"Det var som om jeg lærte meg selv å kjenne gjennom søstrene"

Jonas Hassen Khemiri "Søstrene"

Selv er Jonas Hassen Khemiri ganske uberørt av sin berømmelse. At han er plassert blant de øverste på svenskenes forfatter-pidestall, har ikke gått ham til det mørkhårede hodet som rager nærmere to meter over gulvet i et av Gyldendals møterom. Det kaotiske snøværet på Østlandet har denne dagen budt på overraskelser, frustrasjon og eviglange forsinkelser for alle som ikke har jobbfri eller hjemmekontor.

Khemiris fly fra Paris var det siste som fikk lande før Gardermoen ble stengt. Der hadde han avsluttet en runde med forelesninger i den franske avdelingen ved NYU, det amerikanske universitetet hvor han er ansatt som professor. Etter å ha blitt bokbadet på Litteraturhuset i Oslo, går turen neste dag videre til New York og en ny serie forelesninger.

Kofferten er ute på sin egen reise denne uværsdagen, men det bekymrer ham lite:

– Jeg synes det er morsomt å tenke på hva kofferten min gjør nå. Kommer vi til å treffes igjen? Jeg liker at ting blir satt litt på spissen. På svensk har vi uttrykket «tidsoptimist». Den evnen til å se ubekymret på livet har jeg til felles med Anastasia, den yngste av de tre søstrene.

«Søstrene» er en roman med fire hovedpersoner og mange statister. Den fjerde i tillegg til søstrene, er Jonas Khemiri. Hvordan fikk du ideen til å skrive en roman som denne?
– Det begynte med at jeg hørte stemmene deres. De bare kom til meg. Slik er det med alle mine bøker. Når slike ting oppstår, må vi forfattere bare være takknemlige og hive oss med på reisen. De tre kvinnestemmene var distinkt ulike hverandre. Den første som meldte seg, hadde en hes, litt hissig stemme som viste seg å være Anastasia. Hun ville hele tiden ha mer, mer vin, mer knark, mer tid, mer av alt. Hun var i det hele tatt utålmodig. Jeg ble nysgjerrig på henne og hva hun holdt på med. Da jeg hadde omgåttes henne en stund, kom det en stemme som lød mer stakkato. Hun likte grafer, matematikk og system. Det var Ina, en ganske klassisk storesøster. Jeg kjente igjen begge stemmene i meg selv. Jeg har litt av Anastasias utålmodighet i meg, men jeg er også en person som synes det er herlig å systematisere livet i grafer og fargekoordinater. Det er Ina i meg. Den siste personen som oppsto, var en stemme som virket ganske vanlig, men kunne sjarmere de fleste og gjøre seg til venn med hvem som helst. Hun kunne også fortelle den samme historien om og om igjen. Det viste seg å være Evelyn, som senere i boken kommer til å ønske å bli skuespiller.

Søstrene Mikkola har tunisisk mamma og svensk far. De er født og oppvokst i Sverige, men du lar dem snakke engelsk med hverandre. Hvorfor?
– Det var ganske merkelig at de insisterte på å snakke engelsk med hverandre. Jeg er en stor språkelsker, og har svensk som morsmål, men jeg har aldri våget å stille spørsmål ved en idé når den oppstår. Da er det en risiko for at ideen dør. Derfor fortsatte jeg å skrive søstrenes historie på engelsk. Jo mer jeg skrev, desto mer innså jeg at det også var en historie om meg og mitt liv. Først da romanen var ferdig, oversatte jeg den til svensk.

Romanens jeg-forteller har både samme navn som deg og har utgitt de samme bøkene. Det virker som en lek mellom ren fiksjon, og hendelser og tanker som ligger tett opp til virkeligheten. Var dette en plan fra starten av?
– Det var som om jeg lærte meg selv å kjenne gjennom søstrene. Hver gang jeg skrev et kapittel om en av søstrene, dukket det opp et personlig minne. Da skrev jeg også det inn i boken. Slik fikk boken en spesiell form. Hvert annet kapitteler fiksjon, og hvert annet er et selvbiografisk minne. De to perspektivene flyter mer og mer inn i hverandre etter hvert som historien utvikler seg. Jeg begynner å dukke opp i søstrenes verden, og de kommer stadig oftere inn i min virkelighet.

Har også søstrene modeller i det virkelige liv?
– Alle romankarakterer har røtter i noen – og noe – som er kjent. Jeg tror for eksempel ikke at det er tilfeldighet at de er tre søstre, og jeg har to brødre. De har en tunisisk mamma og jeg en pappa fra Tunisia. Lenge trodde jeg at søstrene var karakterer som hadde oppstått i mitt hode. Så møtte jeg en gammel kompis hvis bror nettopp hadde lest boken. Broren hevdet at han visste hvem Mikkola-søstrene var. Han hadde sett meg sammen med dem på en nyttårsfest på en kunstskole. Og det er jo der romanen starter. Jeg var på festen og jeg vet hvilke søstre han snakker om. Intuisjon og underbevissthet har tydeligvis lokket frem fortellingen. Jeg tror at stemmene som plutselig dukker opp, er smartere enn hjernen.

Handlingen strekker seg over mange år og sju tidsplan. Glimtene blir stadig kortere, er det en mening med det?
– Den er faktisk skrevet for å vise at tiden går fortere jo eldre vi blir. Den første går over et år, så et halvår, tre måneder, en måned, en uke, et minutt.

Søstrenes mor har innprentet dem at det hviler en forbannelse over familien, nemlig at alt og alle de knytter seg til, vil forsvinne. Derfor er de stadig på flyttefot. Er dette typisk tunisisk overtro?
– Det er lett å tro på forbannelser og karma. Dersom du har gjort noe du angrer på, er det lett å tro på at straffen vil forfølge deg. Mammaen har skadet et menneske hun virkelig elsker, nemlig sin søster. Følelsen av skyld gjør henne livredd for en forbannelse. Jeg tror ikke det er spesifikt tunisisk å føle skammens skyld, det er mer menneskelig enn noe annet. Boken er preget av to typer forbannelse. Søstrene plages av morens angst, mens sønnene i boken har en pappa som stadig gjentar at de kommer til å ende opp som knarkere og misbrukere. Både søstrene og brødrene i boken kjemper gjennom 30–40 år for å forsøke å forandre en fortelling. Dette er noe av grunntematikken i boken: er det mulig å endre fortellingen om hvem vi er? Bokens jeg-person lar ikke den påførte fortellingen styre seg, og det er selvbiografisk. Vi har alle en slags familiemyte som vi vokser opp med, og som preger oss. Denne myten kan bestemme hva vi liker, og hva vi hater. Jeg tror ikke at jeg hadde vært forfatter dersom jeg ikke trodde at vi kan frigjøre oss og skape en egen fortelling om vårt liv.

Deler av romanen foregår i Tunisia, og andre i New York. Disse geografiske - og kulturelle - ytterpunktene er en del av dynamikken i fortellingen. Hvorfor?
– Boken handler mye om å komme hjem, om drømmen om at det finnes et sted der vi kan kjenne oss igjen på mange ulike måter. Søstrene drømmer om at deres egentlige hjem er New York. Ifølge deres svenske familiemyte var oldefaren med på byggingen av Rockefeller Center. Jonas i boken flakker rotløst omkring, og håper at han en gang vil komme til et sted eller en by som han til slutt kan kalle hjemme.

Er du fortsatt på leting?
– Jeg har sluttet å lete. Mitt hjem i er i Brooklyn. Min kone, barna og jeg flyttet dit for to og et halvt år siden. Det kjentes som å komme hjem. Ennå vet jeg ikke sikkert om jeg blir værende, men jeg har i hvert fall engasjement ved universitetet frem til 2026.

Når mye tyder på at Trump blir gjenvalgt som president, går landet usikre tider i møte. Du ønsker likevel å bli værende?
– Det er egentlig ganske mystisk. Der er jeg en blanding av Ina og Evelyn. Ina har alle teoretiske argumenter for hvorfor vi burde flytte hjem til Sverige, og holder lange utlegninger i mitt hode om sosial trygghet, helsetjenester og kommunale skoler. Men så finnes også Evelyn der. Hun lever lykkelig bortenfor teorier, lykkelig over at hun kjenner seg fri.

«Søstrene» er en bok som har trillet fem og seks på terningene både i Sverige og Norge. Hvordan oppleves det å få så mange overveldende anmeldelser?
– Jeg har ikke lest anmeldelser denne gangen. Det skyldes at jeg er så glad for denne boken, og gjerne vil beholde denne gleden. Jeg ønsket å bygge en verden som er så stor at alt finnes. «Søstrene» gir plass for politikk, vennskap, relasjoner, klassemotsetninger, følelse av utenforskap, kjærlighetssorg og døde venner. Jeg dyttet alt inn i boken, og opplever at den har nådd ut på en helt annen måte enn mine tidligere bøker. Den er lengre enn noen annen bok jeg har skrevet, faktisk dobbelt så lang som min forrige. Likevel får jeg stadig meldinger fra lesere om hvor kort tid de brukte på den. Det tror jeg har å gjøre med at mennesker faktisk bryr seg om disse søstrene. Akkurat som meg later det til at også de er litt Ina, litt Evelyn og litt Anastasia. Og det er magi når slikt skjer, og ingen kan forutsi om en bok virkelig slår rot i leseren. Med «Søstrene» later det til å ha skjedd. Å ha skapt en verden som det går an å leve seg fullt og helt inn i, er det beste skussmål en forfatter kan få.