Hilde Rød-Larsen om boken «Diamantkvelder»: – Jeg har selv opplevd å bli seksuelt utnyttet

Kan du forklare hva du mener med en slik tittel?

– En «diamantkveld» er en tilstand som oppstår i Agnete, bokens jeg-forteller. En tilstand der hun og alt rundt henne lyser. Det er berusende å ha det sånn, men også farlig, for Agnete har erfart at etter sterkt lys følger dypt mørke. Diamanter skinner, men man kan også skjære seg på dem, forklarer Rød-Larsen.

Bokens handling veksler ganske assosiativt mellom to epoker av jeg-personen Agnetes liv. Det ene sporet består av minner fra studietiden som ung voksen i London. I det andre sporet er hun godt voksen, gift for annen gang og har en dat- ter på 17 år. 

Hvorfor har du valgt denne type dramaturgisk løsning og ikke en sammenhengende fortelling?

– Det har nok delvis å gjøre med at jeg selv er utpreget assosiativ. Hodet mitt kan virke kaotisk, både for meg selv og andre, men det er altså et system der inne. Og så er det slik at Agnete i romanen føler seg grunnleggende desorientert. Både fordi hun – i likhet med meg – har vanvittig dårlig retningssans, og fordi hun ikke vet helt opp og ned på hvem hun selv er. Ved hjelp av små forskyvninger i teksten, som er mulige på grunn av de mange sprangene, prøver jeg å vise frem desorienteringen hennes, og ikke bare fortelle om den. Men den aller viktigste grunnen til at jeg har komponert romanen på denne måten, er nok at jeg ville ha en forteller som forandrer seg underveis. Boken begynner med at det er noe hun skal finne ut av, og det hun finner ut av mens hun pusler sammen bruddstykker av livet sitt, gjør noe med henne.

Starten på nåtidsfortellingen er at Agnetes mann reiser på et jobboppdrag i utlandet og skal bli borte i flere måneder. Hvordan kan det ha seg at det fører til et dypdykk i hennes eget liv?

– Agnete er en person som har et sterkt behov for å ha kontroll. Den kontrollen finner hun blant annet gjennom å lage seg hverdagslige rutiner. Da mannen reiser bort, brytes rutinene opp. Dette blir en mulighet for henne til å forsøke å forstå hva kroppen hennes har prøvd å fortelle hen- nes i noen måneder. Blant har hun mistet masse hår, og hun vet at dette kan være et tegn på stress eller et traume. Gjennom hele livet har hun manipulert kroppen sin og følelsene sine, men håret får hun altså ikke kustus på.

Er dette årsaken til at hun helt fra tidligere tenår er ganske anorektisk?

– Jeg nevner faktisk ingen diagnoser i romanen, men det er klart at Agnete er anorektisk, ja. For henne er det å sulte seg et forsøk på å ta kontroll. Fordi hun ikke klarer ikke å si ifra om at hun har det vondt med ord, prøver hun å gjøre det gjennom kroppen. Dessuten liker hun nummenheten som opp- står i hodet av ikke å spise. Hun liker også å kjenne seg som den minste i rommet, som en som lett kunne ha glidd inn i en armkrok. Som godt voksen har hun matvegringen under kontroll, men hun kan fortsatt ikke legge seg før hun har regnet etter hva hun har spist i løpet av dagen.

Hvorfor er du så opptatt av anoreksi?

– Jeg er generelt veldig opptatt av den skjøre grensen mellom det normale og det unormale, eller det friske og det syke. Først og fremst er jeg interessert i hvor vanskelig det er å være menneske. Jeg ser på det som en vanvittig prestasjon å ha et såkalt almin- nelig liv. Å ha en jobb, å betale regninger, å lage seg mat. Tenk på vellet av små og store valg som må tas hver bidige dag, og så lett det er å snuble og falle ut i det som kalles unormalt eller sykt. Jeg skjønner så godt at det kan rakne for folk, og tar det absolutt aldri som en selvfølge at jeg selv og livet mitt henger sammen.

Anoreksi er ikke noe hovedspor i «Diamantkvelder», men noe av det som viser fram Agnetes sårbarhet. Og selvsagt som et viktig bakteppe for den seksuelle relasjonen som utgjør bokas kjerne.

Ja, hun inngår jo et seksuelt forhold til psykologfaren til en studievenninne. Hva har det hatt å si for hennes utvikling som menneske? Kan det være noe av grunnen til at hun nå famler i mørke?

– Boka er i stor grad et forsøk på å forstå hvorfor Agnete gjentatte ganger har hatt sex med en mann hun aldri har begjært, vært forelsket i eller elsket. Hva er det i henne som gjorde at hun la seg på hans terapidivan igjen og igjen, for å ha sex med ham, når ingenting av dette var drivkraften? Her er det viktig nettopp å merke seg at han er terapeut. Dette er et forhold som er asymmetrisk gjennom aldersforskjellen, men aller viktigst er det at han utnytter sin fag- lige rolle. Han sier til Agnete at han ser at hun ikke er frisk, og at han skriver en bok hun vil kjenne seg igjen i. Det at han, som fagperson, sier at han ser at hun har det vondt, etter at ingen andre har sett det, ska- per et vilt sug hos henne etter mer. Etter at han skal se mer, og etter at han skal hjelpe henne med å få det bedre. I dette oppstår det et «hekt» som preger henne i mange år, selv om han aldri igjen viser noen reell interesse i henne ut over å ha sex med henne. Boken sier ikke noe direkte om dette, den er mest opptatt av hvordan dette har kunne skje, men det er klart at det har preget livet hennes at hun er blitt utnyttet på denne måten. Blant annet fordi hun ikke har villet godta at hun er blitt utnyttet. Hun har ikke villet se seg selv som et offer, skri- ver hun et sted i boken.

I likhet med Agnete studerte du selv samfunnsfag ved London School of Economics. Hvor mye av romanen er basert på egne opplevelser?

– Etter å ha tatt et grunnfag i sosiologi ved universitetet i Oslo, dro jeg til London og tok både en bachelor- og en mastergrad der. Dette skyldtes både utferdstrang og det at jeg rett og slett fikk muligheten til å stu- dere i utlandet. I likhet med Agnete likte jeg opplevelsen av å være helt anonym. Det var ingen som kjente meg, og jeg kjente ingen, og det var befriende. Først og fremst har Agnete en livsfølelse som er tett på min egen, og det er fragmenter i boken som er basert på mine egne opplevelser, mens andre elementer er fri fantasi. Jeg har selv opplevd å bli seksuelt utnyttet på en måte

som likner på det Agnete opplever, og har også brukt virkelig lang tid – mange tiår – på å erkjenne at det faktisk var det som skjedde. Fram til ganske nylig har jeg tenkt jeg har eneansvar for mine egne handlinger og ikke sett på meg selv som et offer for annet enn mine egne dårlige valg. Jeg har vært stolt av denne holdningen, og tenkt at den har gjort meg sterk. Nå mener jeg at den måten å tenke på kan bidra til å bygge opp under usunne og farlige strukturer, strukturer som heldigvis har krakelert kraftig i forbindelse med metoo-bevegelsen. En bevegelse jeg var sterkt kritisk til i begynnelsen og gradvis har forandret synet på.

Din far – Terje Rød-Larsen – var i sin tid en av Norges mest fremtredende diplomater. Var du plaget av å være «kjendisbarn»?

– Det var heldigvis ikke før jeg hadde flyttet hjemmefra det der brakte løs, så det er ikke noe jeg har vokst opp med. Jeg prøver å forholde meg til viraken som har vært rundt faren min, på godt og på vondt, med nøkternhet, selv om jeg selvsagt også har vært stolt av ham og fascinert av hans verden. En verden jeg opplever som fjern fra min. I ettertid har jeg forresten skjønt at debutromanen min på merkelig vis er preget av det livet han har levd. Det at det er så vilt på så mange måter, var en av grunnene til at jeg i «Sommertid» ble voldsomt oppsatt på å skrive en fortelling om to mennesker som ikke gjør noe som helst spektakulært.

Hovedpersonene i begge dine bøker – Agnete i «Diamantkvelder» og Ingrid i debutromanen «Sommertid» røper at de var «voksne» som barn. Er det også noe de har til felles med forfatter Hilde?

– Mine foreldre skilte seg da jeg var åtte år, og jeg vokste opp som enebarn hos begge to. Som så mange av mine jevnaldrende på den tiden fikk jeg være med på de voksnes fest, og elsket det. Jeg gledet meg intenst til å bli voksen og ha friheten til selv å bestemme.

Har du alltid ønsket å bli forfatter?

– Ja! 

Du var relativt voksen, altså 45 år, da du debuterte. Hvorfor ventet du så lenge? 

– At jeg alltid har ønsket å bli forfatter, førte ikke til at jeg hadde ferdigskrevne romanmanus i skuffen. Jeg hadde ikke engang forsøkt, ut over noen spede begynnelser på tekster jeg ikke visste hva var. I år etter år sa til meg selv at først måtte jeg spare masse penger, så jeg kunne ta en lang pause fra jobb. Så gikk årene, da, uten at jeg sparte noe som helst. Men da jeg fylte 43, sa jeg til meg selv at det var nå eller aldri. Jeg bestemte meg for å skrive en time hver dag. Jeg er veldig A-menneske, og kunne gjøre det mens resten av familien sov om morgenen. Ingen fikk vite hva jeg holdt på med. Det var utrolig berusende å ha den hemmeligheten. Men det er jo selvsagt ikke sånn at det blir en roman bare sette seg ned og skrive. At jeg var såpass gammel da jeg begynte, betydde at jeg hadde rukket å over- sette en hel haug med bøker først. Og det lærer man ganske mange triks av.

Dere, altså både du og Agnete, er begge to oversettere – og gir uttrykk for å trives i jobben. Og din mor – Merete Alfsen – er en meget anerkjent oversetter av skjønnlitteratur. Hvorfor valgte du selv å bli oversetter, og ikke i konkret forstand ta i bruk universitets -utdannelsen?

– Valget av yrke har i utgangspunktet å gjøre med frihetsbehovet mitt. Jeg fikk fast jobb i Plan International da jeg var ferdig i London. Da var jeg 23 år gammel, og ville redde verden. Men jeg innså etter et par år at jeg ikke ønsket meg en fast jobb. I stedet ble det å følge i min mors fotspor, hun hadde vært frilansoversetter så lenge jeg kunne huske. Først var jeg fjernsynstekster i NRK, så gikk jeg over til romaner. Ellers er kanskje svaret så enkelt som at litteratur nok er det jeg er flinkest til. Litteratur er livsviktig for meg.

Men det er også et ensomt yrke?

– Ja, det er det, og jeg har skjønt at det ikke er bra for meg å være alene dag ut og dag inn, og at det er viktig for meg å være en del av noe. Derfor har jeg sørget for å jobbe i ulike kontorfellesskap, og dessuten påtatt meg diverse styrearbeid. Og så har jeg altså hatt en og annen forlagsjobb også, og trives veldig godt med kollegiale fellesskap.

Hvordan har oversetterarbeidet påvirket og inspirert deg som forfatter?

– Å oversette er en slags intens form for lesing som er veldig lærerik. Man får liksom gå inn i forfatternes maskinrom og se hvor- dan de gjør ting. Og så er det rett og slett meget god trening å sitte og flikke på ord og setninger dag ut dag inn. Blant annet skjønner man hvor ufattelig mange måter man kan skrive en setning på, med veldig forskjellig effekt. Jeg liker godt å prøve å gjenskape en annen forfatters stemme når jeg oversetter, og så er det helt fantastisk å kunne bestemme alt selv når jeg skriver mine egne bøker. Den vekslingen er veldig stimulerende for meg.

Du er blant annet fast oversetter av amerikanske Elizabeth Strout, kjent for hovedpersoner som Olive Kitteridge og Lucy Barton. Hva har dette forfatterskapet betydd for deg?

– Elizabeth Strouts forfatterskap betyr mye for meg. Blant annet elsker jeg det ømme blikket hun har på menneskene, på de små triksene vi bruker for å komme gjennom dagene. «Man må aldri ta lett på menneskenes grunnleggende ensomhet», skriver hun i en av bøkene sine, «og alltid respektere de valgene folk tar for å holde det gapende mørket unna.» Det snakker til noe så dypt inni meg at det preger meg som både menneske og forfatter. Og så er Strout rett og slett veldig dyktig teknisk sett- Hun komponerer bøkene sine på en tilsynelatende lett, men egentlig temmelig avansert måte. Det inspirerer meg.

Er det andre forfattere du vil fremholde som forbilder?

– Jeg leser med ujevne mellomrom Alberte-bøkene til Cora Sandel, og har gjort det igjen nå nylig. Det er bøker som virkelig har tålt tidens tann. Hovedpersonen er preget av en kombinasjon av tafatthet og rastløshet som er relevant for Agnete, og som vekker gjenklang hos meg. Ellers må jeg bare trekke frem Vigdis Hjorth. Jeg kan ikke tenke meg noen forfatter som er bedre til å utforske hva som er sant og hva som er falskt, og det skillet er grunnleggende viktig for meg. Som Agnete i boken kan jeg ofte bli rammet av en uhyggelig følelse av uvirkelighet, og den er knyttet til nettopp dette.