Ekteparet bak Lars Kepler: – Vi vil fortsatt gjøre leserne våre mørkeredde

Forfatterduoen bak pseudonymet Lars Kepler slår til igjen. Det er Krimfestival på Gyldendal Forlag, med lange køer rundt fontenen på Sehesteds plass for å komme inn. Interessen blant publikum er glødende for å møte krimforfatterne. Scenen er klar, og vi går bak i kulissene for en samtale med de svenske suksessforfatterne. «Jeg kommer til å finne nøkkelen» er tittelen på deres første krimroman i Nøkkelserien skrevet under nytt pseudonym – Alex Ahndoril – og bok nummer to lanseres allerede i slutten av april i år. Netflix har sikret seg rettighetene for Sverige.

Forfatternavnet Alex Ahndoril, hvem skjuler seg bak?
– Det er fortsatt oss to, og siden vi heter Alexander og Alexandra ville vi bruke et annet navn for å tydeliggjøre at de nye bøkene er en annen serie. Resultatet ble Alex Ahndoril. Vi fortsetter riktignok å skrive som Lars Kepler med mål om at leserne kan bli mørkredde når de leser. Vår 10. bok kommer ut i høst. Det blir en hårreisende, actionpakket thriller. Men, vi ville også skrive «pusseldeckare» som vi kaller det på svensk, en puslespillkrim. Det er et mer klassisk drama, men med moderne karakterer og moderne psykologi. Vi har et antall mistenkte på ett og samme sted. Hvem er morderen? Stilen kan minne om Agatha Christie og mysteriet med det låste rommet.

Hvem er den nye hovedpersonen og privatetterforskeren heter Julia Stark?
– Vi ville skrive en puslespillkrim med en kvinne, hvor hun kommer til å være nøkkelen i mysteriet. Julia elsker fortsatt sin eksmann, Sid, et forhold hun ødela ekstremt skikkelig. Sid er politimann, og Julia ber ham om assistanse i sin nye sak. Han takker ja, og Julia blir så glad.

Hvordan utviklet dere Julia?
– Hun kom gående mot oss, hun gikk litt merkelig og brukte stokk, men er en ung kvinne. Da vi så nærmere etter, oppdaget vi arret i ansiktet. Hun har mistet hele familien sin i en flyulykke, og er helt klart merket av det. Det finnes øyeblikk hvor hun blir som tyngdeløs, svever og kan se detaljer. Opplevelsene er koblet til ulykken, da flyet styrter og tiden stopper opp. Hun ser alle menneskene på flyet, hører deres siste ord mens hun iakttar dem og kjenner på et ansvar. I tillegg til å ha en veltrent logisk tankegang, evner Julia å fokusere ekstremt konsentrert i enkelte sammenhenger. Hver gang det inntreffer føles det som om tidensakner, som overfor døden og evigheten. I disse spesifikke øyeblikkene rekker hun å iaktta detaljer og ansiktsuttrykk som de fleste andre ikke evner å oppfatte. Det er ikke overnaturlig evne, bare et utslag av hennes psykiske overfølsomhet.

Har dere møtt en som ligner på Julia i virkeligheten?
– Nei, men hun dukket opp for oss. Hun fremsto så tydelig, som om hun var virkelig. Vi opplever ikke at vi finner opp personene, karakterene bare kommer. I skriveprosessen slapper vi av, har ikke motstand, og vi lar oss gjennomstrømme. Slik ser vi og utvikler karakterene. Vi ble etter hvert så glad i Julia. Vi elsker henne faktisk. Hun er en komplisert person som også gjør feil. Hun lider av posttraumatisk stress etter katastrofen med flyulykken, noe som gir henne økt sensitivitet. Hun er traumatisert, det er en alvorlig lidelse hvor kroppen har et minne om hva som skjedde og små triggere gjør at hun kastes tilbake i tid. Julia fungerer i hverdagen, men har en
ekstrem psykisk overfølsomhet som gjør at hun får med seg mange detaljer. Opplevelsene hennes blir intense. Tiden står stille, og hun ser alt.

Alexander vet hva han snakker om. Han var selv med i en bilulykke som ung, og forklarer hvordan tiden ble opplevd helt stille. – Det dreide seg om noen tiendels sekunder, men jeg husker alt hva som skjedde så tydelig. Hjernen vår har den kapasiteten til å lagre minner fra bare 2 tiendels sekunder. Jeg ser fortsatt for meg bilkupeen, bilen som kommer mot oss, hvordan jeg slår hodet i vinduet og alle vinduene som knuses. Jeg husker alt fortsatt. Det var lenge ubehagelig å sette meg inn i en bil med mine foreldre, og jeg ba dem innstendig om ikke å kjøre over 50 km. Jeg maktet ikke høyere fart, «da går jeg heller ut av bilen og fortsetter til fots», sa jeg. Jeg led av posttraumatisk stress.

Når man lever seg inn i privatdetektiven Julia Stark, kan man som leser reagere enda sterkere enn med en vanlig krimbok. Man kjenner seg plutselig igjen. Kanskje man trodde man var igjennom og ferdig med et traume, men så finnes det likevel noe der som murrer fortsatt. Mennesker er det mest interessante å skrive om, og som forfattere kan vi grave oss ned i den menneskelige naturen. Da er det ekstra interessant med forbrytelser, fordi vi mennesker kan gjøre ting som vi vet er feil. Som en av karakterene i «Jeg kommer til å finne nøkkelen», som handler på impuls og begår en ugjerning.

Lever familien på herregården et privilegert liv?
– Ja, men de er så isolerte fra omverdenen. De fortsetter tradisjonene med cocktails og lange middager, men kan ikke holde fasaden. De forstår heller ikke hvordan de fremstår, de drikker mye, er uforutsigbare. «Fløyelsgardinene med mørknet og frynsete fald var trukket fra, og de mangefargede blyglassvinduene vendte ut mot hagen. To av veggene var dekket av bokhyller fra gulv til tak ogutstyrt med bibliotekstiger. På den fjerde veggen hang det fire grandiose portrettmalerier av de fire generasjonenes førstefødte sønner: Mannheim, Leopold, Sylvester og Werther.»

Herskapshuset er så vakkert beskrevet, som Det røde rommet. Hvor har dere hentet inspirasjonen fra?
– Herregården er en blanding av mange plasser vi har vært på, som en sammensmelting av ulike fantastiske hus, og med den mørke, mørke skogen som trenger seg på. Stemningen og stilen beskriver forrige slekters måte å omgås på, noe som lever videre. Sverige er et klassesamfunn hvor adelen har privilegier, det er typisk svensk. Det finnes fortsatt en gruppe som har hus-holderske, tjenestefolk og ansatte. Vi kommer riktignok begge fra den andre siden av samfunnet, fra arbeiderklassen. Skulle vi ha hatt roller, måtte vi ha vært tjenestefolk. Vi er stolt av å kunne arbeide, som våre forfedre, og våre barn har blitt dyktige. «Gjør ditt beste», sa min
pappa, og «Du kan gjøre hva du vil», sa mamma, forklarer Alexandra. «Gå din egen vei, og ingen andre bestemmer over deg», sa min pappa, tillegger Alexander.

Panert steinbit, strimlet ruccola og rødkål, dilldressing med hakket sjalottløk, kapers og cornichons. Beskrivelsene av måltidene er en egen nytelse. Er dere glad i å lage mat?
– Vi bruker bare matretter som vi liker selv, og vi har laget all maten som beskrives. Matlaging er for oss å koble av fra skrivearbeidet. Når arbeidsdagen er slutt, markerer vi det med en deilig middag og god vin. Og siden vi bor og skriver sammen, er det naturlig at vi også lager mat sammen.

Dere bor i Stockholm, men har leilighet i Lisboa?
– Ja, min mor er fra Portugal, og jeg liker å ha kontakt med røttene mine. Min opprinnelse er fra Azorene, langt ute i Atlanterhavet, hvor det er veldig grønt. Jeg må komme meg dit en gang, sier Alexandra drømmende.

– Jeg er forferdelig svensk, faktisk så mye som 99,8 prosent helsvensk viste en DNA-test. Sikkert derfor jeg elsker skogen! fremhever Alexander.

«De nippet til drinkene sine mens grantrærne mørknet mot den fortsatt lyse himmelen utenfor de store vinduene. Skogens mektige nærvær omsluttet herregården fra alle retninger, og det var som om den vokste seg stadig tettere rundt dem.»

Skog, trær og innsjø omgir herregården. Hvilket forbindelse har svensker til naturen?
– Vi har et melankolsk forhold fordi den nordiske sommeren er så kort. Norge har en fantastisk natur året rundt, med fjorder og fjell, mye mer dramatisk enn i Sverige. Dere går på ski på vinteren og turer ellers i året fordi naturen er alltid rundt dere. For svenskene er den korte sommeren med lys, sol og lange kvelder den store naturopplevelsen.

«– Er dere klar over at grantrær kan bli utrolig gamle, sa PG. – De vi ser her ... de blir kanskje et par hundre år ... men oppe i fjellene har man funnet gran som har blitt ti tusen år.»

Trær betydde mye for skogeieren PG og hans far Sylvester Mott, og utgjør mange beskrivelser. Fortell hvorfor!
– Vi har så utrolig mye skog i landet vårt. De aller rikeste i Sverige jobbet seg nettopp opp med skogbruk. Det sies at hver svenske har ca. 8000 trær, som betyr at alle har sin egen skog. Familien til PG hadde sin formue fra skogsdrift, og PGs far elsket trær, en interesse sønnen har arvet.

Familietragedier, kjærlighet, liv og død, historien gjentar seg. Har dere noen tanker om hva menneskelivene våre egentlig handler om?
– Vi er alle våre aldre samtidig. Som at man blir aldri fri fra sitt barn, på godt og vondt. Livet er ikke en linje, mer sirkler, som et tre har flere årringer. Vi ser at våre døtre har blitt unge kvinner, mens vi fortsatt ser dem som barn. «Ikke si det, jeg er voksen nå», kan de svare oss. Som foreldre er det viktig at barna alltid føler seg elsket, og så blir de til kompliserte mennesker, de bærer også med seg noe som man ikke alltid forstår. Barn er sine egne personer, de er ikke uskrevne blad. Våre tre døtre er så ulike, det er vanskelig å forstå men spennende.

Alle mysterier og hemmeligheter i hele verden har en sammenheng, sier Sid i boken. Tror dere på skjebnen, og hva er i så fall den?
– Et vanskelig og interessant spørsmål. Som gjelder bare i retroperspektiv. Jeg gjorde det valget, så da havner jeg her. Vi er så privilegerte med å kunne jobbe med det vi vil mest av alt: skrive. Vi må forbli ydmyke mot vår skjebne så vi kan fortsette å leve slik. I Ukrainia finnes også forfattere, men så kom krigen og forstyrret alt.
Alle mennesker vil ha fred for å leve sine liv og følge sine drømmer. Jo eldre man blir, jo bedre kjenner man seg selv, det var ikke slik da man var ung. Nå kan vi ta mer bevisste valg, som å ta det mer rolig og ikke bli så sint i enkelte situasjoner. Vi har gode samtaler der vi hjelper hverandre og blir klokere. Vi analyserer situasjoner, og kan som eksempel innrømme at noe ble feil når det gjelder barna, og endrer på det neste gang. For oss handler det om å samtale, slik som det er å være forfatter hvor vi samtaler hele tiden med oss selv.

Er dere alltid enige i skriveprosessene?
– I begynnelsen fikk vi opprørte følelser da vi var uenige, men nå tenker vi at det er noe vi må løse, og snakker sammen. Dialog er viktig. Da vi traff hverandre for 30 år siden, begynte vi å snakke sammen. Vi satt oppe hele natten, og våre samtaler fortsetter – også i form av bøker.

Tar dere pauser i løpet av dagen?
– Jeg mediterer, akkurat som mamma, hun var litt hippie. Jeg tar det spesielt i bruk i stressede situasjoner, puster og gjentar mantra, påpeker Alexandra.

– Jeg forsøker å småtrene litt med styrketrening og kondisjon. Man er nødt til å ta vare på seg selv når man er på pc-en hele dagen og bare rører på fingrene. Jeg har ikke lært meg meditasjon, bare tanken gjør meg stresset, sier Alexander og ler.

Etter å ha lest «Jeg kommer til å finne nøkkelen» blir man så revet med, både av neste mysterium og hvordan det går med Julia og Sid privat. Kan dere røpe noe om bok nummer 2?
– Neste bok begynner der den første slutter. En kjent skuespiller sier hun blir stalket av sin eksmann, men problemet er at han døde for et par år siden. Julia tar seg av saken og begynner å undersøke videre. Handlingen skjer på Dramaten i Stockholm, bak i kulissene, hvor man møter de ulike personene i ensemblet på et Shakespeare-stykke. Det er et annet miljø enn i første bok, og vi kjenner godt til Dramaten fra tidligere jobber. (Alexander var dramatiker og Alexandra var skuespiller). Julia er fortsatt glad i Sid, og forsøker å lokke ham med i undersøkelsen.

Hvor mange bøker planlegger dere i Nøkkelserien?
– Vi er i gang med den tredje boken, så vi får se. Vi følger følelsene. Selve ordet nøkkel er et fellesbegrep, hvor det ligger nøkkel til løsninger ved å lære å kjenne karakterene – og at leseren må kjenne seg selv. Leserne får samme ledetråder som Julia.

Nå er dere på Krimfestival med lang kø utenfor, hvordan liker dere Oslo?
– Vi elsker Oslo, det er en så fin by og vi har vært her mange ganger. Med stemning av Ibsen og Munch, og her på Gyldendal sitter vi nå i Grieg-rommet. Vi elsker kulturen og naturen i Norge.