Elizabeth Strout: – Det tok meg årevis å finne min stemme som forfatter

«Lucy ved havet» tar utgangspunkt i utbruddet av covid-19 og medfølgende nedstengning i mars 2020. Hvorfor valgte du å skrive en roman om denne kaotiske tiden? 

– Det var av stor betydning for meg å skrive om pandemien som en skremmende erfaring i hvordan verden med ett kan endre seg for mennesker over hele kloden. Jeg tenkte at dette kan jeg ikke ignorere, jeg trenger å få det bearbeidet og gå i dybden. Det som skjedde var for viktig til ikke å bli skrevet om. 

Lucys eksmann William overtaler henne til å flykte fra New York for å tilbringe en tid i et hus ved kysten av Maine. Lucy skjønner ikke hvorfor han er så livredd for pandemien. Hva var din egen reaksjon på utbruddet av det smittsomme viruset? 

– Fordi jeg ikke er Lucy, var ikke min reaksjon på denne overveldende trusselen den samme som hennes. Men jeg kjente på forferdelsen og usikkerheten som vi alle opplevde i den første tiden. Jeg husker at jeg tenkte at alt var i ferd med å kollapse, hvilket det jo på et vis gjorde. Det var ingen grunn til å lure på hvilken ukedag det var fordi det ikke spilte noen rolle. Usikkerheten rundt hva som videre ville skje, var også vanskelig å leve med.

Tre år er gått siden nedstengningen på grunn av covid-19. Hva er – slik du ser det – ettervirkningene av pandemien og påtvunget isolasjon? 

– Min oppfatning er at pandemien har endret verden for alltid. For eksempel begynte folk å jobbe hjemmefra, noe svært mange fortsatt gjør. Jeg har lest at svært mange kontorlokaler i New York ikke er mer enn halvveis fylt opp, og forventes å forbli slik. Derfor er det mye skriverier om hva man skal gjøre med alle disse bygningene. Det er også tydelig at ungdommer ble spesielt hardt rammet. De savnet skole og venner. Nylig leste jeg også at angst og depresjon har økt betraktelig i denne aldersgruppen. Det er hjerteskjærende. 

Hva var ideen bak å sende et høyst urbant par fra New York til kysten av Maine? 

– Å la dette paret dra til Maine har sammenheng med at de i den forrige boken, «Åh, William», nettopp hadde vært der for å oppsøke hans til da ukjente halvsøster. Selv om det var i en annen del av delstaten, tenkte jeg at William ville bli trukket tilbake dit i håp om å etablere et forhold til halvsøsteren. Dessuten er jeg godt kjent ved kysten av Maine. Å la Lucy komme til havet ga meg muligheten til å se landskapet gjennom hennes blikk. Hun hadde aldri opplevd lignende.

Hva er intensjonene bak «Lucy ved havet»? 

– Selv om dette er Lucys personlige historie, var tanken bak boken å gjenfortelle pandemien på en måte som er ganske universell. Mye av det hun går gjennom, som tap og engstelse, men også møtet med nye mennesker, skjedde med så mange rundt om i verden. Jeg ønsket rett og slett å gi min versjon av denne helt spesielle epoken i menneskets historie. 

Dette er din tredje roman med Lucy Barton som fortellerstemme. Dessuten har du skrevet en bok med fortellinger om menneskene rundt henne. Hvordan oppsto denne karakteren? 

– Det var høyst merkelig hvordan Lucy Barton første gangen kom til meg. Jeg ble trukket mot stemmen hennes. Det var som om en tynn gulltråd hang over meg. Jeg tenkte at så lenge jeg kan holde fast ved hennes stemme, kan jeg også skrive ut denne karakteren. Å bli kjent med Lucy var en helt spesiell opplevelse for meg. 

Du vokste opp i en middelklassefamilie med godt utdannede foreldre i Portland i Maine. Lucy ble født inn i en familie som var fattige på ressurser – både økonomisk og intellektuelt. Finnes det noen likheter mellom deg og Lucy? 

– En av likhetene er nok at min oppvekst også var svært isolert. Mine foreldre bodde langt utenfor de to byene jeg vokste opp i. For meg var dette helt greit, men for Lucy var det grusomt. I begge disse småbyene fantes det familier som var så fattige og så underlige at de ble fullstendig utstøtt fra samfunnet. Det gikk en gutt i klassen min på barneskolen som kom fra en slik familie. Ingen snakket noensinne til ham, og han snakket heller ikke til noen. Jeg vil aldri glemme da jeg i tredje klasse satt rett bak ham, og læreren gikk bort til ham og sa: «Du har skitt bak ørene. Ingen er for fattige til ikke å kunne kjøpe et såpestykke.» Jeg husker at jeg så hvordan rødmen spredte seg fra nakken og nedover ryggen på ham. Hvordan kunne denne damen få seg til å si noe så fryktelig? Nå har jeg funnet ut at han for lengst er død. Gjennom å skrive om Lucys familie ønsket jeg å gi disse menneskene en stemme. De har ingen som bryr seg, men det synes jeg virkelig de burde ha. Slike familier fortsetter å leve i samfunnet vårt, og de har også rett til å bli sett og respektert.

Har du noen tanker om hvorfor bøkene om Lucy Barton har tiltrukket seg en så formidabel leserskare? 

– Jeg tror at leserne responderer på Lucy på grunn av stemmen hennes. Det er en beskjeden, men oppriktig stemme. Stemmen har nok i seg en intimitet som mange føler seg fortrolig med. Dessuten forsøker hun hele tiden å være ærlig i sine refleksjoner.

«Det tok meg årevis å finne min stemme som forfatter. Jeg var 43 år da min første bok kom ut, og jeg hadde øvet meg på denne stemmen helt siden barndommen»

«Olive Kitteridge» var ditt store gjennombrudd som forfatter og er blitt til både tv-serie og teaterforestilling. I «Lucy ved havet» har hun en knøttliten birolle som en eldre kvinne som er bosatt på et pleiehjem. Hvorfor trakk du henne inn i denne historien? 

– Jeg brakte Olive inn i historien fordi jeg oppdaget at hun bodde i nettopp denne byen. Da måtte jeg også gi noen glimt av henne. Det er nemlig sant at mine karakterer er svært virkelige for meg. Jeg tenker mye på dem og undrer meg på hvor de er, og hva de foretar seg. Derfor var det moro å støte på Olive på nytt. 

I sin isolasjon finner Lucy og William tilbake til hverandre som et par. Kan boken også leses som en kjærlighetsfortelling? 

– Boken kan leses akkurat slik den enkelte leser ønsker. Men jeg har alltid trodd at William elsker Lucy, og hun ham.

Som forfatter har du en stemme som er helt forskjellig fra alle andre. Hvordan du fant du den? 

– Det tok meg årevis å finne min stemme som forfatter. Jeg var 43 år da min første bok kom ut, og jeg hadde øvet meg på denne stemmen helt siden barndommen. Jeg visste nemlig at jeg var forfatter, men jeg måtte slutte å skrive som andre forfattere. Jeg måtte skrive som meg. Det tok bare så uendelig lang tid å finne ut hvordan jeg, Elizabeth Strout, skulle finne en ekte og egen stemme. Selv om Lucys stemme er hennes stemme, var det jeg som fant den. 

Du har i et intervju beskrevet at din skrivestil er som lage å lage et broderi. Kan du forklare det nærmere? 

– Jeg ser på mitt arbeid som et broderi fordi jeg konstant pusler med setningene mine. En dag kan jeg brodere en grønn strek, og senere føye til et blad eller to. Jeg leser det jeg har skrevet om og om igjen, føyer til og trekker fra. Det er viktig for meg at hver eneste setning kjennes riktig for leseren. 

Du er utdannet jurist, men ønsket alltid å bli forfatter. Hvordan henger det sammen? 

– Mine tidligste minner er at jeg ønsket å bli forfatter, men ingen var interessert i det jeg skrev. Slik var det i mange år. Jeg jobbet som serveringsdame på kveldene for å kunne skrive på dagene. Til slutt ble jeg lei av det. Jeg tenkte at det ville være patetisk dersom jeg skulle runde 58 år og fortsatt lage drinker bak en bardisk og ha mislyktes som forfatter. Derfor begynte jeg på jusstudiet, men fortsatte å skrive. En periode droppet jeg studiene og skrev en elendig roman. Derfor fullførte jeg studiet. Jeg arbeidet som jurist i seks måneder, og var en elendig jurist. En dag bestemte jeg meg for å prøve på nytt, og gikk tilbake til skrivingen.

Og du lyktes til slutt med å få en helt spesiell kontakt med dine lesere? 

– Jeg elsker å skrive. Jeg ønsker å skape en forbindelse til leserne slik at de kan se sine liv på en annerledes måte, om det så bare er for noen få minutter. Det er som å løfte taket, og de kan se seg rundt og tenke med seg selv: «Selvsagt, det er bare livet». Dette er årsaken til at jeg skriver. Jeg skriver for mine lesere. De ligger hele tiden i bakhodet mitt. 

Vil det komme flere bøker om Lucy Barton? 

– Jeg vet ikke om det blir flere bøker om Lucy, men ser for meg at dersom hun dukker opp, vil vi ikke gå inn i hodet hennes, men bli med henne i fortellinger om menneskene rundt henne, slik hun fremstår i den andre boken, «Hva som helst er mulig». Men det er aldri godt å vite hva Lucy Barton vil ...