– Denne veven av fakta og fiksjon er ganske typisk for mitt forfatterskap.

Stein i silke er en ganske mystisk tittel. Man må ha lest to tredjedeler av boken før man skjønner hva den hinter til. Er dette gjort med hensikt?
– Ja, jeg arbeider alltid mye med titlene. Denne funderte jeg sikkert på i en uke. Jeg skrev et hundretalls ulike forslag før jeg kom på denne. Det lyder vakkert med s og s. Det er rytme, du får et bilde i hodet og samtidig er tittelen litt abstrakt. Hva faen er det? På en slik bok så forventer man seg en viss tittel, for eksempel noe om kamp eller fattigdom, den kunne ha hett «Streiken». Det er jo en kjedelig tittel. Jeg ville ha poesi. Min forrige bok var «Koke bjørn», og jeg er svært glad for den tittelen. Romanen er oversatt til 15–20 språk. Alle har beholdt tittelen og oversatt den direkte. Tittelen er ment å skape undring. Hva handler dette egentlig om? Etter hvert får man jo svaret. Romanen innledes med funnet av skjelettet av et menneske i ei myr

Mye tyder på at det er en kriminalroman?
– Å forlede leserne litt, er gjort med hensikt. Boken blir ikke hva de forventer. Det blir ingen krimhistorie. Det var jeg også ganske fornøyd med. Men tittelen er også en metafor. Man kan tenke at det kan være en historie som har vært begravet og fortiet. Dette skjedde på 1930-tallet, for nesten hundre år siden, og kommer opp i dagen når jeg forteller om det. Det blir som et symbol for det gamle og skjulte. Hva vil restene av denne menneskekroppen fortelle?

I likhet med tidligere romaner foregår «Stein i silke» i Pajala, byen ved finske-grensen langt mot nord hvor du selv vokste opp og fortsatt bor. Kan du kort beskrive geografien, kulturen og språket?
– Det er et svensk område som er finsk-talende, akkurat som kvenene i Norge snakket finsk. Dette er mitt folk. På grunn av fattigdommen var det vi finsktalende fra Sverige og Finland som dro til Norge for å søke lykken i fisket. Ingeborg Arvola har jo skrevet en nydelig roman om immigrasjonen til Finnmark fra dette området. Norrbotten er glissent befolket. Det er langt mellom gårdene og tettstedene. Kulturen er svært påvirket av det finske. Vi skiller oss fra den svenske kulturen på mange måter, også mentalt. At vi har to ulike historier begynte jeg først å fundere over da jeg ble eldre. Det resulterte i «Populærmusikk fra Vittula». Da skrev jeg som om Tornedalen var det normale og Sverige og Stockholm det eksotiske. Med mye humor ble det en verdenssuksess. Jeg kommer fra Tornedalen, kjenner traktene meget godt og er interessert i den på mange måter. Min forrige roman handlet om religionen og Læstadius’ vekkelse. Den har jeg studert grundig og lest mye om. I «Stein i silke» går jeg inn på arbeiderbevegelsen, og 1900-tallshistorien. Jeg har funnet materiale i gamle aviser, lest historiske bøker og reportasjebøker. Det er viktig å lære seg fakta om tiden, og så forvandle den til skjønnlitteratur.

Oppfatter du deg selv som en minoritet?
– Ja, jeg innser at vi er annerledes, men vi er ikke dårligere og ikke bedre enn andre. At vi har noe eget, opplever jeg nå som positivt. Da jeg vokste opp, var det mer skamfullt. Man ville være svensk og snakke svensk. Dessuten var navnene så rare. Niemi, hva slags navn er det?

Du har jo sørget for å sette Tornedalen på verdenskartet?
– Vi opplever nå at det finnes en interesse utenfra for oss. Før følte vi oss forpliktet til å være interessert i storbykulturen, og det gjør vi fremdeles. Vi går på rockekonserter og drar til Stockholm på teater. Forskjellen er at nå kommer folk til Pajala for å oppleve at vår kultur er noe spesielt.

Noen av grunnpilarene i «Stein i silke» er et bittert oppgjør mellom lutfattige, underbetalte veiarbeidere og nådeløse utbyggere på 1930-tallet. Arbeiderne gikk til streik. Er denne konflikten fortsatt en del av den kollektive hukommelsen?
– Blant de eldre, de som er på min alder, ja. De unge begynner å glemme, og vet veldig lite om denne tiden. Det er naturlig. Når man er ung, er man ikke så interessert i historie og slektsforskning. I Pajala og Tornedalen finnes fortsatt sterke motsetninger som har røtter i det som skjedde rundt 1930. Det er også i dag et gap mellom læstadianere og fagforeningen.

Læstadianerne tok stilling mot den voksende arbeiderbevegelsen. Det gjorde de ikke i Nord-Norge, er jeg blitt fortalt. Der ble mange læstadianere sosialdemokrater. I Pajala sa læstadianerpredikantene at de som blir med i fagbevegelsen, havner i helvete. Motkraften var arbeiderne som kjempet for å få lite grann bedre lønn, for retten til å organisere seg. På 1930-tallet besluttet Veiforeningen at det skulle bygges en vei gjennom kommunen. For å sette i gang ble arbeiderne samlet til en auksjon. De som ropte lavest lønn, fikk jobb. Arbeidere ga bud og senket lønnen for hverandre. Resultatet ble billige veier utført av en arbeidskraft med null rettigheter. I resten av Sverige hadde arbeiderbevegelsen allerede hatt innflytelse i 30–40 år. Arbeiderne i Pajala var helt uvitende frem til denne veistreiken. Da eksploderte opprøret.

Mange opplevde sosialdemokratene som altfor langsomme, og beveget seg ytterligere til venstre. De ble kommunister. Tornedølingene har hele tiden vært de rødeste i hele Sverige. Hadde arbeidsgiverne vært litt mer diplomatiske, og læstadianerne litt mer progressive, kunne vi ha hatt en roligere utvikling som ikke ville ha ført til disse motsetningene. Vi ville jo likevel ha havnet der vi er i dag med lovbestemt krav om forhandlinger mellom arbeidstagere og arbeidsgivere.

Fattigdommen beskrives som uutholdelig. Menneskene må klore seg fast til et liv på sultegrensen på usle husmannsplasser. Hva gjør det med deg som forteller å foreta dypdykk i en slik elendighet?
– Ikke alt er like trist. Det gikk jo tross alt fremover mot bedre levekår. Men fattigdommen ligger ikke lengre tilbake i tid enn at den handler om mitt eget folk og min fars oppvekst. Han kom fra et slikt fattig hjem. De hadde svært vanskelig økonomi på et lite bruk. Faren arbeidet som skogsarbeider med vekslende oppdrag. Han var aldri fast ansatt. Det var alltid mangel på penger og tidvis også mat. Ungeflokken talte ti, og to av dem ble døve etter skarlagensfeber fordi de ikke hadde råd til penicillin. Og dette er bare generasjonen før meg. Alle ønsket de å få det bedre. De brukte fantasien og arbeidet ivrig for fremskrittet.

Læstadius-vekkelsen hadde tross alt sørget for en primitiv utdanning. Barna lærte å lese og skrive. «Stein i silke» handler om mennesker som kan lese og skrive, men som har det meget vanskelig materielt. Jeg ønsket å skildre utviklingen fra et ganske primitivt jordbrukssamfunn til et velferdssamfunn. Det kan ha mye med min egen alder å gjøre. Jeg er 64 år, og har skrevet siden jeg var 15. Da jeg var ung skrev jeg om meg selv. Riktignok under pseudonym, men det handlet alltid om meg selv, mine problemer og min lengsel etter kjærlighet og bekreftelse. Slik er det gjerne for unge forfattere. Når man blir eldre er det mange som begynner å tenke at «jeg» ikke er så interessant lenger. Vi tenker heller «vi» og vårt folk. Vi vender blikket bakover og funderer over hvordan vi ble som folk – og hvorfor, og hva vi bringer videre til fremtiden.

«Stein i silke» er også en familiekrønike som i boken strekker seg over nesten hundre år. Hva vil du oppnå med denne blandingen av historiske fakta og medrivende skjebner?
– Denne veven av fakta og fiksjon er ganske typisk for mitt forfatterskap. Jeg vil at leserne skal kjenne at dette handler om levende mennesker. Da jeg skrev om Eino og Saara ville jeg gjøre dem komplekse. Eino kunne jeg for eksempel ha gjort til en helt, han som kjemper og lykkes. Men Eino har vanskeligheter og har personlige trekk som ikke er positive. Saara forsøker jeg også å trenge inn i, og forstå som menneske. Det finnes så mange bøker om streiker og arbeiderbevegelse som er skrevet over samme lest. Jeg ville gjøre noe annerledes ved å vise det positive i en samfunnsutvikling, og at det krevde kamp. Alt ble heller ikke like bra. Det ble ikke noe paradis, og tiden vi lever i har gitt oss nye problemer.

Det finnes også dype konflikter i den familien du følger gjennom romanen. Brødrene Eino og Wilhelm blir bitre fiender etter at Eino blir sendt ut i verden for å klare seg selv, mens Wilhelm får overta familiegården. De to er aldri i nærheten av forsoning. Er dette et forhold med røtter i virkeligheten?
– Det er noe jeg har funnet på. Konflikten mellom brødre er like gammel som Kain og Abel i Bibelen. Grepet er ikke originalt, men gir energi til fortellingen. Eino og William blir på en måte symbolet på motsetningene mellom arbeiderne og læstadianerne, men de har også sine personlige konflikter. De er ulike som personer. Eino er energisk og utadvendt, Wilhelm er mer taus, innesluttet og grublende. Det er dessuten Eino som får den vakre Saara, og ikke Wilhelm, noe som viser seg å ha betydning gjennom boken.

Hvem er egentlig Saara?
– At hun har fått et bibelsk navn er også bevisst. Hun står for den kvinnelige kraften i denne historien. Mange av kvinnene i Pajala var like drivende som mennene under veistreiken, men ikke Saara. Hun er den som tror på kristendommen, og havner i en lojalitetskonflikt. Slik var det i mange familier i Tornedalen, nemlig at kvinnen var religiøs og mannen kommunist. De klarte likevel å holde på ekteskapet. Det finnes fotografier fra kjøkken hvor det på veggen henger et bilde av Lars Levi Læstadius ved siden av bildet av Vladimir Lenin. Man kan undre seg over hvilke diskusjoner de hadde ved matbordet. Jeg tror de var ganske tause, og levde side ved side.

Saara er preget av læstadianismens predikener, og den sterke troen på helvete. Dette var – og er – en bokstavelig tro at du kommer til å bli brent og plaget dersom ikke Bibelen følges bokstavelig. Har du den skrekken, våger du ikke be om litt bedre forhold mens du fortsatt lever på jorda.

I tredje generasjon etter Saara og Eino befinner Siw seg. Hun vokser opp i sør, men kjenner hele tiden på sine røtter i nord. Siw har evnen til å se skremmende ting før de skjer. Er dette ren fantasy eller tuftet på samisk overtro og overnaturlige evner?
– Siw er en middelaldrende kvinne med psykiske problemer som bare kom til meg. Evnen til å forutse hva som vil skje, kommer fra mitt eget folk. Jeg er jo også same. Troen på det overnaturlige er fortsatt levende. Min oldemors søster kunne se småfolkene som bodde under jorda. Bestemor kunne kjenne på seg når noen kom. En annen slektning har varme hender. Dette er noe man kan velge å tro på – eller ikke. På legesenteret i Pajala henger telefonnummeret til de som er kjent for å kunne stille blod, sånn for sikkerhets skyld. Som forfatter sier jeg at du i det minste skal lytte. Det er jo fantastiske fortellinger. Jeg er så lykkelig over å ha det i min slekt og i min kultur.