"Polariseringen holder på å rive Sverige i stykker"

Du jobbet som forsvarsadvokat. Når bestemte du deg for å bli forfatter? 

– Jeg kommer selv fra en normal bakgrunn, svensk middelklasse med en beskyttet oppvekst. Jeg utdannet meg til jurist og begynte å jobbe for domstolene som en slags juniordommer. Der ble jeg kjent med en mørk verden som jeg syntes var – og er – utrolig fascinerende, både spennende og tragisk. Dette har ingen skrevet om, tenkte jeg. Jeg hadde ingen planer om å skrive bok, men jeg skrev ned ting som skjedde for å dokumentere det. På den annen side måtte jeg skrive, for det var så mye fælt at jeg hadde behov for å skrive det av meg som terapi. Det var traumatiske ting jeg ble vitne til, fryktelige saker om vold og mange groteske bilder jeg måtte se. Det slo meg stadig: Hvordan står det til i hodet på en som kan gjøre noe sånt? Da bestemte jeg meg for å skrive fra de kriminelles vinkel, å vise hvorfor noen ser på kriminelle handlinger som eneste utvei. Omtrent samtidig som debutboken min «Snabba cash» kom ut, begynte jeg å jobbe som forsvarsadvokat.

Du er nå aktuell med romanen «Paradis City». Hva inspirerte deg til å skrive den? 

– Filmen «Flukten fra New York», der Kurt Russell spiller en kriminell som må ta seg inn i New York og redde presidenten, inspirerte meg veldig. Jeg skrev den dystopiske romanen da jeg bodde på Mallorca og så Sverige fra utsiden, da fikk jeg nok et mørkere bilde av landet mitt. Jeg er påvirket av samfunnsutviklingen i Sverige med økt vold, økt gjengkriminalitet og mer segregering. Det bunner i trender som jeg i dag frykter, og som jeg drar ut i det ekstreme i boken. 

Hva frykter du? 

– Jeg har skrevet om dette i mange av mine bøker, så for meg er det ingen nyhet, men vi har fått en brutal oppvåkning i Sverige med dype samfunnsproblemer som vi kanskje ante fantes, som stor fattigdom i mange områder, segregering, et veldig utenforskap der mennesker ikke føler de hører hjemme i samfunnet – og som resten av samfunnet heller ikke synes hører hjemme blant dem. Og en økende brutalisering i kriminaliteten, som igjen gjør at samfunnet nærmest skriker etter blod. Polariseringen holder på å rive Sverige i stykker. Romanen er min advarsel til samfunnet. Jeg har ikke nødvendigvis svarene, men det er mitt privilegium som forfatter å stille spørsmålene og peke på det som ikke er bra. Politikerne må finne svarene.

Har oppveksten din med en journalistpappa og en sosionommamma hatt noe å si for dine yrkesvalg? 

– Det tror jeg, en blanding av oppvekst og tilfeldigheter. På grunn av at moren min jobbet som sosionom, pratet vi ofte rundt bordet hjemme om klientene hennes, mennesker som hadde det tøft eller som var marginalisert. Det var liksom en selvfølge at man skulle bry seg om personene. 

Jeg drømte ikke om å bli advokat eller forfatter da jeg var ung, jeg var mer rådvill. Men jeg har alltid vært interessert i språk og å uttrykke meg, derfor valgte jeg å bli advokat. Jeg liker å anvende språket som et instrument. Selv om jeg bruker et annet språk som advokat enn som forfatter, er grunntanken den samme – språket er ditt våpen. 

Tror du at du er blitt mykere eller hardere gjennom jobben som forsvarsadvokat? 

– Både óg. På en måte hardere, for skal du forsvare noen som har begått voldtekt eller terrorisme, så må du på et vis stenge ditt eget hjerte. Da er jobben din å forsvare den tiltalte, ikke å bry deg om ofrene, man kan ikke tenke på moral da. På en annen måte blir man mykere av å treffe mennesker som man trodde man skulle hate, men som man likevel ikke hater. 

I 2016 sa du at du bare blir irritert av å lese skandinavisk krim. Føler du det samme i dag? 

– Jeg er mer overrasket over homogeniteten, at den krimmen som utgis i Skandinavia er så tradisjonell. Det skjer et mord, noen som etterforsker mordet, og av og til er det en parallellhistorie for kanskje 20 år tilbake i tid, og så løser man mordet. Jeg forstår ikke at det ikke kommer mer nyskapende krim. Da jeg skrev de første bøkene mine, tok jeg og snudde alt 180 grader. Nå har jeg myknet litt opp, i min siste bok har jeg for eksempel med en politimann. Men med tanke på hvor bra det har gått med meg og Stieg Larsson, som er to eksempler på noen som har brutt litt med sjangeren, så er jeg overrasket over at ikke flere forsøker det. 

I samme intervju sa du at du aldri hadde lest Jo Nesbø ...? 

– Nå har jeg lest én bok av Nesbø. Jeg synes han tilhører en av sjangerens bedre, men den type krim gir meg personlig ingenting. Jeg leser ikke den type krim. 

Du er overrasket over hvor mye vi skandinaver elsker krim, både i bok og på tv. Hvorfor er det så overraskende? 

– Det finnes jo et paradoks i det som jeg tror er litt av forklaringen: vi lever i de tryggeste samfunnene på jorden, og likevel får vi ikke nok av mord og krim som underholdning. Vi velger å slappe av med vold, vårt liv er så trygt at vi kan unne oss litt spenning. Krim har dessuten hatt høyere status i Skandinavia enn mange andre steder, fordi vi har mange bra krimforfattere. 

Du har vært med på blant annet å lage filmer og serien «Snabba cash» for Netflix. Hvordan er det å jobbe med tv og film sammenlignet med å skrive? 

– Jeg har vært såpass involvert i det siste, at jeg for et år siden startet et eget film- og tv-selskap sammen med produsenten av «Snabba cash». Da jeg sluttet som advokat for å bli forfatter på heltid, mistet jeg alle mine kollegaer. Å være forfatter er et ensomt yrke. Når jeg jobber med film og tv har jeg igjen kollegaer og et sosialt miljø. Jeg merker også at min måte å fortelle på, fungerer bra for tv. Jeg vil gjerne sjonglere begge deler, men skrivingen er fortsatt hovedjobben min. 

Selv om du mener at tv er i ferd med å utkonkurrere bøker? 

– Jeg tror mange mennesker kan kjenne seg igjen i at de tidligere leste en bok før de skulle sove, nå ser de en tv-serie i stedet. I aldersgruppen under Taras lesere, ser man nok mye mer på tv-serier enn å lese bøker, så det er ingen tvil om at tv er en trussel mot bøker, men den største trusselen er mobilen. Vi har allerede «mistet» vår eldste sønn, han er 14 og leser ikke lenger bøker. Han leser jo på skolen, men jeg kan ikke tvinge ham å lese hjemme. Jeg har selv hatt perioder der jeg har lest veldig lite, men nå for tiden leser jeg veldig mye. Jeg har et nyttårsforsett om å lese en bok i uken. 

Hva er ditt forhold til sosiale medier og Internett? 

– Som mange mennesker har jeg et ambivalent forhold til det. På den ene siden synes jeg det forpester hverdagen min, det drar frem mange triste sider, folk som skryter og viser falske fasader, ekkokammer og ekstremisme som øker siden man kan skjule seg bak anonymitet på nettet. Samtidig bidrar jeg jo selv, jeg finnes på sosiale medier, jeg kikker på Instagram hver dag, jeg poster også mine beste bilder i stedet for å være ærlig – jeg er en del av noe jeg egentlig avskyr. 

Går det ut over skrivingen din? 

– Det gjør det nok, men det er ikke nødvendigvis Internetts feil. Jeg er en veldig rastløs person, jeg har sikkert en nevropsykologisk funksjonsnedsetting selv om jeg aldri har blitt diagnostisert, så jeg har vansker med å fokusere hundre prosent på noe. Jeg pleier å sette på stoppeklokke. De neste 25 minuttene får jeg ikke gjøre noe annet enn å skrive. Og når alarmen går, kan jeg sjekke Instagram, nettavisene og mailen, så er det nye 25 minutter med fokus på jobb. Jeg er tvunget til å jobbe slik, for ellers kan jeg kaste bort hele dagen på tull. 

Du er aktuell med flere bøker. Også «Dillstadbanden» – en barnebokserie du skriver sammen med din kone. Hva fikk dere til å samarbeide? 

– Det har vært veldig gøy. Min kone er også utdannet jurist, men har i mange år jobbet som frilansjournalist, så hun er som meg et skrivende menneske. Det føltes derfor naturlig å gjøre noe sammen. I begynnelsen var det litt utfordrende, hun syntes at jeg styrte og var litt dominant, og det var jeg nok også – hun har som vanlig rett, he-he. Nå er samarbeidet mer balansert og hver av oss har funnet vår rolle i prosjektet.

Hvordan møttes du og din kone? 

– Vi møttes på juristutdanningen i 2001. Vi hadde vært ute i Stockholm og danset, og da vi skulle hjem, spurte jeg om jeg fikk skysse henne hjem på sykkelen og få en kopp te etterpå. Hun sa ja, og siden har vi vært sammen. Fem år senere giftet vi oss, og nå har vi også tre barn. 

Du har det travelt med to nye bøker, en tv-serie, nytt produksjonsselskap og tre barn. Hvordan får du tid til alt? 

– Nå har jeg bedre tid enn da jeg jobbet fullt som advokat, så jeg synes fortsatt at jeg har mye fritid, og jeg kan jo styre min tid mye selv. Ulempen med å ha så fleksibel jobb, er imidlertid å sette grenser, man kan ta med Mac-en overalt, og like gjerne jobbe klokken ti på kvelden som midt på dagen. Men jeg skriver ikke like mye på kvelden og natten som jeg gjorde da jeg hadde to jobber, da skrev jeg en stor del av bøkene mellom klokken 23 og 01 på natten. 

Hva gjør du for å slappe av?

– Jeg sykler mye mountain bike ute i skogen. Det er en form for aktiv avslapning. Når man sykler mountain bike må man være totalt fokusert og veldig i nuet, det går ikke å ha tankene et annet sted, for det er en ganske farlig aktivitet. For en veldig rastløs type som meg, er dette min form for mindfulness, der kropp og sjel er på samme sted. Å ligge på en sofa for å slappe av funker ikke for meg, da blir jeg gal. 

Hvordan kan du som er så rastløs være så glad i å lese bøker? 

– Jeg stiller høye krav til bøkene, de må gripe tak i meg. Gjør de ikke det, leser jeg ikke ferdig boken.

Fortell oss noe om Jens Lapidus som vi ikke vet. 

– Jeg er veldig opptatt av planter og å dyrke egen mat. Jeg sår og planter mye når vi er i sommerhuset vårt, tomater, paprika, gulrøtter – og blomster. Det er også mindfulness!