- Å miste språket er en sjelelig katastrofe

– Hovedpersonen i «Ett minutts stillhet», Åsta Cooper, er en eldre kvinne som rammes av slag og i stor grad mister evnen til å uttrykke seg i talte ord. Hvordan kom ideen til deg? 

 – Det er vanskelig å si helt konkret hvor denne ideen kom fra. Av og til kan det være litt sånn at en tanke griper en annen, og så utvikler det seg i en retning. Men i dette tilfellet hadde jeg lyst til å skape en handling der et menneske – og hennes forhold til seg selv og andre – tydelig utsettes for endring. Hvordan det rokker ved personligheten hennes, og hva det gjør med omgivelsene at roller forandres.

– For Åstas del speiles denne endringen særlig i hennes forhold til den 40 år yngre Ane Knutsen? 

– Etter å ha hørt et foredrag av en psykiater, mener ektemannen Thomas at Åsta må være deprimert. Han tror at det vil hjelpe henne å ha en å snakke med på morsmålet. De setter inn en annonse på den norske ambassadens hjemmesider og søker etter en slags selskapsdame. Meningen er at Ane skal bo sammen med dem i åtte uker. For Åsta Coopers del er hun i begynnelsen av romanen en sterk kvinne som finner et rikt fellesskap med den unge Ane. Begge er meget opptatt av litteratur, og begge kommer fra relativt enkle kår. I Ane ser Åsta en kvinne som minner om henne selv som ung. Hun kjenner seg beundret, og som et forbilde for Ane. Etter slaget blir rollene snudd på hodet. Åsta blir fullstendig avhengig av Ane som tolk og hjelper. Jeg hadde rett og slett lyst til å skrive noe om hvordan det å ha språk, også er tilgang til makt. 

– Som gift med en britisk diplomat har Åsta bare snakket engelsk siden hun forlot Norge i begynnelsen av 20-årene. Engelsken forsvinner. Bare morsmålet er tilbake. Er dette en spesiell form for afasi? 

– Det kalles anomisk afasi blant flerspråklige. Jeg kjente ikke til denne lidelsen før jeg henvendte meg til logopedene på Statped i Oslo, og spurte om hjelp til å finne en karakter som mister ett språk, men beholder et annet. Det viser seg å ikke være så uvanlig som jeg trodde. 

– Du lar nåtidshandlingen foregå i Warszawa. Hvorfor denne byen? 

– Det er litt tilfeldig at det ble Warszawa, men jeg hadde behov for å plassere Åsta i en by der få snakker norsk, og heller ikke engelsk er førstespråket. Samtidig som det skulle være en kulturkrets som ikke er så helt ulik vår norske, fordi det ikke egentlig handler om å være i en fremmed kultur, men i et fremmed språk. Dessuten er Polens hovedstad enkel å besøke, og å drive research i. Og så har de Chopin! 

«I dette tilfellet hadde jeg lyst til å skape en handling der et menneske – og hennes forhold til seg selv og andre – tydelig utsettes for endring. Hvordan det rokker ved personligheten hennes, og hva det gjør med omgivelsene at roller forandres»

– Åsta kommer til behandling hos en polsk logoped som er utdannet i Norge. Han oppfordrer henne til å skrive sin historie på pc – på norsk. Er det å skrive en vanlig form for opptrening, eller bare et forfattergrep? 

– Jeg har skrevet denne romanen som en jeg-fortelling, og det er Åsta som skriver. Og det går fint for hennes del, det er ikke hodet hennes det er noe i veien med. Hjernen er intakt etter slaget, bortsett fra denne skaden i språksenteret. Og det er særlig de engelske ordene hun har mistet, de som er hennes dagligtale. Jeg har fått hjelp av en som er spesialist på akkurat den lidelsen Åsta har, og hun sier at trening er helt vesentlig for å få språket tilbake. Og hun gikk også god for at det er lurt å bruke – både skrive og lese – førstespråket, for å få tilgang på det språket som er «skadet». 

– «Tap av språk er intet mindre enn tap av verden. En sjelelig katastrofe», konstaterer logopeden. Jeg går ut ifra at dette er et utsagn du reflekterte mye over mens du skrev romanen. Kanskje var det også noe av årsaken? 

– Det kan absolutt karakteriseres som en sjelelig katastrofe. Min logoped er ganske presis når han sier det. Fordi vi – alle – blir så fortvilet av ikke å bli forstått, av ikke å forstå. Vi blir drevet til vanvidd. Uten kommunikasjon er vi fortapt.

– Siden engelsk alltid har vært språket mellom Åsta og den britiske ektemannen, får tapet av språk også følge for forholdet dem imellom?

– Det er ikke bare språket mellom dem som blir borte. Jeg har også tenkt at kommunikasjonen dem imellom på sett og vis opphørte før språket gjorde det umulig å forstå og bli forstått. Åsta sier et sted i boken at en gang forstod de hverandre uten subjekt og verbal. Det var ikke bare setningene, men en felles og ordløs forståelse mellom dem. Jeg hadde lyst til å vise at kommunikasjon, også den språkløse, kan opphøre eller skades.

– Du fikk ditt store gjennombrudd som forfatter med «Mors gaver», en roman som går tett på smerten ved din mors demenssykdom. Er «Ett minutts stillhet» en tematisk oppfølger? 

– Jeg har ikke tenkt på det sånn, men «Mors gaver» handler jo også mye om språk, å uttrykke seg, å huske et liv. Selv om «Ett minutts stillhet» er en annen type roman, er mange av disse temaene med her også.

– Hvordan har det seg at du er så opptatt av aldring og hva det betyr for et menneskes identitet? Åsta skriver et sted at hun føler seg fanget av alderdommen, at den handler mest om utholdenhet?

– Jeg tror jeg har interessert meg for alder eller aldring bestandig. At tiden går, at vi hele tiden endres, at vi bestandig er midt i den strømmen, helt til vi ikke er det lenger. Da jeg var yngre sa jeg ofte til meg selv: «nå, nå, nå» for å ta inn øyeblikkene. Nå er jeg i den delen av livet hvor den største delen er levd, samtidig som forandringene fortsatt strømmer gjennom meg, gjør meg eldre. Men det fører også med seg nye ting, mennesker og nye interesser. Derfor hender det at jeg fortsatt sier «nå, nå, nå» til meg selv.

– Når Åsta henter frem minner fra oppveksten i Norge, oppleves hun som et menneske som hele livet har lagt et lokk over sin egen fortid. Hvorfor ble det slik? 

– Jeg ønsket å gi Åsta en bakgrunn hun på sett og vis hadde lagt bak seg, reist fra. På et tidspunkt i romanen føler hun seg valgt bort, og det er en form for traume, noe som fører henne inn mot en annen retning i tilværelsen. Jeg ville at hun språklig skulle ha tilhørt en annen klasse. Hun kommer fra enkle kår, med det hun selv kaller et merkantilt språk og en kjøpmannsfar som hele tiden var opptatt av hva som lønner seg og ikke lønner seg. Så blir voksenlivet hennes preget av diplomati og engelsk litteratur. Hun føler seg plutselig språklig bedre enn sine egne foreldre, og oppdager altså at språk er makt. På samme måte som hun avslører Anes streben etter å gjøre det samme som hun en gang gjorde, nemlig å bruke et språk som ikke alltid er naturlig og hennes eget.

– Åsta hadde en norsklærer på gymnaset som betydde mye for henne og ga henne et nært forhold til litteratur. Hadde du selv en inspirerende norsklærer? 

– Jeg har hatt mange gode lærere opp igjennom, men ingen som jeg tror hadde ekstra påvirkning når det kom til litteratur. Der var det mye å hente hjemmefra, men det skal sies at norsklæreren min fra videregående var veldig fin.

– Hvor kom inspirasjonen til først å bli journalist og deretter forfatter på heltid? 

– Her må jeg nok også peke på bakgrunnen min, med en mor som var journalist og foreldre og familie ellers som har vært godt over gjennomsnittet opptatt av litteratur. 

– «Ett minutts stillhet» kan også leses som en eksistensiell roman. Åstas graving i fortiden er ganske smertefull, og hun reiste fra minnene. Hun innser nå at de likevel har preget hennes liv? 

– Når vi snur oss og ser tilbake, forstår vi kanskje bedre hvorfor ting er blitt som de er blitt? Mens vi er midt i begivenheter, studier, småbarnsliv, sykdom eller jobb, er det vanskeligere å se hva som skaper oss.

– Du har på mange måter også skrevet en trist bok. Åsta innser at hun egentlig ikke har fått til så mye av det hun engang drømte om. Det virker ikke som om livet som diplomatfrue har gitt henne mange lyspunkter. Er afasi en så lammende sykdom at det ikke finnes håp? 

– Afasien har ikke noe med Åstas mangel på følelsen av å oppfylle seg selv å gjøre. Slaget rammer henne jo som 70-åring, og gir både henne og meg muligheten til å skrive hennes liv. Hjerneslag og afasi kan ha et utall ulike grader og former. Det kan være svært alvorlig, men også nesten ikke gjøre skade.

– Åsta fremstår ikke som udelt sympatisk etter slaget, og vender ofte vrangsiden til? 

– Jeg syntes faktisk det var litt gøy med en brysom kvinne som jeg-person. Hennes vrangsider gjør henne interessant som menneske. Etter hvert som lag på lag av fortiden skrelles av gjennom fortellingen, skjønner vi mer og mer av henne. At hun som ungjente ble valgt bort til fordel for halvbroren Nils, har etterlatt et traume i henne som hun aldri har kommet over.

– Du fylte selv nylig 60 år, og kan ikke lenger regne deg som middelaldrende. Frykter du alderdommen?

– Jeg gjør vel egentlig ikke det, men jeg frykter nok sykdom. Som ung lo jeg av utsagn som «hvis helsa holder». Det gjør jeg ikke lenger. Jeg er her, som jeg har vært de siste seksti årene. Jeg vil gjerne leve lenge, men har heller ikke lyst til å leve fortiden min på nytt igjen.