Forfatter Helle Haugsgjerd

Hva henspiller tittelen «Hver natt dør jeg» på?

– Det er en replikk hovedpersonen Lina på 12 år sier til moren sin i en oppgjørsscene mot slutten av fortellingen, hvor hun forsøker å få henne til å forstå hvordan hun egentlig har det, hver eneste natt, når hun ligger alene med vonde tanker, og derfor ikke får sove.

Hvorfor har du valgt å se handlingen i debutromanen din gjennom 12-årige Linas blikk?

– Jeg kom til at det 12 år gamle perspektivet var nødvendig for å gi romanen den sårbarheten og skarpheten fortellingen krevde, samtidig som det var et effektivt litterært verktøy for å få fortalt flere ting til den voksne leseren på en gang. Lina forstår noe, men leseren forstår mye mer. Jeg opplevde også at jeg fikk riktig intensitet og rytme i fortellingen ved å fortelle historien slik. I tillegg har jeg alltid vært opptatt av barnets perspektiv og klarer ikke annet enn å være på barnets lag. Jeg er også opptatt «av barnet vi alle har i oss».

Jeg husker selv godt hvordan det var å være barn og ungdom. Jeg gikk til en psykolog for mange år siden som sa: «vi er alle vår alltid, Helle, vi er alle årene vi har levd, samtidig». Den setningen har vært med meg siden, som en nøkkel til å forstå meg selv og andre. Mormoren min sa forøvrig noe av det samme en gang før hun døde: «du må huske det, Helle, jeg er jo bare 11 år inni meg, selv om jeg nå er en gammel dame».

Foreldrene hennes skal skilles, og den verden hun kjenner er i ferd med å rase sammen. Hvorfor dette temaet?

– Å gå gjennom en skilsmisse som «barnet» eller «den voksne», er en erfaring veldig mange deler. Det er helt vanlig, ikke nødvendigvis farlig, men en stor krise der og da for familien som gjennomgår det. Stort sett oppsummerer voksne at det selvfølgelig ikke var ønskelig, men nødvendig. Ingen barn har det godt med ulykkelige foreldre, og langt på vei er jo dette sant. Mine foreldres generasjon kunne heldigvis selv bestemme hvem de ville leve med og måtte ikke finne seg i å leve hele livet i et ekteskap som ble feil.

Men mange jevnaldrende jeg snakker med som opplevde skilsmisse som barn, har hendelsen med seg som en formende fortelling, ofte ubearbeidet, den dag i dag. Det var så viktig for alle at «alt ble fort bra igjen». De har aldri sørget over familien som ble delt i to, eller omsorgspersonen som flyttet ut. I stedet har de brukt enormt med energi på å bekymre seg for eller tilpasse seg foreldrene, og tatt ansvar for egne vonde følelser som de ikke skulle vært alene med. Jeg tror det lønner seg å være ærlige om at en skilsmisse kan ha en enorm pris for barna selv om den «er riktig», og at mange barn strever med følelsesmessige traumer eller tabuer, langt inn i voksenlivet og egne parrelasjoner.

Hvordan reagerer Lina på skilsmissen?

– Hun blir knust. Alt hun kjenner faller fra hverandre i løpet av 24 timer. Grunnen hun står på blir utrygg over natta og huset hun bor i kjenner hun ikke igjen. Hun opplever i løpet av fortellingen flere og flere symptomer på det vi voksne kan gjenkjenne som angst. Etterhvert blir Lina usikker på om «hun får til selve livet» – fordi hun klarer ikke være den jenta hun opplever at omgivelsene forventer, og kanskje aller mest, trenger at hun er.

Har du opplevd skilsmisse som barn selv?

– Ja det har jeg, men det var selvfølgelig en annen skilsmisse enn i Linas fortelling.

Gjennom fiksjonen ønsket du å dele en «allmennmenneskelig erfaring», har du sagt i et intervju. Hvilken erfaring er det?

– Alle mennesker vil i løpet av livet oppleve håpløshet, ensomhet, følelsen av å famle i mørket. Vi skal alle gjennom kriser, det er en nødvendig del av livet. Lina er midt i en slik erfaring når vi møter henne i boken. Men siden hun er barn, som er opptatt av at alle andre skal ha det bra, er det kanskje ikke så lett se eller ta på alvor, fra utsiden.

Jeg tror det er viktig at vi voksne anerkjenner den type livssmerte, i oss selv og barna våre, og at vi lærer hverandre å sette navn på vanskelige følelser, og å tåle dem, og bli elsket gjennom dem – i stedet for at alle venter på at det skal gå over fortest mulig. Tillater vi dem ikke i praksis, signaliserer vi at de vanskelige følelsene er i veien for å leve et «godt» eller «riktig» liv. Og da lærer vi jo hverandre at normale følelser er farlig og ikke tålbare – i stedet for at det er en naturlig del av livet, som vi alle må tåle og mestre å stå i. Det bygger styrke til å leve et liv.

Du har vært åpen om at du som barn og ungdom slet med angst. Hvorfor valgte du åpenhet om dette temaet?

– Fordi det er viktig. Fordi det er så vanlig. Fordi det ikke er farlig. Og selvfølgelig fordi jeg selv brukte mange år på å føle meg alene og var så redd for at jeg var det eneste mennesket i verden som hadde det sånn. Det var helt unødvendig.

Du har også sagt at du skulle ønske du hadde et språk for hva som skjedde inni deg da. Hva mener du med det?

– Når jeg var redd, viste jeg ikke hva jeg følte, jeg var bare overveldet og lei meg. Jeg sa jeg hadde vondt i magen og forsøkte å holde kaoset for meg selv. Jeg følte jeg gjorde livet til de rundt meg vanskeligere hvis jeg ikke klarte det. Hadde jeg kunne sette ord på hva som plaget meg, og forstått selv hva som foregikk, ville det vært lettere å navigere og være meg.

Hvordan ble du frisk?

– Da jeg var 17 år spilte jeg hovedrollen i en tv-serie parallelt med at jeg gikk på videregående. Det var jo på mange måter en drøm og fantastisk periode av livet, men jeg hadde det samtidig vanskelig med meg selv. Det var en voksen på settet som forsto at jeg strevde. En dag fortalte hun om mannen sin, som i mine øyne var en tøff mann i filmcrewet. Han fikk noe som het angst innimellom. Da trengte han at hun klappet på han og var våken gjennom natten med ham til de vonde følelsene gikk over. I denne perioden fikk jeg flere viktige voksne relasjoner som hjalp meg til å sette ord på det som var vanskelig inni meg. Jeg fikk hjelp til å finne en psykiater, som jeg gikk i samtaleterapi hos i flere år.

Etter at jeg ble voksen har jeg tenkt på meg selv som frisk, men med en bagasje og en sårbarhet som jeg setter pris på, men som jeg må ta vare på. Skjer det vanskelige eller uforutsette ting i livet mitt, må jeg passe litt ekstra på meg selv. Men nå vet jeg hva følelsene er og har verktøy for å håndtere dem. Jeg vet at uroen er en normal reaksjon fra kroppen min fordi «nå er det noe som ikke er helt riktig». Da vet jeg at jeg må snakke med gode mennesker og formidle mine behov.

Hva er ditt råd til andre som plages med angst?

– Vit at du ikke er alene. Snakk om hvordan du har det med mennesker som lytter på ordentlig. Få hjelp av noen til å oppsøke profesjonell hjelp, hvis ikke du får til å finne det selv. Ikke tenk at du er spesielt vanskelig eller skjør, du er et normalt menneske som reagerer på noe som ikke er bra i livet ditt akkurat nå. Vit at det vil bli bedre. Det du føler nå vil ikke vare for alltid, det vil endre seg, du vil føle deg sterkere og mer stabil snart.

Hold deg til mennesker som aksepterer hele deg. Gjør små konkrete ting som hjelper deg å komme ut av hodet. For meg hjalp det alltid å skrive ned hva jeg følte, sette på musikk, skru på lys, gå ut på tur. Men aller mest å snakke med andre. Det å se kjæresten sin, familie eller venner i øynene og si setningen «jeg er veldig redd akkurat nå, du trenger ikke gjøre noe annet enn å være her, men jeg trenger å vite at du vet det», har hjulpet meg.

Du har fortalt at Linas historie brant inni deg. Hva legger du i det?

– Jeg har tenkt på fortellingen om Lina i lang tid, den startet som et teaterstykke for fem år siden. Jeg har lenge hisset meg opp over den økende andelen av barn og unge som sliter med psykiske lidelser, uten at samfunnet, og vi voksne rundt dem, klarer å gjøre noe radikalt for å endre den trenden. Selv om situasjonen den unge er i, fra et voksent perspektiv kanskje er helt «normalt kjip» eller noe «man må tåle», hadde jeg er behov for å lage en fortelling hvor det blir tydelig hvor fatalt det kan være om vi voksne unnasluntrer og bagatelliserer det de opplever.

Hvilke veksler kunne du dra på skuespilleryrket ditt under skriveprosessen?

– Det er mange verktøy jeg bruker som skuespiller som kommer til nytte i skrivingen. Jeg jobber fra samme skapende sted i meg selv. Som skuespiller er jeg trent på å leve meg inn i en annens situasjon, og gjennomleve ulike perspektiver med forskjellige omstendigheter. Man jobber bevisst og intuitivt med rytme, dramaturgi, forståelsen av undertekst, når en scene bør stoppe, hvordan skru til skrustikken. En skuespiller er jo historieforteller, men oftest forteller du andres historier. Denne gangen har jeg skapt min egen.

Du var fornøyd etter lanseringsfesten. På Facebook skrev du: «Det føltes som jeg gifta meg og som om jeg var så heldig å få lov til å være med på min egen begravelse, på en gang!» Hvordan var kvelden?

– Det var helt fantastisk! En magisk kveld. Jeg er så takknemlig for at så mange mennesker møtte opp. Alle jeg er glad i, mange venner, men også bekjente og mennesker jeg ser opp til, kom og heiet og var interessert i denne lille historien jeg hadde holdt på med for meg selv så lenge. Hedvig Montgomery snakket med meg om boken og Maria Mena holdt konsert. Jeg holdt på å daue. Jeg er intenst fan av begge to, og begge passet perfekt for å fremme tematikken. Min nydelige venninne, skuespiller Ine Wilmann, leste et dikt som har vært viktig for meg i skriveprosessen. Det var en kveld jeg kommer til å ha med meg resten av livet.

Hvorfor valgte du å gå på Aschehougs forfatterskole?

– Jeg har alltid skrevet, men mest for meg selv. Jeg prøvde som sagt å skrive et teaterstykke, og da sa dramaturgen: «dette er jo fint, men er det ikke egentlig en bok?» Den setningen var forløsende. Da jeg var i barselpermisjon fikk jeg et tips om å søke forfatterskolen. Jeg ville lære mer og ble gira. Jeg søkte og kom inn, og følte meg veldig på rett sted. Det var så godt å få jobbe litterært og i dybden med egne tekster. Etter dette skrev jeg i ledige perioder mot det som ble «Hver natt dør jeg».

Hvorfor har skriving vært viktig for deg?

– Da jeg var barn og ungdom var skriving en måte å organisere og forstå følelser på. Strukturere verden. Et sted å få utløp for fantasi og rare tanker. Etterhvert som jeg ble voksen har jeg ønsket å benytte språket til å fortelle historier jeg mener er viktige.

Føler du at romanen din er viktig?

– Ja, jeg tror det er en viktig fortelling å lese for alle som har vært barn, eller kjenner noen, alle som er foreldre – og alle som er glad i natur og musikk! Jeg håper selvfølgelig at boken vil være en selvstendig god litterær opplevelse, men at den også kan bidra til refleksjoner. Jeg håper den kan inspirere til å ta den ekstra samtalen. Romanen er mitt skjulte kampskrift for at vi skal være mer reelt til stede og ta hverandre på alvor.

Hva inspirerer deg?

– Aller mest å observere andre mennesker i livet. Og andre kunstnere og deres uttrykk.

Og hvem inspirerer deg?

– Jeg er så heldig å være en del av en gjeng, en «heiagjeng», seks kvinner, som gikk i samme klasse på Teaterhøgskolen i Oslo. Ine Wilmann, Ester Grenersen, Ingvild Holthe Bygdnes, Hanne Skille Reitan og Henriette Faye-Schjøll. De inspirerer meg. De er alle kollektivt innstilte, hardtarbeidende og svært sjenerøse kunstnere.

Før Teaterhøgskolen i Oslo gikk du på en russisk skuespillerskole i Danmark. Kuriøst. Hvorfor nettopp denne skolen?

– Jeg visste jeg skulle bli skuespiller. Jeg hadde søkt på Kunsthøgskolen i Oslo tre ganger og kommet til tredje prøve (siste), men kom ikke helt inn. Jeg ville gå på en metodisk skole hvor jeg lærte meg håndverket, og kom frem til at en underavdeling av Den russiske statlige skolen, skolen til Stanislavskij – stamfar til det meste av vestlig skuespillerteknikk, ble riktig for meg. Og så var jeg og er skikkelig glad i Danmark.

Du har jobbet mest med teater, men også litt tv. Hvor går veien videre, nå som du også har blitt forfatter?

– Jeg håper både å kunne skrive og jobbe med formidling og teater. Jeg liker vekselvirkningen av det skapende introverte og det ekstroverte/kollektive. Jeg arbeidet godt som frilansskuespiller i ti år frem til pandemien. I starten av pandemien ble jobbene borte, og jeg var så heldig å få meg jobb som kreativ formidler på Biblo, en Deichmanavdeling, kun for barn mellom 10 og 15 år, kåret til et av de kuleste stedene for barn og ungdom i verden. Så nå gjør jeg litt av alt. Jeg skal definitivt fortsette å skrive, jeg skriver, og skuespiller er jeg jo til jeg dør.

Fortell oss noe om Helle Haugsgjerd som vi ikke ville trodd ...?

– Jeg er ekspert på å bake pai, har hatt sommerjobb som fengselsbetjent og var ungdomsskolens raskeste på sekstimeteren i syvende klasse.

«Den siste, varme sensommerdagen forteller moren og faren til Lina at de skal skilles. Over natten blir det høst. Faren flytter ut og en ny mann inn. Moren er forelsket og har mer enn nok med sitt. Alt er i endring. Lina forsøker å holde fast i det hun pleide å like, men ingenting betyr det samme lenger. Verden slik hun kjenner den, er i ferd med å rase sammen. Intenst og medrivende om en tolvåring som mister fotfestet og holder på å falle, uten at noen legger merke til det. Fortalt gjennom et bråmodent, men sårt og forvirret barneblikk.» Aschehoug, 379 kr.