"Jeg vil inspirere kvinner til å være det de ønsker og ta de utfordringene som følger på veien"

Mens hun sto midt på gulvet i bokhandelen, kjente hun gradvis hvordan en slags trøst la seg om henne, en ro som lindret sjelen. For Julius var fortsatt her, blant omslagene og de rette bokryggene. Han hevdet at han kjente hver eneste bok i butikken. Han hadde kanskje ikke lest hver og en fra begynnelse til slutt, men han forsto hvorfor de befant seg der, hva som hadde vært forfatterens intensjon, og hvem som derfor kunne ha glede av å lese dem, fra de enkleste pekebøker for barn til de tyngste, mest uforståelige verk.

Hvorfor valgte du en bokhandel som location?

– Det er et miljø hvor jeg er som lykkeligst. Jeg har mange gode minner fra bokhandler, og min far tok meg ofte med til en bokhandel da jeg var liten. Hva skulle jeg kjøpe? Det var så mye å velge mellom og så spennende hver gang. Da jeg studerte på universitet i London, fikk jeg jobb hos Foyles på Charing Cross road, en bokhandel som har eksistert i årevis. Slik fikk jeg erfaring i hvordan en slik bedrift styres, og det fungerer perfekt som ramme rundt handlingen.

Dine karakterer er fascinerende personligheter. Hvordan får du inspirasjon til å skape dem?

– Jeg bruker mye tid på hovedkarakteren. I denne boken er det Emilia og faren Julius som er de viktigste, han bidrar med en arv, og jeg legger opp til å forklare hvordan hans personlighet har vært essensiell for henne. Julius lever med i boken selv om han døde.

Fortellingen utspiller seg som en lagvis prosess. Hva skjedde med ham? Hvorfor åpnet han bokhandel? Hva var forholdet til datteren?

– Emilia spiller cello, noe jeg selv lærte på den tiden jeg skrev boken. Hun arvet sin fars talent, blir med i en kvartett, og jeg var interessert i den dynamikken som utspiller seg blant musikere. Musikk og bøker går godt sammen og ga et annet tilsnitt til bokhandelen. Det å skape karakterer kan sammenlignes med å komme på en fest, bli kjent med gjestene, noen er interessante, andre kjedelige, noen overrasker. Som at en stille fyr plutselig har mye å fortelle. Jeg føler det som å ha et konstant party i hodet mitt, med personer som møter hverandre, utvikler seg og fyrer hverandre opp. Slik kommer historien i gang. Først og fremst ga faren min meg kjærlighet til bøker, men han ga meg også en lidenskap for musikk. Jeg var fem år første gang han lot meg få spille på celloen sin. En søndagsettermiddag lærte han meg å spille «Blinke blinke stjernelill», og jeg var hekta. Jeg gikk videre og tok mine eksamener, men ble aldri så flink som ham. Vi spilte ofte sammen, og dette var et av yndlingsstykkene hans. Det er «Svanen», av Saint-Saëns.

Hvordan vil du beskrive Emilia, hovedkarakteren?

– Emilia starter som sin fars datter, har skapt sitt eget liv og blir dratt tilbake igjen til hans verden. Vi følger henne tilbake i barndommens by, som under mikroskopet. Emilia gjør bokhandelen til sin egen og puster nytt liv inn i lokalene. Hun reflekter over hva en bokhandel skal være i vår tid og hva som må til. Det byr på utfordringer, og hun kommer seg gjennom dem. I starten vet vi riktignok ikke helt om hun har styrken til det. Vil hun klare å gjennomføre endringene? Hun er en åpen og hjertelig person, og får støtte fra lokalsamfunnet. 

Julius hadde elsket å lage mat, tryllet fram en diger karrirett eller suppe eller stuing og frøs det deretter i små porsjoner slik at han om kvelden kunne ta frem det han hadde lyst på, og varme det. Ved siden av tørrvarene sto kokeboksamlingen hans: Elizabeth David, Rose Elliot, Madhur Jaffrey, alle var slitt og fulle av matflekker.

Julius, den snille bokhandleren som elsker bøker, musikk, mat og vin, har du møtt en personlighet som ham?

– Han er min idealmann, ha-ha, så jeg diktet ham opp. Eneforsørger, sjarmerende, ikke vanlig for den aldersgruppen. Ja, han er en spesiell mann, som oppdrar sin datter alene og får det til.

Sarah bor på herregården Peasebrook Manor, en high-class-kvinne med hemmeligheter. Lever rike mennesker ofte bak en fasade?

–Sarah bor i et stort hjem, og hus er alltid viktige i bøkene mine. Jeg skriver om steder jeg ville ha bodd, som en vakker herregård eller gamle hus med kriker og kroker. Sarah har en tradisjonell engelsk livsstil men det er ikke så enkelt for dem med økonomiske utfordringer, og hun oppsøker Julius for støtte. Hun har en utfordring med å bevare gården, men ønsker ikke bare å selge. Det er følelser knyttet opp til byggene. Sarahs mann er ikke en slem person, men han er ikke sterk, noe som gjør det veldig slitsomt for Sarah, som må trå til for å redde stedet. Julius bidrar alltid på en stille, ærbar måte med den støtten hun trenger.

Delphine, en dyktig musiker fra Paris, er så tydelig beskrevet med sin franske personlighet og moteriktige antrekk. Hermès silkeskjerf og Chanel ballerinasko. Har du et nært forhold til Paris?

– Jeg har alltid elsket Paris og føler meg veldig hjemme der, byen vekker kreativiteten mer enn noen andre byer. Paris er kjent for å være romantisk, men ikke bare det, byen bringer frem noe i deg. En egen livsstil med klær, mat og musikk. Min siste utgivelse på engelsk heter faktisk «30 days in Paris», og jeg bodde der i en loftsleilighet for å komme godt inn i atmosfæren med alle sanseinntrykk. 

«Vindusutstillinger», sa Bea med et sukk og så bort på vinduene på hver side av inngangsdøren. «De vinduene bare venter på å fortelle historier! Kan du se det for deg Valentinsdagen, fulle av kjærlighetshistorier? Eller spøkelsesfortellinger til halloween? Hva julen angår ...» Bea klappet i hendene av begeistring.

Bea, art director fra London, lever ut sin fantasi om et liv på landet med mann og deres nyfødte datter, men finner ut av landsbyen ikke innfrir forventningene. Fortell mer om henne!

– Hun har skapt seg et fascinerende liv, slik som interiørmagasinet hun jobbet for i London. Bea får leve ut sin drøm men det blir ikke som de forventer. Da hun tegnet layout for magasinet, så hun bilder av vakre hus på landsbygda, rene idyllen, men det viser seg at den livsstilen ikke passer henne. Hun får ikke brukt seg og savner å blomstre som person. Landsbyen har ikke samme momentum som en storby, og alle kjenner deg, alle har sin plass på et lite sted. Det er klaustrofobisk. Hun har så mye kreativitet i seg, det er ikke nok med hus og barn. Bea innrømmer at hun ikke er så fornøyd. Hun vil ikke utslette den personen hun var.

Peasebrook er landsbyen hvor handlingen utspiller seg, er det et ektested?

– Nei, det er oppdiktet som en blanding av mange steder jeg elsker, i området Cotswolds, en perfekt imaginær landsby. Jeg liker å ta leserne med til steder jeg elsker. Jeg har tidligere skrevet bøker fra Orientekspressen – og Paris, i «Hjertets bokhandel» ble det den idylliske engelske landsbygda. 

Bor du selv på landet?

– Jeg bor ved sjøen, ved kysten av Devon i den sørvestre delen av England, et rolig område uten for mye trafikk og mennesker. Jeg har flott utsikt over havet derfra, og det er et herlig sted for å skrive. Jeg starter dagen med å gå en tur langs kysten og rense hodet så jeg blir klar forskrivingen.

Hvordan startet din interesse for bøker og litteratur?

– Jeg har alltid vært en bokorm. Min far jobbet i militæret, og vi flyttet hvert år, så bøkene representerte noe konstant for meg. Biblioteket fantes på hvert nye sted vi skulle etablere oss. Det var noe betryggende med bøkene, jeg kjente til forfattere og titler, de var viktige for meg i ung alder. Min første ordentlige jobb, ble riktignok i radio, hvor jeg skrev drama for BBC, og jeg forelsket meg fullstendig i historiefortelling. Jeg diktet på en serie som hadde gått fra krigens dager, og jeg lærte mye om hvordan jeg kunne formidle en historie slik at lytterne ble så spente at de måtte høre på programmet neste dag for å følge med på hvordan det gikk med karakterene. Så begynte jeg med tv, og jeg fikk mitt første barn mens jeg skrev manuskripter på et tv-show fra sykehusverdenen.

Hvorfor gikk du over til å skrive bøker?

– Jeg fant ut at jeg elsket bøker mer enn tv, bøker var mitt livs første og største kjærlighet for litteratur. Tv handler ikke om ord, man kan ikke beskrive hvordan et stort flott hus ser ut med alle detaljer, eller en vakker allé med blåregn som blomstrer på trærne. Jeg elsket ord, og likte å beskrive hvordan folk så ut, hvordan de luktet, hva de hadde på seg for å få dem til å bli levende for leseren. Nå har jeg skrevet 22 bøker, og begynnelsen med å skrive for radio og tv ga meg god trening og disiplin, med tidsrammer og budsjett. Man hadde ikke alltid råd til en biljakt, ei heller flere locations, og ofte var det begrenset antall karakterer. Nå som jeg skriver bøker, kan jeg skrive om absolutt alt jeg vil og være helt fri i fantasien. Det er nesten skremmende, hvor skal jeg begynne og når skal jeg stoppe? 

Var det en spesiell bok som gjorde et ekstra inntrykk på deg?

– Barnebøker har vært viktige, som «Jernbane-barna» av Edith Nesbit, fra ung alder. «Madame

Bovary» av Gustave Flaubert har en noe mørkere historie og handler om forhold, den ble viktig senere. Jeg falt også for Jilly Cooper, en engelsk forfatter som skrev kommersielle romaner for kvinner fra 90-tallet. Kjempelange bøker om mennesker som ofte oppfører seg dårlig, disse tykke bøkene var så utrolig morsomme å lese. Har du fortsatt tid til å lese nå som du selv skriver?

– Ja, jeg korrekturleser bøker som skal gis ut. Hvis jeg velger å lese andre bøker, spesielt når jeg er sliten og stresset, blir det en annen sjanger enn min egen. Gjerne krim, klassikere eller kokebøker. Jeg beundrer mange kokebokforfattere som har de vakreste historier av mat og mennesker som kommer sammen for måltider, med så flotte og sofistikerte beskrivelser og mye følelser. Det inspirerer meg til å planlegge måltider for venner, og gjerne arrangere noe spesielt, som å spise på stranden. Mat er alltid viktig i mine bøker, for det skjer mye når mennesker møtes rundt bordet, til familiemåltider, store lunsjer og høytider. Gamle tema dukker opp og drama kan oppstå. Jeg har også fått høre fra lesere at de har blitt så sultne da de leste noen av mine bøker, at de ble inspirert til å lage samme mat som jeg har beskrevet.

Hvordan opplever du interessen for dine bøker i disse digitale tider?

– I en periode hang det en trussel over bøkene, men interessen er fortsatt her. Jeg liker å ha bokhyller fulle av bøker, og velge ut forskjellige titler etter hva jeg ønsker å lese om. Så oppdager jeg kanskje en bok jeg har lest tidligere, for eksempel i ungdommen, og gjenoppdager den historien. Bøker er også ideelle å låne bort, og supre som gave. Jeg liker å ta utgangspunkt i bokens tema og legge ved tilleggsgaver som sjokolade eller en flaske vin. Bøker forteller også mye om hvilken person du er. Når jeg kommer hjem til noen, ser jeg alltid hva de har i bokhyllene, det lærer meg om deres interesser. 

Har du et favorittsted og -tidspunkt for å skrive?

– Jeg er best om morgenen. Jeg går en tur på stranden for å klargjøre hodet til dagens skriving. Jeg har hjemmekontor, men sitter ofte på balkongen for å se på utsikten de dagene det er varmt nok. Der er det franske dører som jeg åpner opp for solskinnet. Selv om jeg nå har skrevet 22 bøker, er prosessen alltid like vanskelig som da jeg skrev den første boken, for jeg må alltid starte fra scratch. Hver bok representerer noe nytt, med helt blanke ark, bokstavelig talt.

Har du en visjon for ditt forfatterskap?

– Jeg vil inspirere kvinner til å være det de ønsker og ta de utfordringene som følger på veien. Jeg skriver i feelgood-sjangeren, men det skjer likevel fæle ting. For det går ikke bare å skrive at noen våkner, har en flott dag og at alt går bra. Historien må by på noe å kjempe for Feelgood bøker kan leses på mange måter, som en historie i seg selv, men også for å lære om livet, relasjoner og det å finne løsninger. Derfor liker jeg å skrive i denne sjangeren. Man kan utforske alt mulig, som at familier ikke er perfekte, men later som. Det er moro å løfte lokket og vise at folks egne problemer er vanlige. Jeg liker også å ha karakterer i ulike aldersgrupper for å få frem ulike perspektiver. Voksne personer kan bekymre seg for sine eldre foreldre, mens man i yngre dager er opptatt av egne barn og karriere. Livet har ulike faser, og alle perioder er spennende å fortelle om.