enkelt, men det å si takk gjør en så enorm stor forskjell. Det er en del sånne ting som ligger innenfor vår rekkevidde.

Når du har denne uroen, hvordan styrer du den?
– Det er jo tre ting som fungerer for meg. Og det er skriving, og lesing og drikking.

Ha-ha, skriving og lesing er jo veldig bra, og drikking vet jeg at jeg kan bli glad av, men drikking regnes jo ikke som så positivt?
– Nei, jeg vet jo at det er helseskadelig, men jeg har venner som går på for eksempel sovepiller og beroligende, og det vil jeg liksom ikke. Jeg har gjort alkohol til mitt stoff, jeg synes det er mer sanselig, og menneskeheten har så lang erfaring med det. Det å ta en pille for å få sove, det er litt kjedelig. Men jeg prøver jo å styre drikkingen, for at det ikke skal bli ubehagelig for noen, og jeg har regler for at jeg ikke drikker før jobb for eksempel. Men jeg koser meg med det, og så blir jeg også rolig. Jeg får det roligere.

Det er ikke så mange som er så åpne som du er, og jeg synes det er veldig fint. Hvorfor er du åpen?
– Jeg vet ikke om det er bra, for det er bare en måte å gjøre det lett for meg selv på. Det er mye tyngre å skulle prøve å skjule at jeg drikker eller ikke si noe. Det er hardt arbeid å skjule, mens det å være åpen gjør det lettere. Jeg veier opp med strenge regler for når jeg drikker, så omgivelsene mine skal være trygge på at det ikke blir skandaler. Den åpenheten min hjelper både meg og andre for engstelse.

Jeg vet ikke om det er noe jeg har lest, men du har snakket noe om det å leve sant. Hva betyr det?
– Det kan sikkert være mye, men det er jo veldig mange som unnskylder seg selv, for seg selv, eller ikke snakker sant. En ærlig selvsamtale kan gjøre veldig mye. Jeg skulle ønske at noen, særlig mennesker med makt, spurte seg selv akkurat nå: Hvorfor vil jeg egentlig bli president i USA? Hvorfor egentlig? Vi er ikke alltid selv klar over hva som driver oss og hvorfor vi gjør det vi gjør. Jeg prøver på en måte å behandle det, uten å lyve for meg selv. Hvis det er noe jeg holder kjeft om og det indirekte berører andre, og det er informasjon som tross alt angår dem, tror jeg ikke det er bra. Hvis du har en far som er i fengsel og barnet merker veldig godt at far er ikke er på sjøen, men at det er noe annet der, så tror jeg det er veldig lurt å være ærlig om hvor far er. Det å være ærlig medfører også et ansvar, og det å være klar over at handlingene dine har konsekvenser for andre, er viktig. Alt dette er jo situasjonsbestemt, men man må tåle noe ubehag for å leve sant, og en hovedregel må være den ærlige samtalen man har med seg selv.

Jeg vet du har en skrivestue ute i Oslomarka, og du skriver ofte veldig fint om natur. Hva er naturens beste side når det kommer til denne måneden, juli?
– For det første så har jeg fødselsdag i juli, uten at jeg er noe fødselsdags menneske, men juli er en fantastisk måned fordi jeg er veldig glad i å bade. Veldig glad i å bade. Det er en del av det samme ritualet som jeg har hatt her på Nesøya hvor jeg bor, i alle år. Gå en tur med hunden til brygga og svømme til bøya, si 500 meter og tilbake, og så sitte på brygga og drikke sider. Jeg jobber aldri så bra som når jeg har gått en lang tur med hunden, har svømt til bøya og drikker sider på brygga. Da kan jeg sitte og skrive jævlig bra. Det er noen av mine beste timer på jorda. Så er det om å gjøre å bevare den daglige rutinen, uansett vær, og så langt utover høsten som det er mulig. Vi har fått en badstue her ute, og da hopper vi i isvannet etter å ha sittet i den varme badstuen. Datteren min og jeg, med og uten pupper, og barnebarna mine. Vi sitter i den lille badstuen, vi fire, og så hopper vi ut i isvannet og gjennom isflakene.

Vigdis Hjorth anbefaler:

KARI LØVAAS: TO ESSAYSAMLINGER, BIND I OG BIND II «SKAPELSENS SUKK OG KLAGE» OG «HJEMSØKELSER, ET BESTIARIUM»
– Når jeg holder på å skrive, så leser jeg veldig mye sakprosa, men jeg leser sakprosa som er på grensen til skjønnlitteratur.

Kari Løvaas er gift med den svenske forfatteren Lars Andersson, og har bosatt seg i Sunne, der forfatteren Göran Tunström var fra. Hun har en sønn med Downs, og Lars Andersson hadde kreft, og hun skriver både om den hjelpen Lars og sønnen August trenger, og så skriver hun om dette huset som de bor i, dyrene omkring dem og filosoferer rundt det med et veldig enkelt språk, men med mange litterære referanser som jeg liker veldig godt.

Du kommer tett på denne familiens hverdagsliv, som er ganske krevende, samtidig som det er masse natur, og mange
tanker om eksistens, men også om litteratur.

Boken kan nok være for spesielt interesserte, men om ingen tør å nevne den, så får jo ikke en gang de spesielt interesserte vite at den finnes.

SIGMUND FREUD: «DRØMMETYDNING»
– Dette er en bok som jeg har lest i filler og som jeg skal lese om igjen i sommer.

Hvis jeg er alene eller føler meg ensom, leser jeg den. Jeg har vært på turer til Tunisia, og så har jeg satt meg på en sånn tre–fire- dagers tur ute i ørkenen hvor du skal ri på kameler. Der er det bare venne- eller kjærestepar, og så er jeg den eneste som er alene, men da føler meg aldri alene, fordi jeg har med Freud.

Freud er fantastisk uansett hva jeg leser av ham, men særlig «Drømmetydning». Jeg er veldig opptatt av drømmer, og jeg skriver drømmedagbok, og han lærer oss å tyde dem. Hva vil de fortelle deg om deg selv? For drømmene dine er det ubevisste som taler, og det ubevisste vet jo mye mer om deg enn du vet selv. Det å lese «Drømmetydning» er både et innblikk i Freuds dype liv, samtidig som du lærer masse om deg selv. Det er den klokeste mannlige vennen du kan få.

MICHEL DE MONTAIGNE: «ESSAYS»
– Montaigne var den første som skrev og oppfant formen «essay», som Løvaas og Freud har videreutviklet. Montaigne levde fra 1533 til 1592, og var en gammel dommer i en liten landsby der han trakk seg tilbake i et høyt tårn i byen for å skrive. Da skrev han små lettleste tekster, for eksempel «om å ri» og «om vennskap». Fordi han hadde vært dommer så lenge, så hadde han vært så tett innpå folk og hadde sett så enormt mye. For eksempel hvorfor de ble forbrytere, men også fikk barn som ble forbrytere. Tekstene er små og enkle, men veldig tankevekkende, og selv om de
er veldig gamle, er de enormt moderne. Han skriver også om det å snakke ærlig, om å være gift, om å spise frokost, om å krige. Hvis du leser ett essay hver dag, så tar det deg bare to minutter.