Alex Schulman: - Som barn har man ørene på stilk når man lytter til den slags samtaler

«Malma stasjon» er en tittel som vekker nysgjerrighet. Er det et sted i Sverige som du har et spesielt forhold til?

– Tanken bak boken var at mye av handlingen skulle foregå på et tog fra Stockholm. De skulle reise til et sted som ikke fysisk fantes annet enn i min fantasi. En venninne av meg har et landsted i skjærgården som de kaller Malma, og jeg synes at det klinger så vakkert når de sier at de skal «reise til Malma i helgen». At det faktisk er et lite sted i Nyköping, visste jeg ikke før min forlegger fortalte meg det. «Malma stasjon» var heller ikke den opprinnelige tittelen. Frem til to uker før den gikk i trykken, var tittelen «Harriet».

Boken starter med at jentungen Harriet ligger i sengen. På samtalen fra kjøkkenet skjønner hun at både foreldrene – og de to søstrene – skal skilles. Ingen av dem ønsker Harriet. Noe slikt er hjerterått for et barn å oppleve?

– Dette er faktisk mitt eget minne. Jeg husker at jeg lå til sengs. Kjøkkenet på torpet i Värmland var blitt bygget om, og det var bare en tynn skillevegg til soverommet hvor
jeg lå. Mine foreldre kranglet, og pratet om å skilles. Som barn har man ørene på stilk når man lytter til den slags samtaler. Jeg tror at jeg var seks år den gangen, og det var meg, den mellomste av de tre brødrene, som ingen av dem ville ha. Dette er virkelig ground zero i mitt liv. Senere hendte ingenting. Vi hørte aldri mer et ord. De skilte seg aldri. 

Hva gjorde dette med Harriet? Og hva har det gjort med deg?

– At ingen av foreldrene ville ha henne, er selve urtraumet som hun bærer med seg hele livet. Derfor blir hun et menneske som på en måte er grenseløs. Hun skader både andre og seg selv. Og verst av alt: hun skader sitt eget barn, datteren Yana. For min egen del tenker jeg stadig på at jeg ikke må mislykkes som forelder og skade mine egne barn. Når jeg likevel gjør det, tenker jeg at det kanskje er en type oppførsel som går i arv.

Er det snakk om arvesynden?
– Ja, jeg tror at det er en riktig beskrivelse. Harriet blir forlatt som barn, og senere forlater hun sitt eget barn. Hun kan ikke hjelpe for det. En slik elendig oppførsel er innkodet i hennes DNA. Det er en oppførsel som går i arv. Jeg tenker ofte på det som en gift som går gjennom generasjonene. Man er bare en farkost for giften som skal drive videre. 

Du har skrevet flere selvbiografiske bøker – og nå to romaner – som i stor grad handler om en vanskelig barndom. Hva skyldes det at du hele tiden vender blikket tilbake?

– Et råd fra psykologer er ofte å bearbeide fortiden og heller se fremover. Det som har hendt, har hendt, mens fremtiden er uskrevet og vakker. For meg er det veldig mye tvert imot. Hele tiden vender jeg tilbake til barndommen og stiller spørsmålene: «Hva var det egentlig som skjedde? Hvorfor er jeg ulykkelig». Jeg vokste opp i en dysfunksjonell familie, og jeg velger å skrive om det som er vondt. Foreldrenes bortvendte blikk er nifst å leve med for et barn. Jeg har forsøkt å skrive meg fri, men jeg lykkes tydeligvis ikke siden hver bok handler om sider av de samme temaene. Jeg kan bytte miljø og karakterer, noen ganger skrive fiksjon og andre ganger selvbiografisk, men det handler alltid om det samme, nemlig foreldre som ikke ser
sitt eget barn.

Betyr det at «Malma stasjon» også er en selvbiografi?

– Det meste som er fortalt i boken, har hendt meg, eller noen jeg kjenner. Det som skiller denne boken fra de tidligere, er at jeg er friere. Fordi «Malma stasjon» er fiksjon trengte jeg ikke tenke på at noen kan bli lei seg eller såret, at en slektning skulle gå i taket av sinne. Da ble også teksten sannere. Tidligere har jeg tenkt at «dette vil jeg beholde for meg selv». Nå kunne jeg være helt fri, og blande det som er selvopplevd med noe som ikke har hendt. Jeg vet at det finnes episoder her som tilhører det mørkeste mørke, og som jeg ikke har kunnet skrive om i eget navn.

Er det ikke slik at minner fra barndommen endrer seg hele tiden?

– Opplevelsene fra barndommen kan hele tiden skrives om. De forandrer seg avhengig av hvor man befinner seg i livet, hvem man er sammen med og hvem man prater med. «Glem meg», som kom ut i 2015 i Sverige, og som handler om forholdet til en alkoholisert mamma, er min fortelling. Mine to brødre ville kunne skrive ulike
historier, men alle tre ville være like sanne.

Rammefortellingen i «Malma stasjon» er tre generasjoner som gjentar den samme togturen fra Stockholm til det lille tettstedet. Den første turen tar barnet Harriet sammen med sin pappa Bo. Som voksen gjentar hun togreisen sammen med mannen Oscar. Til slutt er det Harriets datter Yana som tar turen til Malma. Hva leter de etter?

– Livet er et puslespill. Alle fem drar til Malma i troen på at en familiehemmelig- het skjuler seg nettopp der. Yana reiser alene. Med seg har hun fotoalbumet som Harriet laget etter turen med sin pappa. Den utrygge oppveksten har gjort Yana til en ulykkelig sjel som undrer på hva som egentlig har skjedd henne i livet, og hvorfor hun er blitt den hun er blitt. Hun tror at hun kan finne svaret i Malma. 

Boken er episodisk skrevet. Den beveger seg frem og tilbake i tid, og perspektivene skifter fra person til person. Hvorfor har du valgt en slik form og ikke en sammenhengende fortelling?

– Formen minner nok om krimromanens puslespill. På spørsmålet om en gåte som
stilles i 2021, finnes kanskje i 1972 – eller omvendt. For meg som forfatter er det spennende å bevege seg i tid på denne måten. I min forrige bok, «Overleverne», hvor de tre brødrene møtes på torpet i Värmland for å spre ut morens aske, følger jeg et døgn tilbake time for time. Underveis dukker ulike minner fra barndommen opp.

Etter flere selvbiografiske bøker ble «Over leverne» ditt gjennombrudd som forfatter. Den ble også et internasjonalt gjennombrudd?

– Ja, mottagelsen var ganske overveldende. Boken er solgt til 35 land. Handlingen finner sted på det lille, isolerte torpet i Värmland hvor familien til- brakte feriene i min barndom. Jeg er aldri der lenger, men min storebror bruker det som feriested i
dag. Rammefortellingen i «Overleverne» er sann, men ulykken på transformatorstasjonen er for eksempel noe jeg har funnet på.

Var det en slags terapi for deg å skrive den?
– Skrivingen er absolutt en form for hobbyterapi. Jeg har også gått i EMDR-terapi i 10 år. Dette er en psykoterapeutisk tilnærming som hjelper å minske det ubehaget som preger hverdagen hvis du har vært utsatt for ubehagelige opplevelser i fortiden. For min del handler det om å vende tilbake til barndommens traumer. Hver gang man
tvinges til å tenke på traumet, blir det mindre uutholdelig. Slik fungerer også skrivingen for meg. Jeg skriver gjerne setningene mine om og om igjen. Det er å traske seg gjennom sitt eget traume, og er bra form for selvterapi. Å skrive er det jeg kan best. Om jeg bare fikk være i fred og hadde mer tid, tror jeg at jeg kan skrive en veldig bra bok. Drømmen er at jeg en gang vil kunne skrive en stor roman. 

Har du andre forfattere som forbilder?
– Absolutt, og de fleste av dem er norske. Jeg har lest samtlige av Karl Ove Knausgårds «Min kamp»-bøker flere ganger. I nordisk sammenheng var det han som skapte den selvbiografiske – eller autofiktive romanen som sjanger. Og Linn Ullmann fulgte opp med «De urolige», som er en gripende fortelling om forholdet til faren. Også Vigdis Hjorth og Geir Gulliksens bøker har gitt meg mye. Jeg har fulgt med i den norske kulturdebatten rundt den såkalte virkelighetslitteraturen som Hjorths «Arv og miljø» førte med seg. På dette området har både litteraturen – og debatten – i Norge ligget 10 år foran den svenske.

Både du og din kone Amanda er celebre kjen diser i Sverige. Hvordan er det å leve med medienes søkelys hengende over seg?

– Å være en offentlig person og bli gjenkjent på gaten, ser jeg ikke på som noe problem. Jeg tenker mer på at det å leve – og arbeide – i full offentlighet, betyr stor fallhøyde. Jeg er engstelig for å miste posisjonen og våger langt mindre nå enn tidligere. Jeg vet jo at en dag vil ikke lysene lenger være rettet mot meg, og ingen er lenger opptatt av det jeg driver med. Faren min, som blant annet var en ettertraktet tv-produsent og sto for populære programmer som «Kvitt eller dubbelt» og «Hylands hörna», mistet grepet da ingen lenger var interessert i ham. Mitt håp er at jeg gradvis kan avvikle lysene selv.