Aasne Linnestå: – Sorgen kan stenge, og sorgen kan åpne

Hvordan – og når - fikk du ideen til å skrive «Sommer i mørket»?

– Det er ikke alltid så lett å fastslå hvordan og på hvilket tidspunkt en roman begynner å ta form. «Sommer i mørket» fant først sin retning da jeg innså at mange av de tekststykkene som også finnes i romanen, trengte en rammefortelling. Og det slo meg at jeg denne gangen skulle la en leser bli et viktig dreiningspunkt, ikke minst fordi et sitat av den franske filosofen Simone Weil er så sentralt til stede i romanen: «Ethvert menneske skriker i taushet etter å bli lest på en helt annen måte.»

Hvorfor tok det så lang tid som ti år før Karl fant sin avdøde kone Karens fortellinger?

– Jeg tenker vel at vi mennesker ikke alltid ønsker å finne ut av for mye. Underveis i skriveprosessen har jeg også tenkt at Karl kan ha unngått å romstere i det som hører fortiden til. Så plutselig en dag dukker det opp, dette livet og disse minnene som man med ett ikke kan styre unna.

Er det først gjennom dette funnet – og lesingen – at han evner å se sitt liv i perspektiv og på et vis legge tapet bak seg?

– Jeg har tenkt at funnet av Karens hemmelige skrifter gjør at Karl vil få et nytt og kanskje rikere perspektiv på livet. Både det som er forbi, og det som er her og nå. Gjennom leseprosessene utfordres han til å både løfte blikket, samtidig som noen av disse tekstene også tvinger frem et nytt blikk på henne han en gang i tiden muligens trodde han kjente, på godt og vondt. Samtidig møter han også sider ved seg selv som han gjerne ville vært foruten i disse tekstene. 

«Plutselig en dag dukker det opp, dette livet og disse minnene som man med ett ikke kan styre unna» 

Hva er tanken bak å la Karens fortellinger bli en så vesentlig del av romanen? Er det først gjennom disse Karl evner å bearbeide sorgen over det som var?

– For meg var det interessant å slippe disse tekstene til innenfor rammen av en roman. Jeg foretok det samme grepet i en annen roman jeg har skrevet, «Hagesang» fra 2011. Der lar jeg forfatteren selv styre lesningen av de innbakte korttekstene. Håpet er at helheten, hvordan de ulike tekstuniversene krenger mot hverandre, frembringer mange ulike måter å lese romanene på. For eksempel kan man irritere seg over Karls selvfokus i møtet med disse tekstene, eller kanskje finner leserne noe som treffer dem selv i deres egne liv.

Samtidig har han funnet harmoni i samlivet med sin nåværende kone, presten Anna?

– Livet går videre. Livet går alltid videre. Og Anna finnes i fullt monn i Karls liv.

Slites han av en lojalitetskonflikt?

– Jeg tenker ikke at Karl sliter med den type konflikter. Det jeg har tenkt, er at det er ubearbeidede følelser i ham som Karens tekster bringer for en dag, og som han må forholde seg til enten han ønsker det eller ikke. Karens ord tar seg nemlig til rette. Det handler blant annet om svik og fortrengning.

Du har skrevet mye om sorg, blant annet i romanene «Krakow» og «Johannas åpenbaring». Hvorfor er du så opptatt av sorg?

– Jeg mistet faren min da jeg var i tenårene. Å skrive om sorg og bearbeiding av tap, er noe jeg simpelthen ikke kommer utenom. Sorgen er levende til stede i oss, enten vi ønsker å ha den der eller ikke. Og en vakker dag stilner den kanskje, men man har ingen garantier for slikt. Kanskje er det denne intense tilstedeværelsen av noe skyggebelagt som driver meg stadig videre og dypere inn i skriverommet?

Hva gjør sorgen med oss som mennesker?

– Det kjennes som om det er tusen svar på dette spørsmålet. Sorgen kan stenge, og sorgen kan åpne. Den kan ikle seg gevanter som vi ikke greier å identifisere. Men kjenner man etter, og tar til seg det dyrebare, i dette å leve, her og nå, kan sorgen fylle oss med et livsnærvær som gjør at livet selv oppleves som rikere, på så mange vis.

Hvor tidlig i livet visste du at du ønsket å bli forfatter? Hva gjorde du for å nå frem til tryggheten det er å gi seg i kast med litterære prosjekter?

– Jeg elsket å lese fra jeg var liten, og jeg ble lest for. Begge foreldrene mine leste mye. Det fantes mange bøker i hyllene våre hjemme. I det hele tatt har familien på begge sider vært lesende mennesker. Å skrive, derimot, kjentes i mange år som noe uoppnåelig, noe som var forbeholdt andre. Men jeg dristet meg etter hvert til å melde meg på skrivekurs, deriblant med Kjersti Wold. Det viste seg å ha en forløsende kraft. Etter kurset hos henne ble det nesten umulig ikke å fortsette og skrive.

Du debuterte som lyriker. Hvorfor skrive dikt og ikke skjønnlitteratur i starten?

– Jeg så faktisk aldri for meg at jeg evnet å skrive romaner. Selv da jeg debuterte som poet i 2000 var romanskriving nærmest utenkelig for meg. Så endret dette seg. Jeg skrev en lyrisk dokumentar som andrebok. Da innså jeg at jeg var i stand til å underlegge meg dramaturgiske krav. Jeg lærte også at det var noe som het kunstprosa, der også poetene kan utforske romanen som sjanger. Ikke minst hjalp det å lese poeten Paal-Helge Haugens punktroman «Anne», som utkom i 1968.

I anmeldernes omtale av dine bøker, både lyrikk og skjønnlitteratur, fremheves ditt stilsikre språk og finslipte ordkunst. Hvordan har du jobbet for å finne din egen stemme?

– Jeg leser mye. Finner næring i andres tekster. Jeg tar til meg det jeg opplever at jeg trenger, og ser hva som skjer når jeg bringer dette videre inn i mitt eget arbeid. Dessuten har jeg etter hvert lært meg å skrive fritt og «uperfekt» før jeg lytter meg fram til den eller de stemmene som måtte finnes i den uferdige teksten. Å være lydhør og åpen, og i etterkant ganske streng med hensyn til redigering, er også en del av det å være forfatter.

I flere av dine tidligere bøker søker personene seg tilbake til ditt eget oppvekstmiljø – den lille industribyen Rjukan og den mektige fjellheimen den er omgitt av?

– Jeg vokste opp på Rjukan. Og jeg elsker Rjukan. Er rett og slett bergtatt. Den fantastiske arkitektu­ ren og det vidåpne landskapet som hever seg over de mørke fjellene, er krutt for meg.

Rjukans opprinnelse var et kraftig fossefall og mulighet for å utvinne billig elektrisk kraft. Det var starten på Norsk Hydro, oppgangstider og et norsk industrieventyr. Bærer du denne historien med deg?

– Jeg bærer absolutt historien med meg. Og jeg drømmer om å utnytte Rjukans historie i enda større grad i tiden som kommer.

Rjukan har i mange år vært preget av fraflytting. Hva tenker du om denne utviklingen?

– Rjukan har på mange måter stilnet. Det er for­ uroligende på mange vis. Samtidig er det med stor age og en viss optimisme jeg ser at folk klorer seg fast i barndomsdalen, at det finnes en vilje der til å bli. Selv skulle jeg gjerne tilbrakt enda mer tid i lokalsamfunnet.

Når flyttet du selv, og hvorfor kom du ikke tilbake da du var ferdig med utdanningen og etablert som forfatter?

– Jeg flyttet fra Rjukan da jeg var 18 år. Da ville jeg utforske verden, og andre måter å leve på. Men vi har hele tiden hatt hytta vår på Møsvatn, og det har gjort sitt til at det ikke kjennes som om jeg har brutt så mange bånd med stedet der jeg vokste opp. Jeg er tilbake på Rjukan flere ganger i året. Og sånn skal det fortsatt være.

Som forfatter er du meget allsidig. Du er lyriker, har skrevet romaner både for ungdom og voksne og også drama og librettoer. Er det viktig for deg å ha mange strenger å spille på? 

– Å skrive innenfor mange sjangre er rett og slett bare en del av meg. Det er ikke noe jeg streber etter å gjøre, det er noe som skjer. Jeg vet sjelden hva neste utgivelse vil underlegge seg, enten det gjelder form eller innhold.

Hva er ditt neste skriveprosjekt?

– Vi har vært innom Rjukan. Jeg har en drøm om å skrive en rik og mangefasettert beretning fra barndomsdalen. Ser for meg et stort persongalleri, der handlingen finner sin bunn og sin grunn mel­ lom høye fjell, og en sol som sildrer nedover dal­ sidene når våren endelig åpenbarer seg.