Hilde Hagerup: – Mitt indre bilde av hva en bestemor er, er nok litt utradisjonelt og basert på det pappa fortalte om Inger

Tittelen på din nye roman – «En annen barndom» – kan tolkes på flere vis. Hvilken – eller hvilke – meninger legger du selv i den?

– Romanen er en fortelling om to søstre – Lina og Lillen – som må rydde opp i familiens gamle sommerhus med tanke på å legge det ut for salg. Dette medfører en rydding i dobbel forstand, både rent konkret og i overført betydning. De må rydde opp i alt som nå blir borte, både gjenstander og alle minnene som knytter seg til stedet. Jeg-personen Lillen vil gjerne formidle denne historien til datteren Sofie. Som det kommer frem av fortellingen, er ikke Lillens oppvekst A4, men ganske utradisjonell. Etter at min pappa Klaus døde i 2018, brukte jeg mye av det første året til å snakke med mennesker som kjente ham, både de jeg selv kjente og de som husket ham fra barndommen. Da kom det frem historier som jeg gjerne skulle hatt fra hans munn. Det er vel dette Lillen prøver å gi til datteren sin. Som hun sier: Jeg er som jeg er på grunn av alt som har skjedd med meg, og nå vil jeg fortelle deg om det.

Når fikk du ideen til å skrive en hel roman om barndommens somre? Selv om alle opplever sine egne somre finnes det kanskje mange fellestrekk i minneveven?

– For noen år siden kjøpte min mann og jeg ei hytte med betydelig oppussingsbehov. Også skuffer og skap var fulle av eiendeler fra de tidligere eierne. Jeg reflekterte da ganske mye over verdien i ting som bare forsvinner. Fra min egen barndom husker jeg somrene som uendelig lange. Mens jeg på vintrene stort sett lå i hi og leste bøker, flyter minnene fra barndommens somre over i hverandre. Handlingen i romanen er på ingen måte selvbiografisk. Jeg har ikke vokst opp med noe sommerhus, men vi bodde så nær sjøen at vi på somrene syklet til stranda Følelsen av at tiden er som en bølge av dager som glir over i hverandre, tror jeg kanskje noen vil kjenne seg igjen i.

«En annen barndom» foregår på to tidsplan. I minst grad handler den om to søstre som skal rydde opp i det gamle sommerhuset og g jøre det klart for salg. Årene inn i voksenlivet har skapt stadig større distanse mellom de to. Hva er årsaken til det?

– Som for så mange har voksenlivets travelhet skapt en avstand mellom de to søstrene. Det er ikke noen reelle konflikter mellom dem, bare mangel på ekte kommunikasjon. Lillen opplever en sorg over menneskene rundt henne som er gått bort, og også tanken på sin egen dødelighet. Hun har behov for å snakke ærlig med søsteren, som er barndommens siste sannhetsvitne. Når Lillen bryter kommunikasjonsmønsteret, og setter seg på bakbeina med tanke på salg, åpner det for en annen måte å snakke sammen på. Det haster for Lillen. Vi er på jorda så veldig kort tid. Det er jo egentlig ikke til å bære. Vissheten om at man kanskje ikke rekker å si alt, er et slags underliggende tema i denne romanen.

Det meste av romanen handler likevel om sommerminner som flyter over i hverandre når jeg-personen tenker tilbake. Minner dette om dine egne somre? Hvordan var de?

– Jeg husker mine egne somre som lyse, lange og åpne. Og jeg så for meg geografien i Østfold mens jeg skrev, uten at historien er én-til-én. Tvert imot tar jeg elementer fra virkeligheten, endrer dem, løfter dem og forsøker å lage litteratur av dem.

Et sted skriver du: «Barndommen vrir og vender på seg, og ingen brikker passer helt i rammen». Kan du utdype dette?

– Vi husker så ulikt og kan ikke stole på egne minner. Ulike faser av voksenlivet fremkaller også ulike versjoner av barndomsminnene. Vi har ikke noe én-til-én-gjenkallelse av det som faktisk skjedde. Perspektivene endrer seg med voksenlivets erfaringer. Alle har sine egne univers når de tenker tilbake på barndommen.

Bortsett fra gjester som kommer og drar, er det stort sett tre generasjoner hunkjønn som befinner seg i sommerhuset: mormor Bobo, den voksne datteren og hennes to døtre. Er det bevisst at det er så få menn til stede i fortellingen?

– Jeg er generelt svært opptatt av jenteoppvekst og relasjoner jenter imellom. Det har jeg tidligere skrevet mye om i mine ungdomsbøker, og det er nok å utforske. Hadde jeg lagt til en annen voksenperson, eller flere søsken, ville det ha blitt en annen fortelling. Jeg ønsket å skrelle bort disse lagene og konsentrere meg om få personer.

De to jentene vet ikke engang hvem som er far – eller fedre. Er det et bevisst grep å gjøre fars figuren ikke eksisterende?

– Jeg liker godt at mye er usagt, og at det er mye vi ikke får svar på. Det gir rom for leseren ikke å komme til bunns i familiehistorien. Som forfatter er jeg opptatt av tette relasjoner, og hva som skjer når barn og unge står litt alene.

Bestemor Bobo er en berømt poet som særlig når det kommer til praktiske oppgaver følger sin egen agenda. Har hun fått trekk fra din egen bestemor – Inger Hagerup?

– Til det spørsmålet er det to svar. Det korte svaret er at bestemor Bobo er en fiktiv karakter, og at alt som skjer på handlingsplanet er oppdiktet. Jeg var bare åtte år da farmor døde. Jeg har aldri vært på fisketur med henne. I motsetning til Bobo brant hun så vidt jeg vet aldri sprit i kjelleren, og hun ble i hvert fall ikke anklaget for å ha drept en mann under krigen. Men pappa var svært glad i henne, og hun hadde en stor plass i vår familie også etter at hun var død. Mitt indre bilde av hva en bestemor er, er nok litt utradisjonelt og basert på det pappa fortalte om Inger. Det var en god porsjon alkohol, galskap og grenseløshet – og mye latter og livsgnist i farmor. Bobo er oppdiktet, men har karaktertrekk som har røtter i det inntrykket jeg sitter igjen med etter pappas fortellinger.

Du kommer fra det som ofte omtales som et forfatterdynasti. Føler du deg arvelig belastet – eller forpliktet – til selv å bli forfatter?

– Jeg har aldri følt meg forpliktet til å bli forfatter, men jeg vokste opp i en familie hvor litteratur var noe man holdt på med. Både mamma og pappa leste mye. Denne opplæringen gjennom oppveksten gjorde at jeg fikk litteratur under huden. Det er hva jeg er opptatt av og hva jeg kan.

Du var bare 14 år da du fikk din første novelle på trykk. Hvordan skjedde det?

– Jeg begynte tidlig å skrive og var opptatt av å fåandre tilbakemeldinger enn fra pappa og norsklæreren. Derfor begynte jeg tidlig å sende noveller, blant annet til den antologien som ungdomsbokklubben og Gyldendal årlig ga ut. Å få utgitt en novelle var for meg å ferdigstille et prosjekt.

Ble du oppmuntret av din pappa Klaus?

– Pappa var både oppmuntrende og opptatt av det jeg skrev. Hans grunnholdning i livet var på alle vis entusiasme. Jeg arvet en liten oransje reiseskrivemaskin etter ham. Han leste alt jeg skrev og var nysgjerrig på hva både søsteren min og jeg holdt på med. I stedet for å kritisere fremhevet han det som var bra, og som han ville ha mer av. Han var en dyktig og pedagogisk læremester.

Du er en meget produktiv forfatter med mer enn 20 utgivelser bak deg. Jobber du bestandig?

– Nå er jeg så heldig å ha 50 prosent stilling på Litteraturhuset i Oslo, der jeg jobber med barne- og ungdomsprogrammet. Vi tar årlig imot over 30 000 barn som får litteraturformidling av høy kvalitet. Og så gir det meg mulighet til å bruke mye tid på egen skriving. Når jeg kommer i skrivedriv har jeg vanskelig for å slutte. Det betyr ikke at skrivingen alltid er drevet av lyst. Etter en grei oppstart kommer jeg ofte til et midtparti hvor jeg strever. Jeg stryker mye mer enn det jeg gir ut. Av og til kjennes det som jeg stryker nesten alt. Som forfatter er jeg pirkete.

De fleste av bøkene dine henvender seg til barn og ungdom. Hva er begrunnelsen for dette valget?

– For meg er barndom og ungdomstid fascinerende. Det er så mye å ta av i de mange endringene som skjer gjennom disse årene i livet. Jeg er oppriktig opptatt av å gi fortellinger til dem som skal lese for første gang. De tidligste bøkene gjør inntrykk på en ung leser, og dette varer lenge. Jeg er glad i dem som lesere. Selv var jeg i oppveksten nesten besatt av forfattere som Maria Gripe og Michael Ende. Håpet er å bringe videre den følelsen jeg selv satt med som barn og ungdom.

I «En annen barndom» går det frem hvor mye av barndommen som ble brukt til å lese bøker. Er du bekymret over at digitale stimuli har overtatt så mye av barns søken etter impulser?

– Det er jo på et vis en roman om sorg og forgjengelighet, om å bli en leser og etter hvert forfatter. Lesingen er også et bindemiddel mellom mennesker. Å treffe et menneske som også har lest en bok man selv setter pris på, er grobunn for gode samtaler. Ellers er jeg ikke engstelig for internett og hva det byr på i seg selv. Det nedslående er at studier viser at gleden over langlesing har gått nedover. Dagens 15-åringer leser mye, men liker ikke lange bøker. Denne utålmodigheten er bekymringsfull.

«En annen barndom» er den andre romanen du har skrevet for et godt voksent publikum. Kjente du behov for å tiltrekke deg nye lesere?

– Jeg kommer fra ungdomsboka, men jeg har også gitt ut en roman, en samling korttekster og to biografier for voksne, om Anne Karin Elstad og om min pappa Klaus. Med en ny roman for voksne opplever jeg at jeg har fått ferdigstilt noe jeg har hatt med meg lenge. Det er fint å skrive for lesere som tåler en mer kompleks historie, og som har erfaringer som ligner mine. Jeg kan for eksempel jobbe mer med undertekster – uten at det betyr at jeg har skrevet min siste ungdomsbok. Det er fint å veksle. Nå er jeg bare spent på hvordan «En annen barndom» vil bli mottatt og leve ute i verden. Jeg er i hvert fall glad for at jeg fikk skrevet den.