Mai Camilla : -Jeg har skrevet om min vei ut av utbrentheten, og langt på vei ut av depresjon

Utdrag fra boken: «Dikt: Fasaden slår sprekker 

Er det nå fasaden slår sprekker? 

Er det nå folk forstår at min far ikke bare er den gode velgjøreren han ønsket å fremstå som, eller at min mor ikke bare er den hjertevarme terapeuten som med et blendende smil støtter alt og alle? 

Er det nå folk forstår at også jeg har vært svikefull, arrogant og nedlatende som min far, og feig, ute av stand til å stå opp for meg selv, som min mor? 

Er det nå folk forstår at bak den glitrende fasaden stinker flere generasjoners frykt og selvforakt?»

Det var med vekslende mot at Mai Camilla Munkejord valgte å utgi boken om sin historie. Gang på gang funderte hun i forkant på hva konsekvensene ville bli. Var det nå hun ville bli foreldreløs og arveløs? Var det nå hun ville bli skilt for andre gang? Og hva med hennes barn, ville de tåle konsekvensene av den? Eller ville de vende seg mot henne, så hun risikerte å bli barnløs attpåtil? 

Hun valgte å legge frykten til side. I all sin sårbarhet, og all sin styrke. Ærlig og modig skildrer hun sine egne erfaringer for å illustrere sammenhengen mellom fortid og nåtid, som mange av oss ikke er bevisst. Hun belyser emosjonelle aspekter ved de fleste tilstander som stadig flere av oss sliter med, som stress, utmattelse, søvnproblemer, mage- og tarmproblemer, smerter i muskler og skjelett, depresjon og angst. Symptomer som hun setter i sammenheng med traumatiske opplevelser i barndommen.

Mai Camilla understreker at barndomstraumer, i litteraturen ofte kalt utviklings- eller relasjonstraumer, slett ikke trenger å være en stor hendelse, for eksempel å bli utsatt for gruppevoldtekt, incest eller en tsunami, eller å ha overlevd krig. Barndomstraumer kan forstås som et emosjonelt sjokk som kan være forårsaket av opplevelser som er så vanlige at vi ofte bagatelliserer dem. For eksempel kan det være at man som barn opplevde kritikk og fordømmelse, avvisning eller følelsen av ikke å bli sett. Bagatellmessige hverdagsopplevelser kan sette dype spor i et barnesinn, og disse kan, om de ikke anerkjennes og bearbeides ut fra barnets ståsted, over tid skape traumer. 

– Selv var jeg et barn som opplevde utenforskap. Enkeltepisoder har brent seg fast i sinnet, som for eksempel da jeg som 10-åring ble utsatt for vold og overgrep fra en gjeng tenåringsgutter. Eller da jeg ble kastet på dyp sjø av en gjeng eldre kamerater og trodde jeg skulle dø. I tillegg vokste jeg opp med en følelse av å være dum, feil og at ingen egentlig var glad i meg – følelser som ble transformert til en indre kritiker som har preget meg langt inn i voksenlivet. Først da den tilsynelatende perfekte fasaden slo brister, og jeg i en alder av 43 ble 100 prosent sykmeldt, begynte jeg det harde arbeidet med å nøste opp livsfloken som over tid hadde ført at jeg møtte veggen.

Jeg har skrevet om min vei ut av utbrentheten, og langt på vei ut av depresjon. Denne veien har jeg primært gått med god hjelp fra mennesker utenfor det konvensjonelle hjelpeapparatet. Ved å gå innover, lette på lokket og stikke nesen ned i barndommens infiserte brakkvann, har jeg anerkjent og satt ord på traumer som har klebet seg fast til meg som et rødt, hissig utslett. Jeg bestemte meg rett og slett for å ta ansvar for mitt eget liv og sette meg selv fri, sier Mai Camilla.

Barndommens infiserte brakkvann 

I boken forteller Mai Camilla glimtvis og gripende om oppveksten i et såkalt veletablert hjem, med en far i høy stilling som var travel, og en mor som i tillegg til å sørge for hus, hjem og barn også jobbet som terapeut. Hjemme var det mye stress, og de gangene faren var til stede, var hjemmet preget av hissighet og strenge regler. Slik oppdragelsen fortsatt var i en del hjem på 1980-tallet, skulle barn helst verken sees eller høres. For eksempel var det strengt forbudt å komme for sent hjem til et måltid, løpe i trappene eller glemme en leke i stuen eller andre deler av fellesarealet. Om hun veltet et melkeglass ved bordet, slik hun gjorde da hun var i 4–5-årsalderen, avstedkom kjeft og harde ord. Av faren fikk hun stadig trusler om ris på blanke messingen, eller at hun skulle kverkes om hun gjorde noe som ble definert som galt. Moren opplevde hun utydelig og utflytende. Mai Camilla beskriver henne som snill, men fjern. Opptatt med sitt. Men samtidig var hun alltid på parti med faren.

I tillegg til det regel- og fryktstyrte lydighetsregimet i hjemmet, opplevde Mai Camilla også noe mobbing og svik på skolen og i kameratflokken. Et av de verste minnene var da hun en høstdag som 10-åring ble kastet på sjøen fra en bryggekant av de to tenåringsguttene som noen måneder tidligere hadde vært hennes «kjærester», mens fire barn på hennes egen alder sto passive og så på det som skjedde. Hun husker hvordan dødsangsten grep henne da hun havnet i det iskalde vannet. Og hvordan hun likevel klarte å kave seg på land. Gjennomvåt og med skammen brennende i kinnene kom hun seg hjem. Fikk av seg klærne, la dem i vaskemaskinen og satte på sin første klesvask, slik at moren ikke skulle merke noe. Hvilket hun heller ikke gjorde. 

I boken har hun med en rekke dikt. I åpningsdiktet beskriver hun hvordan opplevelser i barndommen satte spor i sinnet, og hvordan de ga seg utslag i fysiske symptomer som ikke ble fanget opp.

Overprestasjon og høye krav 

Glimtene inn i hennes tidlige barndom tyder på at hun antok at foreldrene ikke ville være der for henne. Tvert imot var hun sikker på at dersom hun fortalte om noe som var sårt og vanskelig, for eksempel om overgrepene fra de store guttene, ville de sikkert ikke forstå henne, og langt mindre støtte. Mest sannsynlig ville faren legge skylden på henne – og at hun ville høre følgende kommentarer: «Hvordan kunne du være så dum å innlemme deg med de bøllene? Hadde du hatt det minste vett i skallen, hadde du visst å holde deg unna! Hvordan kunne du være så korka?» 

Moren ville derimot, forestilte hun seg, miste munn og mæle.

Til tross for barndommens klamme klo, hadde Mai Camilla betydelige ressurser. Hun var skoleflink, og det i økende grad slik at hun etter hvert oppnådde en doktorgrad, og hun fikk jobb som førsteamanuensis og forsker. Studiene tok hun på under normert tid. Da hun gikk i terapi, innså hun at hun hadde utviklet et mønster av såkalt overprestasjon. Hun beskriver adferdsmønsteret tydelig i boken:

«… jeg skrev både en avhandling i form av tradisjonell monografi og i tillegg flere vitenskapelige artikler og bokkapitler, hvorav minus én tekst, som eneforfatter. Jeg ble så lettet og glad over alt som kunne gjennomføres raskt. Kvikt. Hvorfor, vet jeg ikke helt. Men ting gikk raskt, og raskt var bra. Også på hjemmebane gikk det unna. Jeg ble gift, fikk to barn på null komma svisj, og kort etter, da jeg var i midten av trettiårene, var jeg skilt fra mann nummer én, sammen med mann nummer to og gravid med nummer tre. Samtidig var jeg straks kvalifisert til å søke om opprykk til professor i samfunnsvitenskap.

Det var da professortittelen var i boks at nedturen for alvor begynte, vil jeg si. Dette skjedde samtidig med at jeg og min nye mann begynte å kjenne på at det kanskje ikke var så lett å skulle være gode foreldre for mine gutter, for vår felles datter, og på toppen av det hele balansere karrieren til to personer som begge to hadde tendens til å bare ’måtte’ prioritere jobben fremfor alt.» 

Allerede fra 2013–14 begynte hun å kjenne de psykosomatiske konsekvensene av å leve i et hamsterhjul. Noen ganger strammet det seg i brystet, eller det kunne klemme litt i halsen. Noe skurret i parforholdet, i jobben, og presset bare økte. Mai Camilla følte at det ble forventet mye av henne, men innså ikke at den som satte de høye kravene, var hun selv. Fremover mot 2019, da hun byttet til ny stilling som raskt viste seg å være et feilspor, begynte det også å bli vanskelig i jobben, som i mange år hadde vært hennes frisone. 

Plutselig følte hun seg inkompetent på de fleste områder i livet. Fysisk kjente hun at energien ble stadig lavere, og hun sov stadig dårligere. Tidvis fikk hun hudutslett, hun fikk problemer med blodgjennomstrømningen til fingre og tær, og frøs ofte. Forstoppelsen hun hadde vært plaget av helt siden hun var barn, ble kronisk. I tillegg var hun plaget med en stikkende smerte i høyre hofte og stadige låsninger nederst i ryggen. I perioder var det å kunne legge seg om kvelden, dagens høydepunkt. Siste feriedag i juli 2020 oppsøkte hun fastlegen for første gang på lang tid. Hun ba om en 20 prosent sykmelding. Da fastlegen stilte noen oppfølgningsspørsmål, konkluderte hun derimot med 100 prosent sykemelding. Først da forsto Mai Camilla at det var på tide å ta ordentlig tak i sitt eget liv. Hun innså raskt at hun hadde behov for radikale endringer i tenke- og handlingsmønstre for å komme seg ut av utbrentheten. Kombinasjonen av overprestasjon, den pliktoppfyllende personligheten og hennes vilje til å tilpasse seg, hadde ført til at hun til sist ikke visste hvem hun selv var, og hva hun selv elsket å gjøre. Livet kjentes meningsløst. Tiden var kommet for å søke profesjonell hjelp. 

Veien til frigjørelse 

Tilfriskningsarbeidet gikk først via psykolog, og deretter psykodrama, hypnoterapi og en klok livsveileder som på ulike måter hjalp henne ut av mørket og tungsinnet. En psykiater var hun også innom. Men det største arbeidet tok hun selv. I boken beskriver hun inngående om de ulike metodene som har hjulpet henne. Blant annet har hun fått hjelp gjennom utendørs meditasjon, kalt utiseta. 

Fortell nærmere hva som ligger i denne meditasjonsteknikken?

– Meditasjonen foregår ved at jeg setter meg på mitt faste sted i fjæra ved fjorden ikke langt unna der jeg bor. Der setter jeg meg ned på et sitteunderlag, med ullteppe over knærne og kledd i varme ullklær, termodress og ekstra sjal over hodet. Her skal det nemlig ikke fryses. Og så er jeg bare. Til stede her og nå. Jeg kjenner vinden som stryker over kinnene. Føler meg omsluttet av bølgenes brus når de slår mot fjæresteinene. Hører at de slår lettere noen ganger, så mer voldsomt. Det veksler. Jeg trekker inn den milde lukten av hav. Så lukker jeg øynene, puster dypt og går inn i min indre forestillingsverdenen. For eksempel kan jeg forestille meg en grønn slette med vakre, sterke trær, en svær krystall som er så diger at man kan gå inn i den, og sette seg eller legge seg inn i den, og få energi og healing. Og mens jeg ligger og slapper av og har bevisstheten konsentrert om mitt forestillingsbilde, og er fysisk skjermet på mitt utiseta-sted i fjæresteinene, kommer tema jeg jobber med opp til overflaten. Jeg ber noen ganger om å få innsikt i rotårsaken til et problem, og ofte opplever jeg noe som gir en viss forklaring, noe som tar meg videre. Det kan foregå i form av bilder som jeg får opp i mitt indre, eller i form av skyformasjoner som viser seg på en bestemt måte, og som jeg tolker på en bestemt måte.

I en periode gjorde jeg denne formen for meditasjon hver dag. Nå for tiden er jeg nede i 1–2 ganger i uken, ca. 1 time hver gang. Utiseta-meditasjonen er kontakt med natur, vind, vær, fugler og dyr, og derigjennom med skaperkraften.

Kan du kort nevne andre teknikker som har hjulpet og fremdeles hjelper deg på daglig basis? 

– Jeg sørger også for å få alenetid ved å stå opp tidlig hver morgen, hvor jeg har noen faste ritualer som skaper en grunnstemning av ro, og hvor jeg lar meg fylle av takknemlighet. Jeg passer på å hvile når jeg trenger det. Sette sunne grenser, og spise mat som kroppen min liker og trenger. 

På basis av de ulike grepene jeg har gjort, har jeg fått en helt annen selvforståelse og livsanskuelse. Jeg er blitt mer bevisst på å lytte til min egen stemme. Ved å jorde meg med kraft fra moder jord, har jeg kommet i kontakt med min indre kilde. Jeg har opplevd en transformasjon der stress, nedstemthet og meningsløshet ikke lenger styrer livet mitt. I den senere tid har jeg innsett at jeg elsker å skrive. Jeg har jo alltid skrevet og publisert mye som en del av forskerjobben, men nå skriver jeg også mer personlige tekster. Det vil nok komme flere bøker fra meg, både selvbiografiske bøker og kanskje også romaner, etter hvert. Det handler om å ha mot til å gi slipp på de negative konsekvensene av barndommens traumer, og åpne seg opp for de talentene og ressursene som vi alle har rett foran nesetippen vår, sier Mai Camilla. 

Du skriver at du ikke lenger er avhengig av andres applaus. Er det helt sant? 

– Det er et godt spørsmål. Jeg opplever at jeg ikke lenger ubevisst søker min mors eller fars applaus. Jeg har gitt slipp på mitt ubevisste behov for å høste deres aksept. Jeg lytter i stedet til min egen stemme, og klarer i stadig større grad å stå opp for meg selv. Det tror jeg mange av oss lengter etter. I alle fall tyder mange av de meldingene og mailene jeg har fått fra ulike lesere på det, at de kjenner seg igjen i min bok, at de innser at de har bagatellisert egne behov og sveket seg selv i håp om å tekkes andre. Og de innser at de er blitt, eller er i ferd med å bli syke av det. Og at det nå er på tide å snu.

Ja, for alt kan snu, som du skriver avslutningsvis i boken. Din kjære ektemann velger å stille seg bak utgivelsen, som jo også krever mot fra ham? 

– Ja, min erfaring er at alt kan snu. Vi kan alle starte med å bli mer undrende. Hva om det kan være sant at verden består av mer enn det vårt blikk kan se? Hva om vi har flere sanser som kan aktiveres? 

Start der. I undring. Sammen med selvansvar og selvomsorg – og radikal tilgivelse – vil vi plutselig være i stand til å bevege oss mot et langt bedre liv. Det er i alle fall min erfaring.