"Bygdefolket er fri for floskler"

«Tute med de ulver som er ute» har fått sjeldent mye oppmerksomhet til å være debutroman. Hva tror du er årsaken til det?
– Grunnen kan være at boken skiller seg ut med de temaer den tar opp. I flere år har mange romaner handlet om samlivsproblemer, overgrep, oppgjør med foreldre og andre traumatiske erfaringer. Det er så mye elendighet i verden. Folk trenger noe som er lett, gøy og ikke bare fortellinger om indre reiser og seriøse temaer. Selv blir jeg fort lei av triste bøker, men tvinger meg selv til å lese ferdig bøker jeg har begynt på. Jeg liker å le. Graham Greene er absolutt en av mine yndlingsforfattere. Han skriver morsomt, og har av og til noen som jeg må lese flere ganger av ren fryd. Av norske liker jeg godt Nina Lykkes bøker. Da jeg lyttet til «Vi er ikke her for å ha det moro» som lydbok mens jeg gikk tur med hunden, lo jeg så høyt at de som møtte meg på stien måtte tro jeg var fullstendig gal.

Hvordan – og når – fikk du ideen til romanen?
– Det begynte med at jeg selv jobbet i en tilsvarende organisasjon som hovedpersonen Aslaug. Dette er flere år siden. Jeg reflekterte ganske mye rundt dette arbeidsmiljøet som var så til de grader politisk korrekt at det tidligere så sterke engasjementet for å bekjempe verdens urett bare fordampet i klisjeer. Selve teksten startet som en kronikk fra innsiden av et kontorlandskap hvor man alltid gikk litt på tå i frykt for å si noe feil. Skrivingen var mest terapi for meg selv. Jeg fikk skrevet ut frustrasjonen liksom. Utover det hadde jeg ingen planer, inntil redaktøren i Flamme forlag viste seg å ha tro på det jeg holdt på med. Langsomt, og med mye kamp mot skrivesperre, ble det en bok av det. Redaktøren var akkurat passe streng og passe entusiastisk.

Boken skildrer reelle motsetninger, ikke minst mellom bygda og storbyen, men formidles med satirisk snert og svart humor. Hvorfor velge en munter tone?
– Jeg vet faktisk ikke om jeg kan skrive annerledes. Forsøket på en mer gravalvorlig tilnærming i en ny bok jeg har startet på, ble rett og slett elendig. Det har kanskje sammenheng med at jeg begynte å skrive humoristisk allerede i dagbøkene mine i oppveksten. Dagens hendelser ble litt gøyere når jeg forsøkte å se komikken. Da jeg som ung voksen studerte filosofi, skrev jeg derimot ned det jeg tenkte var store tanker. Det ble en type svada som var ganske pinlig å lese gjennom senere. Jeg var skikkelig Erasmus Montanus, som i Ludvig Holbergs komedie.

Jeg-personen Aslaug arbeider i den ideelle organisasjonen «Fremtid med visjon». Der kommer hun etter hvert på kant med den aller mest politisk korrekte av sine kolleger. Kan du beskrive Aslaug som person? Hva er det som irriterer henne slik?
– Aslaug er en dame som i utgangspunktet søkte seg til denne type arbeid på grunn av et samfunnsengasjement. Etter hvert begynner hun å kjede seg, og kjenner økende ulyst overfor sine kolleger. Hun sliter med å gjøre det enkelt for seg selv , ved rett og slett å innordne seg. Hun evner ikke å tute med de ulvene som er ute. Jeg tror det vekker for mye trass i henne. engasjementet drukner i et hav av opphøyde og vedtatte standarder for hvordan snakke og te seg. For Aslaug blir hverdagsspråket på jobben et overforbruk av floskler. Denne uviljen deler hun med meg, men jeg har heldigvis litt bedre impulskontroll enn henne. For Aslaug renner det en dag helt over, og hun skjønner at hun tvinges til å luske ut av fra kontorene til «Fremtid med visjon».

I romanen refererer du ofte til det du kaller sivilsamfunnet. Hva menes egentlig med det?
– Det er vel det jeg selv tenker på som redde-verden-organisasjoner som den Aslaug er ansatt i. Ideelle organisasjoner er nok en mer korrekt tittel. Sivilsamfunnet er et begrep som brukes om den delen av samfunnet som ligger utenfor både den offentlige sektor og det private næringsliv.

For å gi seg selv en ny start får Aslaug jobb i en lokalavis på bygda. Det er en jobb som byr på helt andre utfordringer. Aslaugs første reportasjer får kommentarfeltet til å koke over. Hva er det hun ikke skjønner?
– Noen sier til henne at «du kan jo ikke bare rømme fra problemene». Da vender Aslaug det døve øret til, og finner ut at det er nettopp det hun kan. Bygda er en helt annen verden enn det korrekte storbymiljøet hun har flyktet fra, men også det er et samfunn med bastante og vedtatte standarder. Innbyggerne langs den lille gatestripen som er sentrum og gårdene rundt omkring, er opptatt av nære ting og egne levekår. De kan la seg hisse opp av at sentrum får sin første rundkjøring. Og aller mest samlende for bygdefolket er ulveha- tet. For dem oppleves holdningen til Oslo-folk som overformynderi. Det er meningsløst at de som holder til i bygater, skal få bestemme om ulven skal få leve eller ikke. Kontrasten mellom by og land, elite og såkalte «folk flest» viser hvor enkelt det er å mene noe om det man egentlig ikke kjenner. Aslaug ønsker først og fremst å gjøre en god jobb. Som en god journalist vil hun belyse flere sider av en sak, og la ulike synspunkter slippe til. Hun starter opp med intensjonen om å skrive grundige reportasjer og lære bygdetampene ett og annet om urbane verdier, men ender opp med å legge seg ut med det mektige Sauelaget. Det gjør man ikke ustraffet. Fra redaktøren får hun snart beskjed om ikke å publisere saker på nettet før han har lest igjennom.

Er historien om ulvens sauemassakre noe du selv har opplevd?
– Nesten. Da jeg jobbet som journalist i Agderposten ble jeg ble jeg sendt opp en tidlig morgen for å skrive om ulveangrep på Gautestad på Evje i Setesdal, min egen hjembygd. Over 70 sauer var blitt tatt livet av i løpet av natten. Jordet var allerede ryddet for kadavre da jeg ankom, mens Aslaug i romanen kommer midt oppi
elendigheten. Hun sammenligner synet på jordet med et gedigent koldtbord på et turisthotell. Ulven har bare smakt litt på hvert dyr. Aslaug skjønner bygdefolkets fortvilelse over ulvetrusselen. Hun konverterer fra MDG til Senterpartiet.

Noen vil kanskje påstå at din beskrivelse både av sivilsamfunnet og livet på landet er karikert og satt på spissen?
– Dette er virkelighet – sett med et humoristisk blikk. Satire, jo da, kanskje det, men jeg føler ikke at jeg overdriver noe som helst. Uten å røpe for mye av detsom skjer mot slutten av boken, skal det sies at Aslaug etter hvert setter pris på bygdefolket – og de på henne. Her snakker folk rett fra levra og uten floskler.

Du er vokst opp i ei bygd som er mye preget av kristendom, og har en mastergrad i religion og filosofi. Er du selv kristen?
– Jeg har litt vanskelig for å diskutere hvorvidt jeg er kristen eller ikke. Straks jeg uttrykker at «jeg er kristen», føler jeg at folk leser inn mange fordommer i begrepet. Det var som jeg skrev i en kronikk i NRK for noen år tilbake, at hvis jeg sier at jeg er kristen så skylder jeg en forklaring. Så er jeg gift med en agnostiker, eller «hedning» for å si det på gammelt og godt. Jeg vokste opp i et bedehusmiljø på Sørlandet. Derfra stakk jeg av så snart jeg ble god nok til å ljuge for foreldrene mine. Det skyldtes at jeg overhodet ikke fant meg til rette der. I dette miljøet var det også opphøyde standarder for rette måter å si og tenke på. Heldigvis har jeg fortsatt god kontakt med venner og familie i hjembygda, og synes det er kjempegøy å besøke, men kommer nok aldri til å flytte tilbake.